Fjordbyen Oslo

Man kan si mye om Oslo by, men noe fjordby er det ikke (!). Men om man legger slike vrangforestillinger til side, så kan man jo faktisk være enig i at Barcodes forslag om sjøside er betydelig bedre enn dagens utgave av Bjørvika, for å si det forsiktig...


Når det er sagt, så innbyr nok heller ikke Barcode til noe særlig liv og røre i denne bydelen etter kl. 1730 heller, når alle Yuppies'ene haster hjem til condo'ene sine for å drikke longdrinks og snorte litt førjulssnø i stilla...

Det er trist å bevitne en by kvele seg selv på denne måten! Pil&Bue anbefaler å dekke til hele Oslo S-maskineriet. Legg betong over hele skiten! Slik kan utbyggingsarealet øke flerfoldige ganger. Dette kan bane vei for store, åpne plasser a la La Defence i Paris, eller Torgalmenningen og Festplassen i nordens Paris, hehe.

Da blir de høye husene bare spektakulære tilskuere til menneskenes utfoldelse. På dagens tegninger står de i fare for å virke mer som grensevakter mellom befolkningen og sjøen.

Reproduksjon av uliket

Kunnskapen i norske skoler er gjemt, og gjemt godt: bak dårlig pedagogikk, umotiverte "kontaktlærere", gamle lærebøker, elendig teknisk utrustning og råtne skolebygg.

I 1994 leste jeg Gudmund Hernes' eminente "Om ulikhetenes reproduksjon", fra 1976. I en undersøkelse fra 2006 viser forskere at ditto reproduksjon foregår fremdeles.

For hvem blir trygdemottakere i Norge i 2003?
- 25 prosent av nordmenn med bare grunnleggende skolegang
- 16 prosent av de med noe videregående utdanning
- 9 prosent av de med fullført videregående skole
- 6 prosent av befolkningen med høyere utdanning

Undersøkelser viser samtidig at kvinner har større sannsynlighet for å bli uføre enn menn, og at utdanningsgrupper som hjelpepleiere, servitører, fabrikkarbeidere, hotell- og reiseliv, og ufaglærte i forskjellige yrker er overrepresentert på statistikken.

Med andre ord: Det er, kort fortalt, de med hardt fysisk arbeid, lav lønn og lite mulighet for selvrealisering som havner på trygd.

Kanskje ikke så rart, etter to tiår med høyrevridning, råtten likestillingsutvikling, brutalisering og elitefremvekst i skole såvel som yrkesliv?

Eller er det koseskolen som har skylda? Kanskje til og med Hernes selv har skylda? Innføringen av reform 94 og oppgraderingene av denne utover nittitallet og fram til kunnskapsløftet har øyensynlig ikke ført til noe som helst?

Jeg er redd vi har et strukturproblem: Lærerskolene sitter fast i gamle mønstre, og de sliter med å få gode lærerkrefter til å undervise våre aspirerende lærere. Skolepolitikerne kan alt for lite om skole, men mye om enten drift og økonomi (Klemet) eller, ja politikk (Djupedal). Skolebyråkratene er ofte parkerte skoleadministrasjonsfolk og inspektører som sliter med å se sammenhengene mellom teori og praksis, eller glatte superbyråkrater med alt for bred kompetanse, men uten opplæringsteoretisk bakgrunn.

Felles for dem alle er at ingen av dem ser årsakene til reproduksjonen av ulikhet: nemlig at familier som IKKE har oppfordret sine barn til undring, nysgjerrighet, kritisk sans og selvstendighet, vil slite i et system der du ender opp med å være flink dersom du bare finner veien til kunnskapen selv.

Kunnskapen i norske skoler er gjemt, og gjemt godt: bak dårlig pedagogikk, umotiverte "kontaktlærere", gamle lærebøker, elendig teknisk utrustning og råtne skolebygg. Så lenge dette er tilfellet, må vi så spørre hvilken utdanning og skolering man må igjennom for å bli foreldre her i landet? Dette har jeg skrevet om her, og det er alvor!

SV og venstresiden trenger en skolepolitikk som virker - en skolepolitikk som skaper et mer rettferdig utgangspunkt for både dem som presses og dem som løper gjennom skoleportene.

