Medfølger på skateboard

Si opp jobben, bli hjemmeværende. De norske holdningene til arbeidets verdi er vanskelige å sette på hold. Men Tarje Wanvik har likevel konkludert: - Medfølgere har pinadø den kuleste jobben i hele utenrikstjenesten, skriver han fra Indonesia. Her kan du lese 37-åringens egen bruksanvisning for ferske medfølgere.

Fra Bistandsaktuelt 24.11.11

I dag falt skateboardet mitt ned i en åpen kum og tre meter ned i en illeluktende og fuktigere del av Jakartas underverden. Jeg hadde først forsøkt å forsere to kjederøykende, småpludrende og lett måpende veiarbeidere, i fint driv på brettet mitt. Så siktet jeg meg inn på de førti små centimeterne mellom den åpne kummen og fortauskanten og sneiet begge mens det gikk et sukk gjennom den lille forsamlingen, før jeg tilslutt, eplekjekk og tilfreds, ga slipp på kontrollen en brøkdels sekund for tidlig og kjørte nesen på brettet på skrå inn i fortauskanten. Dermed var Bambi på glattisen. Jeg snublet meg av brettet, skubbet det ørlite bakover og så vips – ned i kummen med det. Magien var definitivt borte og tilbake sto jeg – avkledd og naken, med brettet og selvtilliten seks fot under.

Hvordan i himmelens navn havnet jeg i denne absurde situasjonen?

Det går mange rykter om expat-livet i forkant av et utenlandsopphold i Kongens og fedrelandets tjeneste. Min kone skulle jobbe på ambassade, og en av mine beste venner fikk overtalt meg til å se den norske filmen ”Limbo” for å forberede meg på det som skulle komme. Der serveres ryktene rykende varme, med ondsinnet sladder, sjalusi, total isolasjon fra lokalbefolkningen, gnagende misunnelse, dagfersk rasisme og nedsettende kommentarer om late, servile og udugelige lokalt ansatte, sprudlende gin & tonic og høy sigarføring. Men først og fremst handlet filmen – og ryktene mer generelt – om den påstått meningsløse og ensomme tilværelsen som blir medfølgerne til del; disse snadrende, kvekkende hjemmeværende som luller seg inn i shopping og alkohol både sent og tidlig, og som klager på alt og alle.

Og som ikke dette var nok, så skulle vi flytte til et muslimsk land – verdens største sådan. Bare det var jo nok til å mobilisere absolutt hele batteriet av fordommer som nordmenn har om ”de andre”. Autoritære, dystre, enfoldige, humørløse, messende, mumlende, strenge, undertrykte, voldelige muslimer. Hele alfabetet.

Jeg har aldri sett på meg selv som fordomsfull. Men en liten stemme inni hodet mitt var kanskje litt i tvil. De fleste fordommer bygger jo på et snev av sannhet? Hvordan kom dette egentlig til å bli?

Jeg var derfor hardnakket bestemt på at jeg skulle utfordre hver eneste en. Jeg skulle tette mine egne flaue kunnskapshull. Jeg skulle lete med lykt og lupe for å avdekke hvert eneste ett av dem. Der jeg møtte fordommene skulle jeg grave og nyansere, utfordre og undersøke. Der jeg ikke fant dem skulle jeg feire og omfavne det jeg fant i stedet. Og med ett hadde jeg fått meg et prosjekt, en prisme å se mitt nye hjemland igjennom.

Jakarta har det meste for de fleste. Ingen kan i alle fall kalle den en kjedelig by!

Så jeg ble min egen doktor og foreskrev følgende remedier for å vaksinere meg mot fordommene:

Skateboard: Her skulle det brytes ned autoritære og aristokratiske tendenser fra dag én. Hendig utstyrt for anledningen med store, myke hjul under brettet for å surfe over elendig slumasfalt i Jakartas bakgater.

Sykkel: alle sa at å sykle i Jakarta var galskap, og at ingen utlendinger gjorde det. Det var grunn god nok for meg og prosjektet mitt. Jeg skulle føle byen på pulsen, få den i håret, i huden, i halsen.

Studier: Tiden mellom bringe og hente unger skulle jeg fylle med kunnskap og møter med mennesker – både med lokalbefolkningen, og med norske menn og kvinner i utlendighet. Jeg skulle lære dem å kjenne, føle dem på tennene, fekte og sparre. Jeg børstet støv av en uferdig mastergrad og skred til verket.

