Julebrev 2007

Kjære venner og familie

Dette har virkelig vært året da absolutt alt skjedde i vår lille familie.

Det hele begynte med at vi kjøpte et hus i Alvøen, rett utenfor Bergen. Usett!! Torill var gravid, og lå i fosterstilling og tutet i tre døgn etterpå, vel vitende om at vi var halvgale som faktisk svei av millioner av kroner uten å vite om vi faktisk ville ha det huset. I ettertid innser Tarje også at det kanskje var litt i overkant, men du og du så bra det ble! Innimellom må man bare satse…

Våren ble naturlig nok preget av oppbruddstemning. Våre fantastiske venner og naboer på Keyserløkka holdt avskjedsfest på plenen utenfor til ut i de små timer. Både på Kirkens Nødhjelp og i Utenriksdepartementet ble det også vinket farvel, og det hele føltes som om vi skulle flytte til andre siden av jorden. Samtidig var det godt å få sagt ordentlig farvel til gode arbeidskolleger og ikke minst til alle vennene våre.

Salget av leiligheten på Keyserløkka gikk lett. Vi solgte i siste liten. Allerede etter påske begynte det såkalte ”markedet” å skjelve, og prisene sank. Vi dro rett på påskefjellet, lettet over at salget var unnagjort og at det nye lånet dermed ikke var egnet til å knekke oss. Påsken tilbrakte vi på hytten til farmor, hvor det var metervis med snø og fint påskevær (antakeligvis det eneste stedet i landet med sol denne påsken).

Tenk, så vi fikk barnehageplass!! Rett bak huset ligger Lauras nye barnehage. Vi var på befaring i mai, og hadde tidenes mest effektive oppussingsuke i Bergen. Vi bygget nytt kjøkken og malte alle flater i tv-stuen og på soverommet.

Lauras oldefar var veldig syk på dette tidspunket, og vi var svært bekymret for hvordan det ville gå med ham. Men han kom seg mirakuløst, og er i dag en meget sprek 93-åring.

Sommeren kom, med flyttesjau og verdens mest ambisiøse timeplan. Vi skulle flytte ut, vaske pakke flyttebil, kjøre over fjellet, tømme bilen og bære inn i det nye huset på 24 timer. Takket være våre uvurderlige naboer fikk vi båret ut et pinlig stort flyttelass og spredt det utover hele nabolaget til spott og spe, før vi dyttet det inn i leid bil. Bestefar var sjåfør, onkel Arild var flyttegutt. Uten dem, samt god hjelp fra resten av familien da vi kom frem, hadde timeplanen gått til hundene.

Det tok Laura tre uker å konvertere til et kav bergensk tonefall, selv om r’ene fremdeles henger igjen i Oslo. Som takk tok Bergen imot oss med en måned sammenhengende godvær og høye badetemperaturer. Vi koste oss og ventet på Anna. For å korte ned ventetiden kjøpte vi oss kano. Laura og Pappa tok seg en overnattingstur på Småvannet og bodde en natt på en øy som Laura kalte ”Gamleøyen”.

Oppussingen fortsatte utover sommeren, med utvendig maling og deltakelse fra hele familien. Plutselig hadde vi hage og stakittgjerde, og kanskje 560 snegler som plagsomme leietakere i hagen. Dagene gikk med til bading, fisking, bærplukking og hagearbeid.

4. juli kom Anna Lovise, 11 dager på overtid til tross for akupunktur som visstnok skulle hjelpe. Mammaen var godt lei, så nedkomsten var svært velkommen. Vi kom jo tross alt hjem for å gyte, så nå føltes det hele fullbyrdet. Vi hadde nydelig utsikt over byfjellene fra Kvinneklinikken…

Laura fylte 4 år 27. september, og fikk flott rosa tohjulssykkel. Den brukte hun hele høsten på kveldsturer med pappa på slep ned til kaien og opp til barnehagen.

Hverdagene denne høsten har vært preget av mange koselige besøk av venner og familie her i Alvøen. Det virker som om folk trives her like godt som vi gjør. Laura har venninner på besøk etter barnehagen, og hun er ofte hos dem også.

Et av høstens store høydepunkt var krabbefest med familien. Hver lørdag hele sommeren kommer det krabbefiskere på kaien og selger levende krabber. Laura og pappa var nede og kjøpte 11 store krabber og bar dem hjem i ”levende” plastposer!

Litt om hver og en i sær:

Anna Lovise er en svært blid og rolig jente som nå har rukket å bli 5 måneder gammel. Hun er svært lik sin storesøster på alle måter. Livet består mest av pupp og soving, men hun elsker å leke med storesøster og sitte i babybjørn-selen og se på alt de voksne driver med. Hun har akkurat like lite hår på det lille hodet sitt som storesøsteren hadde i den alderen.

Laura Margrethe storkoser seg i Alvøen. For første gang har hun fått sin egen hage hvor hun kan løpe ut så mye hun vil. Hun vanner blomster, plukker bær, måler nedbør bak huset, plukker visne roseblader, besøker hestene på ridesenteret, og tilbringer masse tid med besteforeldrene, til stor glede for alle parter.

Barnehagen er en liten privat sak rett bak huset, hvor det går 17 barn fra 3 til 5 år. Med andre ord temmelig forskjellig fra den forrige. Hun savnet likevel de gamle vennene sine en god stund, og sender dem brev innimellom.

I desember var hun på sin første ferie uten mamma og pappa. Bestefar tok henne med til Trondheim hvor hun fikk en god dose vinter, med juleforberedelser, snømann og aking i hagen.

Størstejenten vår er plutselig blitt ordentlig stor. Hun er helt fantastisk med lillesøsteren sin, og både koser med henne og underholder henne med dans, ablegøyer og sang. Anna svarer med å hyle av fryd.

Torill koser seg hjemme med Anna, og har travle dager med byturer og vennetreff og trening med god hjelp fra mormor, som triller Anna hvileløst gjennom sentrum mens mor trimmer. Torill har også fått sin egen barselgruppe med gamle kolleger fra Christian Michelsens Institutt, hvor hun arbeidet før hun dro til Oslo.

I tillegg prøver hun å få herredømme over rattet på bilen vår, og få dreisen på forskjellen på høyre og venstre.

Hagearbeid er den nye hobbyen, og hun har faktisk begynt å gjøre husarbeid! Torill har funnet seg til rette her på vestkanten, og har fått nye gode bekjentskaper blant naboene og foreldrene til ungene i barnehagen.

Jobbsøking blir det også tid til, og vi er alle spente på hva det blir tilslutt.

Tarje har begynt i ny jobb som kommunikasjonsrådgiver i Nor PR, et bergensbasert kommunikasjonsbyrå. Hans radikale venner sier han er blitt en del av den ”nye økonomien”, og forstår ikke hva han holder på med. Han er selv veldig fornøyd, og arbeidet svinger fra akvamedisin til bistand, og lederkurs på Solstrand (!). Kontorene har flott utsikt mot Bryggen og Fløien, og mange tviler nok på om han arbeider i det hele tatt med det blikkfanget… Hans kone er mektig imponert over at han fortsatt kommer hjem til middag hver dag, selv med ny jobb.

Klimakrisen har satt sine spor også hos oss, så Tarje tar bussen så ofte han kan til jobben. Han synes for øvrig det er litt rart å ta bussen omtrent den samme veien som han tok den for 20 år siden, men har for lengst innsett at han faktisk er en Loddik.

Adventstiden kom til Alvøen med fint, klart vær, fakkeltog fra skolen til festplassen foran de små husene, og lystenning og julesang, gratis pepperkaker, juletrehenting i Alvøskogen og gløgg.

Julemarked er det også her, så om noen ønsker skikkelig julestemning vet dere hvor dere skal legge turen til neste år!

Det som likevel er aller vanskeligst å fatte er at vår lille familie flyttet hem det året gullet kom hem. Tenk det!

God jul alle sammen!!! Håper vi sees i året som kommer.

SVs selvkritikk

Jeg registrerer med tilfredshet at SVs Stortingsgruppe har evaluert seg selv og partiet, og kommet frem til mange av de samme konklusjonene som jeg har hatt.

Deres forslag går i korthet ut på følgende:

1. Stortingsgruppen skal rendyrkes som politisk verksted
2. Partiorganisasjonen skal konsentrere seg fullt og helt om organisasjonsutvikling og partibygging lokalt
3. Regjerings-SV skal konsentrere seg om å oppfylle Soria Moria.
4. I tillegg skal partiet søke alliansepartnere som kan være premissleverandører for SVs politikk, og bindes fast til politikken på en måte som skaper støttespillere også utenfor partiet når vedtak skal "selges" til befolkningen.

