Human-Etisk Forbunds historie

– en uforløst roman

Bokanmeldelse i Arr - idehistorisk tidsskrift
Skrevet av undertegnete

Paul Knutsen : Livet før døden
Human-Etisk forbund 1956–2006
Humanist forlag, Oslo 2006 (566 sider)

I forbindelse med Human-Etisk Forbunds 50-årsmarkering ble oppgaven med å skrive forbundets historie lyst ut gjennom Den norske historiske forening. Valget falt på Paul Knutsen, som gjør en hederlig innsats innen historiefagets deskriptive tradisjon. En langdryg gjennomlesning bærer imidlertid bud om at forbundet burde søkt i andre fagmiljøer for å finne en som kunne gjøre historien mer spennende og leseverdig.

Verket tar mål av seg å dekke forbundets historiske utvikling, dets humanistiske grunnlag og plass i den offentlige debatten. Dette kunne med andre ord blitt en spennende historie om en håndfull mennesker som så på seg selv som selve motoren i sekulariseringen av Norge. At boken likevel er en gedigen skuffelse, skyldes for det første en formmessig tørrhet som bare overgås av det livssynpensum jeg selv leste om igjen og om igjen i skoleårene. For det andre skyldes det nok en frykt for at det bildet som Knutsen tegner av forbundet, faktisk er korrekt; nemlig at HEF i bunn og grunn ikke er et sted hvor en varmblodig ateist som meg selv kan møte likesinnede til filosofisk vedhogst og etisk pallesnekring.

Knutsens fortellerteknikk er representativ for en linje som kan trekkes tilbake til Kristian Horn, forbundets første leder, og følges som en livline gjennom hele forbundets historie. Her står troen på det objektivt sanne, basert på sansbare størrelser, sentralt. I Knutsens tilfelle vil det si betydelige mengder møtereferater og artikler. Knutsens disiplinære rammer blir imidlertid kvelende. Det finnes grenser for hvor mange ganger man synes Kristian Horns betraktninger, skriblerier og notater, leserbrev, debattinnlegg og taler er tilstrekkelige for å beskrive en hel organisasjons utvikling og indre refleksjon. Jeg vil mene at Knutsen kunne valgt en betydelig spenstigere form.

Et annet skuffende trekk ved Knutsens bok er at tilsynelatende overflatiske og banale problemstillinger som reises i bokens første kapitler, henholdsvis krangelen om navnet på forbundet (Human-Etisk vs. Humanistisk) og hvilke arbeidsområder som skulle prioriteres, vedvarer å hefte ved fremstillingen helt til siste side. En uinnvidd leser kan få inntrykk av et forbund som har særs lite å foreta seg, annet enn evigvarende landsmøter med søvndyssende innledninger, replikker og «til dagsorden». Man må her spørre seg om dette er et problem knyttet til forbundets virksomhet, eller om det er et trekk ved presentasjonsformen til Knutsen. Det må nemlig være hevet over enhver tvil at HEF gjennom sin femtiårige historie har vært en flittig og hardtarbeidende organisasjon, særlig innenfor områdene skole og servicetilbud til befolkningen i form av seremonier og overgangsritualer. Så hvorfor denne dvelingen ved smålige spørsmål?

Det skulle ikke være nødvendig å skape et inntrykk av at HEFs diskusjonsunivers var av en så begrenset art at prioriteringer innen tjenesteyting og navneendringer var det lengste man klarte å strekke seg når det gjaldt intellektuelle øvelser. Med mindre dette bildet faktisk er korrekt. Den teoretiske og filosofiske inspirasjonen som både nåtidige og tidligere representanter for forbundet har bygget organisasjonen på, er nemlig, med få unntak, trist lesning. Den totale avvisningen av postmodernismens fremvekst ved verdens eneste humanistiske universitet i Nederland får tjene som eksempel her. Knutsen presterer å framstille det som om den norske humanistbevegelsen med nød og neppe klarte å unngå det «postmodernistiske tankegodset», som om det var en sykdom. Frykten for «mangfoldige sannheter» befester HEF som en nærmest fundamentalistisk positivistisk sekt, hvor undringen, dilemmaene og tvilen er forkastet til fordel for rasjonelle vitenskapelige avhandlinger og «sannhetsbevis». Her glir forfatteren over fra å være en betrakter til å bli en medaktør, og for meg faller dermed historiens interesse ytterligere.