Så hva har skjedd så langt, tre måneder etter vi satt våre svette bein på Jakartas varme asfalt?

Jeg sykler byen på kryss og tvers. Hver søndag morgen før fuglene i hekken synger sangen sin er det fast rutine. Sammen med titusenvis av lokale sykkelentusiaster tar jeg motorveiene tilbake.

I tillegg har jeg anskaffet meg gassmaske og sykler til møter mellom harkende minibusser og svermer av mopeder – jakartianernes kjæreste eie. Jeg kler på meg byen og svetter og peser.

Jeg skater. En snart førti år gammel, gråstenket, blekrosa ”bule” (lett nedsettende betegnelse på hvit mann) på rullebrett er virkelig egnet til å sperre opp øynene på mang en lokal butikkinnehaver og veiarbeider, og jeg får innimellom skamslått mitt eget selvbilde ganske ettertrykkelig. Men alt jeg møter er bare leende, smilende og hilsende menn og kvinner, unge som gamle på min vei. Jeg får til og med henge bakpå en pickup i ny og ne.

Jeg studerer som jeg aldri før har studert. På mitt gratis ervervede kontor over barnehagen til yngstejenta, på den lokale kafeen, i bilen, i hotellobbyer mens jeg venter på et nytt intervju med norske næringslivsledere eller lokale sivilsamfunnsaktører. Jeg får dykke ned i faglige tema som en utsultet hannkatt ved melkeskålen. Jeg nettverker med de rareste og mest interessante mennesker, både lokale og utenlandske. Jeg pløyer aviser. Og sist, men ikke minst, så leser jeg indonesisk skjønnlitteratur, historisk litteratur og regionale krimbøker til øyet blitt stort og vått. I fem dyrebare og kjærkomne timer hver dag mellom skolestart og –slutt får jeg levd ut et liv jeg trodde var tapt for alltid i det jeg sa farvel til akademia på slutten av nittitallet og bega meg ut i den store, uutforskete voksenverden.

Så er det ikke til å komme forbi at jeg har møtt de fleste av fordommene ansikt til ansikt. Ikke så stereotype, ikke så påståelige, ikke så endimensjonale, men de er der, nesten alle som en. Noe annet ville jo dessuten vært skuffende sett i lys av prosjektet mitt. Men jeg har også kunnet feire og omfavne utrolig mange nye opplevelser, en vanvittig by, fantastisk landsbygd, spennende og gode mennesker, både lokale og internasjonale, både i og utenfor det norske diplomatiet.

Hva skjedde så med skateboardet nede i kloakken, lurer du kanskje på? Joda, jeg flirte litt skjevt og beskjemmet til de to tilskuerne mine og spurte dem pent om de kunne hjelpe meg. De stumpet sigarettene, klatret ned og fisket opp det lett illeluktende brettet. Vi lo litt av det hele, hilste farvel, og jeg fortsatte hjem for å vaske brettet sammen med en av vaktene som av litt uklare grunner passer huset vårt.

Jeg sier ikke med dette at alle medfølgere skal bli skatere. Heller ikke at de bør begi seg ut på halsbrekkende sykkelturer i storbyjungelen. Men å ha et prosjekt er en god ting. Å omfavne stedet du skal bo og menneskene du skal leve sammen med så lenge likeså.

Medfølgere har pinadø den kuleste jobben i hele utenrikstjenesten! 

Den vanskelige forskningsformidlingen

Av Tarje I. Wanvik, masterstudent ved UiB, tidligere kommunikasjonsrådgiver

I sitt innlegg i BT 28. november forteller Kaia Tetlie og Tine Øverseth Blomfeldt om sine skuffelser knyttet til Universitetet i Bergens manglende kommunikasjon med folk flest om spennende og interessante aktiviteter som foregår på Høyden. De henviser til Universitetets samfunnsansvar som forskningsformidler.

Som tidligere kommunikasjonsrådgiver er det lett å være enig i de tidligere studentrepresentantenes hjertesukk. Det er i utstrakt grad vanskelig å selge inn akademiske aktiviteter til aviser og andre medier. Det er flere årsaker til dette, og basert på egen erfaring vil jeg trekke frem to sentrale faktorer som henger tett sammen:

Dårlig match

Akademikere og journalister er ofte en dårlig match. For å sette det på spissen: Der førstnevnte har en lei tendens til å fortrekke komplekse problemer og fremheve deres mange innfallsvinkler og ulike alternative løsninger, vil journalister oftere lete etter enkle problemstillinger med maksimalt to løsningsforslag som kan settes opp mot hverandre til debatt.

