Kjedelige menn og troll til kjerringer

Dagbladet melder om at norsk filmindustri har en lei tendens til å bare rekruttere menn til både regissørstillinger, filmoppdrag og manussnekring. Dette beviser at Norge er en forbannet sinke på kunstfronten, og ikke minst beviser det at såkalte kreative yrker i Norge flommer over av middelmådige menn med kjipe holdninger som hører hjemme i sofastolen på 50-tallet.

Filmindustrien skyter seg selv i armhulen ved denne latterlige mannskvoteringen. Når laget en mann et godt nok manus til en norsk film sist? Eller internasjonal film, for den saks skyld. Undertegnete har nettopp sett Paris - Je t'aime under filmfestivalen i Haugesund, hvor 21 av verdens fremste regissører har laget 18 kortfilmer om kjærlighetsmøter i byenes by.

Nesten samtlige av de mannlige regissørene lager for kjedelige historier og for flate inntrykk. Det er bare pene unge kvinner med litt taperaktige menn som finner hverandre på tross av at mannen ser ut som en dass og oppfører seg ditto.

Skal norsk film videre her i verden, må damene på banen, slik at det produseres andre filmer enn stakkarslige kvasidybdestudier av hvor vanskelig det er for en gutt å bli mann. Våre mannlige regissører og manusforfattere er jo bare en gjeng med westerdalsgutter som driver reklameproduksjon som hovedgeskjeft, og som har et følelsesliv med dybde som en fransk utslagsvask.

Selv liker jeg å trekke fram Hawaii - Oslo, som med sin mannlige ignoranse og forflatete følelsesliv ikke er egnet til annet enn å irritere. Feelgood er liksom det eneste registeret menn i filmbransjen har å spille på.

Globoid

Braanen kommer med kloke ord i dag, og understreker hvor skakk verden er blitt etter seks år med en "gærn mann med makta", og katastrofale kriger både i Irak og i Afghanistan. Hovedutfordringen for KK-sjefen er som ofte før at han mangler gode ideer og forslag om hvordan man skal løse opp i flokene, utover at man trekker amerikanske styrker ut av både Irak og Afghanistan.

Men det er kanskje ikke så rart at Braanen ikke finner løsningen? For parallelt med sin alenegang i krig, har også USA bidratt til å underminere så og si alle relevante internasjonale og multilaterale institusjoner som presumtivt skulle kunne rette på skadene. FN ligger med brukket nakke, WTO har nærmest kollapset, IMF og Verdensbanken har store finansielle problemer, og folkeretten ligger i en blodpøl i Libanon.

Det er i det hele tatt lenge siden verden har vært så nær et paradigmeskifte som nå, samtidig som man er lengre unna en løsning enn på lenge. For den amerikanske ørnen er langt fra utslitt, og selv med ryggen mot veggen og store sår, så har den ennå ikke satt igang kampen for sitt eget liv. Og den kan bli stygg.

Verden går sin skeive gang, og vi er flere som leter med lykt og lupe etter halmstrå hvor vi kan henge håpet. Sitter Europa med nøkkelen? Hva med Kina og de asiatiske tigrene? Har de mer å fare med enn å støtte korrupte regimer i Afrika for å sikre seg større markeder? Hva med Afrika selv, finnes håpet der? Hva med de røde regimene i Latin-Amerika? Er de relikvier fra en svunnet tid, eller representerer de et nytt folkestyre med ryggdekning for sosiale reformer? Hvor går FN i denne situasjonen, og kan vi kapitalisere på at den politiske viljen til makt i fattige land også manifesterer seg på den multilaterale scenen?

Mange spørsmål, alt for liten tid til å utbrodere.

Kjønnets makt over sinnene?

MyambienCe har en tankevekkende debatt gående på sin blogg. Stikkord er prostitusjon, krig, voldtekt som taktikk, avreagering, kriminalisering, gullmus, m.m. Vel verdt et besøk!

Alle, gjenta etter meg:

til slutt ender man opp med å si at muslimers bruk av vold er drevet av historiske og politiske årsaker
til slutt ender man opp med å si at muslimers bruk av vold er drevet av historiske og politiske årsaker
til slutt ender man opp med å si at muslimers bruk av vold er drevet av historiske og politiske årsaker
til slutt ender man opp med å si at muslimers bruk av vold er drevet av historiske og politiske årsaker

Dersom vi sier dette mange nok ganger, kan det jo hende at FrP-velgerne hører oss, forstår hva vi sier og aksepterer dette som et faktum. Og det kan hende jesus kommer tilbake på en seveneleven på Gjøvik.

