Medfølger på skateboard

Si opp jobben, bli hjemmeværende. De norske holdningene til arbeidets verdi er vanskelige å sette på hold. Men Tarje Wanvik har likevel konkludert: - Medfølgere har pinadø den kuleste jobben i hele utenrikstjenesten, skriver han fra Indonesia. Her kan du lese 37-åringens egen bruksanvisning for ferske medfølgere.

Fra Bistandsaktuelt 24.11.11

I dag falt skateboardet mitt ned i en åpen kum og tre meter ned i en illeluktende og fuktigere del av Jakartas underverden. Jeg hadde først forsøkt å forsere to kjederøykende, småpludrende og lett måpende veiarbeidere, i fint driv på brettet mitt. Så siktet jeg meg inn på de førti små centimeterne mellom den åpne kummen og fortauskanten og sneiet begge mens det gikk et sukk gjennom den lille forsamlingen, før jeg tilslutt, eplekjekk og tilfreds, ga slipp på kontrollen en brøkdels sekund for tidlig og kjørte nesen på brettet på skrå inn i fortauskanten. Dermed var Bambi på glattisen. Jeg snublet meg av brettet, skubbet det ørlite bakover og så vips – ned i kummen med det. Magien var definitivt borte og tilbake sto jeg – avkledd og naken, med brettet og selvtilliten seks fot under.

Hvordan i himmelens navn havnet jeg i denne absurde situasjonen?

Det går mange rykter om expat-livet i forkant av et utenlandsopphold i Kongens og fedrelandets tjeneste. Min kone skulle jobbe på ambassade, og en av mine beste venner fikk overtalt meg til å se den norske filmen ”Limbo” for å forberede meg på det som skulle komme. Der serveres ryktene rykende varme, med ondsinnet sladder, sjalusi, total isolasjon fra lokalbefolkningen, gnagende misunnelse, dagfersk rasisme og nedsettende kommentarer om late, servile og udugelige lokalt ansatte, sprudlende gin & tonic og høy sigarføring. Men først og fremst handlet filmen – og ryktene mer generelt – om den påstått meningsløse og ensomme tilværelsen som blir medfølgerne til del; disse snadrende, kvekkende hjemmeværende som luller seg inn i shopping og alkohol både sent og tidlig, og som klager på alt og alle.

Og som ikke dette var nok, så skulle vi flytte til et muslimsk land – verdens største sådan. Bare det var jo nok til å mobilisere absolutt hele batteriet av fordommer som nordmenn har om ”de andre”. Autoritære, dystre, enfoldige, humørløse, messende, mumlende, strenge, undertrykte, voldelige muslimer. Hele alfabetet.

Jeg har aldri sett på meg selv som fordomsfull. Men en liten stemme inni hodet mitt var kanskje litt i tvil. De fleste fordommer bygger jo på et snev av sannhet? Hvordan kom dette egentlig til å bli?

Jeg var derfor hardnakket bestemt på at jeg skulle utfordre hver eneste en. Jeg skulle tette mine egne flaue kunnskapshull. Jeg skulle lete med lykt og lupe for å avdekke hvert eneste ett av dem. Der jeg møtte fordommene skulle jeg grave og nyansere, utfordre og undersøke. Der jeg ikke fant dem skulle jeg feire og omfavne det jeg fant i stedet. Og med ett hadde jeg fått meg et prosjekt, en prisme å se mitt nye hjemland igjennom.

Jakarta har det meste for de fleste. Ingen kan i alle fall kalle den en kjedelig by!

Så jeg ble min egen doktor og foreskrev følgende remedier for å vaksinere meg mot fordommene:

Skateboard: Her skulle det brytes ned autoritære og aristokratiske tendenser fra dag én. Hendig utstyrt for anledningen med store, myke hjul under brettet for å surfe over elendig slumasfalt i Jakartas bakgater.

Sykkel: alle sa at å sykle i Jakarta var galskap, og at ingen utlendinger gjorde det. Det var grunn god nok for meg og prosjektet mitt. Jeg skulle føle byen på pulsen, få den i håret, i huden, i halsen.

Studier: Tiden mellom bringe og hente unger skulle jeg fylle med kunnskap og møter med mennesker – både med lokalbefolkningen, og med norske menn og kvinner i utlendighet. Jeg skulle lære dem å kjenne, føle dem på tennene, fekte og sparre. Jeg børstet støv av en uferdig mastergrad og skred til verket.

