Global frigjøring
Simen Sætre skriver om venstresidens vansker med å omfavne det overnasjonale prosjekt. Kort fortalt mener han at venstresidens organer og organisasjoner, hos ham representert ved U-fondet og NU, ikke evner å tenke lengre enn til 70-tallets isolasjonisme og frigjøring og utjevning innen nasjonalstatens grenser.
To ting er å si om dette:
1. Sætre, U-fondet og NU er altså ikke fullgode representanter for norsk venstreside! U-fondet har lenge sittet bom fast i utgammel retorikk, særlig om matsuverenitet og den unisone "stemmen fra Sør" som forteller oss at alle fattige mennesker helst vil sitte under sitt akasietre og drive et lite småbruk med to geiter og en ku, i dyp, men deilig autentisk, fattigdom. Mye av grunnlagsvurderingene er gode, både hos NU og U-fondet, men løsningen lar seg ikke forsvare lenger.
2. Det skal sies at det er en del formidable utfordringer knyttet til det overnasjonale prosjektet som nasjonalstatene sammen bare MÅ få løst:
- Korrupsjon, intern maktkamp og handlingslammelse i FN-systemet
- Det faktum at FN er lønnsdrivende i internasjonalt arbeid, slik at motiveringen for innsats blir like mye penger tilslutt som engasjement og idealisme (det er et faktum at Verdensbankens ansatte ser mer "folkelige" ut enn FNs byråkrater, og det er nedslående!)
- WTO-systemet ble i sin tid etablert (av Tatcher og Reagan) som en bremsekloss for de mellomfattige landenes eksplosive innhenting av de rike landene etter frigjøringene. Fritaket av Jordbruksvarer (fremdeles effektiv) og tekstilvarer (nettopp opphørt) er et godt bevis på dette:
USA og England hadde den gang fremdeles tekstilproduksjon som de ønsket å verne, samt at de hadde (og har) massive subsidieoverføringer som ALDRI ville blitt godtatt innenfor det økonomisk - liberalistisk systemet som de nå bygget opp. Dette er ikke fakta som ikke skaper tillitt og troverdighet til WTO-systemet, og forhandlingsteknikkene og praksisen innen organisasjonen er heller ikke med på å underbygge overnasjonalitet som en god demokratisk løsning på verdens problemer.
-IMF og Verdensbanken har den styggeste historien av alle, uten at jeg orker gå igjennom den her.
Så altså: det er lett å kritisere norsk venstreside dersom man bruker U-fondet og NU som sannhetsvitner, men Sætre glemmer da alle oss som faktisk tror og håper at overnasjonale demokratiske strukturer vil tvinge seg fram. Men dette er ingen enkel tro, og det ondes problem er åpenbart. Så la oss heller diskutere hvordan multilaterale og overnasjonale institusjoner kan te seg slik at de faktisk oppfyller håpet om en mer rettferdig verden!
5 kommentarer:
og forresten så må du linken bloggen VÅR til den urbane intellektuelle elite og ikke truls aarseth :)
sære folk, disse ungdommene...
Sætre reiser et viktig spørsmål. Men han glemmer dette: Overnasjonalitet er ikke overnasjonalitet. Det er stor forskjell på ulike internasjonale organer med overnasjonale trekk idag (FN vs WTO vs EU f.eks.) og også stor forskjell på ulike tenkbare overnasjonale modeller. Derfor blir det litt misvisende å skulle diskutere overnasjonalitet som én kampsak. Hva slags overnasjonalitet da? blir det opplagte responsspørsmålet. Og på det burde enhver med venstresidelegning svare at den største utfordringen er å skape globale demokratiske arenaer, enten dette er å demokratisere allerede eksisterende institusjoner eller skape nye. Poenget kan ikke være å utfordre den globale økonomiske elite med en global politisk elite. Skal jeg velge meg én kampsak for venstresiden, blir det altså ikke overnasjonalitet som sådan, men globalt demokrati. Og Sætre har helt rett i at det er en ide som trenger konkretisering...
Poenget er vel likefullt at de multilaterale organisasjonene og overnasjonale institusjonene alle er reelle forsøk på globalt demokrati, men fristelsen til(og nødvendigheten av?)å etablere egne byråkratiske systemer (WTO, FN, IMF/VB)som blir både skyteskive for amerikanske og norske "FrP'ere", samt ofre for global korrupsjon, står i fare for å ødelegge dem før de får utnyttet sitt potensial.
Her sier jeg meg enig med Espen, i den forstand at inntil noen viser meg noe bedre, er nasjonalstaten et godt verktøy og rammeverk for demokrati og sikring av folks deltakelse i politiske prosesser. Jeg kjenner flere som er uenige her, så bare kjør debatt.
Det er også riktig som E sier at overnasjonale enheter er basert på suverene nasjonalstater (de fleste i alle fall), og da sier det seg selv hvem overnasjonale institusjoner svarer overfor - nemlig folket gjennom demokratiske valg av representanter i globale fora.
Problemet, vil noen si, er selvsagt de nasjonalstater som ikke er oppstått "naturlig", særlig i Afrika, hvor kolonitidens herrer tegnet ville og usammenhengende streker på kryss og tvers av kontinentet. Men igjen - hvilke nasjonalstater er oppstått "naturlig", og hva er en naturlig nasjonalstat - se det er ikke greit å svare på. Alle nasjonalstater er konstruksjoner, både påtvunget en befolkning (samlingen av Norge, en kyststripe langs kysten av det nordeuropeiske kontinent) og naturlig avgrenset (Island)
Det ondes problem gjelder forøvrig fremdeles i debatten: hvordan hanskes med korrupsjon, lønnsdrivende FN, handlingslammelse, manglende makt bak resolusjoner og vedtak, m.m.
Legg inn en kommentar