Rekruttering: selvproletarisering og arbeiderflørt, eller selvinnsikt og egenart?

Jeg hørte på min vei til jobb i dag at SV vurderer å trekke til seg flere “arbeidere”, gutta på gølvet. Vær så snill: det er noe som heter komparative fortrinn. SV har alltid vært et parti for myke menn og sterke kvinner, og det appellerer sjelden til målgruppen som går med vernesko og hjelm.

Jeg mener SV må dyrke sin egenart, det vil si trekke til seg akademikere, ansatte i offentlig sektor og både offentlige og private helsearbeidere, lærere, barnehageansatte, byråkrater m.m.

Det er jo her folk er i Norge anno 2007, så det skulle være nok å ta av!

Selvproletarisering og arbeiderromantikk er en av de flauere delene av sosialismens historie. Nå må vi være stolte av hvem vi faktisk er, og rendyrke disse sidene.

SVs nederlag – historien om en varslet krise

Ok, alle, la oss diskutere. Det er ingenting som er så bra for selvransakelsen som nederlag. Da tvinges vi til å gjøre endringer. Jeg har noen innspill, sånn rett etter valget. Det gjør vondt, men jeg tror tiden er moden for å si det:

Tre teser om å bli spist av snillismen

1.Partiet har gjennomgått en temmelig hard kur i overgangen fra opposisjon til posisjon. Denne kuren har bare omtrent halvparten av partiets velgere (og partimedlemmene) ønsket å jobbe seg igjennom.

2.Parti- og organisasjonskulturen er ikke sterk nok og kreativ nok til å rekruttere nye støttespillere og velgere når halvparten melder seg ut av regjeringsprosjektet.

Hvorfor ikke? Fordi det ikke skjer en ditto utskiftning av partifolk i samme overgangen. De som melder seg ut av regjeringsprosjektet kunne med fordel tatt en pause fra toppverv og gitt stafettpinnen over til noen som kunne gjort oss i stand til å tiltrekke oss nye velgere som vil sitte i regjering. Det hadde bare vært rett og rimelig. Men gamle travere og slitere nekter å gi fra seg posisjonene sine, og da får de bli sittende, for SV er jo et parti for dem som har lyst, ikke for dem som kan. Dermed blir partiet fullstendig sjakkmatt, uten vilje til å tenke nytt og uten evne til å invitere nye medlemmer inn som støtter prosjektet.

3.SVs to hovedsaker er partiets akilleshæler. Både i skole- og miljøpolitikken har partiet store problemer med å være profesjonell og dyktig nok til å skape synlige endringer som faktisk gjør positiv forskjell.

Hvorfor det? Fordi skolepolitikk har vært symbolsk viktig for SV’ere over hele landet, men når det kommer til stykket, så har vi liten kompetanse på området. Miljøpolitikken gikk på grunn innaskjærs da partiet ikke fikk plassert en av sine egne miljøkrigere i statsrådsstolen. Her svekkes vi også klart av mangel på nytenkning internt og ikke minst problemer i troika med SP og AP.

Det er med andre ord ikke fraværet av klimadebatt som har ødelagt for SV. Flere steder var klimadebatten svært tilstedeværende og konkretisert og kontekstualisert, blant annet i Bergen med rushtidsavgift. Det er snillismen som spiser oss opp innenfra.

Fare for demokratiet

SKOLEVALG: Landets skolevalg blir hvert år sagt å være en god indikasjon på hvor og hvordan valgvinden blåser. Mye tyder på at årets valgvind mer minner om et politisk tøvær med storm i kastene - ikke til å stole på, og ødeleggende for tilliten til de politiske partiene.

Publisert i Dagbladet 7. september 07

I motsetning til den «voksne» politikken, hvor kvinnene har inntatt talerstolen og brakt nytt alvor og ny troverdighet inn i det politiske rom, har ungdomspartiene latt seg blende av eplekjekke unge menn med karriere i blikket og triggerhappy tunge.

Skoledebattene anno 2007 har utartet til å bli rene stand-up forestillinger, hvor listen for usakligheter er skremmende lav og det politiske budskapet så pakket inn i slagord at man ikke ser politikken for bare retorikk. Unge menn blendet av egen logikk får fritt utløp for sitt eksponeringsbehov, mens skoleelevene sitter og lurer på hva i alle dager politikk egentlig handler om.

Politikeres kommunikasjon og relasjon til velgerne og hverandre er avgjørende for hvordan demokratiet vårt oppfattes. Vi kan med andre ord si at politikerne forvalter demokratiets omdømme. Skoledebattene slik de i årets valgkamp har fremstått, er i ferd med å dra dette omdømmet ned i sølen, og står i fare for å alvorlig svekke tiltroen til styringsstrukturene våre. Dette er ekstra uheldig når målgruppen enten er førstegangsvelgere i år eller ved neste valg, og disse skoledebattene er deres første møte med politikk i praksis.

I tillegg virker slike verbale gjørmeslagsmål selvforsterkende, i og med at de (få) som synes dette er festlig, er av samme ulla: Unge eksponeringskåte menn med oppblåst ego. Disse verver seg til ungdomspartiene, og bidrar ytterligere til forsøplingen av den politiske kommunikasjonen.

Dette skaper store utfordringer for politisk rekruttering: De samme unge menn blir sjelden med hele veien til lokal- og rikspolitikken og til Stortinget. De fleste hopper av når de er ferdig med utdanningen og går til godt betalte jobber andre steder, særlig innen kommunikasjonsbransjen. Dette kan man si er bra, for da slipper for så vidt politikken å bli brydd med denne gruppen.

Problemet blir at ildsjeler som ønsker å gå hele veien til Stortinget og kommunestyrene ikke får den grunnleggende kommunikasjonskompetansen som ungdomspolitikken kunne gitt dem. De havner i skyggen av dem som bruker ungdomspartiene til CV-byggende klekkerier.

Moderpartiene er snart nødt til å ta grep om sine ungdomsalibier og bidra til å utvikle en levedyktig og ikke minst troverdig politisk ungdomskultur. De kan ikke være bekjent av at det er en lekegrind for brunstige guttevalper.