Frakoblet
Det går faktisk an: å være fullstendig frakoblet i ukesvis. Ikke lese aviser, ikke ta inn over seg verdens små og store problemer, gi beng i det meste annet enn hus, hjem, familie, barn i magen, småen i vannkanten, tærne i gresset.
jeg blir ikke engang bekymret over at det ikke regner i Bergen på nesten 5 uker, at det nesten ikke er fisk i sjøen, og at det er veldig få sjøfugl som kretser over bølgeskvulpene. Ikke en gang da jeg fikk min første torsk og sløyet den på svaberget kom det en måke eller to. Og det tok bare en uke å fullstendig ignorere rushtidens metallfugler som skjærer over paradiset vårt i Alvøen uten å vise tegn til å ville ta hensyn til at det faktisk bor en liten familie her som ikke vil bli forstyrret.
Midtøsten preller av, afghanere på oppned pilgrimsferd skvetter unna bevisstheten, og HEFs seier i menneskerettighetsdomstolen er bare en mild krusing i mitt gråstenkte hår i disse dager. Det er rart, egentlig, at det går an.
Men en liten jævel lurer i buskene, så det kommer nok tilbake - uroen og det besserwisseraktige draget over tekstene mine, tenker jeg.