Til forveksling likt denne anbefalingen fra min penn

Rekruttering: selvproletarisering og arbeiderflørt, eller selvinnsikt og egenart?

Jeg hørte på min vei til jobb i dag at SV vurderer å trekke til seg flere “arbeidere”, gutta på gølvet. Vær så snill: det er noe som heter komparative fortrinn. SV har alltid vært et parti for myke menn og sterke kvinner, og det appellerer sjelden til målgruppen som går med vernesko og hjelm.

Jeg mener SV må dyrke sin egenart, det vil si trekke til seg akademikere, ansatte i offentlig sektor og både offentlige og private helsearbeidere, lærere, barnehageansatte, byråkrater m.m.

Det er jo her folk er i Norge anno 2007, så det skulle være nok å ta av!

Selvproletarisering og arbeiderromantikk er en av de flauere delene av sosialismens historie. Nå må vi være stolte av hvem vi faktisk er, og rendyrke disse sidene.

SVs nederlag – historien om en varslet krise

Ok, alle, la oss diskutere. Det er ingenting som er så bra for selvransakelsen som nederlag. Da tvinges vi til å gjøre endringer. Jeg har noen innspill, sånn rett etter valget. Det gjør vondt, men jeg tror tiden er moden for å si det:

Tre teser om å bli spist av snillismen

1.Partiet har gjennomgått en temmelig hard kur i overgangen fra opposisjon til posisjon. Denne kuren har bare omtrent halvparten av partiets velgere (og partimedlemmene) ønsket å jobbe seg igjennom.

2.Parti- og organisasjonskulturen er ikke sterk nok og kreativ nok til å rekruttere nye støttespillere og velgere når halvparten melder seg ut av regjeringsprosjektet.

Hvorfor ikke? Fordi det ikke skjer en ditto utskiftning av partifolk i samme overgangen. De som melder seg ut av regjeringsprosjektet kunne med fordel tatt en pause fra toppverv og gitt stafettpinnen over til noen som kunne gjort oss i stand til å tiltrekke oss nye velgere som vil sitte i regjering. Det hadde bare vært rett og rimelig. Men gamle travere og slitere nekter å gi fra seg posisjonene sine, og da får de bli sittende, for SV er jo et parti for dem som har lyst, ikke for dem som kan. Dermed blir partiet fullstendig sjakkmatt, uten vilje til å tenke nytt og uten evne til å invitere nye medlemmer inn som støtter prosjektet.

3.SVs to hovedsaker er partiets akilleshæler. Både i skole- og miljøpolitikken har partiet store problemer med å være profesjonell og dyktig nok til å skape synlige endringer som faktisk gjør positiv forskjell.

Hvorfor det? Fordi skolepolitikk har vært symbolsk viktig for SV’ere over hele landet, men når det kommer til stykket, så har vi liten kompetanse på området. Miljøpolitikken gikk på grunn innaskjærs da partiet ikke fikk plassert en av sine egne miljøkrigere i statsrådsstolen. Her svekkes vi også klart av mangel på nytenkning internt og ikke minst problemer i troika med SP og AP.

Det er med andre ord ikke fraværet av klimadebatt som har ødelagt for SV. Flere steder var klimadebatten svært tilstedeværende og konkretisert og kontekstualisert, blant annet i Bergen med rushtidsavgift. Det er snillismen som spiser oss opp innenfra.

Fare for demokratiet

SKOLEVALG: Landets skolevalg blir hvert år sagt å være en god indikasjon på hvor og hvordan valgvinden blåser. Mye tyder på at årets valgvind mer minner om et politisk tøvær med storm i kastene - ikke til å stole på, og ødeleggende for tilliten til de politiske partiene.

Publisert i Dagbladet 7. september 07

I motsetning til den «voksne» politikken, hvor kvinnene har inntatt talerstolen og brakt nytt alvor og ny troverdighet inn i det politiske rom, har ungdomspartiene latt seg blende av eplekjekke unge menn med karriere i blikket og triggerhappy tunge.

Skoledebattene anno 2007 har utartet til å bli rene stand-up forestillinger, hvor listen for usakligheter er skremmende lav og det politiske budskapet så pakket inn i slagord at man ikke ser politikken for bare retorikk. Unge menn blendet av egen logikk får fritt utløp for sitt eksponeringsbehov, mens skoleelevene sitter og lurer på hva i alle dager politikk egentlig handler om.

Politikeres kommunikasjon og relasjon til velgerne og hverandre er avgjørende for hvordan demokratiet vårt oppfattes. Vi kan med andre ord si at politikerne forvalter demokratiets omdømme. Skoledebattene slik de i årets valgkamp har fremstått, er i ferd med å dra dette omdømmet ned i sølen, og står i fare for å alvorlig svekke tiltroen til styringsstrukturene våre. Dette er ekstra uheldig når målgruppen enten er førstegangsvelgere i år eller ved neste valg, og disse skoledebattene er deres første møte med politikk i praksis.

I tillegg virker slike verbale gjørmeslagsmål selvforsterkende, i og med at de (få) som synes dette er festlig, er av samme ulla: Unge eksponeringskåte menn med oppblåst ego. Disse verver seg til ungdomspartiene, og bidrar ytterligere til forsøplingen av den politiske kommunikasjonen.

Dette skaper store utfordringer for politisk rekruttering: De samme unge menn blir sjelden med hele veien til lokal- og rikspolitikken og til Stortinget. De fleste hopper av når de er ferdig med utdanningen og går til godt betalte jobber andre steder, særlig innen kommunikasjonsbransjen. Dette kan man si er bra, for da slipper for så vidt politikken å bli brydd med denne gruppen.

Problemet blir at ildsjeler som ønsker å gå hele veien til Stortinget og kommunestyrene ikke får den grunnleggende kommunikasjonskompetansen som ungdomspolitikken kunne gitt dem. De havner i skyggen av dem som bruker ungdomspartiene til CV-byggende klekkerier.

Moderpartiene er snart nødt til å ta grep om sine ungdomsalibier og bidra til å utvikle en levedyktig og ikke minst troverdig politisk ungdomskultur. De kan ikke være bekjent av at det er en lekegrind for brunstige guttevalper.

Dagbladet i knestående

Journalister observert på Shellstasjon

Undertegnete har over lengre tid observert Dagbladets ferd mot avgrunnen, og det har ikke vært noe vakkert skue. I dag aksellererer fallet betydelig når Lene Alexandra pryder (?) førstesaken på nett med "kastet ut av facebook".

Kjære sjefsredaktør: det er valgkamp, det er klimakrise, verdens største supermakt fører krig på (minst) to fronter, og det norske demokratiet skjelver av overopphetet og overvektig velstand. I en sådan stund bør man kjenne sin besøkelsestid.

I stedet sitter Dagbladet på en Shellstasjon og spiser pølse i brød med løk og potetsalat og drikker cola mens de lager avis med venstrehånden (etter at de har tørket seg rundt munnen med håndbaken!).

Snakker om å skyte seg selv i armhulen!

Når dårlige råd er dyre

VALG 2007: Partiledere og statsråder har gått på kommunikasjonskurs. De har lært seg å snakke til målgruppene. Det er bra, men rådgiverne har sovet i timen. De trodde dette var plankekjøring. De syndet mot kommunikasjonsstrategiers første og viktigste punkt: lær kunden å være seg selv, å være unik i sin formidling!

Publisert i Dagbladet 21.08.07

Et budskap skal være tydelig dersom det skal trenge igjennom den evig kvernende offentlige støyen. Dersom politikerne ikke bare mener de samme tingene (bedre skoler, kvalitet i eldreomsorgen og mer politi i gatene), men de ser og høres også like ut, da betyr det slutten på den opplyste, offentlige politiske debatten.

Alle kvinnelige politikere med over middels makt høres nå ut som Gro Harlem Brundtland i sin mest landsmoderlige periode. På NRK P2s partilederutspørringer har det vært tilnærmet umulig å skille Siv fra Åslaug og Kristin. Akkurat like hese alle tre, på samme oktav og samme frekvens. I tillegg har de perfeksjonert det overbærende, bedrevitende og beherskete, akkurat som sine mannlige kolleger og motstandere. Hele politikereliten sitter nå rolig og nesten sløve tilbakelent i sofaen og godsnakker og flørter med hverandre.

Plutselig har vi en politisk arketype som alle vil være. Det blir fort latterlige politiske debatter av slikt. Dype stemmer og hjertelige smil som ikke når øynene. Det lengste de tillater seg å gå i kroppsspråkets tjeneste er å himle forsiktig med øynene. Dette blir valgkampens sikre død.

