Bistand i krise

Den senere tiden har røstene som hever seg mot bistandsbransjens elendighetsbeskrivelser, vokst i styrke.

Bergens Tidende, lørdag 3. mai 2008

Sist ut blant kritikerne er Jeppe Kolding, forsker ved Universitetet i Bergen, Eyolf Jul-Larsen fra CMI og Jonas Holmquist fra SAIH. I Bergens tidende 29. april slår de journalister, bistandsorganisasjoner og ambassader i hartkorn og hevder at her er det så mange felles økonomiske interesser at det de formidler ikke er troverdig. Kolding sier det selv: ” Det er mye sult og elendighet i Afrika, samtidig dreier det seg ikke bare om sult og elendighet. Men reiser du dit for første gang, og ser folk med utspilte mager, fluer i øynene og dårlig hygiene, blir du lett sjokkert. Det er fort gjort å bli rammet av velgjørertrang”.

Kritikken rammer ”bistandsindustrien” fra flere kanter. Afrika sør for Sahara er fremdeles i den globale bakevjen. Etter 60 år med bistand er Afrika fremdeles bakerst i køen. De fleste eksperter er enige i at de strukturelle skjevhetene i økonomisk makt, korrupsjon, tilgang til markeder, råvarepriser og utbytting bærer en større del av skylden enn tørke og flom.

Problemet til bistandsorganisasjonene blir dermed både kommunikativt og operasjonelt. Det blir for stort gap mellom det de forteller, det de ønsker å gjøre, og det de får til. Hvordan kan bistandsorganisasjonene mobilisere folk til å gjøre sitt for å bidra til å bekjempe global urettferdighet? Og hvordan skal organisasjonene selv bekjempe den samme urettferdigheten?

Markedsførere forteller at de må fokusere på nøden og elendigheten, og appellere til beskytterinstinktet til giverne. Men hvordan skal organisasjonene da bruke midlene de samler inn på denne måten, når de selv mener at nødhjelp og matutdeling ikke er veien til utvikling?

Nye aktivistbaserte strømninger forteller dem at det ikke er smuler fra de rikes bord de fattige trenger. De trenger noe nær en revolusjon, der de privilegerte samfunn gir fra seg makt og velstand for å skape ballanse. Man ansetter dermed politikere, næringslivsledere og aktivister i bistandsorganisasjonene for å påvirke maktelitene og mobilisere massene. Men disse mobiliserer ikke finansielle ressurser for organisasjonene. Å selge revolusjon til de privilegerte klasser er vanskelig.

Bistandsbransjen er avhengig av pengegaver for å kunne drive sin virksomhet. Men både måten de samler inn pengene på, og ikke minst måten de bekjemper fattigdom på, står i fare for å tære på troverdigheten til hele bransjen. Men det tærer også på de ansatte i organisasjonene. Spriket mellom idealisme og pragmatisme, å gjøre det ”rette” (og hva er nå det?) og samtidig manipulere og spille på følelser for å sikre inntektene, skaper et psykologisk press som truer arbeidsmiljø, organisasjonslojalitet, og til sist, idealismen og selvfølelsen til den enkelte ansatte.

For i møte med strukturelt baserte årsaker til fattigdom kommer de fleste av bistandens sosialantropologer, biologer, geografer, statsvitere og lærere til kort. Det er ikke mange forunt å være fagbaserte endringsagenter i globale økonomiske markeder.

Kanskje bistandsorganisasjonene ble for store tilslutt. Kanskje de enkle utviklingsmodellene åpnet opp for den enorme veksten i bistandsindustrien som vi har sett de siste 30 årene, fordi de faktisk trodde at de satt med nøkkelen til utvikling for verdens fattige masser, bare man brukte nok ressurser på det. De mer komplekse årsakssammenhengene gir ikke de samme mulighetene for vekst, fordi løsningene ikke kan kjøpes for penger.

Jeg tror vi vil se fremveksten av mindre men mer slagkraftige aktører, og som baserer seg på sterkere forankring i de sosiale bevegelsene i fattige land. Disse vil vokse frem sammen med en økende interesse for fattige lands næringspolitiske fordeler, fulgt av flere investeringer og etableringer av vestlig næringsliv. Om de får gjort så mye mer gjenstår å se, men de fattige vil kanskje få mindre schizofrene talspersoner her nord.