Bergen i mitt hjerte

Pil&Bue har vært i Bergen og slitt ut parketten på Cafe Opera - som seg hør og bør - og kommet til følgende oppsiktsvekkende konklusjon:

Det kan være så mye solskinn det bare vil i Oslo; byen vil likefullt være en eviglang visuell gråværsdag i forhold til mitt kjære Bergen.

Takk til Kattens 1990 - 1993-årgang for en uforglemmelig melankolsk reise tilbake i tid.

Blå ledelse part 2

Den fiolette fare!

Hvilken farge har din ledertype, spør Ukeavisen Ledelse? Tove Steinbo, såkalt ekspert på fargenes psykologiske betydning, forklarer i sin bok fargene forteller:

Rød: Risikovillig og selvrettferdig: Ariel Sharon, Gro H. Brundtland
Oransje: følelsesstyrt livsnyter: Petter Stordalen
Gul: maktsøkende: Pave Benedict
Grønn: Oppofrende og sårbare: Kofi Annan
Blå: de rikeste i verden (ja, avisa kaller dem dette): Bill Gates og de fleste andre næringslivsledere
Indigo: visjonære, intuitive, filosofiske: Rudolf Steiner og resten av lederne i humanitær sektor
Fiolett: geni og gal: Bill Clinton, Mikhail Gorbatsjov, Martin L. King og Osama Bin Laden

Ikke rart at dette slår an i blå kretser: Her er de blå de rikeste i verden, mens både Bill Clinton, Martin L. King og Osama Bin Laden blir plassert i samme bås - som gale (genier). Fysjom, alt som stinker revolusjon og annen solidarisk ideologi må vi for all stue bort på samme mentalinstitusjon - NU!

Blå ledelse part 1

Utgangsposisjonen for analysen blir altså: har du møtt motgang i livet er du litt vanskelig, men har du derimot hatt suksess, så er du egentlig en skikkelig kul fyr.

Ukeavisen Ledelse og Per - Egill Frostmann forsøker seg med litt livsfilosofi i siste papirutgave. Her er et lite utdrag av hvordan betydelige livshendelser kan forandre de synaptiske forbindelsene i hjernen (!):

1. Hvis du ble skilt fra dine foreldre som liten kan du være litt usikker på hva livet vil bringe
2. Hvis du ble mobbet som liten eller voksen, kan du være vanskelig å overbevise om noe eller du kan hele tiden være på vei vekk - fra.
3. Et stort tap (mistet jobb eller noen nære) kan flytte ditt tidsperspektiv fra fremtidig håp til fortidens tristhet
4. En kjempesuksess kan gi deg bedret selvfølelse, du blir tryggere på deg selv og kan bli bedre til å håndtere uventende forandringer

Mye kan sies om denne listen, men mest av alt forteller det meg at Ukeavisen Ledelse ikke er velsignet med særlig rådgivningskompetanse.

Utgangsposisjonen for analysen blir altså: har du møtt motgang i livet vil du bli litt vanskelig, men har du derimot hatt suksess, så vil du egentlig være en skikkelig kul fyr med masse god selvfølelse.

Ikke rart halve BI går på prozak...

Kulturelite, jeg?

Etter dagbladets famøse test ble dette dommen over pilogbue:

Bedømmelse:
En fot i begge leire er aldri dumt. Du kan like gjerne digge «Rompa mi» som «Nøtteknekkeren», og går på Smuget og Kunstnernes Hus med samme eleganse. Hvis du ikke blir for full da.

Det er det jeg alltid har sagt: jeg er ja takk begge deler, hehe

En annen side forteller at man må minst ha 10.55 års utdannelse eller mer for å forstå denne bloggen. Jaja, jeg holder meg i alle fall nesten innenfor obligatorisk skolegang...

Relationship for dummies

Jeg gjør feil hver dag i samkvem med mine, og jeg har lovet meg selv å pugge mer og sanke kunnskap der den er å finne.

Da jeg var yngre var det en etablert sannhet at dersom jeg ville lære noe nytt, så var det bare å sette seg ned og lese. Sanke informasjon overalt hvor den var å finne.

Dette har jeg naturligvis fortsatt med, og når jeg nå skal lese meg opp på alt fra forhandlinger i WTO til kondisjonalitet knyttet til finansiering av fattigdomsbekjempelse, så anvender jeg samme gamle metode. Hvorfor? Vel, fordi det funker.

