Systemkrise i sivil sektor

Sivil sektor gjør seg selv en enorm bjørnetjeneste ved å fortsette sin lettvinte vei til målet. Kondisjonalitetsdebatten aktualiserer grenseoppgangen mellom profesjonalisme, aktivisme og mobilisering på en kritisk måte.

Jeg leser så øyet blir stort og vått disse dagene: betingelser for lån til fattige land skal sømfares og vurderes. Verdensbanken (WB) og Det internasjonale valuttafondet (IMF) er under lupen, sammen med samtlige NGO'er som har vært toneangivende for gjeldsdebatten og kritikken mot tvungen liberalisering av offentlige tjenester og naturressurser. Benedicte Bull, som har ledet arbeidet med en bakgrunnsrapport for "Oslo Conditionality Conference" i regi av UD, skriver i en kronikk i dagens Klassekampen at de to finansinstitusjonene har endret seg mye, selv om det også finnes bevis for at mye er ved det gamle.

Hva hun imidlertid ikke sier i kronikken, men som kommer fram i rapporten, er at sivilsamfunnsaktørene som hardnakket kritiserer privatiserings og liberaliseringsbetingelser fra WB og IMF har en tendens til å ha svak eller sviktende argumentasjon for meget bastante standpunkt og påstander.

Dette er sedvanlig dårlig politisk påvirkning. Sivil sektor gjør seg selv en enorm bjørnetjeneste ved å fortsette sin lettvinte vei til målet. Dette aktualiserer grenseoppgangen mellom profesjonalisme og aktivisme på en kritisk måte.

Faglig profesjonalisme
Det sivile samfunn har i en årrekke bygget opp solid kompetanse på lobby og beslutningspåvirkning som arbeidsform og arbeidsredskap i kampen for en bedre verden. Dette er vel og bra, men man har ikke i like stor grad fulgt opp med ditto profesjonalisering av politikkutviklingen og ikke minst analyseverktøyene.

Det er ofte de samme folka som sitter med beslutningsmakten i NGO'ene som det var da de startet på 90-tallsbølgen av internasjonal solidaritet. De har fått mer profesjonelle undersåtter som serverer politiske muligheter på sølvfat, men NGO-adelen har ikke selv gjort hjemmeleksene sine og oppdatert seg eller gitt plassen over til mer profesjonelle krefter.

Det finnes selvsagt unntak fra denne regelen, takk og pris, men dersom det sivile samfunn skal vinne politiske seire i viktige saker som kondisjonalitetsdiskusjonen, så må vi øve et profesjonelt så vel som folkelig press på beslutningstakerne og politikkutformerne.

Kombinasjonen av folkelig forankring og politisk profesjonalisering er en meget utfordrende posisjonering, men den må gjennomføres dersom folkelig baserte lobbyinitiativer skal lykkes.

Mobiliseringsprofesjonalisme
På den andre siden vil man kunne angripe Bulls giftige kritikk av sivilsamfunnsaktører ved å stable på beina folkelig mobilisering av dem disse liberaliseringsbetingelsene rammer. Mennesker i fattige land som lider under forringet offentlig tjenestetilbud, privat kapitals overtakelse av naturressurser og så videre.

Problemet til det sivile samfunn blir at dersom de ikke klarer å mobilisere disse, vil beslutningstakerne og politikkutformerne mer eller mindre rettmessig kunne spørre om disse lidende menneskene faktisk finnes... Da nytter det ikke å "snakke på vegne av de fattige". Da må de selv snakke!

I begge disse inngangene har det sivile samfunn en tendens til å velge lettvinte løsninger. Ikke tar de seg råd eller tid til å skaffe seg tilstrekkelig faglig tyngde til å vinne en debatt, og ikke tar de seg tid og råd til å mobilisere de menneskene som faktisk berøres av de problemene de setter på dagsorden.

Dette blir tilsammen en systemisk krise for sivil sektor! Det er for mange små og søte NGO'er som liker å leke politikere og lobbyister, men som helt glemmer å mobilisere dem det gjelder. I fattige land finner man ditto utvikling hvor disse norske og vestlige NGO'ene finner seg venner som starter tilsvarende små og marginale NGO'er som liksom skal representere "folket" og være "stemmen fra Sør".