For å sitere fra egne erfarte eksempler: Akademikeren ønsker ikke delta i det ”overflatiske offentlige ordskiftet” og journalistene orker ikke formidle akademikernes ”forfengelige forvansking av samfunnsproblemer”.

Blaserte redaksjoner og brukere

Med dagens globaliserte nyhetsbilde har vi i tillegg fått blaserte redaksjoner og blaserte brukere. Tiden er forbi da kjente navn på besøk i Bergen skapte overskrifter. Et kjent navn selger ikke seg selv. Dette er dog en sannhet med modifikasjoner. Å selge inn kjente navn kan være vellykket isolert sett, men når kommunikasjonsavdelinger gjør dette, er det som oftest for å appellere til journalistenes latskap: ”Et sak med et kjent fjes skriver seg selv”. Problemet til akademia er at svært få akademiske kjendiser inngir de samme mulighetene til latskap. Ikke tar de seg nevneverdig bra ut på store glossy bilder, og de lar seg sjelden instruere til å si det som mediene vil høre.

Hva må så til for å drive god forskningsformidling? For det første må universitetene sørge for å ha en profesjonell ”megler” – en sentralt plassert formidlingsavdeling som oversetter begge veier i møtene mellom forskning, folk og media. Universitetet må gjøre aktivitetene de tilbyr relevante for flere både gjennom måten de presenterer dem, og i hvilke oppdragsbeskrivelser de gir sine eksterne forelesere.

Uten en profesjonelt basert og kunnskapsrik formidlingsavdeling ved alle norske universitet vil de ikke kunne oppfylle et av sine raison d’être – å formidle ny kunnskap ut til de brede lag av befolkningen. Dette er ikke et ”samfunnsansvar” i ordets egentlige betydning, det vil si noe universitetene kan velge å gjøre. Dette er Universitetet i Bergens fordømte plikt. Overføringer av dine og mine skattepenger forutsetter at landets høyeste utdanningsinstitusjoner utfører det Stortinget pålegger dem.

Samfunnsansvarsbegrepet kan man imidlertid benytte i møte med landets redaksjoner generelt og Bergenspressen spesielt. Det er ikke gitt at Bergens Tidende og Bergensavisen skal formidle forskning like hyppig og aktivt som Blomfeldt og Tetlie skulle ønske seg. Men det er lov å appellere til avisenes samfunnsansvar for å bidra til å opplyse befolkningen. Det er lov å forvente at BT som toneangivende samfunnsaktør aktivt etterspør ny forskning gjennom å kommunisere med byens største utdanningsinstitusjoner og presentere aktivitetene der på lesverdige måter. 

Det finnes nok av eksempler på at det lar seg gjøre: Jeg befinner meg for tiden i Indonesias hovedstad Jakarta. Byens to store engelskspråklige aviser formidler daglig om besøk og gjesteforelesninger ved byens svært mange universiteter. Ikke er det spesielt folkelig formidlet heller, selv om de nesten utelukkende har skremt ut en journalist eller en student for å intervjue vedkommende. Og et fast innslag er hvilken relevans vedkommende har for Indonesia. Selv Jostein Gaarders filosoferinger om klimautfordringene får en halvside. Her er både de som selger saken inn (ambassaden) og journalisten tydelig på koblingen til Indonesias store potensielle bidrag til klimasaken gjennom regnskogforvaltning.

Jeg er sikker på at både BT og UiB kan fremvise eksempler på tilsvarende god praksis. Men jeg tror samtidig at journalisters selvkritiske holdning til hva som er lesverdig og hva som selger aviser av og til står i veien for deres egen kreativitet. På samme måte står akademias manglende selvtillit i møte med det offentlige ordskiftet i veien for kreativ formidling av god, ny forskning. Man kan mene mye om kommunikasjonsavdelinger og ressurser som disse krever, men som fortolkere mellom to vesentlige maktfaktorer i samfunnet som akademia og media, tror jeg de har livets rett og vel så det.

