Kakekasting til besvær

Dersom man bare er uenig er det latterlig å kaste kaker på folk.

Finansministeren fikk en kake i ansiktet, og vedkommende kaster er buret inne i kakebua i 30 dager. Debatten raser om hvorvidt det er reaksjonært å støtte dommen. Jeg savner det historiske perspektivet i dagens debatt rundt kakekastingsaken.

Kakekasting så jo først og fremst dagens lys som en “politisk” reaksjon på snørrhoven oppførsel fra mektige mennesker, altså et forsøk på å angripe arrogansen som samfunnets mektigste utøvde. Dette ble en ganske desperat handling når andre virkemidler sviktet i møte med makta.

Dermed mener jeg at dommen i tingretten isolert sett er korrekt, og jeg begrunner det utfra det faktum at denne kakekastingen ikke hadde annen motivasjon enn politisk uenighet. Da bør vedkommende kakekaster benytte andre kanaler for sin politiske uenighet.

Dersom man bare er uenig er det latterlig å kaste kaker på folk.