Men på to områder anvender jeg ikke denne metoden - underlig nok. Problemet mitt er at det er på to av de viktigste og vanskeligste områdene i livet. Dersom dere tror WTO-forhandlingerer og kondisjonalitet er vanskelig, så blir dette for bagateller og barnerim å regne mot de utfordringene jeg og mange med meg har hatt en tendens til å håndtere som om vi var medfødte verdensmestre:

Jeg snakker om parforhold og oppdragelse.

Når man får barn, leser man mange bøker, utvilsomt, men i realiteten er dette bare bruksanvisninger til en duppedings som man skal ha til å sove, gå, stå og innta energi i riktige mengder og til riktige tider. Når manualen er pugget, er det ikke tid til mer pugging, og tiden fra 1 årsstadiet til fullvoksen student skal liksom gå av seg selv.

For jeg er jo tross alt et fullbårent menneske som vet hva som er best for mine små.

Glemt er at jeg selv kommer fra en litt skakk familie, glemt er at jeg ikke har stort mer i sekken enn det mine foreldre lærte meg - som for all del er mye bra, men er jeg så sikker på at jeg klarer a) å kopiere det gode de gjorde, og b) klarer å rette opp de feilene de gjorde?

jeg gjør feil hver dag i samkvem med mine, og jeg har lovet meg selv å pugge mer.

Men så er det parforholdet da, eller samlivet som det kalles. Her leses det ikke engang manual. Relationship for dummies er ikke engang på ønskelisten. I grunnen er jo det helt sinnsykt. Det finnes vel knapt noe som er mer innfløkt, utfordrende, uoverstigelig og vanskelig enn å "leve lykkelig alle sine dager".

Forhold og oppdragelse er det vakreste man kan ha og gjøre, men det er også en jobb. En jobb er morsom dersom du kan det du driver med, eller i det minste er nysgjerrig på hvordan du kan gjøre det bedre.

Tenk om jeg skulle gått intuitivt til verks da jeg begynte å arbeide med internasjonale handelsregler? Tatt det litt som det falt seg, liksom. For himmel, jeg kan jo forhandlingsteknikk, ikke sant? Og jeg har jo bygget med grønne og gule og blå bokser og klosser i forskjellige farger før?

Jeg gjør feil hver dag i samkvem med mine, og jeg har lovet meg selv å pugge mer og sanke kunnskap der den er å finne. Sier jeg dette ofte nok, så skal du bare se at det skjer noe...

Norge VS Sverige

Distriktspolitikken i Norge koster flesk, og så lenge den ikke er oppe til debatt, så får vi nok leve med at vi er dyrere i drift enn våre søstre i øst.

Mandag Morgen rapporterer at Norge bruker mer penger på velferd pr nordmann enn det Sverige gjør på sin befolkning. Blant annet sies det at helsevesenet koster mer pr innbygger her enn der.

Det finnes sikkert mange gode grunner for å gjennomgå bruken av offentlige velferdskroner her på berget, men jeg plikter å opplyse om at svenskene la ned distriktene sine for lenge siden. Det bor knapt mennesker i Nord-Sverige.

Distriktspolitikken i Norge koster flesk, og så lenge den ikke er oppe til debatt, så får vi nok leve med at vi er dyrere i drift enn våre søstre i øst.

2 000 000 000 000 kroner

Cheyney og Bush fnøs av alle dem som mente Irak ville bli et kostbart eventyr. 50 mrd dollar, sa de. Max. Vel, tre år og 350 mrd dollar senere bør jo pipen få en annen lyd.

Henteekteskap

Henteekteskap medfører nepotisme i innvandringspolitikken, en snevring av mulighetsrommet for hvem som får adgang til kongeriket Norge.

Ottar Brox utfordrer til tankespinn i dagens Klassekampen rundt virkemidler for å bedre integreringsevnen blant innvandrere i Norge.

Et av hans tiltak er å begrense henteekteskap. Under hans artikkel kan man ane at debatten om tvangsekteskap EGENTLIG handler om (manglende) integrering, og at det ikke nødvendigvis er individenes frihet til å velge parthere som sitter i forsetet, men heller et ønske om å øke graden av integrering.

