Lysbakken og LO

Det er nok SV selv som må gjøre mesteparten av jobben for å bli venn med fagbevegelsen.

Audun Lysbakken har vært ute og kritisert deler av LO for å være miljøsinker og bakstreverske i arbeidet med å rense norsk industri for klimautslipp. I tillegg mener han at LO bør løsne båndene til AP og åpne opp for flere parti-patnere. Dette utspillet har naturligvis irritert LO-toppene, særlig jern og metall-adelen.

Og kanskje med rette. Tradisjonelt sett er det jo mer SV som ikke har hatt evne til å tilnærme seg fagbevegelsen enn omvendt. Det er jo vårt parti som har syntes jern og metall-LO har vært noen store, tunge menn med skjeggstubber og bicepser på størrelse med våre lår som har trampet rundt og streiket og drevet interessekamp på egne vegne.

SV har jo i større og mindre grad sittet med teen sin og rødvinen sin og skuet fælen bort på dette beistet og tenkt at "takk og lov at AP tar seg av de derre". Så kan vi være røde vi også, og støtte deres kamp, men takke oss til å ta dem i hånden.

Som jeg beskrev her, så har SV fremdeles et noe anstrengt forhold til fagbevegelsen og arbeidsrettigheter her på berget, men det kommer seg sakte. Jeg tror SV kan kapitalisere stort på å fokusere nettopp på arbeidsforhold og fagorganiseringens grunnleggende styrker og fordeler i valget til høsten.

Men Audun, det er nok vi som må gjøre mesteparten av den jobben det vil være å bli venn med fagbevegelsen. Det er vi som må gjøre våre hoser grønne hos dem, ikke omvendt. LO er nok ikke så skummel og stokk konservativ som vi en gang trodde, og i en brytningstid som vår, hvor fellesskapet er under harde skyts fra profittjegere og arbeidskraft-halliker fra øst, så kan LO vise seg å være en nødvendig vakthund.