Så hva har skjedd så langt, tre måneder etter vi satt våre svette bein på Jakartas varme asfalt?

Jeg sykler byen på kryss og tvers. Hver søndag morgen før fuglene i hekken synger sangen sin er det fast rutine. Sammen med titusenvis av lokale sykkelentusiaster tar jeg motorveiene tilbake.

I tillegg har jeg anskaffet meg gassmaske og sykler til møter mellom harkende minibusser og svermer av mopeder – jakartianernes kjæreste eie. Jeg kler på meg byen og svetter og peser.

Jeg skater. En snart førti år gammel, gråstenket, blekrosa ”bule” (lett nedsettende betegnelse på hvit mann) på rullebrett er virkelig egnet til å sperre opp øynene på mang en lokal butikkinnehaver og veiarbeider, og jeg får innimellom skamslått mitt eget selvbilde ganske ettertrykkelig. Men alt jeg møter er bare leende, smilende og hilsende menn og kvinner, unge som gamle på min vei. Jeg får til og med henge bakpå en pickup i ny og ne.

Jeg studerer som jeg aldri før har studert. På mitt gratis ervervede kontor over barnehagen til yngstejenta, på den lokale kafeen, i bilen, i hotellobbyer mens jeg venter på et nytt intervju med norske næringslivsledere eller lokale sivilsamfunnsaktører. Jeg får dykke ned i faglige tema som en utsultet hannkatt ved melkeskålen. Jeg nettverker med de rareste og mest interessante mennesker, både lokale og utenlandske. Jeg pløyer aviser. Og sist, men ikke minst, så leser jeg indonesisk skjønnlitteratur, historisk litteratur og regionale krimbøker til øyet blitt stort og vått. I fem dyrebare og kjærkomne timer hver dag mellom skolestart og –slutt får jeg levd ut et liv jeg trodde var tapt for alltid i det jeg sa farvel til akademia på slutten av nittitallet og bega meg ut i den store, uutforskete voksenverden.

Så er det ikke til å komme forbi at jeg har møtt de fleste av fordommene ansikt til ansikt. Ikke så stereotype, ikke så påståelige, ikke så endimensjonale, men de er der, nesten alle som en. Noe annet ville jo dessuten vært skuffende sett i lys av prosjektet mitt. Men jeg har også kunnet feire og omfavne utrolig mange nye opplevelser, en vanvittig by, fantastisk landsbygd, spennende og gode mennesker, både lokale og internasjonale, både i og utenfor det norske diplomatiet.

Hva skjedde så med skateboardet nede i kloakken, lurer du kanskje på? Joda, jeg flirte litt skjevt og beskjemmet til de to tilskuerne mine og spurte dem pent om de kunne hjelpe meg. De stumpet sigarettene, klatret ned og fisket opp det lett illeluktende brettet. Vi lo litt av det hele, hilste farvel, og jeg fortsatte hjem for å vaske brettet sammen med en av vaktene som av litt uklare grunner passer huset vårt.

Jeg sier ikke med dette at alle medfølgere skal bli skatere. Heller ikke at de bør begi seg ut på halsbrekkende sykkelturer i storbyjungelen. Men å ha et prosjekt er en god ting. Å omfavne stedet du skal bo og menneskene du skal leve sammen med så lenge likeså.

Medfølgere har pinadø den kuleste jobben i hele utenrikstjenesten! 

Den vanskelige forskningsformidlingen

Av Tarje I. Wanvik, masterstudent ved UiB, tidligere kommunikasjonsrådgiver

I sitt innlegg i BT 28. november forteller Kaia Tetlie og Tine Øverseth Blomfeldt om sine skuffelser knyttet til Universitetet i Bergens manglende kommunikasjon med folk flest om spennende og interessante aktiviteter som foregår på Høyden. De henviser til Universitetets samfunnsansvar som forskningsformidler.

