Taliban da capo

Kampen om Afghanistan handler om hvordan man sikrer folkelig legitimitet og forankring til regimet som skal styre landet.

Det er ti år siden jeg møtte min første taliban-leder. Det var en apparte opplevelse; han var vel på min alder (21), satt der med sin kalashnikov og stirret uinteressert ut i luften mens min kvinnelige ledsager snakket. Å vise oppmerksomhet til en hvit kvinne uten burka var temmelig vanskelig for vår unge samtalepartner.

Men møtet endte faktisk med at vi fikk lovnader om at jenteskolene i byen skulle gjenåpnes! Dette føltes som en stor seier den gang, og det ville nok vært en enda større seier i dag, ti år og en blodig krig senere.

Jeg sier meg enig med Kristian B. Harpviken når han sier at taliban er sterkere og mer radikalisert i dag enn i 1996. Den gangen var de på randen av total kontroll over et Afghanistan i ruiner etter 30 år med kamp mot Sovjet og regulær borgerkrig.

Kampen om Afghanistan handler ikke om for eller imot norske tropper i sør, dersom noen noensinne har trodd noe så latterlig. Det dreier seg om hvordan man sikrer folkelig legitimitet og forankring til et regime som skal styre landet. Det er da direkte kontraproduktivt for den sittende regjering Karzai at amerikanske og britiske styrker kroppsvisiterer kvinner i landsbyene i sør under sine raid mot private eiendommer på jakt etter Bin Laden eller Taliban sympatisører!

Det er tilsvarende kontraproduktivt at man i det hele tatt fører en offensiv taktikk i et ormebol som faktisk det sørlige afghanistan/pakistan er.

Dette bidrar bare til en ting: flere ekstreme talibansympatisører på bekostning av de moderate.

Deltakende barn

Det er en fascinerende ting å være forelder. Barns verden er så herlig uoppdaget for de fleste av oss…

Det er så lenge siden vi var små, så lenge siden vi så verden fra ca. 60 centimeter over bakken. Skulle gjerne visst grunnen til at de fleste glemmer hvordan det var å være så liten.

Den mest gripende erkjennelsen jeg har hatt de siste dagene er at barn stort sett maser om deltakelse fra voksne som de strengt tatt ikke trenger. ”Kan ikke du leke med meg” er essensen i mye av den barnestyrte dialogen. De kunne nok heller sagt ”se meg”, for i barnets verden er lek ofte synonymt med å bli sett. ”Jeg vil ikke leke med deg” betyr da ”jeg vil ikke se deg” eller ”du får ikke være med her, du har ingen rolle”.

Men voksnes deltakelse i barns liv er annerledes enn andre barns. Vi skal ikke leke med barna på barnas premisser. Vi må lære dem å bli sett på andre måter. Det er to grunner til det:

1. Barn er nysgjerrige – de tørster etter ny kunnskap, ny læring.
2. Voksne er forbilder – vi må være noe mer enn en lekekamerat for ungene våre.

Derfor blir den ””voksne” setningen ”jeg trenger hjelp i huset for å frigjøre mer tid til ungene” helt malplassert! Ungene dine trenger ikke at du har mer tid til å leke med dem! De trenger å få delta i de gjøremålene som vi gjør. Barn vil herme, lære nye ting. Ikke dirrigere og styre oss rundt som småunger. Det har de mer enn nok av i barnehagen.

Så har dette også en egoistisk side for oss foreldre. Ved å gjøre ting sammen med barna på våre premisser trer vi fram for våre barn og blir tydelige. Sånn er pappa, sånn gjør mammaen min. Den kjærligheten man da får igjen er ubetalelig, og i tillegg får du gode tilbakemeldinger på den du er. Så vil selvsagt våre barn alltid elske oss uforbeholdent, slik er det bare, men de blir mer harmoniske av å ha noe å strekke seg etter, noen å se opp til.

Så til dere der ute som enten er foreldre eller skal bli: gjør de små og store tingene som konstituerer deg som deg, og involvere ungene i aktiviteten! Det eneste du må tillate er at ting tar litt lenger tid. Bare husk å snakke om det du gjør, og snakk med, ikke til, så får du i tillegg nye innspill til din egen oppfatning av det du gjør og den du er.

FINANSMINISTEREN MØTER FOLKET

Norges mektigste kvinne, finansminister Kristin Halvorsen, kommer til Grünerløkka/Keyserløkka for å presentere sine vyer for budsjettåret 2007!