Folkelig deltakelse og mobilisering må være stikkordene for en reform av sivil sektor, parret med grundig politisk håndverk og støttefunksjoner fra faglige aktører.

Milton Friedman (R.I.D)

Det er ikke en ny Milton Friedman verden trenger. Verden trenger visjonære beslutningsvillige ledere, folkelig forankrete representanter som vil bringe tilbake beslutningshegemoniet til politikkens sfære.

Milton Friedman (1912-2006) kastet inn håndkleet her om dagen, og jeg er usikker på om han vil bli savnet. Mannen som legitimerte modernitetens slagside mot markedsliberalisme og "la-det-skure-kapitalisme" har jeg vansker med å beklage at går bort.

Arven er til å ta og føle på, hver eneste dag, daglig representert ved NRK Alltid Nyheters rapporter om hva Markedet føler i dag, hvilke psykoser Markedet lider under på en mandag, hvilke angstanfall som får børsen til å stige, hvilke euforier og luftspeilinger som får den til å stige, og hvordan Markedet reagerer på folkevalgt innblanding. Jeg får følelsen av å høre på latinamerikanske såpeserier på radio.

Dersom Markedet var en person, ville jeg anbefale tung terapi - leeenge!

Morgenbladet er på jakt etter Friedmans etterfølger, og leter med lykt og lupe etter samtidige økonomer som er i nærheten av å ha tilsvarende innflytelse som Friedman en gang hadde. Jeg mener journalisten leter etter feil kategori.

For det er ikke innflytelsesrike økonomer verden trenger. Verden trenger visjonære beslutningsvillige ledere, folkelig forankrete representanter som vil ta tilbake beslutningshegemoniet til politikkens sfære. "Bringing politics home" burde vært slagordet til den nye verdensorden. Taking the power back, eller noe i den dur.

Økonomer trenger, akkurat som næringslivet, forutsigbare rammevilkår for sin virksomhet. De bør vite hvilke begrensninger som ligger på økonomisk praksis. Pr. dag er det alt for få slike føringer, og det gir spillerom for en illusorisk størrelse som Markedet og dets lunefulle fremferd i menneskenes og klodens liv.

Verden skriker etter politisk lederskap, folkelig engasjement og forankring, samt en rettferdig og bærekraftig fordelingspolitikk. Ikke la jakten på økonomiske oligarker prege vaken etter Friedman!

Milton Friedman - Rest In Distress!

Permanent time-out?

Det finnes ikke den powernanny i verden som kan erstatte aktivitetstilbud på fritiden.

Det står usedvanlig dårlig til i Storbritannias barnefamilier. Tony Blair har besluttet å sende ut super-nannies til fattige forsteder og familier som sliter med voldelige barn som driver gatelangs og røyker sokkene sine dynket i rødsprit.

Vel, gamle Tony kan jo håpe at dette hjelper, men det er mye som tyder på at britene har glemt å kompensere for manglende satsing på offentlige tilbud til ungdom gjennom tiår med torystyre erstattet av new capitalabour og new public management.

Som 80-tallsbarn flasket opp på "halvsju" har jeg selvsagt ukritisk sans for ungdomsklubbene og tilbudene som holder ungdommen borte fra gata. Det finnes ikke den powernanny i verden som kan erstatte aktiviteter på fritiden.

Hva foreslår du da, Tony, permanent time-out?

Pølles dannelsesreise

Paul Chaffey mener at den viktigste skillelinjen i global politikk går på hvordan man reagerer på effektene av økonomisk, teknologisk og kulturell globalisering. Nei, Pølle, det er ikke riktig! Skillet går mellom dem som mener globaliseringen skjer av seg selv, helt uten menneskelig inngripen, og dem som faktisk har en ambisjon om å styre globaliseringen i retning av en mer rettferdig verden.

Det er alltid trist å oppleve ungdommelig mot og idealisme svinne hen og forkvakles. Særlig når det brettes ut over to dagblad-sider i tillegg til en enda lengre versjon som foreligger i Samtiden. Pølle har virkelig behov for litt god gammeldags selvlegitimering.