I klartekst: det er ikke jentene og guttenes rettigheter som er i vektskåla, det er samfunnets behov for harmonisering.

I likhet med Brox har jeg ingen klare svar her, men jeg tror henteekteskap bringer med seg en del "forsinkelse" i viktige utviklingstrekk vi ser i innvandrerbefolkningen i dag som vi setter høyest: økt likestilling og likeverd mellom kjønnene, språklige ferdigheter, felles referanserammer m.m.

Så må ikke dette bli en diskusjon om for eller imot innvandring. Jeg er bare prinsippielt imot at enkeltindivider i Norge skal få bestemme hvem som skal få komme inn, uavhengig av behov, bare basert på hvorvidt de er gode "gifteemner". Norge har mer enn nok å gjøre for å leve opp til sine internasjonale forpliktelser i henhold til flyktningekonvensjonen.

Kautosjokk

Hvordan i alle dager kan man gruppediagnostisere en hel bygd, et helt samfunn??

Jeg så Brennpunkt i går, og er rimelig sjokkert.

Et helt lokalsamfunn har prestert å sitte & se på at unge jenter ned i 11-14 års alderen har blitt rituelt voldtatt av unge som eldre menn i bygda. Til og med bygdas kvinnelige ordfører i 1989, da den første store saken dukket opp, satt den gang som nå og bagatelliserte hendelsene og babler i dag usammenhengende og innforstått om det som skjedde da og det som har skjedd siden.

Melderne så vel som ofre er blitt ustøtt og kjeppjagd fra Kautokeino, og sitter tilbake med bilder av en bygd som bare representerer frykt, avmakt, fortielse og fornektelse, i tillegg til alle de patetiske egenskapene som ledsager et fullstendig forkvaklet æresbegrep.

Hvordan er det mulig? Hvordan kan jenter, gutter, menn og kvinner, mødre, søstre, brødre, bestemødre, fedre, bestefedre, sitte stille mens jentene deres blir skamfert og ødelagt for livet.

- Det må jo være en "første gang" for alle jenter, som lensmannen hadde uttalt første gangen han ble konfrontert med at fem menn hadde sammen voldtatt en 14 - åring.

Det er skammelig, det er sykt, men hvordan er det mulig, uansett diagnose?? Hvordan i alle dager kan man gruppediagnostisere en hel bygd, et helt samfunn??

Kakekasting til besvær

Dersom man bare er uenig er det latterlig å kaste kaker på folk.

Finansministeren fikk en kake i ansiktet, og vedkommende kaster er buret inne i kakebua i 30 dager. Debatten raser om hvorvidt det er reaksjonært å støtte dommen. Jeg savner det historiske perspektivet i dagens debatt rundt kakekastingsaken.

Kakekasting så jo først og fremst dagens lys som en “politisk” reaksjon på snørrhoven oppførsel fra mektige mennesker, altså et forsøk på å angripe arrogansen som samfunnets mektigste utøvde. Dette ble en ganske desperat handling når andre virkemidler sviktet i møte med makta.

Dermed mener jeg at dommen i tingretten isolert sett er korrekt, og jeg begrunner det utfra det faktum at denne kakekastingen ikke hadde annen motivasjon enn politisk uenighet. Da bør vedkommende kakekaster benytte andre kanaler for sin politiske uenighet.

Dersom man bare er uenig er det latterlig å kaste kaker på folk.

Hva gjør vi med Kina?

Det slår meg med stadig større styrke: hva i alle dager skal vi gjøre med Kina?

Hvordan skal vi kunne kreve organisasjonsfrihet for arbeidere når selskaper flytter produksjonen til Kina?

Hva gjør vi med kondisjonalitetsdebatten i forhold til Verdensbanken og IMF når Kina rundhåndet deler ut lån uten andre betingelser enn gjenkjøp av kinesiske varer?

Hva gjør vi med Kyoto-avtalen når Kina regnes som U-land og nekter å påta seg forpliktelser? De er verdens største forurenser om kun få år!

Alle, jeg trenger hjelp - snart!

Røde vinder over Norden

Klassekampen melder at svenskene opplever en ny bølge av antiamerikanisme, og at danskene er rødere enn noen gang etter de borgerliges overtakelse i 2001. Med andre ord veldig bra start på dagen til mandag å være!