Tid: Tirsdag 14. november kl. 1800
Sted: Villa Solhaug, Einars vei (12/14), Keyserløkka, se kart

Enkel servering, begrenset med plass!

Arrangør: Grünerløkka SV

Folkens, dette er partiarbeid i praksis! Dette er det demokratiet dypest sett handler om - de mulighetene og arenaene som åpenbarer seg gjennom lokalt engasjement!

Grünerløkka SV bringer finansministeren ut til velgerne, bokstavelig talt hjem til gaten deres. Benytt sjansen, nyt øyeblikket, vi sees der!

Stolt av SV

SV har klart å få AP til å kjenne blodet bruse i lemmet ved tanken på store, imponerende og kraftkrevende fangstanlegg.

Det har vært mye krangling på venstresiden den siste uken om hvorvidt SV har sviktet miljøbevegelsen eller ikke.

Jeg mener at det er liten tvil om at det ikke finnes grunnlag for å hevde dette. SV gir dagens regjering en real miljøprofil ved hjelp av god gammel list: if you can't beat them, join them!

Til AP:
Vi har klart å få AP til å kjenne blodet bruse i lemmet ved tanken på store, imponerende og kraftkrevende fangstanlegg. Kraftsosialistene ser ikke lenger forskjell på deilig, massiv, kraftkrevende industri og store, flotte renseanlegg.

Til SP:
Samtidig er klimatiltak blitt god distriktspolitikk: sysselsetting i distriktsnorge er sikret for all overskuelig framtid ved at vi skal elektrifisere sokkelen ved hjelp av rensete gasskraftverk langs hele norskekysten.

Til oss selv:
I tillegg gir vi hele gjengen en utviklingsvennlig profil ved at vi bruker ekstra tid og krefter på å utvikle billigere rense og fangstteknologi, slik at også andre, fattigere land, kan benytte seg av denne teknologien.

Jeg er pinadø temmelig imponert!

Majoritetsaksjonær?

Ved nærmere ettertanke er jeg mer tilhenger av stiftelser enn av statlig eierskap i aksjeselskaper.

Braanen spør hvorfor ikke Statoil tar mer hensyn til sin hovedaksjonær når de skal planlegge CO2 rensing av Mongstad.

Jeg mener faktisk spørsmålet må stilles til hovedaksjonæren: hvorfor i huleste instrueres ikke bare Statoil i denne saken? Staten må slutte å leke butikk - dette er blodig alvor! Den rødgrønne regjeringen sitter med 70% av aksjene! Dersom en admdir ikke følger aksjemajoritetens ønsker, så må admdir gå!

Jeg er sterk tilhenger av statlig eierskap i store hjørnesteinsbedrifter i et land, men dersom man velger å operere innenfor det kapitalistiske eierskapsystemet, så må man pinadø gjøre det ordentlig.

Med mindre man oppretter en stiftelse i stedet. Bare se på Det norske veritas (DNV). Mye tyder på at nyskapningen er betydelig større i en slik stiftelse, hvor ingen penger trekkes ut av selskapet, men må reinvesteres i ny virksomhet. Behovet for kortsiktig økonomisk gevinst lammer jo øyensynlig Statoil i denne sammenhengen.

DNV går jo til og med inn i klimadebatten med åpne, strategiske øyne, og begir seg i kast med CDM-sertifisering! Det er progressivt det!

Jeg tror jeg er mer tilhenger av stiftelser enn av statlig eierskap i aksjeselskaper.

Sentrale intervjuobjekter

Miljøstiftelsen Zero mener at Statoil har ført staten bak lyset ved å si at denne teknologien vil ta lang tid å utvikle.

Teknologien finnes, i følge Einar Håndlykken, og sist jeg hørte Statoil snakke om dette, så var det jo heller ikke Statoil som skulle lage disse fangstanleggene. Det var selskaper som Aker Kværner som laget sånt.

Ok, gjerne for meg, MEN HVORFOR I HULESTE SKAL DA STATOIL BESTEMME NÅR DETTE SKAL STÅ FERDIG?

Kan noen journalister her i landet snart snakke med to sentrale aktører: British Petroleum og Aker Kværner?

1995 – koblinger

Ny tid, gammel mann – hvor stort er det ukjente når du kaster loss i 2006 og reiser til en by du ikke kjenner?

Heh, nå skal jeg gjøre det alle gamlinger gjør når de får sjansen - jeg skal fortelle hvor mye jævligere alt var før: Lillebror har forlatt redet og kommet til Oslo. Ganske nøyaktig 12 ½ år etter min førstereis. Du milde hvor fort tiden går, og hvor lenge siden 1995!

