Hallgrim-konspirasjonen

Høyre med fordekt offensiv for å kapre brune velgere

Høyre har sett seg lei på at FRP skal svømme fritt og alene i de grumsete delene av velgermassen, og lanserer ny og velprøvd spinning-taktikk.

Hallgrim Berg er ute med ny bok om den muslimske fare. Høyres gode rådgivere fra kommunikasjons- og tenketank-anstaltene har de siste ukene lagt siste hånd på verket for å slippe løs en stripete ex-politiker i bokmarkedet, og på den måten vise at selvsagt tar Høyre avstand fra grums, men at det likevel er lov å ha litt skitne tanker, selv om man stemmer blått.

Redaksjonene går fem på, og høyrefolk holder klokelig lav profil. Her er det bare å sitte stille i båten og vente på at de brune hordene skal strømme til telefonene for å ringe fram Høyre på meningsmålingene...

Nu går alt så meget bedre

Radioen melder at 50 prosent av de som har meninger om sånt mener at SV er partiet med best miljøpolitikk i Norge.

I tillegg går SV kraftig fram på siste meningsmåling for TV2. Dersom noen tviler, vil jeg igjen henvise til min forrige sak, og gjenta: klimasaken er en ypperlig sak for partiet og for fløyene både til venstre og høyre i regjeringen. SV viser vei, og nå viser folket også at de er enige med SV i denne saken.

Da er det jo bare å gi oss plass ved roret i miljøsaken da, Jens!

SV stuper

Bergens Tidende melder at SV får en oppslutning på bare 5,7 prosent i dagens måling fra Sentio. Dette er meget urovekkende, og vitner om at den livsviktige "samtalen" internt i regjeringen ikke er helt der den bør være.

I en periode der en av SVs store kjernesaker gjennom to tiår er på alles lepper, klarer altså vi det kunststykket å falle som en stein på meningsmålinger.

Jeg vet at alle dere som er imot regjeringssamarbeidet vil heve stemmen og si "hva sa vi", men jeg mener det ikke er så interessant i denne sammenhengen. Det er klart det er vanskelig å stå last og brast med kraftsosialister og storbønder i akkurat denne saken. MEN: som jeg har skrevet om tidligere er det nesten utelukkende muligheter som følger av et sterkt klimafokus i norsk offentlighet. Tillat meg å ramse dem opp igjen:

Klimasaken har et godt potensiale som samlende for flankene. Den inneholder muligheten for

- et reguleringsregime som faller i god jord på venstresiden, og som befolkningen synes moden til å omfavne, med en blanding av positive incentiver til de snille og hardere sanksjoner overfor forurenserne.

- en teknooptimistisk våt drøm av et industrieventyr som vil stagge kraftsosialistene

- et idealistisk prosjekt som grenser til utopi, som lokker vindrikkerne og filosofene ut på banen

- en realpolitisk tvingende nødvendighet som gror godt bak dassen til Jens & co.

Hvorfor får vi det da ikke til??

Konsensus mellom flankene

Nå er det virkelig på tide å slutte rekkene og drive god venstrevridd politikk.

Valla-saken ser ut til å lamme deler av AP på en måte som jeg har fryktet en stund. Det er for mange hos dinosauren som har hatt litt for vanskelig for å svelge venstredreiingen av partiet og regjeringen.

Både oposisjon og høyreflanken i AP vet å benytte tiden godt i kjølvannet av Vallas dårlige håndtering av Yssensaken. Det første man må gjøre er i alle fall å gi Valla og LO-ledelsen bedre rådgivere (som de med nødvendighet må lytte til, selvsagt!).

I tillegg må vi bedrive god venstrevridd politikk og vise velgerne at prosjektet vårt er på skinner!

For å få dette til nå må vi fronte de sakene hvor vi kan a) skape konsensus mellom flankene, og b) skaper reelle endringer for fellesskapet.

