Milton Friedman (R.I.D)
Det er ikke en ny Milton Friedman verden trenger. Verden trenger visjonære beslutningsvillige ledere, folkelig forankrete representanter som vil bringe tilbake beslutningshegemoniet til politikkens sfære.
Milton Friedman (1912-2006) kastet inn håndkleet her om dagen, og jeg er usikker på om han vil bli savnet. Mannen som legitimerte modernitetens slagside mot markedsliberalisme og "la-det-skure-kapitalisme" har jeg vansker med å beklage at går bort.
Arven er til å ta og føle på, hver eneste dag, daglig representert ved NRK Alltid Nyheters rapporter om hva Markedet føler i dag, hvilke psykoser Markedet lider under på en mandag, hvilke angstanfall som får børsen til å stige, hvilke euforier og luftspeilinger som får den til å stige, og hvordan Markedet reagerer på folkevalgt innblanding. Jeg får følelsen av å høre på latinamerikanske såpeserier på radio.
Dersom Markedet var en person, ville jeg anbefale tung terapi - leeenge!
Morgenbladet er på jakt etter Friedmans etterfølger, og leter med lykt og lupe etter samtidige økonomer som er i nærheten av å ha tilsvarende innflytelse som Friedman en gang hadde. Jeg mener journalisten leter etter feil kategori.
For det er ikke innflytelsesrike økonomer verden trenger. Verden trenger visjonære beslutningsvillige ledere, folkelig forankrete representanter som vil ta tilbake beslutningshegemoniet til politikkens sfære. "Bringing politics home" burde vært slagordet til den nye verdensorden. Taking the power back, eller noe i den dur.
Økonomer trenger, akkurat som næringslivet, forutsigbare rammevilkår for sin virksomhet. De bør vite hvilke begrensninger som ligger på økonomisk praksis. Pr. dag er det alt for få slike føringer, og det gir spillerom for en illusorisk størrelse som Markedet og dets lunefulle fremferd i menneskenes og klodens liv.
Verden skriker etter politisk lederskap, folkelig engasjement og forankring, samt en rettferdig og bærekraftig fordelingspolitikk. Ikke la jakten på økonomiske oligarker prege vaken etter Friedman!
Milton Friedman - Rest In Distress!
10 kommentarer:
Jeg holder en knapp på ledere og økonomer som Sachs som mulige arvtakere til Friedman. Få i dag vil argumentere slik Friedman gjorde - det er ikke lenger legitimt å preke ren laissez faire-kapitalisme. I stedet har vi kortsiktige, uoppnåelige, kvantifiserbare tusenårsmål som ikke tar knekken på de virkelige årsakene til global fattigdom - nettopp den manglen på politisk vilje til å handle i folkets, og ikke markedets interesser.
Nyliberalisme passer som hånd i hanke med konsepter som CSR, etiske retningslinjer i WTO og utdeling av vaksiner, heller enn avskaffelse av patentering.
I anledning Friedmans bortgang har jeg funnet et morsomt lite sitat fra den gamle gubben fra bacheloroppgaven min, hentet fra hans berømte essay "The corporate social responsibility og business is to increase it's profits" (1970):
”there is one and only one social responsibility of business – to use its
resources and engage in activities designed to increase its profits so long
as it stays within the rules of the game, which is to say, engages in open and free competition without deception or fraud.”
Ikke ulikt Tusenårsmålenes og WTOs visjoner om "globale partnerskap" som skal skape utvikling og forutsigbare handelsregimer. Same shit, new wrapping - er det ikke det man sier?
Takker for klok nekrolog, Tarje!
Enig. Det er tross alt ikke en ny pave vi skal finne. Men en gjeng med kardinaler hadde vært bra, særlig dersom noen var opptatt av for eksempel miljø og dessuten var villige til å risikere alt hva som må til for å få effektivisert arbeidet mot klimaendringer.
Det verden trenger er en ny Lenin :-)
Mer enn usikker på om det er Lenin som er medisinen i dag. I det hele tatt kan det vel innvendes med tyngde at systemet han ønsket å etablere ikke hadde gode nok sikkerhetsventiler og garantier mot despoter og maktkåte tullinger med tunge psykopatiske trekk (og svak for kvinner, hasard og store, kalde konsentrasjonsleire)
For meg blir det like latterlig at Friedman siterer til "The corporate social responsibility og business is to increase it's profits" som en fra venstesiden heveder å ha "politisk vilje til å handle i folkets, og ikke markedets interesser". Dilemmaet er dog at dess mer et land hever at det handler i "folks interesse", er et "demokrati" eller en republikk, dess værre har "folk hatt det" . Dersom jeg skulle velge mellom 2 onder holder jeg faktisk en knapp på nobelprisvinnere. Friedmann nevner tross alt "rules of the game" :-)
Enig med deg, Tore. Det ligger mye dårlig skjult maktsyke i proklamasjoner om folkets beste.
Folkestyre, derimot, tror jeg vi begge både kjenner igjen og setter pris på, så dermed blir ikke dikotomien din interessant mer enn i et historisk perspektiv, og der er vi helt enige, som sagt.