Mitt vindu mot verden den gang var Televerkets ankerfeste (vanskelig å venne seg til Telenor den gangen) i en overmalt gulvlist fra 1890 i en iskald leilighet i Osterhausgate 6. For å si det sånn: telefonen befant seg der støpselet var i veggen. I mitt tilfelle ute i en overopplyst, jævlig kald og smal gang med lysstoffrør i taket og en kommode og en stol. Sjefstispa som hadde lengst ansiennitet i kollektivet nektet alle å bruke strøm i fellesområdene, og man måtte ha jakke, sko og lue på dersom man skulle lage mat på kjøkkenet, eller om man dristet seg til en dusj.

Men altså: mitt vindu mot verden, telefonen:

Var det ingen som svarte i andre enden av linjen, så var det bare å legge igjen en beskjed (de fleste hadde svarer) for så å tvinne tomler, eller begi seg rundt på måfå og håpe at folk befant seg i ett av vannhullene i strekket mellom Last Train via Blue Monk til Sarahs og Videokafeen (for dem som ikke kjenner ruta – den er laaang for en rookie på byen).

Det aller mest minne(u)verdige tilfellet oppsto den gangen da jeg hadde lett med dugget lupe på samtlige steder, for så å komme hjem og oppdage at noen hadde hørt meldingen og ringt meg opp igjen tre minutter etter jeg forlot leiligheten.

Tolv år går fort. Men du verden for en tidsmaskin! Broder, du aner ikke hvor privilegert du er! Du bor fett og har bredbånd og mobil - jeg bodde i en pappkasse midt i et veikryss!

Aurdals dyd

Ikke bare kneler Martine Aurdal i ærefrykt i møte med denne brune binna i norsk politisk fauna, hun tryner ned i den største av alle kjønnspolitiske vollgraver.


Nok en gang beviser norske journalister at det at 70% av dem stemmer rødgrønt slett ikke er en garanti mot rammeskeiv politisk journalistikk.

Det er de samme røde journalistene som har sørget for at FrP stanger hodet i 30%-grensen på meningsmålingene ved å forvandle seg til klønete og fomlete barn i møte med de brune holdningene i dagens norske politiske debatt.

Martine Aurdals nye portretthyllest av Siv Jensen føyer seg i rekken. Her har Aurdal sittet sammen med den farligste kvinnen i norsk politisk historie, betydelig mektigere enn "Inger til Austrott". Så presterer Aurdal å gjøre det til en initimterroristisk suppe om dating, jomfrusprett og lesberykter.

Ikke bare kneler hun i ærefrykt møte med denne brune binna i norsk politisk fauna, hun tryner ned i den største av alle kjønnspolitiske vollgraver ved å fremstille kvinnelige politikere som nakne, sårbare og intime, med ønsker om familie, nærhet, hygge. Det er godt gjort med Siv Brun-jensen, og det gavner dessverre bare FrP-velgerne og deres potensielle sympatisører, som ikke kunne vært mer enige i denne måten å fremstille kvinner på.

Aurdal skulle være den nye feministbølgens røde fane. Hennes bok beviser at det faktisk er mulig i 2006 å bli riksfeminist uten et fnugg av idehistorisk kunnskap i sekken om hva det vil si å kjempe for kvinners likeverd i en patriarkalsk kultur. Det holder å stille i cat-fight-liknende debatter med litt mer moderate og konservative babes og kritisere klesstillen deres, og vips, så er man feminist.

Skandale!

Kritisk til byråer

Kommunikasjonsbyråene har tilgang til de innerste sirker i maktas sentrum. De former valgkamper, de lager posisjoner, de former politikk.

(denne saken er noe eldre (27/9), men nye kommentarer gjør saken morsommere...)

Er det noen der ute som vet hva det koster å benytte seg av såkalte "kommunikasjons- og PR-byråer"?

På det første møte du har med dem stiller de med minst to av kanonene sine (minst 1200-2000 kroner pr. time), samt en ad'ere (350-600,-) , to tekstforfattere (350-600,-), en web-designer og prosjektleder (overpriset sekretær 600-1000,-). Det første møtet varer gjerne i to timer.

Disse menneskene er ofte utdannet på Westerdahls, NMH eller andre lugubre institusjoner for lettvinte noksagter som ikke gidder ta seg en ordentlig utdannelse, men som mener de har greie på reklame og brand building.

