Mens vi venter på Magnus M
FrP koden er lett å knekke. Nordmenn har alltid tenkt på seg selv først - med unntak av den lille engere krets som sliter med dårlig samvittighet overfor de som lider under konsekvensene av vår velstand. Denne lille gruppen er dem som er eierne av venstresidens politiske prosjekt, og vi får nok aldri reelt flertall.
Magnus Marsdal skriver i disse dager på den allerede mye omtalte FRP-koden. Det store mysteriet er fortsatt ikke løst:
- Over en tredel av alle ufaglærte arbeidere stemte på det mest arbeiderfiendtlige partiet ved forrige valg. Det er jo en stor gåte, sier Marsdal.
Mellom ketchup, grandiosa og sydenturer har Marsdal forsøkt å forstå hvorfor venstresidens hjørnesteinsvelgere har forlatt skuta og kavet over til FrP, hvor de indignert og besviken rotter seg sammen mot et politisk prosjekt som ikke lenger er i takt med sine egne.
For hvem eier venstresidens politiske prosjekt?
Ikke arbeiderne i Norge i alle fall. For dem var venstresidens prosjekt viktig så lenge det sto om deres egne rettigheter og solidaritet på tvers av en lidende, underprivilegert og undertrykt klasse.
Dagens arbeider er verken lidende, underprivilegert eller undertrykt, selv om kampen han fører (det er ofte en mann) preges av den samme motivasjonen: lidelsen er i dag knyttet til å betale skatt og avgifter, arbeideren føler seg underprivilegert fordi politikere og rikssynsere i media jobber mindre enn ham og tjener (nesten) like bra, undertrykt fordi andre enn ham nyter godt av velferdsordninger han har bidratt til.
Så motivasjonen drives av de samme følelsene, men lidelsen og undertrykkelsen består av andre ting: fellesskapsbyrder!
FrP står best rustet til å føre denne kampen på vegne av arbeideren: Det er kampen for individets rett til å være rik og privilegert OG folkelig samtidig. Retten til å være harry!
Venstresidens politiske prosjekt eies derimot av en relativt liten gruppe mennesker: lavlønnsgrupper med felles front mot overflodssamfunnet (i alle fall så lenge de selv ikke tar del i overfloden) som offentlig ansatte funksjonærer, lærere, studenter, sykepleiere (dog oftere KrF), enkelte profesjonsyrker som psykologer og sosionomer, førskolelærere m.fl.
Dette er småborgerskapet, det mer enn gjennomsnittlig utdannete sjikt som er brydd over at klærne de kjøper er laget av barnehender, at maten de spiser er giftig og mishandlet, at bilen de kjører forurenser og at oppussingen av kjøkkenet deres gjøres av fremmedarbeidere med lav lønn og lav organiseringsgrad.
Det var disse som laget revolusjonene i Europa i de foregående århundrer. De har aldri hatt særlig oppslutning om ideene sine, og har bare fått støtte fra arbeiderklassen de gangene arbeidernes egen lidelse var motivasjonen for opprøret. I dag er det andre som lider under de privilegertes maktmisbruk, og de er langt unna.
For her på berget har vi mer enn nok med å holde hodet over vann med campingvogn, hytte, flatskjerm og oppussingsprosjekter. Er det noen som VET hvor DYRT slikt er??
FrP koden er lett å knekke. Vi har alltid tenkt på oss selv først - med unntak av den lille engere krets som sliter med dårlig samvittighet overfor de som sliter med konsekvensene av vår velstand.
8 kommentarer:
For de enkle/minst ambisiøse gjelder vel regelen
"Det enkle er ofte det beste" (sitat fra Norges mest harry dagligvarekjede).
Her ligger vel noe av forklaringen.
Problemet er ikke det at den klassiske arbeideren i dagens Norge stemmer på Frp. Problemet er at de som liksom skal dele venstresidens politiske prosjekt og som omfavner dette for alt det er verdt når det tjener dem selv - LO - faktisk er like nærsynte som Frp og deres kujoner. Frps oppslutning i Norge har lagt et seigt og klissete teppe over den organiserte arbeiderbevegelsen, noe vi ser resultatet av i LOs (og Bondelagets) meget betingede solidaritet.