Jeg er nok ikke enig med pakkepiken (som du kanskje viser til) at CSR passer som hånd i han(s)ke med nyliberalisme, selv om bedrifters samfunnsansvar er tenkt inn i en realistisk ramme. Det må man jo til og med applaudere. CSR dreier seg om hvordan selskaper tjener pengene sine, ikke om hvordan de driver avlat for sine overtramp.
Rett nok har ikke alle bedriftseiere forstått dette ennå, men vi arbeider med saken...
Ei heller kan man påstå at etiske retningslinjer for globale handelsregler er en uting. Handel må vi ha, men vi må ha demokratisk kontroll over rammevilkårene.
Nei men Tore da, det går da virkelig også an å misforstå med vilje eller tillegge folk populistiske holdninger de ikke har hvis man går inn for det. Deg om det.
Men Tarje; hør på dette:
"CSR dreier seg om hvordan selskaper tjener pengene sine, ikke om hvordan de driver avlat for sine overtramp." Du har da vært i gamet lenge nok til å se at dette er to sider av samme sak? Man trenger ikke være mye raddis for å skjønne det. Det betyr ikke at CSR *bare* er en uting, men det kan da vitterlig ikke være en erstatning for demokratisk og politisk kontroll over produksjonsmidler- og måte? Og det er ikke mye nytt med at CSR flere steder skaper unnfallenhet hos korrupte ledere, og at sykehus og diverse sosiale utviklingsprosjekter i lokalsamfunn gjør seg pent i ethvert CSR-regnskap, mens det er utallige eksempler på at de samme sykehusene ikke er ferdigbygde eller nedlegges med tiden fordi leger velger å dra til Vesten og jobbe der.
Jeg mener at CSR er et dårlig substitutt og at det gir falske inntrykk av hva det egentlig handler om; profittmakismering. Og profittmaksimering er ypperlig, når det i friedmanske termer, holder seg innenfor lovens rammer - men, og det er et viktig men, er styrt av en demokratisk stat.
Ang WTO- det er jo en spennende debatt, men jeg er enig med de som sier at en demokratisering av verdens handelsregime ikke bør finne sted innenfor en institusjon som driver med handel og utvikling i snever økonomisk betydning. Som en i debatten sa: Hva er poenget med å ha brukt flere hundre år på demokratisere staten for deretter å løfte beslutningene opp på et helt annet ikke-demokratisk valgt nivå? Og hvordan har man garantier for at de som sitter i tvisteløsningspanelene og i diverse røde og grønne rom kan noe om den typen fattigdomsbekjempelse som ikke handler om økt økonomisk vekst, men om fordeling?
Vel, CSR handler vel så mye om begrepsfylling som om vi skal henfalle til næringslivets avlatshandlinger. AVLAT ER IKKE ANSVARLIGHET, DET ER AVLAT!
Når det gjelder WTO og demokrati, så utgjør altså WTO per idag et mer levende demokrati enn det FN gjør. WTO er ikke mer enn summen av de landene som er der. FN, derimot, har vetomakter, og i realiteten bare en håndfull beslutningstakere. WTO-forhandlinger kan faktisk veltes av et knippe U-land, slik vi så det i Cancun. En invasjon i Irak kan ikke veltes av de samme i FN, eller sanksjoner mot Israel kan ikke gjennomføres uansett hvor stort flertall du har for en slik løsning i FN.
Tvisteløsningsmekanismen skal håndheve de avtalene som suverene stater inngår med hverandre i WTO. Våre egne rettsaler er heller ikke under direkte demokratisk kontroll. Men de håndhever demokratisk utviklete lover.
Så er ikke WTO-systemet perfekt, og det vet alle. Men da må man kritisere det for prosess, ikke som system. For systemet er demokratisk bygget opp. FN kan man ofte motsatt prise for prosess, men kritisere på systemisk grunnlag.
Da misforstår du. Jeg sier ikke at FN er bedre egnet til å skape rammer for et rettferdig globalt handelsregime. Jeg slår et slag for nasjonalstaten som er folkevalgt, og som kan holde private aktører ansvarlig for at de opererer i tråd med internasjonale ILO-konvensjoner, MR-konvensjoner og støtte opp under økt CSR-bevissthet.
Men når det er sagt er det klart at det ikke bare er TNC´er som står for moroa med barnearbeid og forurensing. Det foregår i like utstrakt grad av nasjonale selskap som bestikker regjeringer til å se gjennom fingre med overgrep og manglende håndheving av regulativer.
Jeg snakker altså om en styrkelse av suverene nasjonalstater og deres rettsapparat, samt rent instrumentelle tiltak mot f.eks korrupsjon og beskyttelse av hjemmemarkedet. Hev offentlige lønninger, få på plass riksrevisjonen, styrk fagforeninger og sertifiseringsorganer, la fattige land få et asymmetrisk handelssystem med de samme fordelene som vi har bygget vår rikdom på; proteksjonisme, tollbarrierer og reservasjoner mot dumping av vestens overskuddsproduksjon på sine sårbare hjemmemarkeder.
Da er vi ganske enige, selv om jeg mener nasjonalstatene trenger overnasjonale rammer som kan styre dem på en slik måte at ikke den sterkeste vinner til enhver tid.
Legg inn en kommentar