Klimasaken har et godt potensiale som samlende for flankene. Den inneholder muligheten for

• et reguleringsregime som faller i god jord på venstresiden, og som befolkningen synes moden til å omfavne, med en blanding av positive incentiver til de snille og hardere sanksjoner overfor forurenserne.
• en teknooptimistisk våt drøm av et industrieventyr som vil stagge kraftsosialistene
• et idealistisk prosjekt som grenser til utopi, som lokker vindrikkerne og filosofene ut på banen
• en realpolitisk tvingende nødvendighet som gror godt bak dassen til Jens & co.

Vallas helvetesuke

Kraftsosialistene mangler soleklare arvtakere etter Norges mektigste (kvinnelige) sosialistiske leder.

Det har ikke vært lett å være Gerd Liv i uke 3. Klassekampens Bjørgulf prøver å konspirere dette til å være mer eller mindre planlagt, eller i alle fall koreografert av høyrefløyen i AP. Det kan godt være, men makan til klønete håndtering av et varslet angrep skal du lete lenge etter. Vallas hjelpeløse hevnbrev til norske redaksjoner er på absolutt bunnivå.

Dette brevet er, tross alle feil Valla ellers måtte være skyld i som personalleder, hennes verste tabbe. Hun har rett og slett ikke lov til dette som personalleder! Dermed blir det desto merkeligere at ikke et godt regissert angremøte / -brev til dagsavisen og over eteren i NRK sier noe om dette brevet. Har hun brukt informasjonsrådgivere fra privat sektor, som ikke kjenner til arbeidstakers og arbeidsgivers rettigheter og plikter?

Det er mulig Valla slipper unna de tøffeste sanksjonene fra egne rekker, inklusive APs landsstyre i februar, men det er mer fordi kraftsosialistene mangler soleklare arvtakere etter Norges mektigste (kvinnelige) sosialistiske leder. Det er et dårlig utgangspunkt for en arbeiderbevegelse som uansett må velge ny leder før neste stortingsvalg, og en rødgrønn regjering som trenger en venstredreid og pansersterk LO-leder for å vinne neste valg.

Valla vil uansett passerer den magiske 60 års grensen før den tid.

Er seminarer løsningen?

Akk. Pil&Bue sitter fastlåst i strategiske planer og prosesser i noen dager. Lurer på om det egentlig beveger verden så mye som en tøddel...

I påvente av nye krumspring her, anbefaler jeg sterkt Heikkis innspill i handelsdebatten. Det er faktisk veldig bra, selv om noen presiseringer var nødvendig...

Lysbakken og LO

Det er nok SV selv som må gjøre mesteparten av jobben for å bli venn med fagbevegelsen.

Audun Lysbakken har vært ute og kritisert deler av LO for å være miljøsinker og bakstreverske i arbeidet med å rense norsk industri for klimautslipp. I tillegg mener han at LO bør løsne båndene til AP og åpne opp for flere parti-patnere. Dette utspillet har naturligvis irritert LO-toppene, særlig jern og metall-adelen.

Og kanskje med rette. Tradisjonelt sett er det jo mer SV som ikke har hatt evne til å tilnærme seg fagbevegelsen enn omvendt. Det er jo vårt parti som har syntes jern og metall-LO har vært noen store, tunge menn med skjeggstubber og bicepser på størrelse med våre lår som har trampet rundt og streiket og drevet interessekamp på egne vegne.

SV har jo i større og mindre grad sittet med teen sin og rødvinen sin og skuet fælen bort på dette beistet og tenkt at "takk og lov at AP tar seg av de derre". Så kan vi være røde vi også, og støtte deres kamp, men takke oss til å ta dem i hånden.

Som jeg beskrev her, så har SV fremdeles et noe anstrengt forhold til fagbevegelsen og arbeidsrettigheter her på berget, men det kommer seg sakte. Jeg tror SV kan kapitalisere stort på å fokusere nettopp på arbeidsforhold og fagorganiseringens grunnleggende styrker og fordeler i valget til høsten.