Audun gjorde et tappert forsøk på å målbinde Siv brun-Jensen i dagens politiske kvarter, men hva skal man svare til et menneske som sier hun skal kjempe mot muslimenes verdensherredømme med alle midler?

Cost benefit av en idealist

Tollef tar opp et spennende problem på sin blogg: hvor mye får man igjen for å være idealist i andres øyne?

Vel, etter betydelig med år i idealismens utakknemlige tjeneste kan jeg uten å føle meg presset av noen si at man får igjen fint lite. Dersom man i tillegg er antireligiøs, og bare kan benytte fraser som "vi får nok vår lønn i himmelen" på en ironisk måte, er det desto mindre å tjene på å holde idealismens fane høy og stolt.

Hvor kan man så omsette idealist-valutta?

1. Selskapslivet
Her skaper man stort sett bare usikkerhet. Folk flakker med blikket, er redd for å si noe galt, eller beint fram kritiserer en for å være livsfjern og plagsom

Løsning: snakk mest om andre, ikke om deg selv - da blir man til og med idealist innenfor selskapsbransjen, for folk vil jo stort sett snakke om seg selv.

2. Jobblivet
Her bidrar det stort sett bare til en ting: lav lønn. Dersom du er heldig kan det føre til mange spennende arbeidsoppgaver, men de kan fort gå utover familielivet (du er jo tross alt idealist), og selv en idealist kan bli innhentet av pragmatiske spørsmål som "hvor mye får jeg egentlig gjort for verdensfreden".

Løsning: tja, si det. Gode forslag?

3. Familielivet
På denne arenaen blir man bare en pest & en plage. Særlig dersom man er en del av en barnefamilie. Kjipe kommentarer som "kan vi ikke la være å kjøpe våtservietter" og "hva med gjenbruksbleier?" og "vi trenger jo ikke bil når vi bor i by og har sykkel" blir mottatt med et skuldertrekk og åpenlys ignoranse.

Løsning: Lær deg å bli idealist i hodet, ikke i handling.

4. Venner for livet
Her er det imidlertid håp i hengende snøre. Venner og idealisme er selve kvintessensen på gode samtaler, herlige krangler & opphetete fester med hoderystende uenighet og skålende enighet.

Løsningen med stor L:
Få deg venner både i selskapslivet, på jobben, i familien, så skal du se det umulige blir mulig. Man er vel ikke den første som finner ut at like barn leker best?

Black Gold til Haugesund

Undertegnete blir borte noen dager for å promotere årets viktigste dokumentar, Black Gold. Verdens kaffeindustri er under lupen, og ingen oppblåst Grünerløkka-hipster skal føle seg trygg når hun sitter bakoverlent med en god bok og en god kopp kaffe og tror hun er i ferd med å redde verden, bare hun får lest ferdig denne boka og drukket opp denne deilige latten.

Besøk Black Golds hjemmesider, så sees vi om et par dager.

Fiendenes fiender

Hva skal verden gjøre når den mest effektive motstanden mot den "militær-økonomiske" og kulturelle imperialisme er en gjeng med oppegående, radikale, velutdannete, strategiske, rautende gale islamister med Shari'a og burka som ledestjerne og symbol??

Audun prøver seg i dag, og får så det svir fra Torstein Dale-sympatisører som mener man må støtte de motstandskreftene som finnes. Ære være debattantene, sier nå jeg, som tør ta i dette. For dette er grisete.

Jeg mener man kan uten problemer kan forstå hvorfor libanesere, kristne som muslimer, samt andre som kjemper mot Israels krigsforbryterske oppførsel, støtter Hizbollah. Man kan til og med sympatisere med at de gjør det.

Man trenger imidlertid ikke akseptere Hizbollahs metoder og credo i tykt og tynt. Men man får den motstanden man fortjener - det vil si den motstandsbevegelsen som står imot aggresjonen får mest oppmerksomhet og flest tilhengere.

Dersom det er den fundamentalistiske islamistiske motstanden som er mest effektiv, vel, så må vi leve med det inntil andre melder seg sterkere på banen. Desto viktigere blir det å vise hva man er enig om (motstand mot okkupasjonen), og hva man er rykende uenige om (politisk prosjekt i vid forstand, samfunnsmodell, kvinnesyn, ytringsfrihet, m.m.).