I tillegg har de rødgrønne bestemt seg for å «ta» FrP med absolutt alle våpengrener. Hvem ga dem det rådet? Igjen forteller elementære råd innen kommunikasjon at vi tar oss best ut dersom vi snakker om ting vi tror på, ting vi kan og er gode på. Å rakke ned på andre er en dårlig strategi som bare motstanderen vinner på. Så nå kan Siv himle med øynene hele veien til kommunene. Taperen blir uansett politikken, som vil miste sin tiltrekningskraft i mangel på sterke meninger.

Astarte Subduction

Nå har det snappet for Märtha. Dette makkverket er ikke mulig å skille fra konvensjonell (??) vekkelsesvirksomhet og lyspæreskruing med tilhørende skumle tendenser. Astarte fortjener å fordampe fra offentlighetens oppmerksomhet fortere enn svint og tilbringe resten av sitt liv i en krok på en alternativmesse, der det hører hjemme.

Eneste fordelen er at Astartetullballet ikke har den patriarkalske slagsiden som størsteparten av den norske opiumsfloraen sliter med. Det er dermed aktakelig mindre sannsynlig at dette initiativet resulterer i maktmisbruk og overgrep. Selv om 12 000 pr semester for en serie homeparties nærmer seg overgrep - men dog et temmelig uskyldig ett. Tross alt.

Lanserer ny blogg om samfunnsansvar

->samfunnsansvar er et nytt tilskudd til den litt glisne flora av blogger om samfunnsansvar.

Her vil undertegnete publisere egne arbeider som har vært omtalt i andre medier. Først ut er et forsvar for etisk forsvarlig virksomhet, samt et innlegg om eksplosjonen hos avfallshåndteringsselskapet Vest Tank i Gulen.

Sivs kveldsbønn

- Hvis jeg ønsker meg noe hardt nok, så får jeg det sikkert, tenker Siv og setter seg på huk foran sengen sin hver kveld. - Det fungerte jo godt den gangen jeg bodde hos mamma og pappa. Jeg må bare finne ut hvem jeg kan begynne å grine overfor! Et par skikkelige vræl og hyperventilerende hikst vil nok gjøre utslaget, tenker jeg. Men da må jeg finne ut hvem det er som bestemmer!

- La gå, enn så lenge får jeg begynne med Gud og Nissen: kjære dere to partiformenn: kan ikke dere sørge for at regjeringen fører en mer liberal innvandringspolitikk? Vær så snill å la dem slutte med å sende ut afghanere! La dem høre deres klagerop gjennom veggene på Stortinget og bli rørt til tårer!

- Mens dere to jobber med dette, uttaler jeg meg i norske medier så ofte jeg kan om at regjeringen fører en mer og mer liberal innvandringspolitikk, så skal dere nok se at det blir virkelighet tilslutt. Med eller uten regjeringens hjelp!

Frakoblet

Det går faktisk an: å være fullstendig frakoblet i ukesvis. Ikke lese aviser, ikke ta inn over seg verdens små og store problemer, gi beng i det meste annet enn hus, hjem, familie, barn i magen, småen i vannkanten, tærne i gresset.

jeg blir ikke engang bekymret over at det ikke regner i Bergen på nesten 5 uker, at det nesten ikke er fisk i sjøen, og at det er veldig få sjøfugl som kretser over bølgeskvulpene. Ikke en gang da jeg fikk min første torsk og sløyet den på svaberget kom det en måke eller to. Og det tok bare en uke å fullstendig ignorere rushtidens metallfugler som skjærer over paradiset vårt i Alvøen uten å vise tegn til å ville ta hensyn til at det faktisk bor en liten familie her som ikke vil bli forstyrret.

Midtøsten preller av, afghanere på oppned pilgrimsferd skvetter unna bevisstheten, og HEFs seier i menneskerettighetsdomstolen er bare en mild krusing i mitt gråstenkte hår i disse dager. Det er rart, egentlig, at det går an.

Men en liten jævel lurer i buskene, så det kommer nok tilbake - uroen og det besserwisseraktige draget over tekstene mine, tenker jeg.

Pil&Bue is back

Tilbake etter ukers fred og ro. En smak av hvordan livet var før...

Gi meg noen dager på å komme meg, så skal dere bare se at det skjer noe her også.

Fred!

Fra ett kompromiss til et annet

Pil&Bue skifter beite. Etter nesten 8 år i frivillig sektor, med minst ett bein innenfor Kirkenorge, er nå tiden kommet for å kaste av seg åket og slippe ateisten fri i full utfoldelse. Aberet er selvsagt at halvkommunisten i stedet må bite i det sure eplet og rase rett inn i utrygt kapitalistfarvann i privat sektor.

Så altså: ateisten vil trives, sosialisten vil få nok av utfordringer. Men pokker heller, hva ville livet vært uten litt motstand?

Erkjennelse

Uten handling har vi INGEN troverdighet.

Pil&Bue har kommet til at tiden er overmoden for å ta i bruk den såkalte Responsibility to Protect (R2P) - bestemmelsen til FN som omhandler verdenssamfunnets fordømte plikt å intervenere når et lands befolkning står i umiddelbar fare for å bli utryddet eller alvorlig skadelidende som følge av en annen stat eller en regjerings håndtering av "indre" anliggender.

Jeg foreslår at FN (eller Kina, Den afrikanske union eller Frankrike/Tyskland for den saks skyld) går inn i Israel/Palestina med dekning i R2P.

Nå er situasjonen så sinnsyk i de palestinske områdene at dagens generasjoner vil bli kraftig irettesatt og latterliggjort for å ikke ha gjort noe når vår historie skal skrives av fremtidige generasjoner.

Våre barnebarn kommer til å forakte oss for vår ignoranse. Og vi kan ikke engang gjemme oss bak et "vi visste ikke hva som skjedde". For vi vet. Vi ser det hver eneste dag. Uten handling har vi INGEN troverdighet.

Høire: Verdens heldigste finansminister!

Ja, dere, det kan Pil&Bue stille seg helhjertet bak! Kristin er jo tross alt finansminister i en rødgrønn regjering som har politiske ambisjoner!

Nok en gang godt å være rød! Revidert statsbudsjett lover godt, selv om vi ennå har en del å gå på. Vi trenger flere avgiftskutt for å stimulere klimavennlig adferd, strammere praksis på sanksjoner for miljøsvineri, mer penger til bistand for å oppnå 1% målet, og mer penger til forskning på fornybar energi (og annen forskning, for den saks skyld).

Vi er på vei, vi er på vei, vi er på vei til Soria Moria!

Ny klimakampanje

Pil&Bue lanserer ny klimakampanje:

Klimaavgift på flybensin nå!

I dag er spotprisen i underkant av 60 dollar fatet, eller i overkant av 2 kroner literen. Dette er fullstendig uforsvarlig!

Verdens flytrafikk utgjør ikke all verdens i klimautslipp, men den er den raskest voksende utslippskilden, og den har en meget sterk symbolverdi for menneskenes hodeløse overmot hva angår å vurdere komfort og "frihet" vs. klimaeffekt.

"Med mye høyere billettpriser blir det færre reisende. Garantert!"(Hegnar online)

APs klimaløfter er bløff

Jens' tale til landsmøtet beviser at Norge har fått for store finansielle muskler til å handle rasjonelt. Vi er som en gal mann på anabole stereoider.

Norge skal kutte utslippene av klimagasser tilsvarende 30% av Norges utslipp - dvs. vi skal kjøpe kvoter tilsvarende 30% av utslippene i 2020. Vi trenger altså ikke kutte et eneste gram CO2!

OG det blir verre: Norge skal skjerpe sine Kyotoforpliktelser med 10%. Men sjekk begrunnelsen: fordi systemet med miljøtiltak på tvers av landegrensene fungerer. Altså skal Norge kjøpe seg ut av enda mer.

Vi har allerede sagt at vi skal kjøpe kvoter tilsvarende mer enn 50% av Kyotoforpliktelsene. Men vi har enda mer penger igjen, så vi kjøper gjerne litt mer kvoter, bare for å slippe å gjøre noe hjemme!

Til slutt kommer spikern i kista: Norge skal være karbonnøytral innen 2050. Det betyr at vi skal kjøpe kvoter tilsvarende 100 % av våre utslipp i 2050, og vi oppfordrer alle rike land om å gjøre det samme!

AP har ikke lagt en eneste stein ned for å bygge en bærekraftig norsk industri eller et miljøvennlig samfunn. Norge kommer til å forbli en av verdens største miljøsinker med denne politikken.

Med mindre jeg misforstår Jens, selvsagt...

Kadra-saken

Nok en gang viser menn seg fra sin verste side.