Men Audun, det er nok vi som må gjøre mesteparten av den jobben det vil være å bli venn med fagbevegelsen. Det er vi som må gjøre våre hoser grønne hos dem, ikke omvendt. LO er nok ikke så skummel og stokk konservativ som vi en gang trodde, og i en brytningstid som vår, hvor fellesskapet er under harde skyts fra profittjegere og arbeidskraft-halliker fra øst, så kan LO vise seg å være en nødvendig vakthund.

Forslag til endring av Internasjonalt Utvalg

SV trenger en bredere, mer slagkraftig, faglig fundert og godt forankret utenrikspolitikk! Vi er på god vei, og mange gjør en hederlig innsats. Men Internasjonalt Utvalg trenger fornyelse.

I min noe spredte serie om forbedringer av organisasjonsorganer for SV, er vi nå kommet til Internasjonalt utvalg (IU). Her har bølgene skylt høyt den siste perioden, og flere med meg føler at vi kan miste verdifull tid for SV på den internasjonale politiske arena dersom vi ikke skaper et større og sterkere rådgivningsorgan for representanter og politisk ledelse.

Det trengs et bredere mangfold i IU, men uten at IU mister sin innflytelse som "kraftfullt organ".

Dette kan borge for små arbeidsgrupper internt i IU som får sine forslag vedtatt av et samlet IU (som forsåvidt WTO-arbeidet i 05/06 er et eksempel på).

Noen forslag:
- Bistand- og gjeldspolitisk gruppe
- Handelspolitisk gruppe
- Klimapolitisk gruppe
- Gruppe for FN-reform
- Gruppe for internasjonale, militære operasjoner
- Gruppe for globale (sosialistiske) allianser

Kanskje dette blir for omfattende, men jeg tror det hadde vært morsomt å forsøke i en eller annen skala.

Blå ledelse part 2

Den fiolette fare!

Hvilken farge har din ledertype, spør Ukeavisen Ledelse? Tove Steinbo, såkalt ekspert på fargenes psykologiske betydning, forklarer i sin bok fargene forteller:

Rød: Risikovillig og selvrettferdig: Ariel Sharon, Gro H. Brundtland
Oransje: følelsesstyrt livsnyter: Petter Stordalen
Gul: maktsøkende: Pave Benedict
Grønn: Oppofrende og sårbare: Kofi Annan
Blå: de rikeste i verden (ja, avisa kaller dem dette): Bill Gates og de fleste andre næringslivsledere
Indigo: visjonære, intuitive, filosofiske: Rudolf Steiner og resten av lederne i humanitær sektor
Fiolett: geni og gal: Bill Clinton, Mikhail Gorbatsjov, Martin L. King og Osama Bin Laden

Ikke rart at dette slår an i blå kretser: Her er de blå de rikeste i verden, mens både Bill Clinton, Martin L. King og Osama Bin Laden blir plassert i samme bås - som gale (genier). Fysjom, alt som stinker revolusjon og annen solidarisk ideologi må vi for all stue bort på samme mentalinstitusjon - NU!

Blå ledelse part 1

Utgangsposisjonen for analysen blir altså: har du møtt motgang i livet er du litt vanskelig, men har du derimot hatt suksess, så er du egentlig en skikkelig kul fyr.

Ukeavisen Ledelse og Per - Egill Frostmann forsøker seg med litt livsfilosofi i siste papirutgave. Her er et lite utdrag av hvordan betydelige livshendelser kan forandre de synaptiske forbindelsene i hjernen (!):

1. Hvis du ble skilt fra dine foreldre som liten kan du være litt usikker på hva livet vil bringe
2. Hvis du ble mobbet som liten eller voksen, kan du være vanskelig å overbevise om noe eller du kan hele tiden være på vei vekk - fra.
3. Et stort tap (mistet jobb eller noen nære) kan flytte ditt tidsperspektiv fra fremtidig håp til fortidens tristhet
4. En kjempesuksess kan gi deg bedret selvfølelse, du blir tryggere på deg selv og kan bli bedre til å håndtere uventende forandringer

Mye kan sies om denne listen, men mest av alt forteller det meg at Ukeavisen Ledelse ikke er velsignet med særlig rådgivningskompetanse.

