I klimaendringenes tid

I dag ble jeg skikkelig stresset på vegne av min lille datter. Jeg var i møte med mennesker som antakelsesvis skal ha mer enn god greie på klimaspørsmål, og fikk en god dose kaldt vann i årene:

Norges såkalte forpliktelser etter Kyotoprotokollen, et sett av målsetninger for reduksjoner av utslipp av klimagasser innen 2012, har verken blitt fulgt opp, laget en plan for eller tatt hensyn til siden vi underskrev avtalen. Norge lovet seg selv, verden og fremtidige generasjoner at innen 2012 skulle landet vårt ha et CO2-utslipp på nivå med 1990, det vil si, vi fikk til og med lov til å øke utslippene våre med 1% over 1990-nivå, siden vi var så små og unselige.

Hva har så skjedd siden? Jo, vi har istedet økt våre utslipp med hele 8% siden 1990, og står dermed igjen med et krav om reduksjon av ganske nøyaktig 6,48% i forhold til dagens nivå dersom vi skal oppfylle våre egne forpliktelser.

Og hva sier så ekspertene når jeg spør dem om noe så banalt som at hva er det som skal til dersom Norge skal ta disse reduksjonene nasjonalt (i betydningen: ikke kjøpe seg ut av problemene ved hjelp av kjøp av kvoter eller andre unnasluntrermekanismer). Eller la oss være realistiske - si at vi tar halvparten av kuttene nasjonalt - hva må til?

Jo, sier de, da må Norge elektrifisere norsk sokkel (strømforsyning i ledninger fra land til oljeinstallasjoner i Nordsjøen), pumpe alle CO2-utslipp fra nye gasskraftverk tilbake ned i olje og gass-reservoirene, noe som kalles avkarbonisering av gassen fra nordsjøen, erstatte oljefyring med biobrensel (pellets and shit), intensivere utbredelsen av biodrivstoff i den norske bilparken, m.m. Dette er de såkalte og utskjelte "pragmatiske" løsningene, ikke de idealistiske som å pumpe opp mindre olje, bare ta buss og trikk, bare ta tog, ikke fly, m.m.

Og i dette regnestykket er det IKKE tatt hensyn til at Norge er en av verdens største CO2-eksportører, og at de utslippene som vi bidrar til globalt er flere titalls ganger høyere enn våre nasjonale utslipp.

Så spør jeg i min naivitet hva som nå gjøres for å gjennomføre disse tiltakene i Norge, og om vi kommer til å rekke det innen 2012. Skal vi være ærlige, forteller ekspertene meg, så ser det dårlig ut. Regjeringens bebudete "sektorvise handlingsplaner" for utslippsreduksjoner er bare uvesentligheter og arbeid uten energi og forankring. Sågar kan det sies rett ut at disse planene som legges fram til påske 2007 bare er klipp og lim fra tidligere, ubrukte, nedstøvete sektorplaner fra tidligere regjeringer.

I tillegg krever tiltakene så mye infrastruktur og investeringer at det vil ta laaang tid før vi er i nærheten av å komme i mål.

Da tenker jeg at dersom Norge, verdens rikeste og mest velfungerende stat, dersom ikke VI lever opp til våre internasjonale forpliktelser - lovnader vi har gitt vår egen befolkning, verdens befolkning og generasjonene som kommer etter oss, som min lille datter - hvordan i #¤%& skal vi kunne forvente at andre land med betydelig større ansvar og mulighet til å gjøre en forskjell, skal løfte en finger for vår felles naturarv??

Det går rykter om at FNs klimapanels rapport som fremlegges i februar 2007 vil konkludere med at klimaendringene er kommet for å bli og for å forsterkes. Det snakkes om "vinnere og tapere" i spillet om klimaeffektene. Gjett hvem som er vinnerne, og gjett hvem som er taperne.

Jeg gremmes, og jeg er flau over å være norsk, og jeg sliter med å se min datter i øynene å si at jeg og mine vil ta vare på henne og beskytte henne mot farer som lurer der ute. For vi makter jo pinadø ikke leve opp til våre egne løfter engang.

Eivind skriver bra om fattigdomsperspektivet i denne debatten