I møte med en talefør ung kvinne som kan uttrykke sine synspunkter stikk i strid med forstokkede, kulturelle koder, møter Mannen henne i mobbens form, i flokk, med knytteneve og spark. De lærde Menn danner baktruppen, med patetiske forsøk på å nyansere den modige kvinnens gjøren og laden ved å underminere hennes handlinger: hva gjorde hun ute på det tidspunktet, hva vet hun om teologi? For et himmelropende lavmål.

Det er åpenbart at verken menn i sin verste utgave eller religiøse ledere direkteimportert fra Koranskolene i Pakistan skal utgjøre kvinnefrigjøringens og den muslimske reformismens fortropp. Det blir dermed latterlig når Lene Larsen målbærer at Kadra skulle tatt dette opp i moskeen eller i Islamsk Råd for å bli hørt og forstått.

Kadra står i fare for å slite seg ut. Menn med så mye makt som konservative religiøse ledere, uansett tro, lar seg ikke argumentere til fornuft i likestillingssaken. De må presses av en stadig voksende og sterk opinion innenfor sine egne miljøer, til deres stemmer tilslutt forstummer i mangel på tilhørere.

Kadras eksempel er viktig for likestillingskampen i Norge anno 2007. Man kan dog undres over hvorfor hun velger å bringe likestillingskampen inn på den religiøse arenaen.

Like lite som likestillingskampen kjempes først innen de forstokkete kristne konservative trossamfunnene, like lite er moskeen egnet for en storsatsing for kvinnefrigjøring innen innvandrermiljøene. Kadra gjør likevel det eneste riktige - hun bringer debatten ut i det offentlige rom, ut av de indre sirklene til religionens og tradisjonens voktere. Men hun må gå lengre. Hun må fristille kvinnens rolle fra religionens grep. Til dette vil hun trenge hjelp - både fra sine egne og "rosa" norske feminister og sympatisører.

Da er det mulig at religiøs reform er en omvei, og en jobb som kan gjøres senere, når den sosiale likestillingen er kommet lengre.

Men her er det ingen enkle veier til målet...

Politisk harakiri

Jeg registrerer at John McCain støtter varmt opp om sin president og hans innsats i Irak. Jeg registrerer samtidig at det går så meget bedre i den gamle diktaturstaten. La oss håpe McCains krigsstøtte blir hans bane som presidentkandidat.

Middelmådig sheikedømme

Her er beviset på at Oslo er i ferd med å bli hovedstad i et helt middels sheikedømme. Sjelløst, trist, menneskefiendtlig og antisosialt.

.

Dette er byplanlegging fra 70-tallet - med dønn kjedelig, livløst CBD (central business district) som tar kvelden hver dag kl. 17 og i helgene. Noen som tviler på at det er på tide å velte byregjeringen, som har lagt sin elsk på Barcodes forslag med høye, slanke glasspalasser?

.

På den annen side er jo de brede avenyene ypperlige til store massemobiliseringer...

Vårens vakreste eventyr

Det var kaldt, det var nerver, det var angst og det var sedvanlig beven, men det var verdt det! Det er alltid verdt det!

Allmenningens tragedie

Hvor ble det av handlingen etter alle ordene?

Reiseselskapene melder om rekordpåske og en kommende rekordsommer hva angår flyreiser. Nordmenn reiser som aldri før, og vi planlegger flyplassutvidelser og tilvekster over hele landet.

Det er til å undres over at etter en såpass heit høst, vinter og vår, med klimadebatter i absolutt alle kanaler, så er det ingen som verken vurderer å bytte reisemiddel, eller rense sine flyreiser.

Dersom du som leser dette ikke har tenkt tanken før: her kan du rense flyreisen din. Dersom du tar enda hardere i: bestill reisen din her.

For å illustrere: Vårt Land melder at folk flyr med god samvittighet: en kilde svarer på spørsmålet: – Har dere dårlig samvittighet? – Nei, det er liksom så lite vi kan gjøre med det. Vi vet veldig mye om konsekvensene av våre handlinger, men gjør lite for å endre på dem. Det er underlig. Det må skapes mer oppmerksomhet rundt at «alle bekker små» faktisk kan gjøre en forskjell.

Underlig, ja det kan man trygt si. Nei, la oss regulere litt fornuft inn i pappen til Ola Dunk! Nok en gang slår jeg et slag for økt politisering av hverdagen vår. Vi evner jo ikke å ta grep på egenhånd. Lenge leve rødgrønn styringsvilje. La oss se resultater!

Virkemidler i klimapolitikken

Aftenposten melder at det er dyrt å være miljøvennlig. Regjeringen melder at de først og fremst skal konsentrere seg om virkemidlene, ikke målene, i klimapolitikken. Vel, hva i alle dager venter dere på??

Jeg henstiller NOK EN GANG til min gamle liste over ting man må få på plass, og vil gjerne tilføye massiv sposing av el-bilprosjektet Think, eventuelt subsidiering av import av el-biler fra Europa. De finnes jo, og vi må sørge for at tilretteleggingen øker raskere enn bruken.

Etikk er god butikk

En moderne forståelse av bedrifters samfunnsansvar dreier seg om hvordan næringslivet tjener pengene sine – ikke hvordan de bruker dem.

(en redigert utgave sto på trykk i DN 27. mars)

Karl-Fredrik Tangen gjør i sin kronikk i DN 21. mars narr av næringslivets samfunnsansvar generelt og Statens pensjonsfond Utland sine etiske retningslinjer spesielt. Uten blygsel gyver han løs på på de gode forsetters retorikk så vel som praksis, og etterlyser flere regneark heller enn etikk som pensum på landets økonomiske utdanningsinstitusjoner.

Tangen har rett i mange ting: for det første peker han på politisk kamp heller enn næringslivets gode intensjoner som drivkraft i kampen for faglige og sosiale rettigheter. Dette er et historisk faktum. I tillegg framhever han det åpenbare i at bedrifter kan gjøre gode ting for samfunnet samtidig som de undergraver faglige og sosiale rettigheter i sine verkstedshaller verden over. Bedrifters samfunnsansvar har alt for ofte blitt til prydgjenstander på mahognybordene til konsernsjefene.

Kritikken mot CSR som retningsgivende for forretningsdrift er likevel like lettvint som den er omfattende. Tangen ler av Norges Banks antatte oppfatning av etikken som forutsetning for kapitalismens framtid. Hele etikkdiskusjonen snur Adam Smith på hodet, og setter Milton Friedmann i forlegenhet, hevder Tangen polemisk.

Det begynner imidlertid å bli lenge siden man valgte å ta Tangens poeng med politisk kamp til følge, og introdusere bedrifters etterrettelighet (Corporate Accountability, CA) heller enn ansvarlighet.

Samfunnsansvar ble beleilig omprogrammert til å gjelde rene samfunnsnyttige prosjekter på siden av næringslivets kjernevirksomhet. Bedrifters etterrettelighet ble introdusert som et tilsvar til dette, og dreier seg om hvordan næringslivet tjener pengene sine, ikke hvordan de bruker dem. I denne sammenhengen gjør det ikke virksomheten mer etisk bare man bruker noe av overskuddet på veldedige formål.

Norges Bank er ikke nødvendigvis så langt unna sannheten når de sier at etiske vurderinger gir velfungerende markeder. Alt for mye av dagens globaliserte næringsliv baserer seg på grumsete forhold og virksomhet godt innenfor den etiske gråsonen: slavearbeid med ulovlig lave lønninger og uverdige arbeidsforhold, helsefarlige arbeidsplasser, korrupsjon, skattesnusk og miljøkriminalitet. Mye av merkevare - byggingen består i tilsløringer av produksjonskjedene og påstått ignoranse. Overraskende ofte møter man et næringsliv som har abdisert i forhold til kontroll over varekjeden sin. Dette er ikke velfungerende markeder!

Dersom markedet skal fungere som et troverdig og solid verktøy for økonomisk utvikling både for selskapene selv og samfunnet rundt, må vi kunne være sikre på at virksomhetene drives etter allment aksepterte etiske prinsipper. Eller at de drives lovlig, om man vil. Vi har et rikt tilfang av nasjonale og internasjonale retningslinjer som for eksempel ILO konvensjonene, som kan lede oss i riktig retning. Problemet i dag er at flere av disse retningslinjene ikke er mulige å sanksjonere internasjonalt, eller ikke er implementert i nasjonal lovgivning. Å utnytte dette skal ikke lønne seg!

Tangen er snublende nær min egen konklusjon: kampen for faglige rettigheter er politisk, og denne kampen foregår hver eneste dag, både internasjonalt og i Norge. Her hjemme ser vi dette i form av en rødgrønn regjering som ønsker å ta politisk kontroll over sentrale samfunnsutfordringer. Det er i denne konteksten man blant annet må se de etiske retningslinjene for statens pengeplasseringer i utlandet.