HEFs hovedmotstander gjennom hele forbundets eksistens, Den norske kirke, bruker store deler av sin interne skolering på å studere, kritisere og dissekere sitt eget fundament, Bibelen og tilliggende herligheter. Da blir det ironisk at HEF forblir svinebundet og lojal til menneskerettighetene, et sett etiske retningslinjer utarbeidet av FN. Som verdensorganisasjon har FN høyst ustadig representativitet, og er preget av en ryggesløs maktkonsentrasjon på få, men ufattelig rike og arrogante nasjoners hender – også når det gjelder utarbeidelsen av de nevnte menneskerettigheter. Hvem er det da som baserer seg på vitenskapelige metoder? Hvor blir det av den kritiske fornuft? Hvor er plassen til det stadig søkende mennesket på jakt etter perfeksjoneringen av sitt forhold til sine omgivelser og sine medmennesker? Når ble HEF mett av dage ved filosofiens bord? Kanskje det er dette som gjør at organisasjonen sliter med å få unge mennesker engasjert?

Det kanskje mest fortvilende, både ved Knutsens presentasjon og HEFs historie, er forsøkene på å fordumme motstandernes tankegods. Dette blir særlig tydelig i diskusjonen omkring eierskapet til begrepet humanisme og hvorvidt det kan finnes en berettiget kristen humanisme. For verken Knutsen eller HEF finner det hensiktsmessig å vise til kristendommens åpenlyse verdsetting av mennesket som «gudbilledlig», og dermed som innehaver av samme verdi som Gud overfor hverandre. De kristne dogmene er, om enn blytungt forankret i det metafysiske, i praksis bærere av et menneskesyn som i de fleste tilfeller er lik en ikke-religiøs humanisme.

Denne type diskusjoner blir behandlet med harelabb av Knutsen. Forenklinger av motstanderens argumenter fører stort sett bare til én ting, nemlig at ens egne argumenter blir ditto forflatet og overflatiske, og dette reflekteres i forbundets forsøk på religionskritikk. For på samme måte som Knutsens valg av form blir for nitidig og kvelende til å beskrive et lite forbund i lille Norge, blir også den rasjonelle vitenskapelige metode for stor, klumsete og ubrukelig i møte med reguleringen av forholdet mellom det menneskesentrerte univers’ minste bestanddeler – individene og deres moral. Med utgangspunkt i Knutsens bok er det fristende å komme med en omgjort påstand: at etikk og filosofi er for viktig til å overlates til human–etikere. Det ville imidlertid være å yte Human-Etisk Forbund lite rettferdighet i deres jubileumsår.

Knutsens bok avsluttes med bravur i kraft av et analysekapittel som med fordel kunne utgjort en egen folkelig versjon av dette verket. Her gir han leseren gode vurderinger av hva som har vært HEFs bidrag til historien om den norske sekularismen, samtidig som han viser hvilke eksterne faktorer som åpenbart bidro til de himmelropende forskjellene i utviklingen til de ulike humanistiske organisasjonene i Nord-Europa. Særlig analysen av forskjellene mellom den norske og den svenske nasjonsbyggingen, og hvilke konsekvenser dette fikk for de to landenes utvikling og syn på religion, er like god som den er enkel. Det interessante er at HEF tilsynelatende ble båret fram på en tidevannsbølge av avlat fra gudfryktige politikere (støtte til livssynminoriteter) og en kirke med konservativ vind i seilene. I våre mer sekulariserte naboland trengte man jo ikke en sterk alternativ livssynorganisasjon.

Personlig tror jeg at HEFs historie burde vært utgitt som en historisk roman, med figurene Horn og Hofstad og Fragell som tre av hovedpersonene i en spennende og turbulent tid i norsk sosial- og kulturpolitiske historie. Det er synd at de litterære virkemidlene som kjennetegner romanformen, er fraværende i Knutsens versjon, slik at den nødvendige indre dialogen og beveggrunnene hos de sentrale personene uteblir. Med et slikt radikalt fortellerteknisk grep tror jeg både tvilen, undringen og selvransakelsen ville kommet tydeligere til syne enn i Knutsens bok, som dessverre stort sett har forholdt seg til landsmøtereferater og avisartikler.