Utgangsposisjonen for analysen blir altså: har du møtt motgang i livet vil du bli litt vanskelig, men har du derimot hatt suksess, så vil du egentlig være en skikkelig kul fyr med masse god selvfølelse.

Ikke rart halve BI går på prozak...

Kulturelite, jeg?

Etter dagbladets famøse test ble dette dommen over pilogbue:

Bedømmelse:
En fot i begge leire er aldri dumt. Du kan like gjerne digge «Rompa mi» som «Nøtteknekkeren», og går på Smuget og Kunstnernes Hus med samme eleganse. Hvis du ikke blir for full da.

Det er det jeg alltid har sagt: jeg er ja takk begge deler, hehe

En annen side forteller at man må minst ha 10.55 års utdannelse eller mer for å forstå denne bloggen. Jaja, jeg holder meg i alle fall nesten innenfor obligatorisk skolegang...

Systemkrise i sivil sektor

Sivil sektor gjør seg selv en enorm bjørnetjeneste ved å fortsette sin lettvinte vei til målet. Kondisjonalitetsdebatten aktualiserer grenseoppgangen mellom profesjonalisme, aktivisme og mobilisering på en kritisk måte.

Jeg leser så øyet blir stort og vått disse dagene: betingelser for lån til fattige land skal sømfares og vurderes. Verdensbanken (WB) og Det internasjonale valuttafondet (IMF) er under lupen, sammen med samtlige NGO'er som har vært toneangivende for gjeldsdebatten og kritikken mot tvungen liberalisering av offentlige tjenester og naturressurser. Benedicte Bull, som har ledet arbeidet med en bakgrunnsrapport for "Oslo Conditionality Conference" i regi av UD, skriver i en kronikk i dagens Klassekampen at de to finansinstitusjonene har endret seg mye, selv om det også finnes bevis for at mye er ved det gamle.

Hva hun imidlertid ikke sier i kronikken, men som kommer fram i rapporten, er at sivilsamfunnsaktørene som hardnakket kritiserer privatiserings og liberaliseringsbetingelser fra WB og IMF har en tendens til å ha svak eller sviktende argumentasjon for meget bastante standpunkt og påstander.

Dette er sedvanlig dårlig politisk påvirkning. Sivil sektor gjør seg selv en enorm bjørnetjeneste ved å fortsette sin lettvinte vei til målet. Dette aktualiserer grenseoppgangen mellom profesjonalisme og aktivisme på en kritisk måte.

Faglig profesjonalisme
Det sivile samfunn har i en årrekke bygget opp solid kompetanse på lobby og beslutningspåvirkning som arbeidsform og arbeidsredskap i kampen for en bedre verden. Dette er vel og bra, men man har ikke i like stor grad fulgt opp med ditto profesjonalisering av politikkutviklingen og ikke minst analyseverktøyene.

Det er ofte de samme folka som sitter med beslutningsmakten i NGO'ene som det var da de startet på 90-tallsbølgen av internasjonal solidaritet. De har fått mer profesjonelle undersåtter som serverer politiske muligheter på sølvfat, men NGO-adelen har ikke selv gjort hjemmeleksene sine og oppdatert seg eller gitt plassen over til mer profesjonelle krefter.

Det finnes selvsagt unntak fra denne regelen, takk og pris, men dersom det sivile samfunn skal vinne politiske seire i viktige saker som kondisjonalitetsdiskusjonen, så må vi øve et profesjonelt så vel som folkelig press på beslutningstakerne og politikkutformerne.

Kombinasjonen av folkelig forankring og politisk profesjonalisering er en meget utfordrende posisjonering, men den må gjennomføres dersom folkelig baserte lobbyinitiativer skal lykkes.

