Når dårlige råd er dyre

VALG 2007: Partiledere og statsråder har gått på kommunikasjonskurs. De har lært seg å snakke til målgruppene. Det er bra, men rådgiverne har sovet i timen. De trodde dette var plankekjøring. De syndet mot kommunikasjonsstrategiers første og viktigste punkt: lær kunden å være seg selv, å være unik i sin formidling!

Publisert i Dagbladet 21.08.07

Et budskap skal være tydelig dersom det skal trenge igjennom den evig kvernende offentlige støyen. Dersom politikerne ikke bare mener de samme tingene (bedre skoler, kvalitet i eldreomsorgen og mer politi i gatene), men de ser og høres også like ut, da betyr det slutten på den opplyste, offentlige politiske debatten.

Alle kvinnelige politikere med over middels makt høres nå ut som Gro Harlem Brundtland i sin mest landsmoderlige periode. På NRK P2s partilederutspørringer har det vært tilnærmet umulig å skille Siv fra Åslaug og Kristin. Akkurat like hese alle tre, på samme oktav og samme frekvens. I tillegg har de perfeksjonert det overbærende, bedrevitende og beherskete, akkurat som sine mannlige kolleger og motstandere. Hele politikereliten sitter nå rolig og nesten sløve tilbakelent i sofaen og godsnakker og flørter med hverandre.

Plutselig har vi en politisk arketype som alle vil være. Det blir fort latterlige politiske debatter av slikt. Dype stemmer og hjertelige smil som ikke når øynene. Det lengste de tillater seg å gå i kroppsspråkets tjeneste er å himle forsiktig med øynene. Dette blir valgkampens sikre død.

I tillegg har de rødgrønne bestemt seg for å «ta» FrP med absolutt alle våpengrener. Hvem ga dem det rådet? Igjen forteller elementære råd innen kommunikasjon at vi tar oss best ut dersom vi snakker om ting vi tror på, ting vi kan og er gode på. Å rakke ned på andre er en dårlig strategi som bare motstanderen vinner på. Så nå kan Siv himle med øynene hele veien til kommunene. Taperen blir uansett politikken, som vil miste sin tiltrekningskraft i mangel på sterke meninger.

Astarte Subduction

Nå har det snappet for Märtha. Dette makkverket er ikke mulig å skille fra konvensjonell (??) vekkelsesvirksomhet og lyspæreskruing med tilhørende skumle tendenser. Astarte fortjener å fordampe fra offentlighetens oppmerksomhet fortere enn svint og tilbringe resten av sitt liv i en krok på en alternativmesse, der det hører hjemme.

Eneste fordelen er at Astartetullballet ikke har den patriarkalske slagsiden som størsteparten av den norske opiumsfloraen sliter med. Det er dermed aktakelig mindre sannsynlig at dette initiativet resulterer i maktmisbruk og overgrep. Selv om 12 000 pr semester for en serie homeparties nærmer seg overgrep - men dog et temmelig uskyldig ett. Tross alt.

Lanserer ny blogg om samfunnsansvar

->samfunnsansvar er et nytt tilskudd til den litt glisne flora av blogger om samfunnsansvar.

Her vil undertegnete publisere egne arbeider som har vært omtalt i andre medier. Først ut er et forsvar for etisk forsvarlig virksomhet, samt et innlegg om eksplosjonen hos avfallshåndteringsselskapet Vest Tank i Gulen.

Sivs kveldsbønn

- Hvis jeg ønsker meg noe hardt nok, så får jeg det sikkert, tenker Siv og setter seg på huk foran sengen sin hver kveld. - Det fungerte jo godt den gangen jeg bodde hos mamma og pappa. Jeg må bare finne ut hvem jeg kan begynne å grine overfor! Et par skikkelige vræl og hyperventilerende hikst vil nok gjøre utslaget, tenker jeg. Men da må jeg finne ut hvem det er som bestemmer!

- La gå, enn så lenge får jeg begynne med Gud og Nissen: kjære dere to partiformenn: kan ikke dere sørge for at regjeringen fører en mer liberal innvandringspolitikk? Vær så snill å la dem slutte med å sende ut afghanere! La dem høre deres klagerop gjennom veggene på Stortinget og bli rørt til tårer!

- Mens dere to jobber med dette, uttaler jeg meg i norske medier så ofte jeg kan om at regjeringen fører en mer og mer liberal innvandringspolitikk, så skal dere nok se at det blir virkelighet tilslutt. Med eller uten regjeringens hjelp!

Frakoblet

Det går faktisk an: å være fullstendig frakoblet i ukesvis. Ikke lese aviser, ikke ta inn over seg verdens små og store problemer, gi beng i det meste annet enn hus, hjem, familie, barn i magen, småen i vannkanten, tærne i gresset.

jeg blir ikke engang bekymret over at det ikke regner i Bergen på nesten 5 uker, at det nesten ikke er fisk i sjøen, og at det er veldig få sjøfugl som kretser over bølgeskvulpene. Ikke en gang da jeg fikk min første torsk og sløyet den på svaberget kom det en måke eller to. Og det tok bare en uke å fullstendig ignorere rushtidens metallfugler som skjærer over paradiset vårt i Alvøen uten å vise tegn til å ville ta hensyn til at det faktisk bor en liten familie her som ikke vil bli forstyrret.

Midtøsten preller av, afghanere på oppned pilgrimsferd skvetter unna bevisstheten, og HEFs seier i menneskerettighetsdomstolen er bare en mild krusing i mitt gråstenkte hår i disse dager. Det er rart, egentlig, at det går an.

Men en liten jævel lurer i buskene, så det kommer nok tilbake - uroen og det besserwisseraktige draget over tekstene mine, tenker jeg.

Pil&Bue is back

Tilbake etter ukers fred og ro. En smak av hvordan livet var før...

Gi meg noen dager på å komme meg, så skal dere bare se at det skjer noe her også.

Fred!

Fra ett kompromiss til et annet

Pil&Bue skifter beite. Etter nesten 8 år i frivillig sektor, med minst ett bein innenfor Kirkenorge, er nå tiden kommet for å kaste av seg åket og slippe ateisten fri i full utfoldelse. Aberet er selvsagt at halvkommunisten i stedet må bite i det sure eplet og rase rett inn i utrygt kapitalistfarvann i privat sektor.

Så altså: ateisten vil trives, sosialisten vil få nok av utfordringer. Men pokker heller, hva ville livet vært uten litt motstand?