Norske bedrifter kan dermed velge: enten kan de være i forkant av utviklingen og sikre seg og virksomhetene sine godt innenfor et sett etiske retningslinjer som gjerne går lengre enn eksisterende lovgivning, eller de kan sitte og vente på at politiske myndigheter trer nye reguleringer nedover ørene på dem. Vil det lønne seg å være premissleverandør eller mottaker?

Det skal ikke mye forretningssans til for å se at det faktisk er god butikk å være i forkant. Bare slik kan norske selskaper tilrive seg komparative fortrinn og gode forhandlingskort i en politisert virkelighet. Det er ikke uten grunn at store virksomheter i Norge som Statoil og Hydro nå ønsker et strammere internasjonalt regelverk for god forretningsvirksomhet velkommen. De som allerede er tvunget av forbrukerkampanjer til å endre og forbedre praksis ser nå at de vil ha betydelige fordeler av at uetterrettelig forretningsdrift blir sanksjonert kraftigere.

Det er mulig Milton Friedman ikke ville vært helt fornøyd med denne analysen, men så var han jo også en sterk forkjemper for å minimere politikkens innflytelse. I dagens virkelighet må næringslivet forberede seg på mer politisk deltakelse og folkelig kontroll, ikke mindre. Da kommer Friedmans modeller til kort.

Les forøvrig min nekrolog over Friedman her.

Nedlesset

Beklager at det går litt seint på bloggen for tiden, men undertegnete har fått et par ekstra arbeidsoppgaver i fanget som preger dagene og kveldene noe mer enn godt er. Men jeg kommer sterkere tilbake. Se opp for nye sleivspark!

Pil&Bue advarer mot kvotestrategi

Regjeringen la i går fram sin strategi for tildeling av CO2-kvoter til norsk industri.
– Skremmende, sier Pil&Bue.

NB (c)

- Det er skremmende at regjeringen faktisk ikke vet om dette vil føre til utslippskutt, sier Pil&Bue. Dersom regjeringen skal gjøre dette til en tradisjon, vil de sektorvise klimahandlingsplanene bli trist lesning.

- Norge trenger klimatiltak som virker, ikke tiltak som kanskje virker, dersom markedet vil det slik, sier Pil&Bue. Regjering har selv designet det CO2-markedet de samtidig innrømmer de ikke har noen kontroll over. Pil&Bue mener regjeringen må etablere styringsmekanismer i dette markedet som sikrer utslippskutt.

- Enten må de ha en revideringsstrategi som medfører at dersom det viser seg å bli for mange kvoter underveis i Kyotoperioden, så må regjeringen trekke kvoter fra markedet, sier Pil&Bue.

Pil&Bue framhever behovet for at regjeringen nå må komme opp med løsninger for de resterende 60% av utslippene i Norge som ikke rammes av kvoteregimet.

- Det er nå sånn at vi ikke kan sette vår lit til kvoteregimet i Norges anstrengelser for å etterleve Kyoto-avtalens løfter. Vi kan ikke tolke dette på noen annen måte enn at det er her løsningen og de store utslippskuttene ligger for regjeringen.

Hovedkomponentene her er transport, landbruk, avfall og oppvarming. Pil&Bue ser fram til de utslippsreduserende tiltakene som her vil legges fram av regjeringen i de sektorvise handlingsplanene!

Ellers har Klampekassa noen spreke utregninger som kan være verdt å ta en titt på.

Kvotetildelinger

Regjeringen har klart det kunststykket å etablere et kvotesystem som innebærer at det ikke skal koste noen noe å redusere norske utslipp. Hvordan får de det til?? For et mesterstykke. Det er nummeret før Jesus gikk på vannet.

Demokratdust

Hvor idiot går det an å bli, da? Jeg har egentlig lovet meg selv å ikke bli ufin i omtale av andre her på bloggen, men dette er et unntak: demokratene i Bergen skaller hodet i bunn så tennene skvetter med sitt siste utspill om griseknoker på torgallmenningen for å hindre muslimer i å holde bønnemøte der.

- Muslimsk bønnemøte i bergenseres felles offentlige byrom, er et like stort overgrep som da tyskerne okkuperte byen i 1941. Sier bystyrerepresentant Rasmussen. Dette er altså våre folkevalgte. Som har testet griseteorien sin i Mogadishus gater som FN-soldat.

Kom ikke her og fortell meg at disse syke FN-oppdragene for å rydde opp etter amerikansk lekestue ikke skader mennesker på sinnet. Bare så synd at det finnes folk som stemmer på sånne...

Om denne fyren er bergenser, skal jeg love å rulle på r'ene en hel uke i ren forakt!

Pinlig

Dersom SV har blitt presset på usaklig grunnlag i Mongstadsaken, er det på tide med tilbakebetalinger i form av konkrete politiske resultater i SVs favør

Himmel så pinlig...

Dersom det viser seg at Statoil faktisk ikke hadde tenkt å rense på Mongstad uansett, så mener jeg dette få alvorlige konsekvenser for AP og Jens Stoltenberg. Man kan ikke basere nyttårstaler på løse forhåpninger om norsk renseteknologi uten å bedrive et minimum av kildesjekk! Man kan i alle fall ikke presse politiske partnere på hjertesakene deres uten å ha hold i virkeligheten!

Dersom SV har blitt presset på usaklig grunnlag i denne saken, er det på tide med tilbakebetalinger i form av konkrete politiske resultater i SVs favør - herfra til evigheten... Her må SV kjenne sin besøkelsestid!

Hallgrim-konspirasjonen

Høyre med fordekt offensiv for å kapre brune velgere

Høyre har sett seg lei på at FRP skal svømme fritt og alene i de grumsete delene av velgermassen, og lanserer ny og velprøvd spinning-taktikk.

Hallgrim Berg er ute med ny bok om den muslimske fare. Høyres gode rådgivere fra kommunikasjons- og tenketank-anstaltene har de siste ukene lagt siste hånd på verket for å slippe løs en stripete ex-politiker i bokmarkedet, og på den måten vise at selvsagt tar Høyre avstand fra grums, men at det likevel er lov å ha litt skitne tanker, selv om man stemmer blått.

Redaksjonene går fem på, og høyrefolk holder klokelig lav profil. Her er det bare å sitte stille i båten og vente på at de brune hordene skal strømme til telefonene for å ringe fram Høyre på meningsmålingene...

Nu går alt så meget bedre

Radioen melder at 50 prosent av de som har meninger om sånt mener at SV er partiet med best miljøpolitikk i Norge.

I tillegg går SV kraftig fram på siste meningsmåling for TV2. Dersom noen tviler, vil jeg igjen henvise til min forrige sak, og gjenta: klimasaken er en ypperlig sak for partiet og for fløyene både til venstre og høyre i regjeringen. SV viser vei, og nå viser folket også at de er enige med SV i denne saken.

Da er det jo bare å gi oss plass ved roret i miljøsaken da, Jens!

SV stuper

Bergens Tidende melder at SV får en oppslutning på bare 5,7 prosent i dagens måling fra Sentio. Dette er meget urovekkende, og vitner om at den livsviktige "samtalen" internt i regjeringen ikke er helt der den bør være.

I en periode der en av SVs store kjernesaker gjennom to tiår er på alles lepper, klarer altså vi det kunststykket å falle som en stein på meningsmålinger.

Jeg vet at alle dere som er imot regjeringssamarbeidet vil heve stemmen og si "hva sa vi", men jeg mener det ikke er så interessant i denne sammenhengen. Det er klart det er vanskelig å stå last og brast med kraftsosialister og storbønder i akkurat denne saken. MEN: som jeg har skrevet om tidligere er det nesten utelukkende muligheter som følger av et sterkt klimafokus i norsk offentlighet. Tillat meg å ramse dem opp igjen:

Klimasaken har et godt potensiale som samlende for flankene. Den inneholder muligheten for

- et reguleringsregime som faller i god jord på venstresiden, og som befolkningen synes moden til å omfavne, med en blanding av positive incentiver til de snille og hardere sanksjoner overfor forurenserne.

- en teknooptimistisk våt drøm av et industrieventyr som vil stagge kraftsosialistene

- et idealistisk prosjekt som grenser til utopi, som lokker vindrikkerne og filosofene ut på banen

- en realpolitisk tvingende nødvendighet som gror godt bak dassen til Jens & co.

Hvorfor får vi det da ikke til??

Kommunikasjonsråd

Det er ingenting som er så klissent og vanskelig å håndtere i en moderne medie- og politikerverden som konsensus og forlik. La oss for all del unngå det, dere.