Mobiliseringsprofesjonalisme
På den andre siden vil man kunne angripe Bulls giftige kritikk av sivilsamfunnsaktører ved å stable på beina folkelig mobilisering av dem disse liberaliseringsbetingelsene rammer. Mennesker i fattige land som lider under forringet offentlig tjenestetilbud, privat kapitals overtakelse av naturressurser og så videre.

Problemet til det sivile samfunn blir at dersom de ikke klarer å mobilisere disse, vil beslutningstakerne og politikkutformerne mer eller mindre rettmessig kunne spørre om disse lidende menneskene faktisk finnes... Da nytter det ikke å "snakke på vegne av de fattige". Da må de selv snakke!

I begge disse inngangene har det sivile samfunn en tendens til å velge lettvinte løsninger. Ikke tar de seg råd eller tid til å skaffe seg tilstrekkelig faglig tyngde til å vinne en debatt, og ikke tar de seg tid og råd til å mobilisere de menneskene som faktisk berøres av de problemene de setter på dagsorden.

Dette blir tilsammen en systemisk krise for sivil sektor! Det er for mange små og søte NGO'er som liker å leke politikere og lobbyister, men som helt glemmer å mobilisere dem det gjelder. I fattige land finner man ditto utvikling hvor disse norske og vestlige NGO'ene finner seg venner som starter tilsvarende små og marginale NGO'er som liksom skal representere "folket" og være "stemmen fra Sør".

Folkelig deltakelse og mobilisering må være stikkordene for en reform av sivil sektor, parret med grundig politisk håndverk og støttefunksjoner fra faglige aktører.

Da statsråden kom til oss

Lokaldemokratiet viste seg fra sin vakreste side, på toppen av byen og bydelen vår!

Noen dager er vakrere enn andre. Onsdag kveld var det duket, klappet og klart, til storfint møte i mitt kjære borettslag. Landets finansminister skulle komme og presentere sine vyer og visjoner for budsjettåret 2007, ja, og for hele regjeringsprosjektet, viste det seg.

For Grünerløkka SV var det viktig å dra nytte av at vi og vårt parti sitter i regjering. Det norske demokratiet er tuftet på nærhet mellom folkevalgt og velger, mellom regjering og folk, og hva annet er et symbol på dette enn et folkemøte mellom landets finansminister og et middels borettslag, i periferien av nedslagsfeltet til landets største SV-lokallag, i et lite trehus på toppen av bydelen vår?

For Keyserløkka Sør Borettslag var det viktig å utnytte det flotte engasjementet som kom til syne under forrige generalforsamling, der det viste seg å være både rom og betydelig potensial for politisk aktivisme og deltakelse.

Som den første SV-finansminister har hun laget sitt første budsjett, og det påhviler henne et voldsomt forventningspress, selvsagt, men også stor entusiasme fra alle oss som har gledet oss til å være med å forme et Norge for fremtiden.

Og forventningene mine ble innfridd. Ikke bare viste lokaldemokratiet seg fra sin vakreste side, men ikke engang en sylskarp Maria Reinertsen fra morgenbladet klarte å finne sprekker i lakken. Hennes noe famlende søk etter misfornøyde SV'ere ble tilsvarende tafatt som Pølle Chaffeys postulerte oppgjør med partiet. På en dag som denne er SV hel ved!

FRP-skryt

VG skriver at SV-leder og finansminister Kristin Halvorsen får skryt fra uventet hold. Carl I. Hagen mener hennes arbeid i regjering er et eksempel til etterfølgelse.

Hagen uttaler at - Det at SV er en fersk juniorpartner i Regjeringen, innebærer en uvant utfordring i forhold til å gi og ta. I samme situasjon ville vi ha måttet inngå kompromisser og deretter se våre velgere i øynene og si: Vi kjempet som løver i denne saken, men vi nådde ikke frem. Dette innebærer at de andre regjeringspartnerne må gi tilsvarende i andre saker, som vi så i forbindelse med Afghanistan-saken, sier Hagen.

Som jeg tidligere har sagt, mener jeg faktisk at SV klarte å få alle til å tro at vi tapte gasskraftsaken, selv om vi hadde en av de bedre politiske ukeresultatene på lenge den gangen.

