Globoid

Braanen kommer med kloke ord i dag, og understreker hvor skakk verden er blitt etter seks år med en "gærn mann med makta", og katastrofale kriger både i Irak og i Afghanistan. Hovedutfordringen for KK-sjefen er som ofte før at han mangler gode ideer og forslag om hvordan man skal løse opp i flokene, utover at man trekker amerikanske styrker ut av både Irak og Afghanistan.

Men det er kanskje ikke så rart at Braanen ikke finner løsningen? For parallelt med sin alenegang i krig, har også USA bidratt til å underminere så og si alle relevante internasjonale og multilaterale institusjoner som presumtivt skulle kunne rette på skadene. FN ligger med brukket nakke, WTO har nærmest kollapset, IMF og Verdensbanken har store finansielle problemer, og folkeretten ligger i en blodpøl i Libanon.

Det er i det hele tatt lenge siden verden har vært så nær et paradigmeskifte som nå, samtidig som man er lengre unna en løsning enn på lenge. For den amerikanske ørnen er langt fra utslitt, og selv med ryggen mot veggen og store sår, så har den ennå ikke satt igang kampen for sitt eget liv. Og den kan bli stygg.

Verden går sin skeive gang, og vi er flere som leter med lykt og lupe etter halmstrå hvor vi kan henge håpet. Sitter Europa med nøkkelen? Hva med Kina og de asiatiske tigrene? Har de mer å fare med enn å støtte korrupte regimer i Afrika for å sikre seg større markeder? Hva med Afrika selv, finnes håpet der? Hva med de røde regimene i Latin-Amerika? Er de relikvier fra en svunnet tid, eller representerer de et nytt folkestyre med ryggdekning for sosiale reformer? Hvor går FN i denne situasjonen, og kan vi kapitalisere på at den politiske viljen til makt i fattige land også manifesterer seg på den multilaterale scenen?

Mange spørsmål, alt for liten tid til å utbrodere.