Hva er solidaritet?
Utenriksminister Jonas Gahr Støre melder om en mindre naiv nasjons inntog både på WTOs og EUs arena for påvirkning. Dette er i og for seg gode nyheter, all den tid Norge har gode posisjoner å påvirke ut fra. For oss i sivilsamfunnet betyr dette i korthet at vi må bli desto bedre på å utvide vårt rom for påvirkning inn mot regjering og storting.
Dette vil måtte medføre at norske interesseorganisasjoner må bli mer profesjonelle. De vanlige skyttergravsdebattene må erstattes av strategiske og konstruktive posisjoner som er egnet til å skape ny politikk. Dette gjelder særlig på utenriksfeltet, og venstresiden har betydelig forbedringspotensiale her. De prinsippielle, steile må erstattes av de kreative på en slik måte at ideologien består, men ved at den samtidig får økt tilslutning.
Eksempelet her er norske interessemotsetninger mellom fisk og landbruk i WTO. Her kan ikke venstresiden alliere seg med bøndene og si at alle interne subsidier er gode subsidier, og samtidig sitte helt stille når Norge stumpekjører fattige land på industrivarer bare fordi vi har interesser innen fisk.
Ekte solidaritet ville målbinde begge Norges posisjoner: Subsidiepolitikken er helt ødeleggende for fattige land når den slippes inn i verdenshandelen (dumping av subsidierte varer på fattige markeder, effektivt handelshinder for fattige produsenter som vil selge til oss) og norske liberaliseringskrav på fisk vil krympe fattige lands handlingsrom så mye at vi likegodt kunne delt ut tvangstrøyer med en gang.
Venstresiden og folk med internasjonal solidaritet som støttehjul må snart innse at de rike landene må betale en pris for å redusere verdens fattigdom. Den prisen er konkretisert i reduserte subsidier til landbruket og økte tariffer på industriprodukter.
Så får vi heller arbeide for å få beskytte jordbruket vårt bak tollmurer i stedet for (her har vi felles sak med mange fattige land), og heller slippe inn dem vi vil ha inn, så slipper vi å bidra til å knuse lokale markeder i Sør med subsidierte varer fra rike Nord.
8 kommentarer:
jeg innrømmer gjerne at jeg ikke er verdensmester i handelspolitikk, ei heller i jordbrukspolitikk. så i handelsdebatten er jeg fremdeles å finne på "lesesalen", dvs. jeg er i læringsfasen. jeg bare lurer: ville ikke det å bare satse på tollbeskyttelse av landbruket hindre muligheten for differensiert landbruksstøtte, f.eks. muligheten til å støtte småskalajordbruk?
Jo, det kan du si, og litt støtte via en strammere "grønn boks" kan jo absolutt være en del av diskusjonen. Men rent prinsippielt vil man jo kunne hevde at nordmenn betaler sinnsykt lite for maten sin, så vi hadde hatt råd til å betale noe mer for småskalaprodukter slik at bonden kunne leve av det.
Når det er sagt: vi må ikke glemme at i dag er det tross alt de største bøndene og brukene som får mest støtte. De små legges jo ned i et tempo som vi ikke har sett maken til i hele vår historie. Så dagens ordning er ikke bærekraftig den heller.
Men la oss se på mulighetene for å gjøre den grønne boksen reell, dvs at den støtter små, økologiske bruk som bidrar til differensiert kulturlandskap. I dag brukes den i stor grad til å legitimere "slemme" handelsvridende subsidier, og det må det bli slutt på!
Spørsmålet er om politikernes nasjonalstatsorientering og eneste fokus - sine egne velgere - for alltid vil hindre slike hensyn.
Tull, tollef. Du kan ikke med et tastetrykk fraskrive demokratiet en hver form for fornuft på den måten.
Dessuten er det dette vi har multilaterale institusjoner til - å maskere politiske endringer som uunngåelige for dem du kaller velgerne.
velgerne er det vår jobb å overtale - dette jobber både du og jeg hver eneste dag med, så i beste fall kan vi si det avhenger av vår innsats...
Vas, Wanvik
Jeg har ikke avskrevet demokratiet fordi jeg peker på nasjonalstatens begrensninger.
Jeg gleder meg til du fremviser en demokratisk modell der folkelige representanter agerer på vegne av andre enn sine lokale velger, og dermed alltid vil ha et "begrenset" constituency. Men til og med dagens modell hindrer ikke velgerne å ha andre interesser enn sine mest forknytte, lokale egeninteresser. Dagens artikkel i Klassekampen om klimaendringer er en god indikasjon på at lokale velgere i Florida bør begynne å bry seg om klima faderlig fort...
I mangel på nettutgave, se heller denne: http://www.klassekampen.no/kk/index.php/news/home/artical_categories/nyheter/2006/june/ingen_tvil_om_alvoret
Jeg har ikke konstruksjonen på baklommen nei.
Men i et mer overordnet perspektiv tror jeg vi kan se for oss at folk med likt politisk ståsted vil bli tettere integrert også globalt fremover.
Jeg tror vi vil se dypere integreringer både langs partilinjer og langs ulike former for nettverksløsnininger.
Dette kan bidra til at politikere også får andre klangbunner å ta hensyn til.
Nye "verdensparlamenter" er kanskje å håpe på mye, men at grunnlaget for politikere kan ligge hos brede, globale bevegelser istedenfor snevre, lokale næringsinteresser er altså mitt håp.
Dessverre har WSF redusert potensialet fra det som kunne blitt et slagkraftig nettverk til en prateklubb som akker seg over verdens urettferdighet og spriker i alle retninger.
Kanskje skal man heller se for seg en fornyelse av de internasjonale nettverkene til sosialdemokratene og sosialistene?
Jeg er enig i at det finnes muligheter både innen de tradisjonelle politiske strukturene som du nevner, men også innen fagbevegelsene, slik jeg skisserte opp ett eller annet sted på denne siden, tror jeg: dersom en global fagbevegelse kunne benyttes som referansepunkt for globalister som deg på den måten at dersom du flyttet på deg, så var det alltid en fagforeningsfamiliemedlem klar til å ta i mot deg der du kom til, og på den måten kunne du opprettholde ditt politiske og faglige engasjement. Dette er åpenbart en ide som er prøvd ut i praksis gjennom sosialdemokratiske og sosialistiske strukturer i Europa og andre steder, det er vel bare vi litt late venstreradikalere som aldri helt kom inn i partiapparatet som ikke har prøvd dette ut.
Selv hadde jeg jo gleden av å møte SUs venner i Guatemala (URNG) og Colombia (Ung-kommunistene) en gang på 90-tallet, og det var en blandet opplevelse, selv om det ga en følelse av tilhøringhet, selvsagt.
Legg inn en kommentar