Men politikk til side: jeg mener og tror at juniorpartner SV i betydelig større grad enn "storebror" AP har forstått hva det innebærer å forankre politiske beslutninger i parti og stortingsgruppe. Jeg er også fullt klar over at vi ikke alltid har fått det til, men SV har hatt en bratt læringskurve, og jeg må igjen si at jeg er temmelig fornøyd.

Og til alle dere som tror Hagen gjør dette bare for å gjøre FRP en tjeneste ved å spille gammel troverdig brobyggende partihøvding for en potensiell regjeringen Jensen, kan bare slappe av: FrP kommer ikke i regjering. Det skal vi sørge for!

I MORGEN KAN DU MØTE KRISTIN HALVORSEN OG SPØRRE OG GRAVE OM EN AV DE STØRSTE BRAGDENE TIL VÅRT LILLE PARTI I DETTE ÅRET: STATSBUDSJETTET 2007.

STED: VILLA SOLHAUG, KEYSERLØKKA
TID: 1830 - 2000

Prosesspress

Skal regjeringens forslag forankres gjennom mediene??

På bakgrunn av gjentatte påståeligheter fra Sykkelstyret i Bergen (dog nordlandstrompet!) ønsker jeg herved å løfte fram regjeringens (mangelfulle) beslutningsprosesser, og hvilke konsekvenser dette bør få for et lite regjeringsparti som SV.

Det er hevet over enhver tvil at håndteringen av sykelønnsordningen var usedvanlig dårlig, og selv om undertegnete selv har stått for en del lite forankrete forslag i min tid, så må jeg ærlig innrømme at det var med vantro jeg hørte Valla slakte forslaget med at hun hadde hørt om dette, men avfeiet det som det rene tøv overfor Jens før sommeren.

Jeg tror imidlertid at problemene oppstår tidligere enn i forhold til (manglende) sonderinger med landsorganisasjonen eller kaptitalistene. Det er nok av folk nedover i regjeringspartienes egne rekker som ville vært i god stand til å tipse partikollegaene sine i regjeringen om hvem man må snakke med før et slikt forslag legges fram for folket. Dessuten tror jeg også at innspill fra partiapparatet og de folkevalgte ville stått seg godt i forhold til en slik sak.

Nå skal ikke jeg være den som maser om økt deltakelse i enhver prosess som regjeringen initierer og fullfører, jeg er nok for elitistisk anlagt til det, men det finnes viktige saker og mindre viktige saker, og uansett så finnes det et begrep som heter forankring.

Hvordan skal da denne forankringen skje? Vel, i alle fall ikke gjennom mediene, for å starte der. Jeg håper rådgivere og statssekretærer (og et ikke ubetydelig knippe grisedyre kommunikasjonsrådgivere, kan jeg tenke meg) i relevante departementer gremmer seg og sover direkte dårlig i disse dager, for makan til dårlig politisk håndverk skal man lete lenge etter!

SV må våkne, SV må følge saker tettere fra partiapparatet, de folkevalgte må holde seg orientert. Selvsagt skal de også orienteres, men det foresvever meg at det er enklere at de folkevalgte følger opp regjeringen i mange saker enn omvendt. Det er jo det de er satt til å gjøre!

Det er faktisk en skam at ikke et slikt forslag som her er lagt på bordet ikke har versert livlig i partiet gjennom hele sommeren.

Kontrakt mellom velger og valgt nødvendig

Min gode venn Ketil R hadde i dagbladet lørdag et harmdirrende oppgjør med vår sommersløve regjerings mangel på koordinering og solidaritet med seg selv. Han har sjelden hatt så rett når han er så opprørt, og denne gangen treffer han virkelig spikern på hodet.