For dette er historien om radikaleren som forsvant, om 80-tallsgutten på jakt etter det kule og det spennende, og som valgte sosialismen, antakeligvis ganske tilfeldig, men dog, han trodde i alle fall på det en stund.

For som Pølle sier: venstresiden hadde kopirettighetene til "det gode", og dermed måtte hans ungdommelige naivitet kanaliseres dit. Han var jo tross alt skoleflink og opptatt av å være snill mot andre.

Men så forsto Pølle langsomt men stødig at det også fantes interesser på venstresiden som kjempet for sine egne saker. Fagorganisasjonene, for eksempel. De ansatte i offentlig sektor også. Og hva er vel egentlig forskjellen på å karre til seg privilegier, enten du er proletar eller kakse? Nei, det er like solidarisk å kjempe for "konkurransedyktige rammevilkår" som det er å kjempe for bedre velferdsordninger og faglige rettigheter for arbeidstakerne.

Hvorfor, fordi de rike trenger mer penger å betale skatt til fellesskapet med, selvsagt!

Joda, Pølle, det er også en måte å se det på, men da får du aldri mer komme til oss og si at vi er naive! Makan til kravling i sine egne argumenters hengemyr skal man lete lenge etter.

Pølle mener at det å være stortingsrepresentant for SV var å være mot alt nytt og kreve mer penger til alt som er godt - helt uten styring og uten hensyn til budsjettballansen. Det er mulig han oppførte seg sånn på stortinget, men da gjorde han ikke jobben sin! Det skal riktignok sies at det meste av den mest ryggesløse privatiseringen og kommersialiseringen av norsk næringsliv skjedde i denne perioden, og det var gode grunner til å betvile effekten av Høyre og APs tiltak den gangen. Bare se på Baksaas i dag!

Pølle turer på videre, og kjefter i øst og vest. Ikke bare stilte venstresiden seg litt lunken til kapitalismens seier i det gamle Øst-Europa, men de har i tillegg globale alliansepartnere som, mammon forby! sier at USAs politikk er verre enn fremveksten av muslimsk fundamentalisme.

Vel, Pølle, det er ikke rent få oppegående mennesker som kunne finne på å si at skal man håndtere islamistenes utbredelse, så må man ta tak i en av hovedårsakene; nemlig USAs utenriks- og sikkerhetspolitikk. Enhver lege vet jo at symptombehandling ikke kurerer sykdommen.

Pølle mener at den viktigste skillelinjen i global politikk går på hvordan man reagerer på effektene av økonomisk, teknologisk og kulturell globalisering. Nei, Pølle, det er ikke riktig! Skillet går mellom dem som mener globaliseringen skjer av seg selv, helt uten menneskelig inngripen, og dem som faktisk har en ambisjon om å styre globaliseringen i retning av en mer rettferdig verden. Defaitisme er høyresidens prerogativ. Vi andre vil gjerne være med å bestemme. Av den enkle grunn at vi er flasket opp i et demokrati som tror på folkelig deltakelse. Et fenomen som økonomene har tapt helt av syne.

Pølle avslutter med hakkebakkeskogen: reven kan aldri bli veggis (les, sosialister vil alltid være kommunister). Vel, dersom Pølle er så skråsikker på den "biologiske" formelen for politisk deltakelse, så er vel hele hans flørt og sengekos med NHO og kapitalismen bare et skalkeskjul for hans EGENTLIGE plan om væpna revvolusjon. Han var jo tross alt SV'er først!

Audun gjør alle andre ord overflødige!

Da statsråden kom til oss

Lokaldemokratiet viste seg fra sin vakreste side, på toppen av byen og bydelen vår!

Noen dager er vakrere enn andre. Onsdag kveld var det duket, klappet og klart, til storfint møte i mitt kjære borettslag. Landets finansminister skulle komme og presentere sine vyer og visjoner for budsjettåret 2007, ja, og for hele regjeringsprosjektet, viste det seg.