Og: Det faktum at Hizbollah har beveget seg over i det parlamentariske systemet med representanter i nasjonalforsamlingen tyder jo på at de har mer tro på det libanesiske systemet enn deres egenrådige oppførsel, og manglende vilje til samarbeidmed myndighetene skulle tilsi. Dette er et godt tegn til moderasjon som bør ønskes velkommen.

Så mener jeg at med en slik anerkjennelse av det politiske systemet i sitt eget land, bør også Hizbollah se poenget med en statsmakt som har kontroll over sitt lands væpnede styrker (voldsmonopol).

Nå bør Hizbollah levere inn sine våpen, og forene sine krefter med en statsmakt som trenger all den folkelige legitimitet den kan få i møte med “fredsforhandlere” og andre imperialister i månedene som kommer.

Historisk svulst på hjernen

Det er trist når historiske sår etter jødeutryddelsene verker så sterkt at man mister sin fornuft i smerten. Når Günter Grass møter så sterke anklager etter sin avsløring av sin fortid som SS medlem som 17 (!) åring, vitner det om en sterk mangel på kunnskap om Tyskland på den tiden, og ikke minst om hvor stor oppslutningen om det tredje rikets sosiale og økonomiske ambisjoner faktisk var i et Tyskland (og Europa) skakk-kjørt av depresjon og ringvirkninger etter første verdenskrig.

Det sitter gamle tyskervenner over hele Europa og er helt stille om sin fortids preferanser på grunn av skam. Det er trist, og dersom vi alle skulle dømmes for ting vi gjorde som 17-åringer, ville mange av oss ligge tynt an.

At de skulle visst bedre, javisst, men come on..

Kjønnlitteratur

Menn som skriver slikt som dette, burde vennlig, men bestemt, rulles i tjære og fjær, og bæres gjennom byen og tilbake til skolebenken, hvor han burde oppmuntres, igjen vennlig, men bestemt, til å tilbringe de neste årene skrivende på tavlen: jeg er et offer for mannlig ignoranse, jeg er et offer for mannlig ignoranse, jeg er et offer for mannlig ignoranse....

Hvor er den afrikanske revolusjonen?

En liten teori på starten av en ny arbeidsdag:
Det lille jeg har av historiekunnskaper tilsier at de fleste revolusjoner i moderne tid har funnet sted fordi en underpriviligert middelklasse har blitt så misfornøyd med tingenes tilstand at de har grepet til drastiske virkemidler for å styrte en enten korrupt, undertrykkende, fraværende eller direkte ubrukelig statsadministrasjon og ledelse.

Tre ting er å trekke ut av dette:

1. Første antakelse: Er det slik at årsaken til at den afrikanske, moderne revolusjon og opprør mot fattigdommen og den globale undertrykkelsen ikke ser dagens lys fordi den afrikanske middelklasse koopteres av den allestedsnærværende internasjonale bistandsadelen?

For er det ikke nettopp dette som skjer? Rike, hvite veldedighetsorganisasjoner med prisverdige intensjoner leter etter gode ressurspersoner i lokalbefolkningen som kan være deres lokale ansikt utad, ha de riktige kontaktene, ha den kontekstuelle kompetansen m.m. Disse personene finnes oftest innen den "opplyste" middelklasse, blant dem som har hatt tid og ressurser til å få seg en utdanning, lese aviser og bøker, og tilegne seg teoretisk kunnskap om verden rundt seg. Er du fattig og utsultet har du ikke tid til å unne deg den slags luksus.

Så blir middelklasserepresentanten ansatt av en internasjonal organisasjon, får et vulgært lønnshopp, og blir vel tilfreds og sier seg enig i at det Afrika trenger er mer bistand fra rike velgjørere?

2. Andre antakelse: er det slik at de som ikke koopteres av disse organisasjonene, blir kooptert av en annen internasjonalt fundert allianse - den globale, muslimsk funderte kampen mot vesten og USA, som bruker all sin tid på å planlegge mer eller mindre vellykkede terroranslag mot vestlige transportselskaper, eller sloss heroisk mot amerikanske soldater på fremmed jord (to fremmede parter lager hakkebøf av et tredjeland?).

Tilbake står da blant andre Afrika, uten en underpriviligert middelklasse, uten en revolusjon, uten mulighet til å tilrive seg den egentyngde for sine skjøre stater som kunne sette igang drivakslingene slik at det afrikanske kontinentet kunne komme seg ut av grøfta.