Jeg synes jeg ser dem, FrP-rådgiverne, der de sitter og tenker: søren, alle er jo enige i at det er sabla viktig å gjøre noe med klimaendringene. Det er jo ikke noe vits i at vi går ut og er enig i det, for da forsvinner vi jo i den store hopen av folk og institusjoner som klapper i takt.

Nei, la oss skille oss ut, la oss tenke på penger og velvære her og nå, heller enn å drive drømmerier og skremselspropaganda om framtiden.

Når folk blir skremt, er den første innskytelsen å rømme. La oss gjøre FrP til en trygg og rolig havn å rømme inn i, la alle dem som ikke orker å se realitetene i øynene komme til oss. Herregud, de har jo rett til å ha et parti som snakker deres sak de også?!?

DA kommer vi i alle fall på tv! For et snev av tvil er tvil god som noen!

Strutsepolitikk

Vi har hørt det før: tobakksindustrien om røyking, sukkerindustrien om søtsaker, og nå altså FRP om klima.

Øyvind Korsberg var i mange år Frps klimapolitiske talsmann. Korsberg nekter å akseptere FNs konklusjoner om at klimaendringene er menneskeskapte. Han avfeier klimarapporten som skremselspropaganda.

- Fullstendig hysteri
Korsberg, som i dag er næringspolitisk talsmann i landets nest største parti, mener folk er blitt hysterisk redde for klimaspøkelset. Han tror klimaendringene er naturlige, og ber folk om å tøyle sin frykt.

- Det er blitt fullstendig hysteri. En av årsakene er at den politiske venstresiden har gått i bresjen. De ønsker i realiteten industrien dit pepperen gror, sier Korsberg til VG.

- Tjener på krisebeskrivelser
Korsberg mener FNs klimapanel farer med ubegrunnede skremsler, og utelukker ikke konspirasjonsteorier når det voldsomme engasjementet for klimatrusselen skal forklares.
Ifølge Korsberg har FNs forskere og store deler av miljøbevegelsen økonomiske interesser av å «krisebeskrive klimaendringene».

Korsberg mener mange forskere er uenige med FNs klimapanel, men at de ikke tør stå fram.

Det beste er påstanden om at venstresiden ønsker industrien dit peppern gror. Den er ny! Industrien er jo arnestedet for hele fagbevegelsen.

Det triste er at det finnes deler av befolkningen, kanskje så mange som 30%, som faktisk ønsker å høre akkurat dette.

Arbeidslovreform i Kina

Kinesiske myndigheter planlegger en vesentlig styrking av kinesisk arbeidslovgivning.

Amerikanske og europeiske bedrifter har protestert mot og driver lobbyvirksomhet mot den planlagte kinesiske lovendringen.

Lobbyvirksomheten har fått internasjonal fagbevegelse og kampanjeorganisasjoner til å reagere kraftig. The International Textile, Garment and Leather Workers’ Federation (ITGLWF) har gått aktivt ut for å innhente kommentarer på den planlagte kinesiske lovendringen fra vestlige bedrifter som handler med Kina.

Oppfordringen går til norske bedrifter om å støtte reformarbeidet i Kina. Vi andre får holde øynene åpne for potensielt undergravende virksomhet fra de samme norske bedriftene!

Kirkeklokker varsler klimaendringer

Publisert: 01.02.2007 15:35

Oslo (NTB): Kirkens Nødhjelp og Oslo domprosti vil bruke kirkeklokkene i Trefoldighetskirken fredag for å varsle om alvorlige klimaendringer.

Klokkene vil ringe klokken 9.30, samtidig som FNs klimapanel (IPCC) legger fram sin rapport. Hensikten er å varsle politikerne om den trusselen som klimaendringer representerer for vår verden og verdens fattige.

Den norske kirke har satt klimaendringer på dagsordenen i årets aksjon i fastetiden, blant annet med en underskriftskampanje. Kirken krever at Norge må redusere utslippene av klimagasser straks, at norsk bistandspolitikk må prioritere virkningene av klimaendringer i fattige land og at Norge må arbeide aktivt for en koalisjon av ansvarlige land som sammen forplikter seg til utslippskutt. (©NTB)

Mot et klimaforlik?

Skal vi være et foregangsland, eller skal vi det ikke??

Det har slått meg med tyngde de siste dagene: etter at Børge Brende la fram Høyres ambisjoner om kutt i norske utslipp (se detaljer i kommentarfeltet) har det vært relativt stille fra regjeringen generelt og miljøtalsmenn og -kvinner spesielt fra stortingsgruppene i regjering.

Etter mitt (snevre) syn ville jeg mene at det er på høy tid at regjeringen, eller i alle fall miljøfraksjonen internt i regjeringen går ut med et mer radikalt standpunkt i denne saken, liksom for å møte opposisjonen på dette spørsmålet.

Dersom vi er på jakt etter et klimakompromiss må jo noen ha en mer radikal posisjon enn opposisjonen, eller hva sier dere?

Jens holder igjen, tydeligvis, mens Bjørnøy kaster seg utpå en tur hun ikke har ryggdekning for fra andre enn SP.

Kristin forsøker seg med å tone ned prosent-diskusjonen og heller fokusere på hvilke virkemidler vi skal anvende for å få ned kuttene. Vel, it aint good enough!

Skal vi være et foregangsland, eller skal vi det ikke??

Diaspora no more

Pil&Bue vender nesen hjem etter 7 år i utlendighet. Den lille familien har kjøpt hus i Alvøen, Bergen, og flytter til sommeren.

Råvarefella

Motevindene snur i investor-Norge: nye råvarelagre vil se dagens lys og fullstendig ta knekken på det lille de fattige har av muligheter til å leve av det de produserer.

Nok en gang viser kapitalismen seg fra sin verste side for verdens fattige. Norske investorer er i ferd med å snuse på råvareinvesteringer som substitutt for aksjeinvesteringer. "Dette er mye mer lønnsomt i en tid hvor råvareprisene er rekordlave" uttaler eksperter. Til og med oljefondet ber Stortinget om tillatelse til å begynne med denne lukrative businessen.

Så nå skal altså norske investeringsfond kjøpe råvarer på et havarert råvaremarked, for så å holde varene litt tilbake og dermed selge dem igjen med stor gevinst når prisen stiger. Dermed vil fattige bønder tape dobbelt: ikke bare tvinges de til å selge skitbillig til rike investorer - de får heller ikke ta del i en eventuell prisstigning, for da skal norske investorer ha igjen pengene sine, og presser dermed de fattige ut av markedet.

Jeg synes jeg hører dem, investorene: "det er jo den perfekte investering! Prisen er kunstig lav, forhandlingsmotparten er desperat og helt uten forhandlingskraft, tvunget som de er til å selge sine råvarer når de er høstet..." Nye råvarelagre vil se dagens lys og fullstendig ta knekken på det lille de fattige har av muligheter til å leve av det de produserer.

Skyfri!

Skyfritt, lav sol,

fire kalde,

snowracer,

treåringen hyler av fryd,
bakken er bratt,
pappaen er trekkdyr,

kulden biter lett i kinnene,
øynene plirer mot sjokkartet hvit jord
og koboltblå himmel.

Bekymret far formaner treåringen: alt du trenger å gjøre er å unngå å treffe treet, og så sikte deg inn mellom de to blokkene, ok?

Verden er til å kjenne igjen, og den er på min side.

Klimatiltak i Sør

De rike landene som signerte Kyotoprotokollen forblir like oljeavhengig som tidligere etter Kyotos utløp, mens de fattige landene, som skulle slippe å ta kutt i denne omgang, redder de rikes etterlevelse av sine forpliktelser.

Point Carbon hevder at Norge sløser bort milliarder på dyre klimatiltak i Norge, selv om tilsvarende klimatiltak i fattige land er langt mindre kostbare. Dessuten er CO2-utslipp uavhengig av landegrenser, så da må jo kutt der det er billigst være best?

Det er lenge siden jeg har hørt en mer sofistikert versjon av markedsliberalisme og komparative fortrinn enn dette.

Et par ting:
1. Fattige land er ikke med i Kyoto-protokollen. Fordi deres utslipp er små i global sammenheng. Hvorfor skal de da ta kutt, uavhengig av om de er finansiert fra Nord?
2. Kyotoprotokollen krever at land som vil handle med CO2 må ta mesteparten av forpliktelsene sine ved hjelp av nasjonale tiltak. Dette skal forhindre nettopp en frikjøping av dritrike stater som Norge.
3. G77 (de fattige landene) bruker de rike landenes egen handlingslammelse som en effektiv stopper for videre forhandlinger om den livsviktige Kyoto 2 - prosessen. "Hvorfor skal vi gjøre noen innrømmelser så lenge dere som har signert avtalen ikke gjør en døyt?"