Bistand i krise

Den senere tiden har røstene som hever seg mot bistandsbransjens elendighetsbeskrivelser, vokst i styrke.

Bergens Tidende, lørdag 3. mai 2008

Sist ut blant kritikerne er Jeppe Kolding, forsker ved Universitetet i Bergen, Eyolf Jul-Larsen fra CMI og Jonas Holmquist fra SAIH. I Bergens tidende 29. april slår de journalister, bistandsorganisasjoner og ambassader i hartkorn og hevder at her er det så mange felles økonomiske interesser at det de formidler ikke er troverdig. Kolding sier det selv: ” Det er mye sult og elendighet i Afrika, samtidig dreier det seg ikke bare om sult og elendighet. Men reiser du dit for første gang, og ser folk med utspilte mager, fluer i øynene og dårlig hygiene, blir du lett sjokkert. Det er fort gjort å bli rammet av velgjørertrang”.

Kritikken rammer ”bistandsindustrien” fra flere kanter. Afrika sør for Sahara er fremdeles i den globale bakevjen. Etter 60 år med bistand er Afrika fremdeles bakerst i køen. De fleste eksperter er enige i at de strukturelle skjevhetene i økonomisk makt, korrupsjon, tilgang til markeder, råvarepriser og utbytting bærer en større del av skylden enn tørke og flom.

Problemet til bistandsorganisasjonene blir dermed både kommunikativt og operasjonelt. Det blir for stort gap mellom det de forteller, det de ønsker å gjøre, og det de får til. Hvordan kan bistandsorganisasjonene mobilisere folk til å gjøre sitt for å bidra til å bekjempe global urettferdighet? Og hvordan skal organisasjonene selv bekjempe den samme urettferdigheten?

Markedsførere forteller at de må fokusere på nøden og elendigheten, og appellere til beskytterinstinktet til giverne. Men hvordan skal organisasjonene da bruke midlene de samler inn på denne måten, når de selv mener at nødhjelp og matutdeling ikke er veien til utvikling?

Nye aktivistbaserte strømninger forteller dem at det ikke er smuler fra de rikes bord de fattige trenger. De trenger noe nær en revolusjon, der de privilegerte samfunn gir fra seg makt og velstand for å skape ballanse. Man ansetter dermed politikere, næringslivsledere og aktivister i bistandsorganisasjonene for å påvirke maktelitene og mobilisere massene. Men disse mobiliserer ikke finansielle ressurser for organisasjonene. Å selge revolusjon til de privilegerte klasser er vanskelig.

Bistandsbransjen er avhengig av pengegaver for å kunne drive sin virksomhet. Men både måten de samler inn pengene på, og ikke minst måten de bekjemper fattigdom på, står i fare for å tære på troverdigheten til hele bransjen. Men det tærer også på de ansatte i organisasjonene. Spriket mellom idealisme og pragmatisme, å gjøre det ”rette” (og hva er nå det?) og samtidig manipulere og spille på følelser for å sikre inntektene, skaper et psykologisk press som truer arbeidsmiljø, organisasjonslojalitet, og til sist, idealismen og selvfølelsen til den enkelte ansatte.

For i møte med strukturelt baserte årsaker til fattigdom kommer de fleste av bistandens sosialantropologer, biologer, geografer, statsvitere og lærere til kort. Det er ikke mange forunt å være fagbaserte endringsagenter i globale økonomiske markeder.

Kanskje bistandsorganisasjonene ble for store tilslutt. Kanskje de enkle utviklingsmodellene åpnet opp for den enorme veksten i bistandsindustrien som vi har sett de siste 30 årene, fordi de faktisk trodde at de satt med nøkkelen til utvikling for verdens fattige masser, bare man brukte nok ressurser på det. De mer komplekse årsakssammenhengene gir ikke de samme mulighetene for vekst, fordi løsningene ikke kan kjøpes for penger.

Jeg tror vi vil se fremveksten av mindre men mer slagkraftige aktører, og som baserer seg på sterkere forankring i de sosiale bevegelsene i fattige land. Disse vil vokse frem sammen med en økende interesse for fattige lands næringspolitiske fordeler, fulgt av flere investeringer og etableringer av vestlig næringsliv. Om de får gjort så mye mer gjenstår å se, men de fattige vil kanskje få mindre schizofrene talspersoner her nord.