Når de så skjønner at du representerer et lite parti eller en organisasjon med lite midler, kutter de staben til to av de ferskeste nyinnkjøpene sine, møter opp med fine papp-plater og leker idiotisk hemmelighetskremmeri.

Disse folka er det som lager kommunikasjonsplaner for departementene våre, gutter og jenter. De har pinadø klart det kunststykket å få sentral makt i det norske samfunnet på bakgrunn av to års leking på NMH. Ikke bare på reklameplass, men også i maktens innerste sirkler, på Youngstorvet og i regjeringskvartalet.

Og de nye kundene er jo tross alt Norges mektigste menn og kvinner, må vite, så man kan ikke klare seg uten de aller største byråene. Hvilke byråer går igjen? Jo, Gielmuyden.Kiese, Dinamo, Kitchen, Mccann, Virtual Garden. Noen av disse folka er selvsagt flinke, det er ikke det, men kan de skape god politikk?? Skal de skape politikk??

Dette er teppefall for demokratiet! Ta kontroll over egen politikk før byråene lager flere brølere av noen one-linere for keitete norske politikere! Gi selvtilliten tilbake til våre folkevalgte!

Mens vi venter på Magnus M

FrP koden er lett å knekke. Nordmenn har alltid tenkt på seg selv først - med unntak av den lille engere krets som sliter med dårlig samvittighet overfor de som lider under konsekvensene av vår velstand. Denne lille gruppen er dem som er eierne av venstresidens politiske prosjekt, og vi får nok aldri reelt flertall.

Magnus Marsdal skriver i disse dager på den allerede mye omtalte FRP-koden. Det store mysteriet er fortsatt ikke løst:

- Over en tredel av alle ufaglærte arbeidere stemte på det mest arbeiderfiendtlige partiet ved forrige valg. Det er jo en stor gåte, sier Marsdal.

Mellom ketchup, grandiosa og sydenturer har Marsdal forsøkt å forstå hvorfor venstresidens hjørnesteinsvelgere har forlatt skuta og kavet over til FrP, hvor de indignert og besviken rotter seg sammen mot et politisk prosjekt som ikke lenger er i takt med sine egne.

For hvem eier venstresidens politiske prosjekt?

Ikke arbeiderne i Norge i alle fall. For dem var venstresidens prosjekt viktig så lenge det sto om deres egne rettigheter og solidaritet på tvers av en lidende, underprivilegert og undertrykt klasse.

Dagens arbeider er verken lidende, underprivilegert eller undertrykt, selv om kampen han fører (det er ofte en mann) preges av den samme motivasjonen: lidelsen er i dag knyttet til å betale skatt og avgifter, arbeideren føler seg underprivilegert fordi politikere og rikssynsere i media jobber mindre enn ham og tjener (nesten) like bra, undertrykt fordi andre enn ham nyter godt av velferdsordninger han har bidratt til.

Så motivasjonen drives av de samme følelsene, men lidelsen og undertrykkelsen består av andre ting: fellesskapsbyrder!

FrP står best rustet til å føre denne kampen på vegne av arbeideren: Det er kampen for individets rett til å være rik og privilegert OG folkelig samtidig. Retten til å være harry!

Venstresidens politiske prosjekt eies derimot av en relativt liten gruppe mennesker: lavlønnsgrupper med felles front mot overflodssamfunnet (i alle fall så lenge de selv ikke tar del i overfloden) som offentlig ansatte funksjonærer, lærere, studenter, sykepleiere (dog oftere KrF), enkelte profesjonsyrker som psykologer og sosionomer, førskolelærere m.fl.

Dette er småborgerskapet, det mer enn gjennomsnittlig utdannete sjikt som er brydd over at klærne de kjøper er laget av barnehender, at maten de spiser er giftig og mishandlet, at bilen de kjører forurenser og at oppussingen av kjøkkenet deres gjøres av fremmedarbeidere med lav lønn og lav organiseringsgrad.

Det var disse som laget revolusjonene i Europa i de foregående århundrer. De har aldri hatt særlig oppslutning om ideene sine, og har bare fått støtte fra arbeiderklassen de gangene arbeidernes egen lidelse var motivasjonen for opprøret. I dag er det andre som lider under de privilegertes maktmisbruk, og de er langt unna.

For her på berget har vi mer enn nok med å holde hodet over vann med campingvogn, hytte, flatskjerm og oppussingsprosjekter. Er det noen som VET hvor DYRT slikt er??