Nå er det mye i disse morgentankene som ikke er sagt, blant annet revolusjonenes bakside, om å spise sine barn osv., men jeg blir nok minnet på dem av noen av dere, tenker jeg.

3. Min tredje antakelse er at det kanskje er Frp-velgerne som skal stå for den neste revolusjonen i Norge? Det trenger ikke bli så hyggelig...

Sommerens vakreste

Ah, nå folkens, nå er det bare noen timer med hardt arbeid før verden tar pause og rocken okkuperer øregangene, pilsen inntar plassene og gjessene setter nebbet mot sør og lager smekre Piler og Buer over middelalderparken i Oslo.

Som alltid et kjærkomment hvileskjær og et sted for melankoli: La meg i overmot sitere en vakker tekst fra 90-tallet som summerer fint opp øya-opplevelsen:

Det som skjer mot slutten
Er noe av det vakreste av alt
Bare tenk på høsten
Like før bladene har
Falt ned på bakken
Varme farver
Gjør meg øm og glad
Får meg til å forstå at
Døden er bra
At høsten kommer er noe vi
Alle kan stole på
Den er ikke som våren
Som kommer og går
Uten at man forstår

Lars Lillo Stenberg

Sånn kan det faktisk gjøres...

Dette er faktisk det kosteligste pedagogiske virkemiddelet jeg har hørt om på en stund. Les det og kos dere...

fattig = muslim = fundamentalist?

Rett Venstre beskriver resignert hvordan norske politikere på ytterste høyre fløy kan fritt utfolde seg med brunt grums i avisspaltene uten at noen reagerer. Frps Ulf Erik Knudsen lirer av seg utrolige meldinger:

"Vi må snart forstå at Europa er under angrep av islamister som står for rendyrket ondskap. Hvis vi ikke slår tilbake begår vi kollektivt selvmord. (…) Vi gir dem asyl og lar dem benytte seg av våre velferdsordninger, mens de bygger baser i våre land for terror og krigføring mot Vesten".

Sammenblandingen av radikale, evt. fundamentalistiske islamister og muslimer forøvrig er nå så påtrengende og effektiv blant medier, politikere og folk flest at man føler seg henført til Goebbels propagandamaskineri.

Samtidig ser enkelte miljøer blant kristenfolket sitt snitt til å nøre oppunder nettopp denne samrøren for å styrke egen religion. Disse miljøene er betydelige i verdens eneste supermakt også, ikke bare i lille Norge, og dermed kan man jo nesten merke selv hvor lite lysten man er på å gå i studio og debattere dette med en “mørkemann” fra FRP eller andre grupperinger, rett og slett fordi propagandaen er så massiv at man begynner å tvile selv.

Og som ikke dette er nok, så er islamistene er perfekt bås å plassere alle disse brysomme fattige inn i, slik at vi ikke trenger føle dårlig samvittighet lenger for at de forblir lutfattige og undertrykte.

Dette er pinadø så opprivende at det ikke er mulig å beskrive det.

Rød ungdom roper i skogen

Mimir Kristjansson spør i en kronikk (dessverre papir, lån av naboen, ikke kjøp, det er den ikke verdt, med mindre du har lyst til å støtte Klassekampen uansett) i dagens avis om SV er tjent med å sitte i regjering dersom partiet vil ha igjennom SV-politikk.

Mimir har en hel side til disposisjon i avisen, og han benytter den til å spørre ikke mindre enn seks (6) ganger om det samme. Seks oppspill til det retoriske poenget tar også godt med plass, slik at det hele ender med at RU-lederen har kastet vekk en hel avisside til ett enkelt spørsmål: er SV tjent med å være i regjering?

Mimir, svaret er enkelt: JA, ellers hadde vi ikke vært der. Så enkelt kan det sies. Følg dette enkle eksempel, så kan avissidene fylles av mer brennende saker enn RUs retoriske hakk i plata.

Mile over mål

I dagens Klassekampen skyter HEFs nye generalsekretær Kristin Mile mot regjeringens arbeid med ny bioteknologilov. Hun mener de rødgrønne går for langt i å anvende en kristen verdensanskuelse når de begrenser bruken av befruktede egg og embryoer til forskning.

HEF har alltids spent seg selv fast mellom to relativt ustyrlige hester: den påstått rasjonelle vitenskapen er den ene, og den mer høytsvevende filosofien er den andre. I dette tilfellet er organisasjonen virkelig i ferd med å forskreve seg. For i hennes iver i vitenskapens tjeneste, går Mile seg vill i filosofien.