Russisk rulett

Norske bedrifter risikerer å sage av grenen de sitter på fordi de ikke kjenner sine egne leverandører, skriver partner Tarje I. Wanvik i magasinet Ny Tid.

I disse dager utarbeider Utenriksdepartementet (UD) en stortingsmelding om bedrifters samfunnsansvar. Samtidig ble vår egen kronprins oppfordret til ikke å besøke norske selskaper i Chile, da han var med på en promoteringstur forrige uke. I Chile gjør norsk akvaindustri det stort, men både private aktører som Marine Harvest og delvis statseide Mainstream møter motbør fra lokal miljøbevegelse. Kronpris Haakon måtte til og med avlyse deler av det offisielle programmet grunnet arbeidskonflikter i Puerto Montt, hvor mange fiskeoppdrettere holder til.

Det er mye som tyder på at dagens frivillighetslinje i forhold til bedrifters samfunnsansvar vil bli videreført av Jonas Gahr Støre og UD i stortingsmeldingen. Dermed kan vi se langt etter strengere reguleringer av norske selskapers gjøren og laden i utlandet. Dette er likevel det minste problemet. For vi kan være temmelig sikre på at stortingsmeldingen ikke vil omhandle alle de norske aktørene som er avhengige av en skog av underleverandører i en stadig mer uoversiktlig varekjede. For da gjelder det plutselig alle.
I det globale markedet har norske bedrifter mistet oversikten over sine egne leverandører. Dermed utsetter norske bedrifter seg for unødig omdømmemessig risiko. Det er på høy tid å pusse støv av virksomhetenes strategiske innkjøps- og produksjonskompetanse.

Kunnskap om egen varekjede
Det har lenge vært et viktig fortrinn for selskaper å kjenne sine kunder. Man har svidd av en ukjent mengde ressurser på kundeundersøkelser, målgruppeprofiler, forbrukerkartlegginger og trendforskning for å best mulig skodd til å selge skreddersydde produkter til kjøpesterke grupper. Hvem er kunden, hvordan tenker kunden, hva er hun opptatt av, hva drømmer hun om. Næringslivet jakter på den hellige gral, Sereptas krukke, gullskatten ved enden av regnbuen.

Vi har fått en situasjon der næringslivets eksterne kommunikasjon og søken etter gjennomsnittskunden totalt overskygger behovet for intern kommunikasjon nedover i varekjeden. Du kan få utfyllende svar om du spør en bedriftsleder hvem hans viktigste målgrupper er, men spør du ham om hvem hans viktigste leverandører er, blir han svar skyldig. Rett og slett fordi han ikke vet.

Norske innkjøpere forholder seg stort sett til varemesser og agenter for mer eller mindre kjente merkevarer som tilbyr sine produkter ved hjelp av produktprøver, såkalte ”samples” eller prøvekolleksjoner. Kjøpsavtaler inngås i forkant av produksjonsfasen. Det betyr at en norsk innkjøper ikke har den fjerneste ide om hvem som skal produsere varene de har kjøpt. Dermed føler de heller ingen behov for å ha verken kontakt med eller oversikt over hvem som produserer varene deres. Til syvende og sist innebærer dette at det er et fullstendig brudd på kommunikasjonen mellom innkjøps- og produksjonsnivåene i varekjeden til veldig mange bedrifter som selger internasjonalt produserte varer på det norske markedet.

Likevel er i dag norske selskaper helt og holdent avhengige av lavkostnadsleverandører og deres enda billigere underleverandører. I en tid hvor næringslivet er blitt globalt, og produksjon og tjenesteyting settes ut til de billigste markedene for å spare kostnader, er norske selskaper fullstendig prisgitt et leverandørregime som ikke tåler dagens lys.

Kappløp mot bunnen
Hvorfor ikke? Fordi situasjonen for produksjonsnivået er under et konstant press som avføder et kappløp mot bunnen, hvor både lavkostland og produsenter falbyr hverandre i en evig kamp om å gjøre seg lekker for internasjonal kapital. I dagens marked er det stort sett bare kostnader knyttet til arbeidskraft som er mulig å spare penger på. Dermed blir det også en sterk etterspørsel etter billigst mulig arbeidskraft. Tilbudet er selvsagt enormt. Fattige land er det mange av, og fattige mennesker er en tilnærmet ubegrenset ressurs i vår verden. Dermed presses prisene nedover og nedover.