FrP koden er lett å knekke. Vi har alltid tenkt på oss selv først - med unntak av den lille engere krets som sliter med dårlig samvittighet overfor de som sliter med konsekvensene av vår velstand.

Opp som en bjørn

Regjeringen la fram et strålende budsjett på forrige fredag, og som om ikke det var nok la også det regjeringsoppnevnte "lavutslippsutvalget" fram sin rapport om hvordan Norge skulle redusere sine utslipp av klimagasser med 50-80% innen 2050. Masse spennende og gode nyheter for miljøet vårt og klima på jorda.

Så går det 6 dager, så legger regjeringen alle drømmer om parallellbygging av CO2-renseanlegg for gasskraftkonsesjonen på Mongstad i grus. Det er selvsagt fint og flott at vi har fått en bindende avtale om rensing, for all del, men takke f.. for det så lenge staten betaler hele gildet.

Hva sier SV:
Gasskraftverket på Mongstad er planlagt satt i drift i 2010. Resultatet etter lange forhandlinger i regjeringen og med Statoil er at 10 prosent av CO2-utslippene fjernes i de fire første årene verket er i drift, og at det fra 2014 skal være nullutslipp. Dette muliggjøres blant annet fordi regjeringen bevilger 6 milliarder til utvikling av ny renseteknologi.

Hva sier Statoil:
- Vi bruker ikke ordet garanti. Vi sier at vi har en avtale, en tidsplan og et felles mål om få til et fullskalaanlegg i 2014. Dette er en gjensidig forpliktelse. Men dette er et langt og krevende løp.

Én ting er i alle fall sikkert: Norges Kyotoforpliktelser henger i en tynn, tynn tråd. Så også gjør Norges renommé som internasjonal spiller. Hvem skal vi forvente å leve opp til internasjonale konvensjoner om ikke Norge gjør det???

Amnesty gone soft?

Midt i denne dramatiske situasjonen er vi altså vitne til at Statssekretær Johansen er mer kritisk til Wilh. Wilhelmsen enn Amnesty Norge!

Wilh. Wilhelmsen etablerer selskap i Burma. Burma er verdens mest undertrykkende militærdiktatur. Burmesiske studenter arresteres over en lav sko for opposisjonsvirksomhet. 120 000 burmesere har underskrevet krav om løslatelse.

Dette er den største mobiliseringen mot regimet på 10 år. Nå skal alle oppfordres til å kle seg i hvitt for å markere sin motstand.

Midt i denne dramatiske situasjonen er vi altså der at Statssekretær Johansen er mer kritisk til Wilh. Wilhelmsen enn Amnesty Norge!

I følge Petter Eide fra Amnesty kommer (selskapet) til å oppleve militærdiktaturets overgrep på alle felt. Det må de forholde seg til. Dette sier Eide til VG. Han tilfører at det ofte er en fordel med internasjonal tilstedeværelse, men det forutsetter at selskapene ikke ser gjennom fingrene med overgrep.

Raymond Johansen, derimot, fra norsk UD, sier rett ut at: Hvis man går inn (i Burma) uten å ha annet for øye enn profitt, så er jeg veldig skeptisk til dette. Wilhelmsen er et globalt rederi med så stor kunnskap om internsjonale forhold at de burde vite bedre, sier Johansen.

Statssekretær Raymond Johansen i Utenriksdepartementet mener Wilh. Wilhelmsen burde holde seg unna Burma. Amnesty mener Wilhelm må forholde seg til overgrep på alle felt.

Hva har skjedd med godgamle Amnesty? Har de myknet helt hen?

Globalvenstre

Det er latterlig å begrense globale utfordringer til et internt gjengoppgjør mellom a og b-gjengen på norsk venstreside.

Eivind skriver innsiktsfullt om debatten som raser i KK om dagen. Stikkordet er "den nødvendige overnasjonaliteten", og nok en gang begir norsk venstreside seg i kast med global rettferdighet. Forskjellen er at denne gangen går de løs på hverandre i stedet for å irettesette høyresiden.

For man har fått det for seg at et "nasjonalvenstre" bestående av solidaritetsvenstre, fagbevegelsevenstre og distriktsvenstre og velferdsvenstre har alliert seg med norske bønder og andre nasjonalister og laget en plan om å legge alle overnasjonale institusjoner i grus og stenge igjen døra til verden.

Dette er en betimelig, dagsaktuell problemstilling, men det blir nesten like latterlig som AKP-debatten å ta dette internt på venstre fløy av norsk politikk.

