Bistand i krise

Den senere tiden har røstene som hever seg mot bistandsbransjens elendighetsbeskrivelser, vokst i styrke.

Bergens Tidende, lørdag 3. mai 2008

Sist ut blant kritikerne er Jeppe Kolding, forsker ved Universitetet i Bergen, Eyolf Jul-Larsen fra CMI og Jonas Holmquist fra SAIH. I Bergens tidende 29. april slår de journalister, bistandsorganisasjoner og ambassader i hartkorn og hevder at her er det så mange felles økonomiske interesser at det de formidler ikke er troverdig. Kolding sier det selv: ” Det er mye sult og elendighet i Afrika, samtidig dreier det seg ikke bare om sult og elendighet. Men reiser du dit for første gang, og ser folk med utspilte mager, fluer i øynene og dårlig hygiene, blir du lett sjokkert. Det er fort gjort å bli rammet av velgjørertrang”.

Kritikken rammer ”bistandsindustrien” fra flere kanter. Afrika sør for Sahara er fremdeles i den globale bakevjen. Etter 60 år med bistand er Afrika fremdeles bakerst i køen. De fleste eksperter er enige i at de strukturelle skjevhetene i økonomisk makt, korrupsjon, tilgang til markeder, råvarepriser og utbytting bærer en større del av skylden enn tørke og flom.

Problemet til bistandsorganisasjonene blir dermed både kommunikativt og operasjonelt. Det blir for stort gap mellom det de forteller, det de ønsker å gjøre, og det de får til. Hvordan kan bistandsorganisasjonene mobilisere folk til å gjøre sitt for å bidra til å bekjempe global urettferdighet? Og hvordan skal organisasjonene selv bekjempe den samme urettferdigheten?

Markedsførere forteller at de må fokusere på nøden og elendigheten, og appellere til beskytterinstinktet til giverne. Men hvordan skal organisasjonene da bruke midlene de samler inn på denne måten, når de selv mener at nødhjelp og matutdeling ikke er veien til utvikling?

Nye aktivistbaserte strømninger forteller dem at det ikke er smuler fra de rikes bord de fattige trenger. De trenger noe nær en revolusjon, der de privilegerte samfunn gir fra seg makt og velstand for å skape ballanse. Man ansetter dermed politikere, næringslivsledere og aktivister i bistandsorganisasjonene for å påvirke maktelitene og mobilisere massene. Men disse mobiliserer ikke finansielle ressurser for organisasjonene. Å selge revolusjon til de privilegerte klasser er vanskelig.

Bistandsbransjen er avhengig av pengegaver for å kunne drive sin virksomhet. Men både måten de samler inn pengene på, og ikke minst måten de bekjemper fattigdom på, står i fare for å tære på troverdigheten til hele bransjen. Men det tærer også på de ansatte i organisasjonene. Spriket mellom idealisme og pragmatisme, å gjøre det ”rette” (og hva er nå det?) og samtidig manipulere og spille på følelser for å sikre inntektene, skaper et psykologisk press som truer arbeidsmiljø, organisasjonslojalitet, og til sist, idealismen og selvfølelsen til den enkelte ansatte.

For i møte med strukturelt baserte årsaker til fattigdom kommer de fleste av bistandens sosialantropologer, biologer, geografer, statsvitere og lærere til kort. Det er ikke mange forunt å være fagbaserte endringsagenter i globale økonomiske markeder.

Kanskje bistandsorganisasjonene ble for store tilslutt. Kanskje de enkle utviklingsmodellene åpnet opp for den enorme veksten i bistandsindustrien som vi har sett de siste 30 årene, fordi de faktisk trodde at de satt med nøkkelen til utvikling for verdens fattige masser, bare man brukte nok ressurser på det. De mer komplekse årsakssammenhengene gir ikke de samme mulighetene for vekst, fordi løsningene ikke kan kjøpes for penger.