Reguleringer av globale markeder er i tillegg svake, og de færreste av disse reguleringene har adekvate sanksjoner knyttet til brudd på retningslinjene. Verdens handelsorganisasjon er det nærmeste vi kommer slike regelverk, men selv her har man stått maktesløse i møte med kappløpet mot bunnen.

Nasjonalstatene har tradisjonelt vært det beste våpenet i kampen for å regulere slike forhold. Det vi ser i dag er en frivillig avvæpning av de samme nasjonalstatene. Avreguleringen av nasjonale markeder er i dag svært utbredt, i tillegg til at skattefrie industrisoner innenfor nasjonalstatenes grenser preger mer og mer av rammebetingelsene for den globale produksjonen. Det finnes tilsynelatende ingen grenser for hvor langt både nasjonalstater og selskaper er villige til å strekke seg for å trekke til seg internasjonale investeringer.

Profesjonelle vaktbikkjer
De eneste som faktisk overvåker disse produksjonsforholdene mer eller mindre systematisk er frivillige organisasjoner, globaliseringens såkalte vaktbikkjer. Både i Norge og internasjonalt har disse organisasjonene vokst seg store og sterke de siste 20 årene, og krever å bli tatt hensyn til, med god grunn. Disse organisasjonenes kommunikasjons- og overvåkningskompetanse får de fleste norske bedrifters til å blekne. De har kommunikasjonsavdelinger med betydelige kommersielle interesser og motiver, de har researchere og politikkutviklere, mediekontakter, sterke nasjonale og internasjonale allierte, og sist, men ikke minst, svært gode historier å fortelle fra de globale markeders skyggesider.

Med så sterke overvåkere bør det ligge til rette for en betydelig nivåheving på norske bedrifters kunnskap om og kjennskap til sin egen varekjede og sine leverandører. Uten en opprusting av innkjøpsrutiner og produksjonsstrategier vil mange virksomheter stå i fare for å sage over grenen de sitter på. De kan ikke være fullstendig avhengige av et leverandørregime de overhodet ikke kjenner til eller tar ansvar for.

Døve ører i NHO?
Næringslivets hovedorganisasjon, som skulle sitte nærmest løsningen på denne utfordringen her til lands, mener tilsynelatende at dette ikke er noe stort problem. Leif Olsen, mote og fritidsdirektør i HSH, velger å se positivt på situasjonen, og påstår hardnakket i et leserinnlegg i Dagbladet (12.11.07) at billige klær på det norske markedet er en vinn-vinn situasjon for både fattige arbeidere og rike forbrukere.

Han mener det selvsagt er beklagelig at lønn og arbeidsforhold er dårlige i mange fabrikker i de landene vi importerer fra, men hevder likevel at det er udiskutabelt at kleshandelen bidrar til velstandsutviklingen i disse landene.

Utfordringen blir dermed enkel til NHO: Vil organisasjonen ta motedirektøren sin på alvor, og be medlemsbedriftene sine dokumentere at deres import av klær og andre forbruksvarer fra fattige land bidrar til faktisk velstandsøkning? En slik dokumentasjon ville være utmerket første steg for norske virksomheter i deres arbeid med å få oversikt over sin egen varekjede.
01.02.2008

Julebrev 2007

Kjære venner og familie

Dette har virkelig vært året da absolutt alt skjedde i vår lille familie.

Det hele begynte med at vi kjøpte et hus i Alvøen, rett utenfor Bergen. Usett!! Torill var gravid, og lå i fosterstilling og tutet i tre døgn etterpå, vel vitende om at vi var halvgale som faktisk svei av millioner av kroner uten å vite om vi faktisk ville ha det huset. I ettertid innser Tarje også at det kanskje var litt i overkant, men du og du så bra det ble! Innimellom må man bare satse…

Våren ble naturlig nok preget av oppbruddstemning. Våre fantastiske venner og naboer på Keyserløkka holdt avskjedsfest på plenen utenfor til ut i de små timer. Både på Kirkens Nødhjelp og i Utenriksdepartementet ble det også vinket farvel, og det hele føltes som om vi skulle flytte til andre siden av jorden. Samtidig var det godt å få sagt ordentlig farvel til gode arbeidskolleger og ikke minst til alle vennene våre.