For Grünerløkka SV var det viktig å dra nytte av at vi og vårt parti sitter i regjering. Det norske demokratiet er tuftet på nærhet mellom folkevalgt og velger, mellom regjering og folk, og hva annet er et symbol på dette enn et folkemøte mellom landets finansminister og et middels borettslag, i periferien av nedslagsfeltet til landets største SV-lokallag, i et lite trehus på toppen av bydelen vår?

For Keyserløkka Sør Borettslag var det viktig å utnytte det flotte engasjementet som kom til syne under forrige generalforsamling, der det viste seg å være både rom og betydelig potensial for politisk aktivisme og deltakelse.

Som den første SV-finansminister har hun laget sitt første budsjett, og det påhviler henne et voldsomt forventningspress, selvsagt, men også stor entusiasme fra alle oss som har gledet oss til å være med å forme et Norge for fremtiden.

Og forventningene mine ble innfridd. Ikke bare viste lokaldemokratiet seg fra sin vakreste side, men ikke engang en sylskarp Maria Reinertsen fra morgenbladet klarte å finne sprekker i lakken. Hennes noe famlende søk etter misfornøyde SV'ere ble tilsvarende tafatt som Pølle Chaffeys postulerte oppgjør med partiet. På en dag som denne er SV hel ved!

Human-Etisk Forbunds historie

– en uforløst roman

Bokanmeldelse i Arr - idehistorisk tidsskrift
Skrevet av undertegnete

Paul Knutsen : Livet før døden
Human-Etisk forbund 1956–2006
Humanist forlag, Oslo 2006 (566 sider)

I forbindelse med Human-Etisk Forbunds 50-årsmarkering ble oppgaven med å skrive forbundets historie lyst ut gjennom Den norske historiske forening. Valget falt på Paul Knutsen, som gjør en hederlig innsats innen historiefagets deskriptive tradisjon. En langdryg gjennomlesning bærer imidlertid bud om at forbundet burde søkt i andre fagmiljøer for å finne en som kunne gjøre historien mer spennende og leseverdig.

Verket tar mål av seg å dekke forbundets historiske utvikling, dets humanistiske grunnlag og plass i den offentlige debatten. Dette kunne med andre ord blitt en spennende historie om en håndfull mennesker som så på seg selv som selve motoren i sekulariseringen av Norge. At boken likevel er en gedigen skuffelse, skyldes for det første en formmessig tørrhet som bare overgås av det livssynpensum jeg selv leste om igjen og om igjen i skoleårene. For det andre skyldes det nok en frykt for at det bildet som Knutsen tegner av forbundet, faktisk er korrekt; nemlig at HEF i bunn og grunn ikke er et sted hvor en varmblodig ateist som meg selv kan møte likesinnede til filosofisk vedhogst og etisk pallesnekring.

Knutsens fortellerteknikk er representativ for en linje som kan trekkes tilbake til Kristian Horn, forbundets første leder, og følges som en livline gjennom hele forbundets historie. Her står troen på det objektivt sanne, basert på sansbare størrelser, sentralt. I Knutsens tilfelle vil det si betydelige mengder møtereferater og artikler. Knutsens disiplinære rammer blir imidlertid kvelende. Det finnes grenser for hvor mange ganger man synes Kristian Horns betraktninger, skriblerier og notater, leserbrev, debattinnlegg og taler er tilstrekkelige for å beskrive en hel organisasjons utvikling og indre refleksjon. Jeg vil mene at Knutsen kunne valgt en betydelig spenstigere form.

Et annet skuffende trekk ved Knutsens bok er at tilsynelatende overflatiske og banale problemstillinger som reises i bokens første kapitler, henholdsvis krangelen om navnet på forbundet (Human-Etisk vs. Humanistisk) og hvilke arbeidsområder som skulle prioriteres, vedvarer å hefte ved fremstillingen helt til siste side. En uinnvidd leser kan få inntrykk av et forbund som har særs lite å foreta seg, annet enn evigvarende landsmøter med søvndyssende innledninger, replikker og «til dagsorden». Man må her spørre seg om dette er et problem knyttet til forbundets virksomhet, eller om det er et trekk ved presentasjonsformen til Knutsen. Det må nemlig være hevet over enhver tvil at HEF gjennom sin femtiårige historie har vært en flittig og hardtarbeidende organisasjon, særlig innenfor områdene skole og servicetilbud til befolkningen i form av seremonier og overgangsritualer. Så hvorfor denne dvelingen ved smålige spørsmål?

