Kadra-saken

Nok en gang viser menn seg fra sin verste side.

I møte med en talefør ung kvinne som kan uttrykke sine synspunkter stikk i strid med forstokkede, kulturelle koder, møter Mannen henne i mobbens form, i flokk, med knytteneve og spark. De lærde Menn danner baktruppen, med patetiske forsøk på å nyansere den modige kvinnens gjøren og laden ved å underminere hennes handlinger: hva gjorde hun ute på det tidspunktet, hva vet hun om teologi? For et himmelropende lavmål.

Det er åpenbart at verken menn i sin verste utgave eller religiøse ledere direkteimportert fra Koranskolene i Pakistan skal utgjøre kvinnefrigjøringens og den muslimske reformismens fortropp. Det blir dermed latterlig når Lene Larsen målbærer at Kadra skulle tatt dette opp i moskeen eller i Islamsk Råd for å bli hørt og forstått.

Kadra står i fare for å slite seg ut. Menn med så mye makt som konservative religiøse ledere, uansett tro, lar seg ikke argumentere til fornuft i likestillingssaken. De må presses av en stadig voksende og sterk opinion innenfor sine egne miljøer, til deres stemmer tilslutt forstummer i mangel på tilhørere.

Kadras eksempel er viktig for likestillingskampen i Norge anno 2007. Man kan dog undres over hvorfor hun velger å bringe likestillingskampen inn på den religiøse arenaen.

Like lite som likestillingskampen kjempes først innen de forstokkete kristne konservative trossamfunnene, like lite er moskeen egnet for en storsatsing for kvinnefrigjøring innen innvandrermiljøene. Kadra gjør likevel det eneste riktige - hun bringer debatten ut i det offentlige rom, ut av de indre sirklene til religionens og tradisjonens voktere. Men hun må gå lengre. Hun må fristille kvinnens rolle fra religionens grep. Til dette vil hun trenge hjelp - både fra sine egne og "rosa" norske feminister og sympatisører.

Da er det mulig at religiøs reform er en omvei, og en jobb som kan gjøres senere, når den sosiale likestillingen er kommet lengre.

Men her er det ingen enkle veier til målet...