Jeg tror vi vil se fremveksten av mindre men mer slagkraftige aktører, og som baserer seg på sterkere forankring i de sosiale bevegelsene i fattige land. Disse vil vokse frem sammen med en økende interesse for fattige lands næringspolitiske fordeler, fulgt av flere investeringer og etableringer av vestlig næringsliv. Om de får gjort så mye mer gjenstår å se, men de fattige vil kanskje få mindre schizofrene talspersoner her nord.

Russisk rulett

Norske bedrifter risikerer å sage av grenen de sitter på fordi de ikke kjenner sine egne leverandører, skriver partner Tarje I. Wanvik i magasinet Ny Tid.

I disse dager utarbeider Utenriksdepartementet (UD) en stortingsmelding om bedrifters samfunnsansvar. Samtidig ble vår egen kronprins oppfordret til ikke å besøke norske selskaper i Chile, da han var med på en promoteringstur forrige uke. I Chile gjør norsk akvaindustri det stort, men både private aktører som Marine Harvest og delvis statseide Mainstream møter motbør fra lokal miljøbevegelse. Kronpris Haakon måtte til og med avlyse deler av det offisielle programmet grunnet arbeidskonflikter i Puerto Montt, hvor mange fiskeoppdrettere holder til.

Det er mye som tyder på at dagens frivillighetslinje i forhold til bedrifters samfunnsansvar vil bli videreført av Jonas Gahr Støre og UD i stortingsmeldingen. Dermed kan vi se langt etter strengere reguleringer av norske selskapers gjøren og laden i utlandet. Dette er likevel det minste problemet. For vi kan være temmelig sikre på at stortingsmeldingen ikke vil omhandle alle de norske aktørene som er avhengige av en skog av underleverandører i en stadig mer uoversiktlig varekjede. For da gjelder det plutselig alle.
I det globale markedet har norske bedrifter mistet oversikten over sine egne leverandører. Dermed utsetter norske bedrifter seg for unødig omdømmemessig risiko. Det er på høy tid å pusse støv av virksomhetenes strategiske innkjøps- og produksjonskompetanse.

Kunnskap om egen varekjede
Det har lenge vært et viktig fortrinn for selskaper å kjenne sine kunder. Man har svidd av en ukjent mengde ressurser på kundeundersøkelser, målgruppeprofiler, forbrukerkartlegginger og trendforskning for å best mulig skodd til å selge skreddersydde produkter til kjøpesterke grupper. Hvem er kunden, hvordan tenker kunden, hva er hun opptatt av, hva drømmer hun om. Næringslivet jakter på den hellige gral, Sereptas krukke, gullskatten ved enden av regnbuen.

Vi har fått en situasjon der næringslivets eksterne kommunikasjon og søken etter gjennomsnittskunden totalt overskygger behovet for intern kommunikasjon nedover i varekjeden. Du kan få utfyllende svar om du spør en bedriftsleder hvem hans viktigste målgrupper er, men spør du ham om hvem hans viktigste leverandører er, blir han svar skyldig. Rett og slett fordi han ikke vet.

Norske innkjøpere forholder seg stort sett til varemesser og agenter for mer eller mindre kjente merkevarer som tilbyr sine produkter ved hjelp av produktprøver, såkalte ”samples” eller prøvekolleksjoner. Kjøpsavtaler inngås i forkant av produksjonsfasen. Det betyr at en norsk innkjøper ikke har den fjerneste ide om hvem som skal produsere varene de har kjøpt. Dermed føler de heller ingen behov for å ha verken kontakt med eller oversikt over hvem som produserer varene deres. Til syvende og sist innebærer dette at det er et fullstendig brudd på kommunikasjonen mellom innkjøps- og produksjonsnivåene i varekjeden til veldig mange bedrifter som selger internasjonalt produserte varer på det norske markedet.

Likevel er i dag norske selskaper helt og holdent avhengige av lavkostnadsleverandører og deres enda billigere underleverandører. I en tid hvor næringslivet er blitt globalt, og produksjon og tjenesteyting settes ut til de billigste markedene for å spare kostnader, er norske selskaper fullstendig prisgitt et leverandørregime som ikke tåler dagens lys.

