1995 – koblinger
Ny tid, gammel mann – hvor stort er det ukjente når du kaster loss i 2006 og reiser til en by du ikke kjenner?
Heh, nå skal jeg gjøre det alle gamlinger gjør når de får sjansen - jeg skal fortelle hvor mye jævligere alt var før: Lillebror har forlatt redet og kommet til Oslo. Ganske nøyaktig 12 ½ år etter min førstereis. Du milde hvor fort tiden går, og hvor lenge siden 1995!
Mitt vindu mot verden den gang var Televerkets ankerfeste (vanskelig å venne seg til Telenor den gangen) i en overmalt gulvlist fra 1890 i en iskald leilighet i Osterhausgate 6. For å si det sånn: telefonen befant seg der støpselet var i veggen. I mitt tilfelle ute i en overopplyst, jævlig kald og smal gang med lysstoffrør i taket og en kommode og en stol. Sjefstispa som hadde lengst ansiennitet i kollektivet nektet alle å bruke strøm i fellesområdene, og man måtte ha jakke, sko og lue på dersom man skulle lage mat på kjøkkenet, eller om man dristet seg til en dusj.
Men altså: mitt vindu mot verden, telefonen:
Var det ingen som svarte i andre enden av linjen, så var det bare å legge igjen en beskjed (de fleste hadde svarer) for så å tvinne tomler, eller begi seg rundt på måfå og håpe at folk befant seg i ett av vannhullene i strekket mellom Last Train via Blue Monk til Sarahs og Videokafeen (for dem som ikke kjenner ruta – den er laaang for en rookie på byen).
Det aller mest minne(u)verdige tilfellet oppsto den gangen da jeg hadde lett med dugget lupe på samtlige steder, for så å komme hjem og oppdage at noen hadde hørt meldingen og ringt meg opp igjen tre minutter etter jeg forlot leiligheten.
Tolv år går fort. Men du verden for en tidsmaskin! Broder, du aner ikke hvor privilegert du er! Du bor fett og har bredbånd og mobil - jeg bodde i en pappkasse midt i et veikryss!
3 kommentarer:
Hvis du drar til Canada eller USA så finner du mye av den samme holdningen til mobiler og tekstmeldinger som vi hadde i Norge i 1998. Rare greier, altså. Men de sverger til fasttelefoner og telefonsvarere (eller storebroren til svareren Voicemail). I tillegg går mye mer på MSN eller AOL instant message.
Det var litt det verste av to verdener: Jeg hadde blitt vant til norske 2006-måter å bruke mobil og gjøre avtaler. De andre hadde ikke det. Mareritt.
Vel, jeg merker også at mobil lett lar seg erstatte dersom du er mye foran en pc, så de har det vel hakket mer lettvint, tross alt. Men jeg har også hørt at det er er litt arkaiske tilstander på mobilfronten på det nord-amerikanske kontinentet.
Hørte blant annet om en bergenser som dro til unaiten og ble stinn av å selge ringelyder og skjermbilder (1 2004/5)!!
Takk for hilsningen, broder. Det er alltid fint at noen påminner oss - den forkjælte generasjonen - om at vi lever i usunn luksus. ;)
Til tross for at jeg kun er 20 år, har jeg også opplevd dette pinlige øyeblikket når man bare er nødt til å si: «Det va' så my' jævli'ar før!» Ufravikelige klisjeer er ikke noe særlig, gitt.
Legg inn en kommentar