Taliban da capo

Kampen om Afghanistan handler om hvordan man sikrer folkelig legitimitet og forankring til regimet som skal styre landet.

Det er ti år siden jeg møtte min første taliban-leder. Det var en apparte opplevelse; han var vel på min alder (21), satt der med sin kalashnikov og stirret uinteressert ut i luften mens min kvinnelige ledsager snakket. Å vise oppmerksomhet til en hvit kvinne uten burka var temmelig vanskelig for vår unge samtalepartner.

Men møtet endte faktisk med at vi fikk lovnader om at jenteskolene i byen skulle gjenåpnes! Dette føltes som en stor seier den gang, og det ville nok vært en enda større seier i dag, ti år og en blodig krig senere.

Jeg sier meg enig med Kristian B. Harpviken når han sier at taliban er sterkere og mer radikalisert i dag enn i 1996. Den gangen var de på randen av total kontroll over et Afghanistan i ruiner etter 30 år med kamp mot Sovjet og regulær borgerkrig.

Kampen om Afghanistan handler ikke om for eller imot norske tropper i sør, dersom noen noensinne har trodd noe så latterlig. Det dreier seg om hvordan man sikrer folkelig legitimitet og forankring til et regime som skal styre landet. Det er da direkte kontraproduktivt for den sittende regjering Karzai at amerikanske og britiske styrker kroppsvisiterer kvinner i landsbyene i sør under sine raid mot private eiendommer på jakt etter Bin Laden eller Taliban sympatisører!

Det er tilsvarende kontraproduktivt at man i det hele tatt fører en offensiv taktikk i et ormebol som faktisk det sørlige afghanistan/pakistan er.

Dette bidrar bare til en ting: flere ekstreme talibansympatisører på bekostning av de moderate.