Kjedelige menn og troll til kjerringer

Dagbladet melder om at norsk filmindustri har en lei tendens til å bare rekruttere menn til både regissørstillinger, filmoppdrag og manussnekring. Dette beviser at Norge er en forbannet sinke på kunstfronten, og ikke minst beviser det at såkalte kreative yrker i Norge flommer over av middelmådige menn med kjipe holdninger som hører hjemme i sofastolen på 50-tallet.

Filmindustrien skyter seg selv i armhulen ved denne latterlige mannskvoteringen. Når laget en mann et godt nok manus til en norsk film sist? Eller internasjonal film, for den saks skyld. Undertegnete har nettopp sett Paris - Je t'aime under filmfestivalen i Haugesund, hvor 21 av verdens fremste regissører har laget 18 kortfilmer om kjærlighetsmøter i byenes by.

Nesten samtlige av de mannlige regissørene lager for kjedelige historier og for flate inntrykk. Det er bare pene unge kvinner med litt taperaktige menn som finner hverandre på tross av at mannen ser ut som en dass og oppfører seg ditto.

Skal norsk film videre her i verden, må damene på banen, slik at det produseres andre filmer enn stakkarslige kvasidybdestudier av hvor vanskelig det er for en gutt å bli mann. Våre mannlige regissører og manusforfattere er jo bare en gjeng med westerdalsgutter som driver reklameproduksjon som hovedgeskjeft, og som har et følelsesliv med dybde som en fransk utslagsvask.

Selv liker jeg å trekke fram Hawaii - Oslo, som med sin mannlige ignoranse og forflatete følelsesliv ikke er egnet til annet enn å irritere. Feelgood er liksom det eneste registeret menn i filmbransjen har å spille på.

Globoid

Braanen kommer med kloke ord i dag, og understreker hvor skakk verden er blitt etter seks år med en "gærn mann med makta", og katastrofale kriger både i Irak og i Afghanistan. Hovedutfordringen for KK-sjefen er som ofte før at han mangler gode ideer og forslag om hvordan man skal løse opp i flokene, utover at man trekker amerikanske styrker ut av både Irak og Afghanistan.

Men det er kanskje ikke så rart at Braanen ikke finner løsningen? For parallelt med sin alenegang i krig, har også USA bidratt til å underminere så og si alle relevante internasjonale og multilaterale institusjoner som presumtivt skulle kunne rette på skadene. FN ligger med brukket nakke, WTO har nærmest kollapset, IMF og Verdensbanken har store finansielle problemer, og folkeretten ligger i en blodpøl i Libanon.

Det er i det hele tatt lenge siden verden har vært så nær et paradigmeskifte som nå, samtidig som man er lengre unna en løsning enn på lenge. For den amerikanske ørnen er langt fra utslitt, og selv med ryggen mot veggen og store sår, så har den ennå ikke satt igang kampen for sitt eget liv. Og den kan bli stygg.

Verden går sin skeive gang, og vi er flere som leter med lykt og lupe etter halmstrå hvor vi kan henge håpet. Sitter Europa med nøkkelen? Hva med Kina og de asiatiske tigrene? Har de mer å fare med enn å støtte korrupte regimer i Afrika for å sikre seg større markeder? Hva med Afrika selv, finnes håpet der? Hva med de røde regimene i Latin-Amerika? Er de relikvier fra en svunnet tid, eller representerer de et nytt folkestyre med ryggdekning for sosiale reformer? Hvor går FN i denne situasjonen, og kan vi kapitalisere på at den politiske viljen til makt i fattige land også manifesterer seg på den multilaterale scenen?

Mange spørsmål, alt for liten tid til å utbrodere.

Kjønnets makt over sinnene?

MyambienCe har en tankevekkende debatt gående på sin blogg. Stikkord er prostitusjon, krig, voldtekt som taktikk, avreagering, kriminalisering, gullmus, m.m. Vel verdt et besøk!

Alle, gjenta etter meg:

til slutt ender man opp med å si at muslimers bruk av vold er drevet av historiske og politiske årsaker
til slutt ender man opp med å si at muslimers bruk av vold er drevet av historiske og politiske årsaker
til slutt ender man opp med å si at muslimers bruk av vold er drevet av historiske og politiske årsaker
til slutt ender man opp med å si at muslimers bruk av vold er drevet av historiske og politiske årsaker

Dersom vi sier dette mange nok ganger, kan det jo hende at FrP-velgerne hører oss, forstår hva vi sier og aksepterer dette som et faktum. Og det kan hende jesus kommer tilbake på en seveneleven på Gjøvik.

Audun gjorde et tappert forsøk på å målbinde Siv brun-Jensen i dagens politiske kvarter, men hva skal man svare til et menneske som sier hun skal kjempe mot muslimenes verdensherredømme med alle midler?