Salget av leiligheten på Keyserløkka gikk lett. Vi solgte i siste liten. Allerede etter påske begynte det såkalte ”markedet” å skjelve, og prisene sank. Vi dro rett på påskefjellet, lettet over at salget var unnagjort og at det nye lånet dermed ikke var egnet til å knekke oss. Påsken tilbrakte vi på hytten til farmor, hvor det var metervis med snø og fint påskevær (antakeligvis det eneste stedet i landet med sol denne påsken).

Tenk, så vi fikk barnehageplass!! Rett bak huset ligger Lauras nye barnehage. Vi var på befaring i mai, og hadde tidenes mest effektive oppussingsuke i Bergen. Vi bygget nytt kjøkken og malte alle flater i tv-stuen og på soverommet.

Lauras oldefar var veldig syk på dette tidspunket, og vi var svært bekymret for hvordan det ville gå med ham. Men han kom seg mirakuløst, og er i dag en meget sprek 93-åring.

Sommeren kom, med flyttesjau og verdens mest ambisiøse timeplan. Vi skulle flytte ut, vaske pakke flyttebil, kjøre over fjellet, tømme bilen og bære inn i det nye huset på 24 timer. Takket være våre uvurderlige naboer fikk vi båret ut et pinlig stort flyttelass og spredt det utover hele nabolaget til spott og spe, før vi dyttet det inn i leid bil. Bestefar var sjåfør, onkel Arild var flyttegutt. Uten dem, samt god hjelp fra resten av familien da vi kom frem, hadde timeplanen gått til hundene.

Det tok Laura tre uker å konvertere til et kav bergensk tonefall, selv om r’ene fremdeles henger igjen i Oslo. Som takk tok Bergen imot oss med en måned sammenhengende godvær og høye badetemperaturer. Vi koste oss og ventet på Anna. For å korte ned ventetiden kjøpte vi oss kano. Laura og Pappa tok seg en overnattingstur på Småvannet og bodde en natt på en øy som Laura kalte ”Gamleøyen”.

Oppussingen fortsatte utover sommeren, med utvendig maling og deltakelse fra hele familien. Plutselig hadde vi hage og stakittgjerde, og kanskje 560 snegler som plagsomme leietakere i hagen. Dagene gikk med til bading, fisking, bærplukking og hagearbeid.

4. juli kom Anna Lovise, 11 dager på overtid til tross for akupunktur som visstnok skulle hjelpe. Mammaen var godt lei, så nedkomsten var svært velkommen. Vi kom jo tross alt hjem for å gyte, så nå føltes det hele fullbyrdet. Vi hadde nydelig utsikt over byfjellene fra Kvinneklinikken…

Laura fylte 4 år 27. september, og fikk flott rosa tohjulssykkel. Den brukte hun hele høsten på kveldsturer med pappa på slep ned til kaien og opp til barnehagen.

Hverdagene denne høsten har vært preget av mange koselige besøk av venner og familie her i Alvøen. Det virker som om folk trives her like godt som vi gjør. Laura har venninner på besøk etter barnehagen, og hun er ofte hos dem også.

Et av høstens store høydepunkt var krabbefest med familien. Hver lørdag hele sommeren kommer det krabbefiskere på kaien og selger levende krabber. Laura og pappa var nede og kjøpte 11 store krabber og bar dem hjem i ”levende” plastposer!

Litt om hver og en i sær:

Anna Lovise er en svært blid og rolig jente som nå har rukket å bli 5 måneder gammel. Hun er svært lik sin storesøster på alle måter. Livet består mest av pupp og soving, men hun elsker å leke med storesøster og sitte i babybjørn-selen og se på alt de voksne driver med. Hun har akkurat like lite hår på det lille hodet sitt som storesøsteren hadde i den alderen.

Laura Margrethe storkoser seg i Alvøen. For første gang har hun fått sin egen hage hvor hun kan løpe ut så mye hun vil. Hun vanner blomster, plukker bær, måler nedbør bak huset, plukker visne roseblader, besøker hestene på ridesenteret, og tilbringer masse tid med besteforeldrene, til stor glede for alle parter.

Barnehagen er en liten privat sak rett bak huset, hvor det går 17 barn fra 3 til 5 år. Med andre ord temmelig forskjellig fra den forrige. Hun savnet likevel de gamle vennene sine en god stund, og sender dem brev innimellom.