Det skulle ikke være nødvendig å skape et inntrykk av at HEFs diskusjonsunivers var av en så begrenset art at prioriteringer innen tjenesteyting og navneendringer var det lengste man klarte å strekke seg når det gjaldt intellektuelle øvelser. Med mindre dette bildet faktisk er korrekt. Den teoretiske og filosofiske inspirasjonen som både nåtidige og tidligere representanter for forbundet har bygget organisasjonen på, er nemlig, med få unntak, trist lesning. Den totale avvisningen av postmodernismens fremvekst ved verdens eneste humanistiske universitet i Nederland får tjene som eksempel her. Knutsen presterer å framstille det som om den norske humanistbevegelsen med nød og neppe klarte å unngå det «postmodernistiske tankegodset», som om det var en sykdom. Frykten for «mangfoldige sannheter» befester HEF som en nærmest fundamentalistisk positivistisk sekt, hvor undringen, dilemmaene og tvilen er forkastet til fordel for rasjonelle vitenskapelige avhandlinger og «sannhetsbevis». Her glir forfatteren over fra å være en betrakter til å bli en medaktør, og for meg faller dermed historiens interesse ytterligere.

HEFs hovedmotstander gjennom hele forbundets eksistens, Den norske kirke, bruker store deler av sin interne skolering på å studere, kritisere og dissekere sitt eget fundament, Bibelen og tilliggende herligheter. Da blir det ironisk at HEF forblir svinebundet og lojal til menneskerettighetene, et sett etiske retningslinjer utarbeidet av FN. Som verdensorganisasjon har FN høyst ustadig representativitet, og er preget av en ryggesløs maktkonsentrasjon på få, men ufattelig rike og arrogante nasjoners hender – også når det gjelder utarbeidelsen av de nevnte menneskerettigheter. Hvem er det da som baserer seg på vitenskapelige metoder? Hvor blir det av den kritiske fornuft? Hvor er plassen til det stadig søkende mennesket på jakt etter perfeksjoneringen av sitt forhold til sine omgivelser og sine medmennesker? Når ble HEF mett av dage ved filosofiens bord? Kanskje det er dette som gjør at organisasjonen sliter med å få unge mennesker engasjert?

Det kanskje mest fortvilende, både ved Knutsens presentasjon og HEFs historie, er forsøkene på å fordumme motstandernes tankegods. Dette blir særlig tydelig i diskusjonen omkring eierskapet til begrepet humanisme og hvorvidt det kan finnes en berettiget kristen humanisme. For verken Knutsen eller HEF finner det hensiktsmessig å vise til kristendommens åpenlyse verdsetting av mennesket som «gudbilledlig», og dermed som innehaver av samme verdi som Gud overfor hverandre. De kristne dogmene er, om enn blytungt forankret i det metafysiske, i praksis bærere av et menneskesyn som i de fleste tilfeller er lik en ikke-religiøs humanisme.

Denne type diskusjoner blir behandlet med harelabb av Knutsen. Forenklinger av motstanderens argumenter fører stort sett bare til én ting, nemlig at ens egne argumenter blir ditto forflatet og overflatiske, og dette reflekteres i forbundets forsøk på religionskritikk. For på samme måte som Knutsens valg av form blir for nitidig og kvelende til å beskrive et lite forbund i lille Norge, blir også den rasjonelle vitenskapelige metode for stor, klumsete og ubrukelig i møte med reguleringen av forholdet mellom det menneskesentrerte univers’ minste bestanddeler – individene og deres moral. Med utgangspunkt i Knutsens bok er det fristende å komme med en omgjort påstand: at etikk og filosofi er for viktig til å overlates til human–etikere. Det ville imidlertid være å yte Human-Etisk Forbund lite rettferdighet i deres jubileumsår.

