Islamisme som radikal bevegelse
http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=2006106160014&NL=1
Nok en gang gjør Morgenbladet vei i vellinga på en fredag. En lang, slitsom uke krones med et ypperlig stykke journalistikk av Stein Inge Jørgensen. I sin siste artikkel sammenlikner han (den radikale) islamismen med fremveksten av arbeiderbevegelsen og de venstreradikale strømningene i vårt eget land.
Det er mye å si om sammenhengen, og det er lett å kritisere Jørgensens for å være klassisk kulturrelativistisk prosjekt som skal synliggjøre at "de fremmede er som oss", men en slik kritikk vil ikke vokse seg sterk når han velger den vinklingen han gjør. Det er en sober analyse, og for oss som mener at muslimske samfunn sliter kapitalt med sine autoritære tendenser med fullstendig undergravende og ødeleggende kjønns- og maktdimmensjoner er det bare å melde at vår egen historie er ikke akkurat lysende på området, og gamle arbeidergutter og intellektuelle neppe var særlig mindre kvinnefientlige enn dagens islamister. At muslimers metoder for undertrykkelse er mer gjennomført kan sikkert også diskuteres. Det var nok av kjerringer som fikk deng på 20-tallet, for å si det slik.
Selv er jeg en av dem som lenge har skult med mismot på islamistenes fremvekst, og som definitivt ikke aksepterer metodene til de mest ekstreme utgavene. Men jeg har samtidig ikke for mitt bare liv forstått hvordan noen kan holde ut den brutale undertrykkelsen fra den rike verden uten å tilte helt og ta til ekstremiteter. Derfor håper jeg av hele mitt hjerte at Jørgensen har rett, og at vi vil se en stadig mer oppegående og byggende kraft i muslimske samfunn. Så får vi heller håpe at de ikke nødvendigvis blir like konforme som de norske sosialdemokratene...
6 kommentarer:
Men jeg har samtidig ikke for mitt bare liv forstått hvordan noen kan holde ut den brutale undertrykkelsen fra den rike verden uten å tilte helt og ta til ekstremiteter.
Ikke? Er Du blind? Tilgi meg mitt retoriske spørsmål, men som et nogenlunde samfunnsengasjert menneske, har du ikke lagt merke til at USA har undertrykket resten av Latin-Amerika i århundrer, uten at innbyggerne i de påvirkede landene har tydd til terror mot USA? Hva er forskjellen? Religionen! Katolisismen har intet Jihad-dekret, tvertimot; "vend det annet kinn til". Global jihad begynte da ikke noe med Irak-invasjonen, nei, den begynte med dannelsen av det muslimske brorskap i mellemkrigstiden. La oss holde kronologi og historie tann for tunge her nu!
Gode poenger, dersom du ser bort fra URNG i Guatemala, FARC i Colombia, og mange andre temmelig harde fraksjoner som mange av oss på venstresiden har sympatisert med over lengre tid. De har nok ikke hatt ressursene til å gå løs på selve USA, men de har brukt nok tid på krigføring mot USA-vennlige regjeringer.
Det har langt i fra vært et "andre kinn til - fenomen i alle fall.
Men du har også rett, det har vært roligere i latinamerika, i alle fall sett fra USA og Europa sin side. Er ikke sikker på om indianere og radikalere i Latam er helt enig.
At de nasjonale motstandsbevegelsene ikke fikk et globalt, kraftfullt uttrykk er vel bare flaks eller udugelighet på den ekstreme venstresida?
Og husker noe Tupac Amaru og okkupasjonen og gisselaksjonen på en ambassade i peru?
- eller lysende stis brenning av levende kvinner som stod i veien for den røde revolusjonen gjennom sitt sodialdemokratiske symptom-lappende arbeid?
Det var vært litt vold og ekstremisme i LA også. Selv om de aldri har flydd sly inn i skyskrapere.
Og var ikke de der folkene som dreiv og bomba London rituelt gjennonm 30 år også katolikker?? IRA mener jeg, synes å huske at brukte små-ekstreme metoder innimellom.
Bøh! Godt ut på høyre og skyggeredd... Pass deg for islamistene, så de ikke kommer og tar deg.
joda, 30, men dersom dette skal være logikken, så kan man jo innvende mot liberalerne at de sitter stille og håper det går over hver gang de er vitne til urettferdighet.
Og hvorfor ikke ta med nettopp nazistene i samme slengen? var ikke de kanskje nasjonal sosialister?
Nei, jeg tror faktisk sammenlikningen mellom islamismen og arbeiderbevegelsen er en nyttig øvelse for oss som har vært litt skremt av propagandaen.
Det er opptil flere gode elementer i Jørgensens artikkel. For det første presenterer han islamisme som en reaksjon på nåtidige, moderne politiske problemer. Hvis man vil forstå fremveksten av politisk islam ("Hvorfor dukket politisk islam opp?") burde man se nøye på kolonialismen og tiden etter, og mindre nøye på Koranen. Alle de som hevder at volden, antisemittismen og kvinneundertrykkingen er et direkte resultat av Koranen, må svare på hvorfor ikke alle former for Islam er like voldelige som den nåtidige politiske varianten.
Et annet godt poeng som jeg føler ligger litt i fortsettelsen av debatten, er: Hva hvis vi tenker litt mindre på om vi har lov til å fordømme politisk islam, og litt mer på hvordan for eksempel Norge kan handle for at islamistiske bevegelser skal bevege seg i en demokratisk og menneskerettighetsorientert retning?
Dette er jo ikke en relativistisk argumentasjon, det handler ikke om å "være snill" eller "ikke fordømme." Det handler om å ville resultater, og handle for å oppnå de.
Jeg innbilder meg at en slik politikk også ville være ganske annerledes enn Olmert og Bush sin nåværende politikk.
Legg inn en kommentar