I desember var hun på sin første ferie uten mamma og pappa. Bestefar tok henne med til Trondheim hvor hun fikk en god dose vinter, med juleforberedelser, snømann og aking i hagen.

Størstejenten vår er plutselig blitt ordentlig stor. Hun er helt fantastisk med lillesøsteren sin, og både koser med henne og underholder henne med dans, ablegøyer og sang. Anna svarer med å hyle av fryd.

Torill koser seg hjemme med Anna, og har travle dager med byturer og vennetreff og trening med god hjelp fra mormor, som triller Anna hvileløst gjennom sentrum mens mor trimmer. Torill har også fått sin egen barselgruppe med gamle kolleger fra Christian Michelsens Institutt, hvor hun arbeidet før hun dro til Oslo.

I tillegg prøver hun å få herredømme over rattet på bilen vår, og få dreisen på forskjellen på høyre og venstre.

Hagearbeid er den nye hobbyen, og hun har faktisk begynt å gjøre husarbeid! Torill har funnet seg til rette her på vestkanten, og har fått nye gode bekjentskaper blant naboene og foreldrene til ungene i barnehagen.

Jobbsøking blir det også tid til, og vi er alle spente på hva det blir tilslutt.

Tarje har begynt i ny jobb som kommunikasjonsrådgiver i Nor PR, et bergensbasert kommunikasjonsbyrå. Hans radikale venner sier han er blitt en del av den ”nye økonomien”, og forstår ikke hva han holder på med. Han er selv veldig fornøyd, og arbeidet svinger fra akvamedisin til bistand, og lederkurs på Solstrand (!). Kontorene har flott utsikt mot Bryggen og Fløien, og mange tviler nok på om han arbeider i det hele tatt med det blikkfanget… Hans kone er mektig imponert over at han fortsatt kommer hjem til middag hver dag, selv med ny jobb.

Klimakrisen har satt sine spor også hos oss, så Tarje tar bussen så ofte han kan til jobben. Han synes for øvrig det er litt rart å ta bussen omtrent den samme veien som han tok den for 20 år siden, men har for lengst innsett at han faktisk er en Loddik.

Adventstiden kom til Alvøen med fint, klart vær, fakkeltog fra skolen til festplassen foran de små husene, og lystenning og julesang, gratis pepperkaker, juletrehenting i Alvøskogen og gløgg.

Julemarked er det også her, så om noen ønsker skikkelig julestemning vet dere hvor dere skal legge turen til neste år!

Det som likevel er aller vanskeligst å fatte er at vår lille familie flyttet hem det året gullet kom hem. Tenk det!

God jul alle sammen!!! Håper vi sees i året som kommer.

SVs selvkritikk

Jeg registrerer med tilfredshet at SVs Stortingsgruppe har evaluert seg selv og partiet, og kommet frem til mange av de samme konklusjonene som jeg har hatt.

Deres forslag går i korthet ut på følgende:

1. Stortingsgruppen skal rendyrkes som politisk verksted
2. Partiorganisasjonen skal konsentrere seg fullt og helt om organisasjonsutvikling og partibygging lokalt
3. Regjerings-SV skal konsentrere seg om å oppfylle Soria Moria.
4. I tillegg skal partiet søke alliansepartnere som kan være premissleverandører for SVs politikk, og bindes fast til politikken på en måte som skaper støttespillere også utenfor partiet når vedtak skal "selges" til befolkningen.

Til forveksling likt denne anbefalingen fra min penn

Rekruttering: selvproletarisering og arbeiderflørt, eller selvinnsikt og egenart?

Jeg hørte på min vei til jobb i dag at SV vurderer å trekke til seg flere “arbeidere”, gutta på gølvet. Vær så snill: det er noe som heter komparative fortrinn. SV har alltid vært et parti for myke menn og sterke kvinner, og det appellerer sjelden til målgruppen som går med vernesko og hjelm.

Jeg mener SV må dyrke sin egenart, det vil si trekke til seg akademikere, ansatte i offentlig sektor og både offentlige og private helsearbeidere, lærere, barnehageansatte, byråkrater m.m.

Det er jo her folk er i Norge anno 2007, så det skulle være nok å ta av!

Selvproletarisering og arbeiderromantikk er en av de flauere delene av sosialismens historie. Nå må vi være stolte av hvem vi faktisk er, og rendyrke disse sidene.