Knutsens bok avsluttes med bravur i kraft av et analysekapittel som med fordel kunne utgjort en egen folkelig versjon av dette verket. Her gir han leseren gode vurderinger av hva som har vært HEFs bidrag til historien om den norske sekularismen, samtidig som han viser hvilke eksterne faktorer som åpenbart bidro til de himmelropende forskjellene i utviklingen til de ulike humanistiske organisasjonene i Nord-Europa. Særlig analysen av forskjellene mellom den norske og den svenske nasjonsbyggingen, og hvilke konsekvenser dette fikk for de to landenes utvikling og syn på religion, er like god som den er enkel. Det interessante er at HEF tilsynelatende ble båret fram på en tidevannsbølge av avlat fra gudfryktige politikere (støtte til livssynminoriteter) og en kirke med konservativ vind i seilene. I våre mer sekulariserte naboland trengte man jo ikke en sterk alternativ livssynorganisasjon.

Personlig tror jeg at HEFs historie burde vært utgitt som en historisk roman, med figurene Horn og Hofstad og Fragell som tre av hovedpersonene i en spennende og turbulent tid i norsk sosial- og kulturpolitiske historie. Det er synd at de litterære virkemidlene som kjennetegner romanformen, er fraværende i Knutsens versjon, slik at den nødvendige indre dialogen og beveggrunnene hos de sentrale personene uteblir. Med et slikt radikalt fortellerteknisk grep tror jeg både tvilen, undringen og selvransakelsen ville kommet tydeligere til syne enn i Knutsens bok, som dessverre stort sett har forholdt seg til landsmøtereferater og avisartikler.

FRP-skryt

VG skriver at SV-leder og finansminister Kristin Halvorsen får skryt fra uventet hold. Carl I. Hagen mener hennes arbeid i regjering er et eksempel til etterfølgelse.

Hagen uttaler at - Det at SV er en fersk juniorpartner i Regjeringen, innebærer en uvant utfordring i forhold til å gi og ta. I samme situasjon ville vi ha måttet inngå kompromisser og deretter se våre velgere i øynene og si: Vi kjempet som løver i denne saken, men vi nådde ikke frem. Dette innebærer at de andre regjeringspartnerne må gi tilsvarende i andre saker, som vi så i forbindelse med Afghanistan-saken, sier Hagen.

Som jeg tidligere har sagt, mener jeg faktisk at SV klarte å få alle til å tro at vi tapte gasskraftsaken, selv om vi hadde en av de bedre politiske ukeresultatene på lenge den gangen.

Men politikk til side: jeg mener og tror at juniorpartner SV i betydelig større grad enn "storebror" AP har forstått hva det innebærer å forankre politiske beslutninger i parti og stortingsgruppe. Jeg er også fullt klar over at vi ikke alltid har fått det til, men SV har hatt en bratt læringskurve, og jeg må igjen si at jeg er temmelig fornøyd.

Og til alle dere som tror Hagen gjør dette bare for å gjøre FRP en tjeneste ved å spille gammel troverdig brobyggende partihøvding for en potensiell regjeringen Jensen, kan bare slappe av: FrP kommer ikke i regjering. Det skal vi sørge for!

I MORGEN KAN DU MØTE KRISTIN HALVORSEN OG SPØRRE OG GRAVE OM EN AV DE STØRSTE BRAGDENE TIL VÅRT LILLE PARTI I DETTE ÅRET: STATSBUDSJETTET 2007.

STED: VILLA SOLHAUG, KEYSERLØKKA
TID: 1830 - 2000

Borat for folk flest

Spørsmålet vi må stille oss er om verden trenger Borat?
-
Trenger vi en film som gjør narr av både amerikansk forstokket livsstil og kasakstansk forstokket livsstil på en slik måte at amerikanerne går mann av huse for å se den, mens kasakstanske myndigheter blir sure og nekter filmen adgang til nasjonale visninger?
-
Trenger vi ytterligere bekreftelse på at amerikanerne har selvironi, mens mens nok et stanerland driter på draget og blir sure. Har noen spurt seg om det har med måten de to nasjonene blir portrettert? Og med hvilke kulturelle preferanser filmmakeren opererer?
-
Fra Dagbladet: Blant annet har utenriksdepartementet i Kasakhstan nylig kjørt annonser på CNN, i New York Times og International Herald Tribune der man tok avstand fra Borats stunts og listet opp fakta om landets økonomi, menneskerettigheter og kultur.