Det er noe så enkelt som respekt for de velgerne som bar fram de rødgrønne til regjeringskontorene som i sommer har vært totalt fraværende hos nessekonger av ulike slag rundt om i partiene. Nå kan nok en god del av utspillene også tilskrives urutinert omgang med media, noe særlig lekkasjene og barnehagesaken vitner om, men mangel på rutine står seg dårlig sammen med tvilsomme motiver, og her må partiene stramme tøylene sine. Det finnes sikkert nok av tvilsomme motiver og, mer diplomatisk formulert, forskjellige syn på regjeringens politikk i partiapparatene rundt om i landet, men nettopp derfor er det så viktig at dette kompenseres med bedre rutiner!

Kan noen være så snill å starte medietrening av våre folkevalgte fort som faen? Og da ikke automatisk den formen for medietrening som prediker at all PR er god PR, bare du kan fremføre og kle deg pent. Jeg snakker om trening i hva man sier og hva man ikke sier, i hva som må formuleres rundt og hva som tåler å spisses. Jeg tenker på kursing i hva som er kommunikasjon som tjener saken og det mandatet man er gitt av velgerne.

Jeg vet at Ketil R driver med slikt, og selv bidrar jeg mer enn gjerne.

Til slutt tør jeg ønske meg et elementært kurs i hva det vil si å være folkevalgt, som små og store posører og andre politikerspirer må igjennom før de kan plasseres foran en mikrofon. Disse kursene bør være partispesifikke, og utarbeides i samråd med velgerne, slik at vi kan få en effektiv kontrakt mellom velger og valgt. Det ser ut til at dette er tvingende nødvendig for å holde tømmene stramme på en regjering som i dag gir ny giv til min fars onkel salig Per Bortens staurbæring.

Støttegrupper for statsrådene

Jeg vil herved gratulere SVs landsstyre med vedtaket om å opprette rådgivende grupper for hvert av områdene man har statsråder på. Dette er en klartenkt tanke (se SVs store utfordring). Audun kommenterer dette her. Jeg vil imidlertid reise spørsmålet om internasjonalt utvalg er tilstrekkelig for å håndtere porteføljene til Erik S og hans politiske ledelse i utviklingspolitisk.

Dette er mer enn "internasjonal politikk", og krever bistandskompetanse, utviklingskompetanse, evner til å trekke tråder mellom handels-, klima-, gjelds-, og maktpolitikk og utvikling. Utfordringer som illegitim gjeld, godt styresett, FN reform, klima, WTO og handelspolitikk, kondisjonalitet, effekt av utviklingshjelp, kjønn, ja i det hele tatt hele Pandoras eske av omkringliggende herligheter i utviklingspolitikken. Bare et lite innspill fra en som ikke kjenner hele porteføljen til internasjonalt utvalg, og som med glede tar feil i dette spørsmålet.

Utdanning og økonomisk utvalg er imidlertid glimrende, og dette er sårt trengt.

Jeg gleder meg med dere, og håper på mange gode leveringer til statsrådene på praktisk politikk og teoretisk grunnlagsarbeid.

Mitt liv for et borettslag II

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/article1349470.ece

Aftenposten melder at halvparten av befolkningen ikke bryr seg om politikk, eller synes det er for vanskelig. Dette er et betydelig demokratisk problem, og det er noe både sivilsamfunn, politikere og til og med næringslivet burde bekymre seg over.

Uten grunnleggende interesse for politikk vil det deltakende samfunn forvitre sakte, men sikkert, og internasjonale, multilaterale aktører vil gradvis miste sin legitimitet, sammen med alle andre folkevalgte eller representative nivåer, selvsagt.

Dette er urovekkende, og understreker atter en gang at lakmustesten på om vi klarer å gjøre noe med dette problemet er hvorvidt vi klarer å engasjere folk i den nærmeste formen for demokrati og politikk - lokaldemokratiet. Det er de minste byggesteinene som må holde dersom vårt grandiose byggverk skal tåle tidens tann.