Cost benefit av en idealist

Tollef tar opp et spennende problem på sin blogg: hvor mye får man igjen for å være idealist i andres øyne?

Vel, etter betydelig med år i idealismens utakknemlige tjeneste kan jeg uten å føle meg presset av noen si at man får igjen fint lite. Dersom man i tillegg er antireligiøs, og bare kan benytte fraser som "vi får nok vår lønn i himmelen" på en ironisk måte, er det desto mindre å tjene på å holde idealismens fane høy og stolt.

Hvor kan man så omsette idealist-valutta?

1. Selskapslivet
Her skaper man stort sett bare usikkerhet. Folk flakker med blikket, er redd for å si noe galt, eller beint fram kritiserer en for å være livsfjern og plagsom

Løsning: snakk mest om andre, ikke om deg selv - da blir man til og med idealist innenfor selskapsbransjen, for folk vil jo stort sett snakke om seg selv.

2. Jobblivet
Her bidrar det stort sett bare til en ting: lav lønn. Dersom du er heldig kan det føre til mange spennende arbeidsoppgaver, men de kan fort gå utover familielivet (du er jo tross alt idealist), og selv en idealist kan bli innhentet av pragmatiske spørsmål som "hvor mye får jeg egentlig gjort for verdensfreden".

Løsning: tja, si det. Gode forslag?

3. Familielivet
På denne arenaen blir man bare en pest & en plage. Særlig dersom man er en del av en barnefamilie. Kjipe kommentarer som "kan vi ikke la være å kjøpe våtservietter" og "hva med gjenbruksbleier?" og "vi trenger jo ikke bil når vi bor i by og har sykkel" blir mottatt med et skuldertrekk og åpenlys ignoranse.

Løsning: Lær deg å bli idealist i hodet, ikke i handling.

4. Venner for livet
Her er det imidlertid håp i hengende snøre. Venner og idealisme er selve kvintessensen på gode samtaler, herlige krangler & opphetete fester med hoderystende uenighet og skålende enighet.

Løsningen med stor L:
Få deg venner både i selskapslivet, på jobben, i familien, så skal du se det umulige blir mulig. Man er vel ikke den første som finner ut at like barn leker best?

Black Gold til Haugesund

Undertegnete blir borte noen dager for å promotere årets viktigste dokumentar, Black Gold. Verdens kaffeindustri er under lupen, og ingen oppblåst Grünerløkka-hipster skal føle seg trygg når hun sitter bakoverlent med en god bok og en god kopp kaffe og tror hun er i ferd med å redde verden, bare hun får lest ferdig denne boka og drukket opp denne deilige latten.

Besøk Black Golds hjemmesider, så sees vi om et par dager.

Fiendenes fiender

Hva skal verden gjøre når den mest effektive motstanden mot den "militær-økonomiske" og kulturelle imperialisme er en gjeng med oppegående, radikale, velutdannete, strategiske, rautende gale islamister med Shari'a og burka som ledestjerne og symbol??

Audun prøver seg i dag, og får så det svir fra Torstein Dale-sympatisører som mener man må støtte de motstandskreftene som finnes. Ære være debattantene, sier nå jeg, som tør ta i dette. For dette er grisete.

Jeg mener man kan uten problemer kan forstå hvorfor libanesere, kristne som muslimer, samt andre som kjemper mot Israels krigsforbryterske oppførsel, støtter Hizbollah. Man kan til og med sympatisere med at de gjør det.

Man trenger imidlertid ikke akseptere Hizbollahs metoder og credo i tykt og tynt. Men man får den motstanden man fortjener - det vil si den motstandsbevegelsen som står imot aggresjonen får mest oppmerksomhet og flest tilhengere.

Dersom det er den fundamentalistiske islamistiske motstanden som er mest effektiv, vel, så må vi leve med det inntil andre melder seg sterkere på banen. Desto viktigere blir det å vise hva man er enig om (motstand mot okkupasjonen), og hva man er rykende uenige om (politisk prosjekt i vid forstand, samfunnsmodell, kvinnesyn, ytringsfrihet, m.m.).

Og: Det faktum at Hizbollah har beveget seg over i det parlamentariske systemet med representanter i nasjonalforsamlingen tyder jo på at de har mer tro på det libanesiske systemet enn deres egenrådige oppførsel, og manglende vilje til samarbeidmed myndighetene skulle tilsi. Dette er et godt tegn til moderasjon som bør ønskes velkommen.

Så mener jeg at med en slik anerkjennelse av det politiske systemet i sitt eget land, bør også Hizbollah se poenget med en statsmakt som har kontroll over sitt lands væpnede styrker (voldsmonopol).

Nå bør Hizbollah levere inn sine våpen, og forene sine krefter med en statsmakt som trenger all den folkelige legitimitet den kan få i møte med “fredsforhandlere” og andre imperialister i månedene som kommer.