Resignasjon?

Det er billigere å tilpasse seg klimaendringer enn å stoppe utslippene. Billigere for hvem da?

Aftenposten skriver idag at en av de hardeste debattene i FNs klimapanel (IPCC) har - helt siden første rapport kom i 1990 - vært om det mest lønnsomme er å forsøke å hindre og begrense klimaendringene, eller om det er best å betale regningene for konsekvensene etter hvert som de dukker opp.
-
De første årene ble det faktisk votert over dette - med politikere til stede som hadde stemmerett! Og konklusjonen har til nå vært: Det er billigere å tilpasse seg klimaendringer enn å stoppe utslippene. Lurer på hvilken side av bordet som konkluderte med dette: rike land med begge hendene dypt inni honningkrukken, eller fattige land med allerede dramatiske klimaendringer på gang?
-
Det er ting som tyder på at neste års rapport fra IPCC kommer til å omhandle hvem som kan nyttigjøre seg de endringene som allerede er dømt til å komme, og hvem som vil bukke under. Hvem som blir vinnerne og hvem som blir taperne i fremtidens monopol er med andre ord allerede avklart, og det ser delvis ut til at også FN har resignert.
-
Noen av oss håpet at Stern skulle gjøre konsekvensene synlige for oss: det kommer til å svi på pengepungen dersom verdens ledere nå ikke får ut fingeren og reverserer utslippspolitikken sin. Det er jo det eneste som får oss opp av stolen. Det eneste språket vi forstår.
-
Men det finnes sikkert en økonom som kan motbevise det. Takk og pris. Så kan vi kjøre hjem og kose oss med Skavlan og drite i været alle mann. For man skal velge sine eksperter med omhu.
-
Bare smak på utsagnet "det er billigere å tilpasse seg klimaendringene enn å redusere utslippene". Jojo, det vil alltid være billigere å la folk dø enn å la dem leve. Klart det.

NY JOBB

Pil&Bue: Hei Goggen! Hørte det gikk skeis under valget i går?

Goggen: Hi there, Pil&Bue, Yeah, I really got smashed!

Pil&Bue: Å, ble du så neffor at du måtte ta deg en aldri så liten rotblaute?

Goggen: Well, yeah, you know me...

Pil&Bue:Du, jeg lurte på om du har sett den nye forsvarsministeren din?

Goggen: Hell, no, the last one just ran out on me. I had to let him go. Bad boy!

Pil&Bue: Vel, om du vil, kan jeg sende deg et bilde av den nye karen, så kjenner du ham igjen når du treffer ham? Han er allerede på plass i pentagon.

Goggen: By all means, Pil&Bue, send it over! I really look forward to get some law and order in the middle east again. Long time no see.

-Jeg fikk bank

Ja. MMMMWOAAAAAAHAHAHAHA

-

Nå er det bare å sette seg godt til rette i stolen og vente på at resten av heiagjengen også skal få seg en liten lusing. Erik Solheim krever at krigshisserne i Norge må be om unnskyldning for deres applaudering av krigsplanene til amerikanerne og deres krav om norsk deltakelse i Irak-krigen.

-

I selvrettferdighetens navn skal jeg sette med godt tilrette og mimre over 1,5 millioner mennesker pluss lille meg i Hyde Park i 2003. Vi fylte London til bristepunktet, og vi kan alle si "hva var det vi sa" og "vi gjorde det vi kunne for å stoppe galskapen". Det hjelper selvsagt ikke verden, men det smaker godt. Så får alle gode krefter nå samles for å forsøke å rette opp noen av de skadene som er påført oss alle.

-

Og ikke glem at det samme er ferd med å skje i Afghanistan, vær så snill! Ikke begå samme tabben der...

SV og arbeiderklassen

Så lenge SV-velgeren får servert cafe latten eller mohijtoen sin, så driter hun i hvordan arbeidsforholdene er bak disken eller baren.

