Systemkrise i sivil sektor

Sivil sektor gjør seg selv en enorm bjørnetjeneste ved å fortsette sin lettvinte vei til målet. Kondisjonalitetsdebatten aktualiserer grenseoppgangen mellom profesjonalisme, aktivisme og mobilisering på en kritisk måte.

Jeg leser så øyet blir stort og vått disse dagene: betingelser for lån til fattige land skal sømfares og vurderes. Verdensbanken (WB) og Det internasjonale valuttafondet (IMF) er under lupen, sammen med samtlige NGO'er som har vært toneangivende for gjeldsdebatten og kritikken mot tvungen liberalisering av offentlige tjenester og naturressurser. Benedicte Bull, som har ledet arbeidet med en bakgrunnsrapport for "Oslo Conditionality Conference" i regi av UD, skriver i en kronikk i dagens Klassekampen at de to finansinstitusjonene har endret seg mye, selv om det også finnes bevis for at mye er ved det gamle.

Hva hun imidlertid ikke sier i kronikken, men som kommer fram i rapporten, er at sivilsamfunnsaktørene som hardnakket kritiserer privatiserings og liberaliseringsbetingelser fra WB og IMF har en tendens til å ha svak eller sviktende argumentasjon for meget bastante standpunkt og påstander.

Dette er sedvanlig dårlig politisk påvirkning. Sivil sektor gjør seg selv en enorm bjørnetjeneste ved å fortsette sin lettvinte vei til målet. Dette aktualiserer grenseoppgangen mellom profesjonalisme og aktivisme på en kritisk måte.

Faglig profesjonalisme
Det sivile samfunn har i en årrekke bygget opp solid kompetanse på lobby og beslutningspåvirkning som arbeidsform og arbeidsredskap i kampen for en bedre verden. Dette er vel og bra, men man har ikke i like stor grad fulgt opp med ditto profesjonalisering av politikkutviklingen og ikke minst analyseverktøyene.

Det er ofte de samme folka som sitter med beslutningsmakten i NGO'ene som det var da de startet på 90-tallsbølgen av internasjonal solidaritet. De har fått mer profesjonelle undersåtter som serverer politiske muligheter på sølvfat, men NGO-adelen har ikke selv gjort hjemmeleksene sine og oppdatert seg eller gitt plassen over til mer profesjonelle krefter.

Det finnes selvsagt unntak fra denne regelen, takk og pris, men dersom det sivile samfunn skal vinne politiske seire i viktige saker som kondisjonalitetsdiskusjonen, så må vi øve et profesjonelt så vel som folkelig press på beslutningstakerne og politikkutformerne.

Kombinasjonen av folkelig forankring og politisk profesjonalisering er en meget utfordrende posisjonering, men den må gjennomføres dersom folkelig baserte lobbyinitiativer skal lykkes.

Mobiliseringsprofesjonalisme
På den andre siden vil man kunne angripe Bulls giftige kritikk av sivilsamfunnsaktører ved å stable på beina folkelig mobilisering av dem disse liberaliseringsbetingelsene rammer. Mennesker i fattige land som lider under forringet offentlig tjenestetilbud, privat kapitals overtakelse av naturressurser og så videre.

Problemet til det sivile samfunn blir at dersom de ikke klarer å mobilisere disse, vil beslutningstakerne og politikkutformerne mer eller mindre rettmessig kunne spørre om disse lidende menneskene faktisk finnes... Da nytter det ikke å "snakke på vegne av de fattige". Da må de selv snakke!

I begge disse inngangene har det sivile samfunn en tendens til å velge lettvinte løsninger. Ikke tar de seg råd eller tid til å skaffe seg tilstrekkelig faglig tyngde til å vinne en debatt, og ikke tar de seg tid og råd til å mobilisere de menneskene som faktisk berøres av de problemene de setter på dagsorden.

Dette blir tilsammen en systemisk krise for sivil sektor! Det er for mange små og søte NGO'er som liker å leke politikere og lobbyister, men som helt glemmer å mobilisere dem det gjelder. I fattige land finner man ditto utvikling hvor disse norske og vestlige NGO'ene finner seg venner som starter tilsvarende små og marginale NGO'er som liksom skal representere "folket" og være "stemmen fra Sør".

Folkelig deltakelse og mobilisering må være stikkordene for en reform av sivil sektor, parret med grundig politisk håndverk og støttefunksjoner fra faglige aktører.