Den vanskelige forskningsformidlingen

Av Tarje I. Wanvik, masterstudent ved UiB, tidligere kommunikasjonsrådgiver

I sitt innlegg i BT 28. november forteller Kaia Tetlie og Tine Øverseth Blomfeldt om sine skuffelser knyttet til Universitetet i Bergens manglende kommunikasjon med folk flest om spennende og interessante aktiviteter som foregår på Høyden. De henviser til Universitetets samfunnsansvar som forskningsformidler.

Som tidligere kommunikasjonsrådgiver er det lett å være enig i de tidligere studentrepresentantenes hjertesukk. Det er i utstrakt grad vanskelig å selge inn akademiske aktiviteter til aviser og andre medier. Det er flere årsaker til dette, og basert på egen erfaring vil jeg trekke frem to sentrale faktorer som henger tett sammen:

Dårlig match

Akademikere og journalister er ofte en dårlig match. For å sette det på spissen: Der førstnevnte har en lei tendens til å fortrekke komplekse problemer og fremheve deres mange innfallsvinkler og ulike alternative løsninger, vil journalister oftere lete etter enkle problemstillinger med maksimalt to løsningsforslag som kan settes opp mot hverandre til debatt.

For å sitere fra egne erfarte eksempler: Akademikeren ønsker ikke delta i det ”overflatiske offentlige ordskiftet” og journalistene orker ikke formidle akademikernes ”forfengelige forvansking av samfunnsproblemer”.

Blaserte redaksjoner og brukere

Med dagens globaliserte nyhetsbilde har vi i tillegg fått blaserte redaksjoner og blaserte brukere. Tiden er forbi da kjente navn på besøk i Bergen skapte overskrifter. Et kjent navn selger ikke seg selv. Dette er dog en sannhet med modifikasjoner. Å selge inn kjente navn kan være vellykket isolert sett, men når kommunikasjonsavdelinger gjør dette, er det som oftest for å appellere til journalistenes latskap: ”Et sak med et kjent fjes skriver seg selv”. Problemet til akademia er at svært få akademiske kjendiser inngir de samme mulighetene til latskap. Ikke tar de seg nevneverdig bra ut på store glossy bilder, og de lar seg sjelden instruere til å si det som mediene vil høre.

Hva må så til for å drive god forskningsformidling? For det første må universitetene sørge for å ha en profesjonell ”megler” – en sentralt plassert formidlingsavdeling som oversetter begge veier i møtene mellom forskning, folk og media. Universitetet må gjøre aktivitetene de tilbyr relevante for flere både gjennom måten de presenterer dem, og i hvilke oppdragsbeskrivelser de gir sine eksterne forelesere.

Uten en profesjonelt basert og kunnskapsrik formidlingsavdeling ved alle norske universitet vil de ikke kunne oppfylle et av sine raison d’être – å formidle ny kunnskap ut til de brede lag av befolkningen. Dette er ikke et ”samfunnsansvar” i ordets egentlige betydning, det vil si noe universitetene kan velge å gjøre. Dette er Universitetet i Bergens fordømte plikt. Overføringer av dine og mine skattepenger forutsetter at landets høyeste utdanningsinstitusjoner utfører det Stortinget pålegger dem.

Samfunnsansvarsbegrepet kan man imidlertid benytte i møte med landets redaksjoner generelt og Bergenspressen spesielt. Det er ikke gitt at Bergens Tidende og Bergensavisen skal formidle forskning like hyppig og aktivt som Blomfeldt og Tetlie skulle ønske seg. Men det er lov å appellere til avisenes samfunnsansvar for å bidra til å opplyse befolkningen. Det er lov å forvente at BT som toneangivende samfunnsaktør aktivt etterspør ny forskning gjennom å kommunisere med byens største utdanningsinstitusjoner og presentere aktivitetene der på lesverdige måter. 

Det finnes nok av eksempler på at det lar seg gjøre: Jeg befinner meg for tiden i Indonesias hovedstad Jakarta. Byens to store engelskspråklige aviser formidler daglig om besøk og gjesteforelesninger ved byens svært mange universiteter. Ikke er det spesielt folkelig formidlet heller, selv om de nesten utelukkende har skremt ut en journalist eller en student for å intervjue vedkommende. Og et fast innslag er hvilken relevans vedkommende har for Indonesia. Selv Jostein Gaarders filosoferinger om klimautfordringene får en halvside. Her er både de som selger saken inn (ambassaden) og journalisten tydelig på koblingen til Indonesias store potensielle bidrag til klimasaken gjennom regnskogforvaltning.

Jeg er sikker på at både BT og UiB kan fremvise eksempler på tilsvarende god praksis. Men jeg tror samtidig at journalisters selvkritiske holdning til hva som er lesverdig og hva som selger aviser av og til står i veien for deres egen kreativitet. På samme måte står akademias manglende selvtillit i møte med det offentlige ordskiftet i veien for kreativ formidling av god, ny forskning. Man kan mene mye om kommunikasjonsavdelinger og ressurser som disse krever, men som fortolkere mellom to vesentlige maktfaktorer i samfunnet som akademia og media, tror jeg de har livets rett og vel så det.