Denne betingede solidariteten burde gjøres til gjenstand for debatt. Skal venstresiden (og mer konkret - dagens regjering) lykkes med dens politiske prosjekt må faktisk premissene for forholdet mellom kortsynthet og langsynthet avklares for å fjerne dette klisset som summa sumarum kan betegnes som "Det Nye Arbeiderparti".
Bare så det er sagt: jeg innser at dette ved første (i og for seg de fleste) øyekast kan se ut som utilslørt arbeiderforakt, og det er jo en hobby som er temmelig utbredt og omstridt på den norsk venstresiden (helt tilbake til marx faktisk, som klaget over folkets dumskap).
Det er klart at egoismen strekker seg betydelig lengre enn til arbeidernes grenser, og det er langt fra bare arbeidere som stemmer FrP.
Det er og blir et problem uansett at norsk politikk preges mer og mer av en nasjonal og individuell navlebeskuing som ikke vil være lett å forsvare overfor våre barn og barnebarn når de skal slite med ettervirkningene av vår skjødesløse omgang med jordas ressurser.
Jeg tror det er mye forklaring aa hente i dette snakket om den liberale by-eliten sett i motsetning til FrPs slagord 'for folk flest'.
Lavterskel paa Venstresiden har alltid et lite snev av aa nedlatenhet, enten det gjelder radikale akademikeres frierier til arbeidere, eller feministers forhold til jenter med sminke (for aa sette det litt paa spissen). Begge har en foelelse av at de 'undertrykte' trenger hjelp selv til aa se at de selv er undertrykte...
Frp paa den andre siden, sier ting rett ut og er stolte av aa vaere Harry. Og derfor er de populaere.
Naar det gjelder norsk navlebeskuing skjoenner jeg frykten din pil og bue. Hvordan skal vi fortelle neste generasjon at vi var mer opptatt av full barnehagedekning og makspriser enn Norges aktive rolle i aa bidra til global oppvarming?
Jeg lurer litt på hvorfor regjeringspartiene føler at de mister troverdighet fordi andre enn arbeiderklassen stemmer på dem.
Hvis de lurer på om de ikke lager tanker og politikk "for folk flest" så kan man jo se litt nøye på ordet "flertall" og tenke på hva det betyr. Det betyr at flest folk har stemt på dem.
At partiene hadde sitt utspring i en annen velgermasse enn det de har nå trenger man vel ikke piske seg så mye for.
En annen tankevane som gjennomsyrer mye av det jeg om dette tema, er en rar inndeling i hvem som bør tenke hvordan om politikk.
Rike høyt utdannede mennesker bør IKKE tenke på egen vinning når de velger parti, mens fattige lavt utdannede mennesker BØR tenke på sin egen vinning når de velger parti.
Hvor går skillet? Hvorfor forskjellige regler? Er det snakk om to helt forskjellige typer folk her? Hvor høy sosial status må man ha før man for lov til å ha en velger adferd som er økonomisk sett irrasjonell sett fra velgerens standpunkt?
Hvis jeg skal luske litt videre i saken: Er ikke rekkefølgen litt feil hvis man først skal finne ut hva slags identitet man skal ha som parti, også finne ut hva man mener?
Sammenlign disse to uttalelsene:
"Vi er et venstresideparti, derfor må vi mene X, Y og Z"
og:
"Vi mener X, Y og Z, derfor må vi kalles et venstresideparti."
Magnus Marsdal, så vidt jeg forstår, går seg vill i tankene bak den første uttalelsen. Men det er mulig jeg ikke forstår han så godt ;)
Larslaird, likte din lille passasje om motivasjon bak valg av parti. Skal man velge ut fra egennytte eller uegennytte.
Men det er jo strengt tatt bare snakk om hvilket PERSPEKTIV man ser det hele fra.
De fleste som stemmer uegennyttig NASJONALT vil hevde de stemmer særs egennyttig i et GLOBALT perspektiv.
Fattigdomsbekjempelse og klimasaken er gode eksempler på i bunn og grunn veldig egennyttige saker. Det er til og med en sak FrP kunne tatt (hjelpe dem der de er, slik at de ikke kommer hit og lager krøll).
Igjen er det forskjellen på dem som vil bøte på konsekvensene av vår levestandard, og dem som vil sikre vår levestandard.
Tilleggskommentar til Lars: de som har mer har også mere råd til å stemme uegennyttig.
Legg inn en kommentar