Nasjonalisering av den politiske debatten er et kjennetegn for store deler av den rike verdens demokratiske systemer, og kan virke som å være et tilsvar til globaliseringens utfordringer. Dette er latterlig å begrense til et internt gjengoppgjør mellom a og b-gjengen på norsk venstreside.

En venstreside for Verden må være en bevegelse av globale idealister! Vi trenger global klasseanalyse og globale løsninger på himmelropende gap mellom rike og fattige. Vi trenger globalt demokrati med globale konstellasjoner av arbeidere og undertrykte som hevder sine rettigheter på globalt nivå!

Og hva må til for at dette skal skje? Jo, en opplyst nasjonal debatt, med nasjonale versjoner av den globale visjonen! Vi trenger fagbevegelser, interesseorganisasjoner, pressgrupper og representanter for de underpriviligerte. Aktører som evner å se ut over den nasjonale kontekst, og som kan danne globale allianser.

Vi er nødt til å evne å se at hva som er best for norske arbeidere ikke er godt nok dersom det ødelegger mulighetene for å forbedre situasjonen for fattige arbeidere i andre land. Dette er ballanse på slak line, og ingen løsninger er optimale.

Men vi må ikke gå i fella og stenge oss inne i en radikal bunkers og krangle om dette alene. Dette er et globalt anliggende på tvers av partiskiller, og venstresiden har nok felles gods til å lage gode løsningsforslag, som en samlet blokk!

En plass i solen

I dag er dagen vi skal være stolte og glade over at Norge har fått sitt første rød-grønne budsjett! Det aller viktigste signalet det sender er at det faktisk er mulig å bruke skattepenger på en god måte, og at det ER i alles interesse å betale sin skatt med glede.

Gå ut og gled dere, alle røde og grønne (og alle andre for den saks skyld). Det regner ikke, det bare ser sånn ut. Det er pay back time! Bokstavelig talt...

Applaus

Frykten for applausens fravær er hemmende for unge kvinner og sjenerte menns deltakelse i politiske debatter.

I Sosialistisk Ungdom går det rundt unge mennesker med kofferten full av applaus. Kofferten må pent settes igjen utenfor møterommene, og kan ikke kvitteres ut før man forlater salen.

Applaus er nemlig undertrykkende. Eller sagt på en annen måte; frykten for applausens fravær er hemmende for unge kvinner og sjenerte menns deltakelse i politiske debatter.

Derfor skal ingen applaus høres på SUs møter. Tunge, tunge kofferter plasseres i store stabler i garderoben utenfor, og vårt partis unge og lovende kandidater er enige med alle, de er gode venner og de mobber ingen med fraværende applaus.

Dette kalles feministisk praksis.

Jeg blir uendelig trist. La meg bare for korthets skyld presentere de responser jeg higer etter å motta når jeg holder mine akk så alt for skjeldne innlegg eller foredrag rundt om i Norges grisgrente strøk:

• Knappenålsstillhet: hehe, jeg har virkelig gitt dem noe å tenke på!
• Urolige vridninger på stolene: jøss, var det virkemiddelet så effektivt?
• Spredt klapp: jaja, nå fikk jeg i alle fall med meg flere av dem som applauderte ham som var før meg..
• Buing: tja, der traff jeg et sårt punkt, gitt, eller disse folka er jo ikke riktige...
• Latter: akk ja, jeg er fremdeles ung nok til å more disse ungdommene... eller teit nok som voksen...
• Applaus: jepp, da var det gjort.

Å få respons på innlegg er så uendelig mye mer enn å få applaus, og SU gjør sine tillitsvalgte jenter og gutter en gedigen bjørnetjeneste ved å signalisere at det eneste som er verdt å få av respons er applaus, og får man ikke det, da blir man usikker og lammet, og man vil aldri entre talerstolen igjen. Ved å forby applaus opphever man applausen til noe det ikke er, noe den ikke fortjenter å være!

Dette er ikke feministisk praksis. Det er kontraproduktivt, og bidrar i verste fall til å tabloidisere og forflate norsk politisk debatt. Hva i alle dager vil skje med den politiske retorikken dersom man alltid skal søke begeistringens applaus??

SU, dere må lære de unge lovende at det viktigste de kan søke i et foredrag eller under et innlegg er respons, hvilken som helst respons, for dermed å undersøke hvordan politikken de fremfører blir mottatt. Lær dem å spille på hele registeret, ikke bare på begeistringen! Først da blir de spennende politikere som med rette kan kreve respekt.