Sultestreiken er over

Endelig. La oss juble stille over at streiken er over et lite øyeblikk, før vi bruker litt tid til ettertanke. For hva er oppnådd?

De rødgrønne ble tvunget av de sultestreikende til å føre en asylpolitikk de fikk i arv fra forrige regjering, og som flere av oss slett ikke ønsket. Et knippe afghanere fikk vekket sympati i norske medier, men har kanskje betalt prisen i form av helsemessige komplikasjoner. Andre deler av det afghanske miljøet ble avkledd som illegalt bosatt i Norge, de ble telt og veiet og funnet for lett for oppholdstillatelse, AP fikk lov å overkjøre regjeringskollega SV, vi fikk intern uro, og opposisjonen fikk godte seg litt.

Jeg håper regjeringspartiene og andre aktører i det sivile samfunn for fremtiden kan sikre seg bedre relasjoner med asyl- og innvandrerbefolkningen, slik at slike desperate rop om hjelp kan fanges opp tidligere og få andre uttrykksfomer enn det vi har sett her. En bedre strategisk gjennomgang av virkemidler kunne med fordel blitt gjort. Ingen er i siste innstans tjent med denne aksjonen. De fleste fikk en liten utsettelse, men konsekvensene ble likefullt betydelig mer fasettert enn jeg tror vi hadde sett for oss.

Vi får trøste oss med at regjeringens gjennomgang av asylpolitikken kanskje vil avføde en mer human praksis. AP har ikke tradisjon for dette (remember Faremo), men kanskje de vil høre på oss etter dette? Så kan det kanskje ha kommet noe godt ut av det likevel??