Cost benefit av en idealist

Tollef tar opp et spennende problem på sin blogg: hvor mye får man igjen for å være idealist i andres øyne?

Vel, etter betydelig med år i idealismens utakknemlige tjeneste kan jeg uten å føle meg presset av noen si at man får igjen fint lite. Dersom man i tillegg er antireligiøs, og bare kan benytte fraser som "vi får nok vår lønn i himmelen" på en ironisk måte, er det desto mindre å tjene på å holde idealismens fane høy og stolt.

Hvor kan man så omsette idealist-valutta?

1. Selskapslivet
Her skaper man stort sett bare usikkerhet. Folk flakker med blikket, er redd for å si noe galt, eller beint fram kritiserer en for å være livsfjern og plagsom

Løsning: snakk mest om andre, ikke om deg selv - da blir man til og med idealist innenfor selskapsbransjen, for folk vil jo stort sett snakke om seg selv.

2. Jobblivet
Her bidrar det stort sett bare til en ting: lav lønn. Dersom du er heldig kan det føre til mange spennende arbeidsoppgaver, men de kan fort gå utover familielivet (du er jo tross alt idealist), og selv en idealist kan bli innhentet av pragmatiske spørsmål som "hvor mye får jeg egentlig gjort for verdensfreden".

Løsning: tja, si det. Gode forslag?

3. Familielivet
På denne arenaen blir man bare en pest & en plage. Særlig dersom man er en del av en barnefamilie. Kjipe kommentarer som "kan vi ikke la være å kjøpe våtservietter" og "hva med gjenbruksbleier?" og "vi trenger jo ikke bil når vi bor i by og har sykkel" blir mottatt med et skuldertrekk og åpenlys ignoranse.

Løsning: Lær deg å bli idealist i hodet, ikke i handling.

4. Venner for livet
Her er det imidlertid håp i hengende snøre. Venner og idealisme er selve kvintessensen på gode samtaler, herlige krangler & opphetete fester med hoderystende uenighet og skålende enighet.

Løsningen med stor L:
Få deg venner både i selskapslivet, på jobben, i familien, så skal du se det umulige blir mulig. Man er vel ikke den første som finner ut at like barn leker best?