Man trenger ikke være kristen (ei heller romforsker, for den saks skyld) for å mene at et befruktet egg / embryo har verdien av et menneske. Embryos potensiale definerer dets objektive verdi. Så kan man innvende at mors liv er mer verdt, og det kan man være enig i, all den tid mors liv er ERFART, og dermed i tillegg til en objektiv verdi, får en subjektiv verdi. Den subjektive verdien mangler høyst sannsylig embryo.

Så spørsmålet til HEF blir: hva er galt med å anvende en, etter mine begreper, relevant verdi for befruktede egg / embryo, og fremdeles være for både abort og forskning på det ufødte liv? Det må gjelde særskilte retningslinjer for når det er mulig, og klassekampen nevner ett eksempel:

"Lovforslaget fra regjeringen åpner for forskning på befruktede egg som er overtallige etter kunstig befruktning. Slik det er i dag vil de oppbevares i nedfryst tilstand en periode før de destrueres. Vil det ikke da være bedre om de kan komme til nytte i forskning"?

Det er klart at dette bør kunne benyttes til forskning. Her har jo i tillegg mennesket gått inn og "skapt livet" kunstig, så "helligheten" ved produktet kan vel også diskuteres rundt kafebordet til religiøse mennesker.

HEF anvender en for snever innsikt i menneskers livssyn til å postulere at kirkens teologiske modell har monopol på vår verdensanskuelse. Objektivt sett vil potensielt liv kunne gis de samme rettigheter som et levende menneske. Dersom man i tillegg anvender subjektive kriterier, vil jeg være enig i HEFs antakelse om at levd liv er mer verdt, men da bryter HEF med et vitenskapelig, rasjonelt begrunnet standpunkt om at verdi fastsettes objektivt, ikke subjektivt.

Høsten er her

Dersom noen skulle være i tvil - det er høst, og Brann er i fritt fall. Det skal sterk lut og sterk drikke til for å holde ut som Branntilhenger år etter år, men tross alt er det bedre å kjenne igjen laget sitt, enn å skumle på toppen av tabellen - DET er skummelt det!

Nei, la oss slippe oss ned i smulere farvann. La oss lære igjen å fokusere på det positive: aldri har Brann så tidlig sikret videre spill i øverste divisjon som i år, så lar vi det være med det.

Global frigjøring

Simen Sætre skriver om venstresidens vansker med å omfavne det overnasjonale prosjekt. Kort fortalt mener han at venstresidens organer og organisasjoner, hos ham representert ved U-fondet og NU, ikke evner å tenke lengre enn til 70-tallets isolasjonisme og frigjøring og utjevning innen nasjonalstatens grenser.

To ting er å si om dette:
1. Sætre, U-fondet og NU er altså ikke fullgode representanter for norsk venstreside! U-fondet har lenge sittet bom fast i utgammel retorikk, særlig om matsuverenitet og den unisone "stemmen fra Sør" som forteller oss at alle fattige mennesker helst vil sitte under sitt akasietre og drive et lite småbruk med to geiter og en ku, i dyp, men deilig autentisk, fattigdom. Mye av grunnlagsvurderingene er gode, både hos NU og U-fondet, men løsningen lar seg ikke forsvare lenger.

2. Det skal sies at det er en del formidable utfordringer knyttet til det overnasjonale prosjektet som nasjonalstatene sammen bare MÅ få løst:
- Korrupsjon, intern maktkamp og handlingslammelse i FN-systemet

- Det faktum at FN er lønnsdrivende i internasjonalt arbeid, slik at motiveringen for innsats blir like mye penger tilslutt som engasjement og idealisme (det er et faktum at Verdensbankens ansatte ser mer "folkelige" ut enn FNs byråkrater, og det er nedslående!)

- WTO-systemet ble i sin tid etablert (av Tatcher og Reagan) som en bremsekloss for de mellomfattige landenes eksplosive innhenting av de rike landene etter frigjøringene. Fritaket av Jordbruksvarer (fremdeles effektiv) og tekstilvarer (nettopp opphørt) er et godt bevis på dette:

USA og England hadde den gang fremdeles tekstilproduksjon som de ønsket å verne, samt at de hadde (og har) massive subsidieoverføringer som ALDRI ville blitt godtatt innenfor det økonomisk - liberalistisk systemet som de nå bygget opp. Dette er ikke fakta som ikke skaper tillitt og troverdighet til WTO-systemet, og forhandlingsteknikkene og praksisen innen organisasjonen er heller ikke med på å underbygge overnasjonalitet som en god demokratisk løsning på verdens problemer.