Det ironiske er at de såkalte "komparative fortrinnene" som Point Carbon foreskriver vil resultere i det syke at dem som signerte Kyotoprotokollen forblir like oljeavhengig som tidligere etter Kyotos utløp, mens de fattige landene, som skulle slippe å ta kutt i denne omgang, redder de rikes etterlevelse av sine forpliktelser.

Norge er uten troverdighet i forhandlingene med Point Carbons løsning! Bjørnøy driver aktivt og forsøker å splitte G77 og deres posisjon som bremse for Kyoto 2. Vel, den mest effektive måten å splitte G77 er å oppfylle våre egne forpliktelser.

Konsensus mellom flankene

Nå er det virkelig på tide å slutte rekkene og drive god venstrevridd politikk.

Valla-saken ser ut til å lamme deler av AP på en måte som jeg har fryktet en stund. Det er for mange hos dinosauren som har hatt litt for vanskelig for å svelge venstredreiingen av partiet og regjeringen.

Både oposisjon og høyreflanken i AP vet å benytte tiden godt i kjølvannet av Vallas dårlige håndtering av Yssensaken. Det første man må gjøre er i alle fall å gi Valla og LO-ledelsen bedre rådgivere (som de med nødvendighet må lytte til, selvsagt!).

I tillegg må vi bedrive god venstrevridd politikk og vise velgerne at prosjektet vårt er på skinner!

For å få dette til nå må vi fronte de sakene hvor vi kan a) skape konsensus mellom flankene, og b) skaper reelle endringer for fellesskapet.

Klimasaken har et godt potensiale som samlende for flankene. Den inneholder muligheten for

• et reguleringsregime som faller i god jord på venstresiden, og som befolkningen synes moden til å omfavne, med en blanding av positive incentiver til de snille og hardere sanksjoner overfor forurenserne.
• en teknooptimistisk våt drøm av et industrieventyr som vil stagge kraftsosialistene
• et idealistisk prosjekt som grenser til utopi, som lokker vindrikkerne og filosofene ut på banen
• en realpolitisk tvingende nødvendighet som gror godt bak dassen til Jens & co.

FRP og samfunnet

NTB melder at Statistisk Sentralbyrå (SSB) står fast på sine beregninger, som sier at FRPs politikk ville gi små om noen endringer i norsk økonomi.

Til alle dere FRP - velgere:

HVA SKAL DERE DA MED FRP???

Til alle oss SV-ere:

SLUTT Å STRESS MED SSB SINE TALL, GÅ LØS PÅ KONSEKVENSENE FOR FOLK I NORGE VED FRPS OMDISPONERNIGER!!!

Alternativt: drit i Frp og snakk heller om hvor fortreffelige VÅRE disposisjoner på statsbudsjettet er. Vi bør ikke falle for AP strategien om å knekke FRP-koden. Det er vår politikk som er best!

Vallas helvetesuke

Kraftsosialistene mangler soleklare arvtakere etter Norges mektigste (kvinnelige) sosialistiske leder.

Det har ikke vært lett å være Gerd Liv i uke 3. Klassekampens Bjørgulf prøver å konspirere dette til å være mer eller mindre planlagt, eller i alle fall koreografert av høyrefløyen i AP. Det kan godt være, men makan til klønete håndtering av et varslet angrep skal du lete lenge etter. Vallas hjelpeløse hevnbrev til norske redaksjoner er på absolutt bunnivå.

Dette brevet er, tross alle feil Valla ellers måtte være skyld i som personalleder, hennes verste tabbe. Hun har rett og slett ikke lov til dette som personalleder! Dermed blir det desto merkeligere at ikke et godt regissert angremøte / -brev til dagsavisen og over eteren i NRK sier noe om dette brevet. Har hun brukt informasjonsrådgivere fra privat sektor, som ikke kjenner til arbeidstakers og arbeidsgivers rettigheter og plikter?

Det er mulig Valla slipper unna de tøffeste sanksjonene fra egne rekker, inklusive APs landsstyre i februar, men det er mer fordi kraftsosialistene mangler soleklare arvtakere etter Norges mektigste (kvinnelige) sosialistiske leder. Det er et dårlig utgangspunkt for en arbeiderbevegelse som uansett må velge ny leder før neste stortingsvalg, og en rødgrønn regjering som trenger en venstredreid og pansersterk LO-leder for å vinne neste valg.

Valla vil uansett passerer den magiske 60 års grensen før den tid.

Klima og kapitalisme

Filosofen Vetlesen er krystallklar i Klassekampen på at klimautfordringene ikke lar seg løse uten at vi går i strupen på kapitalismen som system. Rett og slett fordi økoharmoni ikke står i stil til økonomisk vekst.

Greit å vite. Så er det bare å begynne å lure på hva som får verden til å innse kapitalismens tilkortkommenhet først: økodød eller revolusjon..

Med Chavez ved roret på den revolusjonære skuta er jeg redd jeg holder en knapp på økodøden. Ledere som undergraver det demokratiske systemet som brakte dem til makten har en dårlig track record på denne kloden...

60 km/t

... eller allmenningens tragedie

Ring 3 rundt Oslo har såkalt miljøfartsgrense fra november til april hvert år. Fartsgrensen senkes fra 80 til 60 km/t. I seg selv et beskjedent virkemiddel, men i følge displayet i bilen jeg kjørte her om dagen utgjorde det en forskjell på ikke ubetydelige 0.4 l pr. mil i forbruk av drivstoff.

Under dagens blandingsregime av frykt og facinasjon overfor klimaendringer og mørke dystropier skulle man tro at Oslo-borgeren ville omfavne miljøfartsgrensen med alle armene og sinke rundt ring 3 i lutter glede.

Men neida. På vei hjem fra søndagstur var det ikke én bil som ble liggende bak oss der vi sneglet oss av gårde i 60 km/t. Absolutt ALLE passerte i uanstendige hastigheter. På begge sider, faktisk, der jeg lå som mannen med hatten i midtfeltet.

Dette er altså representanter for befolkningen som skal bidra til at Norge når sine egne Kyotomål, og som regjeringen ønsker skal drive frivillige klimakutt.

Jeg ble deprimert. Jeg tror jeg har bestemt meg for å bare tro på reguleringsregimer som løsning på klimautfordringen. Drit i frivillighet. Folk er for opptatt på motorvei til helvete...

Skryt til Audun H

Det er ikke ofte jeg gir plass til andre blogger, men i dag er en slik dag:

Les Audun Hernings "forskjellen på kjønn og tyngdekraft". Ypperlig og tankevekkende!

"På samme måte som klasse er usynlig for de som sitter på toppen blir vårt kjønn usynlig for oss menn fordi det er vi som nyter de aller fleste fordelene av maktforholdene mellom kjønnene. Patriarkatet gir oss makt, sosiale goder og privilegiet å ikke bli begrenset av kjønn – og vi ser det ikke".

Kudos!

Bright New Day

Bright-bølgen i USA viser behovet for å understreke at det ikke er fraværet av Gud som er fokus, men tilstedeværelsen av kunnskap.

Det går en vekkelsesbølge over USA i disse dager: ateistene brer om seg, og stadig flere refererer til seg selv som såkalt "Bright". Betegnelsen er et forsøk på å avmystifisere og tømme ateisme-begrepet, som ofte skremmer vannet av kristne konservative. På mange måter var det på tide at noen understreket at det ikke er fraværet av Gud som er fokus, men tilstedeværelsen av kunnskap.

I Oslo kunne man i dag våkne opp til nyheten om at kristne ungdommer nå er i mindretall i hovedstaden (dersom man aksepterer at om kristne er under 50% av befolkningen, så er de i mindretall. Statistisk blir jo ikke dette riktig, for den resterende halvparten fordeler jo seg på mangfoldige tros- og livssynsretninger, men men)

Poenget er at bare 43% av Oslos ungdommer bekjenner seg til kristendommen, noe som av Aftenposten betegnes som en kulturrevolusjon. Det gledelige med dette er at det samtidig ikke ser ut til å være en markant økning innen de andre religiøse gruppene heller.

I sannhet en Bright Day!

Stanken av Capitalismus Americanicus

I går vakte en underlig lukt over deler av Manhattan stor oppsikt. BBC, CNN, norske og internasjonale nettaviser slo saken kraftig opp.

Årsaken til lukta er ikke kjent, men Pil&Bue har fra nasale kilder at opphavet til det illeluktende angrepet var en times lang utlufting av White House, Washington DC, kombinert med litt uheldige høyrevinder.

