Når dagdrømte du sist?
Det går lenge mellom hver gang, men på søndag var det duket for en av disse sjeldne møtene med seg selv. Sikkert et tegn på at jeg nærmer meg jesu alder, men men. Det var sent på kveld, det var kjølig og metallic hvitt skjær over granskauen rundt hytta.
Månen flirte i skjegget og jeg satt alene på en veranda, 1000 meter over havet, med en liten sovende datter innendørs, peisens flammer reflekterer i lyngen og over en gråstenkt skalp kommer matte stjerner til syne, en etter en (den som markerer venstre skulderen til Orion er tre ganger størrelsen til vår egen sol, og ville slukt alle planetene til og med mars i vårt eget solsystem om den tok solens plass, har jeg latt meg fortelle av Knut Jørgen Røed Ødegaard).
Far tenner seg en pipe, tar en slurk av en Munkholm Hvete (hehe, produktplassering for avholdsfolk, hva er i ferd med å skje med meg?) og føler seg voldsomt til stede, ensom, ansvarlig og lykkelig på en gang. Da kan det heller være det samme om det er 11. september om 30 minutter, og verden er redd. Livet er en liten dings, livet er en stor klump...
5 kommentarer:
Solen står aldri opp. Det er planetene det går rundt for, og denne galskapen fordeler nettene så himmelen ser dagens lys.
poetisk på en onsdag, det er ikke verst, lene.
Det var det eg syns du var, så eg kom til å tenke på den lille teksten der. En liten del av det eg skreiv datt ut, for eg hadde med ein parantes der det stod "fritt etter hukommelsen, men det er ein eller annan som har skrive noko liknande som eg syns var veldig vakkert..." og som eg kom til å tenke på når eg leste din tekst. Fin.
Jeg har alltid beundret mennesker som klarer å sitere store eller mindre store forfattere og poeter. Det er riktignok et pluss å huske navnet, men det er ikke et ekskluderende kriterium.
Jepp. Heilt enig. Forfatter må med. Men eg veit faktisk ikkje, og har aldri visst i dette tilfellet, så om noko kjenner det og veit kven som har skrive det så vil eg gjerne vite. For det kan jo vere meir godt der det kjem frå!
Legg inn en kommentar