Som tidligere kommunikasjonsrådgiver er det lett å være enig i de tidligere studentrepresentantenes hjertesukk. Det er i utstrakt grad vanskelig å selge inn akademiske aktiviteter til aviser og andre medier. Det er flere årsaker til dette, og basert på egen erfaring vil jeg trekke frem to sentrale faktorer som henger tett sammen:

Dårlig match

Akademikere og journalister er ofte en dårlig match. For å sette det på spissen: Der førstnevnte har en lei tendens til å fortrekke komplekse problemer og fremheve deres mange innfallsvinkler og ulike alternative løsninger, vil journalister oftere lete etter enkle problemstillinger med maksimalt to løsningsforslag som kan settes opp mot hverandre til debatt.

For å sitere fra egne erfarte eksempler: Akademikeren ønsker ikke delta i det ”overflatiske offentlige ordskiftet” og journalistene orker ikke formidle akademikernes ”forfengelige forvansking av samfunnsproblemer”.

Blaserte redaksjoner og brukere

Med dagens globaliserte nyhetsbilde har vi i tillegg fått blaserte redaksjoner og blaserte brukere. Tiden er forbi da kjente navn på besøk i Bergen skapte overskrifter. Et kjent navn selger ikke seg selv. Dette er dog en sannhet med modifikasjoner. Å selge inn kjente navn kan være vellykket isolert sett, men når kommunikasjonsavdelinger gjør dette, er det som oftest for å appellere til journalistenes latskap: ”Et sak med et kjent fjes skriver seg selv”. Problemet til akademia er at svært få akademiske kjendiser inngir de samme mulighetene til latskap. Ikke tar de seg nevneverdig bra ut på store glossy bilder, og de lar seg sjelden instruere til å si det som mediene vil høre.

Hva må så til for å drive god forskningsformidling? For det første må universitetene sørge for å ha en profesjonell ”megler” – en sentralt plassert formidlingsavdeling som oversetter begge veier i møtene mellom forskning, folk og media. Universitetet må gjøre aktivitetene de tilbyr relevante for flere både gjennom måten de presenterer dem, og i hvilke oppdragsbeskrivelser de gir sine eksterne forelesere.

Uten en profesjonelt basert og kunnskapsrik formidlingsavdeling ved alle norske universitet vil de ikke kunne oppfylle et av sine raison d’être – å formidle ny kunnskap ut til de brede lag av befolkningen. Dette er ikke et ”samfunnsansvar” i ordets egentlige betydning, det vil si noe universitetene kan velge å gjøre. Dette er Universitetet i Bergens fordømte plikt. Overføringer av dine og mine skattepenger forutsetter at landets høyeste utdanningsinstitusjoner utfører det Stortinget pålegger dem.

Samfunnsansvarsbegrepet kan man imidlertid benytte i møte med landets redaksjoner generelt og Bergenspressen spesielt. Det er ikke gitt at Bergens Tidende og Bergensavisen skal formidle forskning like hyppig og aktivt som Blomfeldt og Tetlie skulle ønske seg. Men det er lov å appellere til avisenes samfunnsansvar for å bidra til å opplyse befolkningen. Det er lov å forvente at BT som toneangivende samfunnsaktør aktivt etterspør ny forskning gjennom å kommunisere med byens største utdanningsinstitusjoner og presentere aktivitetene der på lesverdige måter. 

Det finnes nok av eksempler på at det lar seg gjøre: Jeg befinner meg for tiden i Indonesias hovedstad Jakarta. Byens to store engelskspråklige aviser formidler daglig om besøk og gjesteforelesninger ved byens svært mange universiteter. Ikke er det spesielt folkelig formidlet heller, selv om de nesten utelukkende har skremt ut en journalist eller en student for å intervjue vedkommende. Og et fast innslag er hvilken relevans vedkommende har for Indonesia. Selv Jostein Gaarders filosoferinger om klimautfordringene får en halvside. Her er både de som selger saken inn (ambassaden) og journalisten tydelig på koblingen til Indonesias store potensielle bidrag til klimasaken gjennom regnskogforvaltning.

Jeg er sikker på at både BT og UiB kan fremvise eksempler på tilsvarende god praksis. Men jeg tror samtidig at journalisters selvkritiske holdning til hva som er lesverdig og hva som selger aviser av og til står i veien for deres egen kreativitet. På samme måte står akademias manglende selvtillit i møte med det offentlige ordskiftet i veien for kreativ formidling av god, ny forskning. Man kan mene mye om kommunikasjonsavdelinger og ressurser som disse krever, men som fortolkere mellom to vesentlige maktfaktorer i samfunnet som akademia og media, tror jeg de har livets rett og vel så det.