Er seminarer løsningen?

Akk. Pil&Bue sitter fastlåst i strategiske planer og prosesser i noen dager. Lurer på om det egentlig beveger verden så mye som en tøddel...

I påvente av nye krumspring her, anbefaler jeg sterkt Heikkis innspill i handelsdebatten. Det er faktisk veldig bra, selv om noen presiseringer var nødvendig...

Klimaløsninger

Dersom verdens rikeste land viker unna sine globale forpliktelser har INGEN andre land grunn til å gjøre noe annet.

Ok, nok klaging. Tid for å se på løsningene:

I følge Kyotoavtalen har Norge har forpliktet seg til 1% høyere utslipp en de vi hadde i 1990, innen 2012. I dag ligger vi 10% over 1990 - nivå. Det vil si at vi har formidable oppgaver foran oss dersom vi skal etterleve den internasjonale avtalen som etter all sannsynlighet danner grunnlaget for en enda mer forpliktende avtale etter 2012.

Med andre ord: bryter Norge denne avtalen, undergraver vi hele fundamentet for den globale innsatsen for utslippskutt som VIRKELIG monner, og som skal redde våre barnebarn fra et fullstendig uforutsigbart og ugjestmildt klima, samt millioner av klimaflyktninger fra alle verdenshjørner.

Dermed har vi etter mitt syn intet valg: vi er nødt til å etterleve våre Kyotoforpliktelser, uansett hvor tilkortkomne disse måtte være, eller hvor forsvinnende lite disse kuttene vil være i menneskehetens kamp mot klimaendringene. Dersom verdens rikeste land viker unna sine globale forpliktelser har INGEN andre land grunn til å gjøre noe annet. Såfremt kloden ikke begynner for alvor å heve stemmen og synliggjøre den stadig mer kritiske situasjonen vi alle er i.

I Norge er utslippssituasjonen (2004) av klimagasser følgende:

33% kommer fra energisektoren
37% fra transport
10% fra industrien og byggenæringen
20% fra øvrige kilder

For å kutte nærmere 10% av utslippene våre må vi antakelig gjøre usannsynlig store kutt i de største sektorene. Soria Moria forplikter seg på å ta "betydelige" nasjonale kutt for å nå Kyotomålene, men åpner dermed for å kjøpe se ut av knipen dersom det røyner på.

Personlig mener jeg Norge godt kan kjøpe seg ut av knipen, men da i form av andre virkemidler enn kvotekjøp i et tvilsomt marked fullt av gratiskvoter og dårlige mengdeberegninger. Vi må investere oss ut av knipen.

Norge må:

Elektrifisere sokkelen snarest. Olje og gassproduksjonen brenner av forferdelige mengder gass i elendige anlegg på sokkelen. Dette må elektrifiseres fra land ved hjelp av renere energikilder. Dette vil sikre sterke distriktspolitiske virkemidler for SP.

Rense alle gasskraftverk i følge planen, samt tilbakeføre CO2 til brønnene, men prøverensning må starte innen Kyotoperioden for å bidra til kuttene. Dette bør kobles til konsesjonsvilkårene.

Satse stort på høyhastighetstog mellom østlandet og vest og midtnorge for å demme opp for økt flytrafikk. Oslo-Bergen er en av Europas mest trafikkerte strekninger. Flyavgiftene MÅ økes drastisk.

Legge om til biodrivstoff for privatbiler og resten av transportsektoren. Dette må skje ved tøffe avgiftsvirkemidler overfor både forbrukere og oljeselskapene.

Vi har kort tid. 2008 starter rapporteringsperioden til Kyoto, og dersom særlig fattige land som Kina, India og Brasil skal gidde å høre på behovet for at også de deltar i dette arbeidet, så må vi være godt i gang med disse tiltakene!

I dag sitter de i forhandlingene og ler av oss. Vi som signerte Kyotoavtalen slipper bare ut mer og mer klimagasser. Hvilket incentiv finnes da for å bidra til ytterligere kutt i neste runde??

Frederics krig

Det bør snart gå opp for miljøadelen at å gå løs på SV ikke er noe strategisk klokt valg.

Frederic erklærer krig mot SV, sier han. Frederic synes SV driver gammelmodig miljøpolitikk, sier han. Frederic synes Bellona er best, selv om de ikke klimanøytraliserer sine egne flyreiser. Fordi Bellona på sine viktige møter i EU bidrar mer til klimaet enn noen skarve hundringser til klimatiltak i fattige land eller til kvotebørsen.

For hva i all verden skal vi med internasjonale avtaler og incentivordninger som CDM eller kvotebørs, spør Frederic? Så lenge vi har Bellona?

Det bør snart gå opp for miljøadelen at å gå løs på SV ikke er noe strategisk klokt valg. Dersom det bare er SV-statsråder som blir pinlig berørt når klimamålsetninger brytes, så vil ingenting skje i norsk klimapolitikk. Norge er i ferd med å gå seg skikkelig fast i en klimahengemyr av gasskraftverk og økt utvinningstakt. Arbeiderpartiet må presses skikkelig, SP likeså. De sitter og toer sine hender nå, men det vil koste dyrt til valget!

For hvor skal regjeringen ta utslippskuttene dersom de ikke renser gasskraftverkene sine FØR Kyotos utløp i 2012? Skal de virkelig kjøpe seg fri fra alt sammen? Og bryte egne soria moria-forpliktelser?

I så fall skal vi lage et skikkelig #¤%.

Lysbakken og LO

Det er nok SV selv som må gjøre mesteparten av jobben for å bli venn med fagbevegelsen.

Audun Lysbakken har vært ute og kritisert deler av LO for å være miljøsinker og bakstreverske i arbeidet med å rense norsk industri for klimautslipp. I tillegg mener han at LO bør løsne båndene til AP og åpne opp for flere parti-patnere. Dette utspillet har naturligvis irritert LO-toppene, særlig jern og metall-adelen.

Og kanskje med rette. Tradisjonelt sett er det jo mer SV som ikke har hatt evne til å tilnærme seg fagbevegelsen enn omvendt. Det er jo vårt parti som har syntes jern og metall-LO har vært noen store, tunge menn med skjeggstubber og bicepser på størrelse med våre lår som har trampet rundt og streiket og drevet interessekamp på egne vegne.

SV har jo i større og mindre grad sittet med teen sin og rødvinen sin og skuet fælen bort på dette beistet og tenkt at "takk og lov at AP tar seg av de derre". Så kan vi være røde vi også, og støtte deres kamp, men takke oss til å ta dem i hånden.

Som jeg beskrev her, så har SV fremdeles et noe anstrengt forhold til fagbevegelsen og arbeidsrettigheter her på berget, men det kommer seg sakte. Jeg tror SV kan kapitalisere stort på å fokusere nettopp på arbeidsforhold og fagorganiseringens grunnleggende styrker og fordeler i valget til høsten.

Men Audun, det er nok vi som må gjøre mesteparten av den jobben det vil være å bli venn med fagbevegelsen. Det er vi som må gjøre våre hoser grønne hos dem, ikke omvendt. LO er nok ikke så skummel og stokk konservativ som vi en gang trodde, og i en brytningstid som vår, hvor fellesskapet er under harde skyts fra profittjegere og arbeidskraft-halliker fra øst, så kan LO vise seg å være en nødvendig vakthund.

Forslag til endring av Internasjonalt Utvalg

SV trenger en bredere, mer slagkraftig, faglig fundert og godt forankret utenrikspolitikk! Vi er på god vei, og mange gjør en hederlig innsats. Men Internasjonalt Utvalg trenger fornyelse.

I min noe spredte serie om forbedringer av organisasjonsorganer for SV, er vi nå kommet til Internasjonalt utvalg (IU). Her har bølgene skylt høyt den siste perioden, og flere med meg føler at vi kan miste verdifull tid for SV på den internasjonale politiske arena dersom vi ikke skaper et større og sterkere rådgivningsorgan for representanter og politisk ledelse.

Det trengs et bredere mangfold i IU, men uten at IU mister sin innflytelse som "kraftfullt organ".

Dette kan borge for små arbeidsgrupper internt i IU som får sine forslag vedtatt av et samlet IU (som forsåvidt WTO-arbeidet i 05/06 er et eksempel på).

Noen forslag:
- Bistand- og gjeldspolitisk gruppe
- Handelspolitisk gruppe
- Klimapolitisk gruppe
- Gruppe for FN-reform
- Gruppe for internasjonale, militære operasjoner
- Gruppe for globale (sosialistiske) allianser

Kanskje dette blir for omfattende, men jeg tror det hadde vært morsomt å forsøke i en eller annen skala.