Kappløp mot bunnen
Hvorfor ikke? Fordi situasjonen for produksjonsnivået er under et konstant press som avføder et kappløp mot bunnen, hvor både lavkostland og produsenter falbyr hverandre i en evig kamp om å gjøre seg lekker for internasjonal kapital. I dagens marked er det stort sett bare kostnader knyttet til arbeidskraft som er mulig å spare penger på. Dermed blir det også en sterk etterspørsel etter billigst mulig arbeidskraft. Tilbudet er selvsagt enormt. Fattige land er det mange av, og fattige mennesker er en tilnærmet ubegrenset ressurs i vår verden. Dermed presses prisene nedover og nedover.

Reguleringer av globale markeder er i tillegg svake, og de færreste av disse reguleringene har adekvate sanksjoner knyttet til brudd på retningslinjene. Verdens handelsorganisasjon er det nærmeste vi kommer slike regelverk, men selv her har man stått maktesløse i møte med kappløpet mot bunnen.

Nasjonalstatene har tradisjonelt vært det beste våpenet i kampen for å regulere slike forhold. Det vi ser i dag er en frivillig avvæpning av de samme nasjonalstatene. Avreguleringen av nasjonale markeder er i dag svært utbredt, i tillegg til at skattefrie industrisoner innenfor nasjonalstatenes grenser preger mer og mer av rammebetingelsene for den globale produksjonen. Det finnes tilsynelatende ingen grenser for hvor langt både nasjonalstater og selskaper er villige til å strekke seg for å trekke til seg internasjonale investeringer.

Profesjonelle vaktbikkjer
De eneste som faktisk overvåker disse produksjonsforholdene mer eller mindre systematisk er frivillige organisasjoner, globaliseringens såkalte vaktbikkjer. Både i Norge og internasjonalt har disse organisasjonene vokst seg store og sterke de siste 20 årene, og krever å bli tatt hensyn til, med god grunn. Disse organisasjonenes kommunikasjons- og overvåkningskompetanse får de fleste norske bedrifters til å blekne. De har kommunikasjonsavdelinger med betydelige kommersielle interesser og motiver, de har researchere og politikkutviklere, mediekontakter, sterke nasjonale og internasjonale allierte, og sist, men ikke minst, svært gode historier å fortelle fra de globale markeders skyggesider.

Med så sterke overvåkere bør det ligge til rette for en betydelig nivåheving på norske bedrifters kunnskap om og kjennskap til sin egen varekjede og sine leverandører. Uten en opprusting av innkjøpsrutiner og produksjonsstrategier vil mange virksomheter stå i fare for å sage over grenen de sitter på. De kan ikke være fullstendig avhengige av et leverandørregime de overhodet ikke kjenner til eller tar ansvar for.

Døve ører i NHO?
Næringslivets hovedorganisasjon, som skulle sitte nærmest løsningen på denne utfordringen her til lands, mener tilsynelatende at dette ikke er noe stort problem. Leif Olsen, mote og fritidsdirektør i HSH, velger å se positivt på situasjonen, og påstår hardnakket i et leserinnlegg i Dagbladet (12.11.07) at billige klær på det norske markedet er en vinn-vinn situasjon for både fattige arbeidere og rike forbrukere.

Han mener det selvsagt er beklagelig at lønn og arbeidsforhold er dårlige i mange fabrikker i de landene vi importerer fra, men hevder likevel at det er udiskutabelt at kleshandelen bidrar til velstandsutviklingen i disse landene.

Utfordringen blir dermed enkel til NHO: Vil organisasjonen ta motedirektøren sin på alvor, og be medlemsbedriftene sine dokumentere at deres import av klær og andre forbruksvarer fra fattige land bidrar til faktisk velstandsøkning? En slik dokumentasjon ville være utmerket første steg for norske virksomheter i deres arbeid med å få oversikt over sin egen varekjede.
01.02.2008