-IMF og Verdensbanken har den styggeste historien av alle, uten at jeg orker gå igjennom den her.

Så altså: det er lett å kritisere norsk venstreside dersom man bruker U-fondet og NU som sannhetsvitner, men Sætre glemmer da alle oss som faktisk tror og håper at overnasjonale demokratiske strukturer vil tvinge seg fram. Men dette er ingen enkel tro, og det ondes problem er åpenbart. Så la oss heller diskutere hvordan multilaterale og overnasjonale institusjoner kan te seg slik at de faktisk oppfyller håpet om en mer rettferdig verden!

Økologisk katastrofe langs norskekysten

Er det mulig å argumentere for verdien av oppdrettsnæringen når det går med tre kilo villfisk pr. kilo oppdrettslaks bare i fôr? Og som om ikke det var nok: engelskmennene bruker fiskemel i gjødsling av parkene sine. Menneskene bruker fisk som om vi trodde det var sand i sahara, og Norge er ikke anerledes enn resten av flokken.

Langs store deler av kysten vår er sjøfuglbestanden i ferd med å desimeres!! På grunn av rovfiske på tobis og andre små arter til bruk i oppdrettsnæringen, tar ikke lenger sjøfuglene sjansen på å hekke. Det er rett og slett ikke mat igjen til ungene. Ternene, de majestetiske, arrogante og florlette jegerne, er så å si borte fra min barndoms havn. Det er til å grine av.

Miljøvernminister Helen Bjørnøy er "veldig interessert" i saken, men det er mye som tyder på at her må sterkere lut til enn Bjørnøy dersom dette skal reverseres. Det som foregår er rett og slett grov miljøkriminalitet! Her må fiskeriministeren og næringsministeren inn så fort som mulig.

Bjørnøy har ved tidligere anledninger klaget over hvor liten makt hennes departement har i regjeringen. Vel, dette er en av de sakene der hun kan og bør påberope seg alle tilgjengelige maktmidler, for her snakker vi om en reell krise.

Jeg skulle gjerne sett handlingsplanen for å stabilisere bestandene langs kysten vår!

Kontrakt mellom velger og valgt nødvendig

Min gode venn Ketil R hadde i dagbladet lørdag et harmdirrende oppgjør med vår sommersløve regjerings mangel på koordinering og solidaritet med seg selv. Han har sjelden hatt så rett når han er så opprørt, og denne gangen treffer han virkelig spikern på hodet.

Det er noe så enkelt som respekt for de velgerne som bar fram de rødgrønne til regjeringskontorene som i sommer har vært totalt fraværende hos nessekonger av ulike slag rundt om i partiene. Nå kan nok en god del av utspillene også tilskrives urutinert omgang med media, noe særlig lekkasjene og barnehagesaken vitner om, men mangel på rutine står seg dårlig sammen med tvilsomme motiver, og her må partiene stramme tøylene sine. Det finnes sikkert nok av tvilsomme motiver og, mer diplomatisk formulert, forskjellige syn på regjeringens politikk i partiapparatene rundt om i landet, men nettopp derfor er det så viktig at dette kompenseres med bedre rutiner!

Kan noen være så snill å starte medietrening av våre folkevalgte fort som faen? Og da ikke automatisk den formen for medietrening som prediker at all PR er god PR, bare du kan fremføre og kle deg pent. Jeg snakker om trening i hva man sier og hva man ikke sier, i hva som må formuleres rundt og hva som tåler å spisses. Jeg tenker på kursing i hva som er kommunikasjon som tjener saken og det mandatet man er gitt av velgerne.

Jeg vet at Ketil R driver med slikt, og selv bidrar jeg mer enn gjerne.

Til slutt tør jeg ønske meg et elementært kurs i hva det vil si å være folkevalgt, som små og store posører og andre politikerspirer må igjennom før de kan plasseres foran en mikrofon. Disse kursene bør være partispesifikke, og utarbeides i samråd med velgerne, slik at vi kan få en effektiv kontrakt mellom velger og valgt. Det ser ut til at dette er tvingende nødvendig for å holde tømmene stramme på en regjering som i dag gir ny giv til min fars onkel salig Per Bortens staurbæring.