Et ikke navngitt lokallag i SV avholdt et usedvanlig tankevekkende medlemsmøte på forrige lørdag. Tema var arbeidsforhold i utelivsbransjen og bygg og anlegg – to næringer som de fleste SV-velgere kommer i nærkontakt med flere ganger i uka.

Noen korte oppsummerende poenger fra møtet:

- Byggeplassene våre er en orgie i sosial dumping: arbeidere fra østeuropa har akkurat like dårlige vilkår som tekstilarbeidere på grensen mellom Burma og Thailand – de underskriver på tre arbeidskontrakter. To falske og en ekte. Den kontrakten som sendes polske skattemyndigheter viser 20 kroner timen i lønn, den som går til norske myndigheter viser 127 kroner timen, mens den reelle lønnen er mellom 40 og 60 kroner timen.
- Polske arbeidere formidles gjennom regulære halliker.
- Oslos over 1000 skjenkesteder skal kontrolleres av én (1) inspektør fra arbeidstilsynet!!!
- Oslo hotell og restaurantarbeiderforbund har fire 80% stillinger til å betjene alle deres medlemmer og ikke-medlemmer (organiseringsprosenten er elendig i utelivsbransjen!).
- Vold mot bartendere og serveringspersonale på utesteder er omfattende
- Organisert kriminalitet florerer i bransjen

Dette er altså bransjer som SV-velgerne forholder seg til daglig, og som pusser opp badene våre, kjøkkenet vårt, fasadene våre og bygger de små, trange sentrumsboligene våre i våre akk så urbane og travle liv.

Men hvor er solidariteten og empatien med disse gruppene? Med denne nye, uorganiserte arbeiderklassen som sliter vettet av seg for at vi skal kunne ligge på laurbærene? Den er som dugg for solen.

Tre medlemmer møtte til diskusjon, to av dem med sentrale verv. Tre medlemmer i Norges største SV-lokallag! Er det rart noen mener SV har et problem i forhold til fagbevegelsen?

Valgkampen står for tur, og jeg er redd vi har en like stor utfordring innenfor egne rekker som eksternt i forhold til nyrekruttering. Jeg håper møtet var en vekker, og at vi kan komme sterkt på banen for byarbeiderklassens saker i 2007. Noe annet ville være uanstendig!

En lov for kultur?

Giske, hvor er visjonene, hvor er politikken, hvor er et uttalt forsvar for en liten kulturnasjon med enda mindre minoriteter?

Jeg synes det er pussig at man i disse dager diskuterer hvorvidt Giskes nye kulturlov skal bli en del av grunnloven.

Hensikten med en generell kulturlov er å gi kultursektoren ytterligere tyngde og status som offentlig ansvarsområde. "Lovens formål er å fastlegge offentlige myndigheters ansvar for å fremme og legge til rette for et bredt spekter av kulturvirksomhet, slik at alle kan få mulighet til å delta i kulturaktiviteter og oppleve et mangfold av kulturuttrykk", som det heter i lovteksten.

Dette er vel og bra, men når resten av lovteksten er på under en A4-side, og ord som tilrettelegge, informere, fremme kvalitet og profesjonalitet, utforme virkemidler og gjennomføre tiltak, går igjen så mange ganger at det ikke står stort mer, så mener jeg hele øvelsen blir komisk.

Slik jeg leser dette, er det ingen bindende forpliktelser her som ikke vil salderes bort dersom presset på andre tjenestesektorer truer budsjettballansen i kommuner eller fylkeskommuner. Langt mindre klarer jeg å se at en lov slik den her er formulert, klarer å hamle opp med WTO-avtaler om frihandel også innenfor kulturfeltet.

Dette blir ikke en levering på Soria Moria, slik departementet selv hevder, men en famling i mørket. Når kulturelle uttrykk skal presses inn i lovtekster blir det fort litt vanskelig å navigere.

Kulturministeren befester ikke akkurat sin posisjon som fagstatsråd med dette lovforslaget. Giske, hvor er visjonene, hvor er politikken, hvor er et uttalt forsvar for en liten kulturnasjon med enda mindre minoriteter?