Dette dreier seg ikke om hvorvidt politikere er uklare eller tåkete i sin kommunikasjon. Det er ikke på tv politikken utfolder seg. Det er lokalt, der hvor folket bor, hvor det strides om hva man skal prioritere - sykehjem eller barnehager, sprøyterom eller fritidsklubb, plaster eller forebygging, langtidsplanlegging eller strakstiltak. befolkningen må få vite at det er her det skjer, og at redaksjon 1 ikke bestemmer din hverdag. Den bestemmes rett under nesa på deg, i bydelsutvalget eller i bystyret, kommunestyret eller administrasjonen.

Vi trenger mer gjennomsiktighet i det politiske systemet, mer åpenhet rundt prosessene og valgene som tas hver eneste dag. Vi må oppdra befolkningen i å følge sine egne skattepenger, oppfodre til deltakende budsjettering og åpen rapportering. Dette vil i det lange løp gi en helt annen innsikt i demokratiet, og høyst sannsynlig vekke til live et bredere, mer ekte, politisk engasjement som strekker seg langt utover de lokale rammer.

SVs store utfordring!

Onsdag er en god dag for hjertesukk. Det er på tide noen spør seg hva SV må gjøre for å forbedre prestasjonene i regjering. Det kan virke som om dette regjeringsprosjektet kom litt brått på. Dagens situasjon er ganske dyster. Vi har en politisk platform som vekker åtgaum i så godt som hele verden, med gode visjoner for en modernisert velferdsstat bygget på fellesskapsideer og solidaritet.

Her på berget kommer Oxfam sjefen på besøk for å hylle regjeringen og spørre hvordan de skal gjennomføre dette programmet. Mon tro hvilket inntrykk de sitter igjen med etter besøket. Noreena Hertz skryter hemningsløst av det norske politiske eksperimentet, mens vi som ser dette litt mer nøkternt har begynt å etterlyse resultater og praktisk handling som samsvarer med visjonene.

Særlig SV har store utfordringer knyttet til regjeringsarbeidet. Partiet har rekruttert mange av sine mest profilerte politikere inn i meget viktige poster - miljø, utdanning, bistand, finans, for å nevne noen. Flere av statsrådene er temmelig ferske på disse områdene, selv om de som stortingspolitikere har hatt berøring med flere av dem. Jeg er imidlertid litt usikker på om stortingserfaring på et område kvalifiserer til statsrådspost. Uansett - det er liten tvil om at dette er meget utfordrende for de statsrådene det gjelder.

Og hva gjør så partiet? Setter de sammen sterke fagfolk fra medlemsmassen innen bistand, miljø, finans og utdanning og lager støttekomiteer for statsrådene sine? Ikke det jeg vet. Lager de partipolitiske manifester som kan geleide regjeringskollegene på deres farefulle ferd blant byråkrater og "eksperter"? ikke det jeg har sett. Det skjer i det store og det hele relativt lite, skal man tro det man ser fra lokallagsnivået.

Og ikke minst: søker statsrådene hjelp og vink fra partiet sitt? Usikker. Har de tid til å konsultere stortingsgruppen før de ansetter nye styreledere i Statoil? Jeg håper det, men må si at jeg er usikker når jeg ser resultatet.

Så kan man forstå at partiet ligger med delvis brukket nakke etter valget sist, men tapte mandater og tapte stillinger på partikontoret. Men vi burde jo manet til frivillig innsats for partiet vårt! Hvor er planen, folkens?

Jeg tror det er rimelig åpenbart at partiet i seg selv ikke besitter tilstrekkelig kompetanse innen verken finans, utdanning, bistand eller miljø. Medlemmene våre derimot, velgerne våre og sympatisørene våre har denne kompetansen!! Vi må hente dem inn og bruke dem!

Jeg er bare en liten kamerat i et lokallag, og jeg hører gjerne fra partiet om hvordan vi bedre kan utruste oss selv og vår politiske ledelse i regjeringen med den kompetansen vi så sårt trenger dersom vi skal få vårt Soria Moria.

Mitt liv for et borettslag

Jeg var i går på en av de mer underholdende generalforsamlinger i borettslaget Keyserløkka Sør. Noen sinne! Hvor kampvoteringer, benkeforslag og mistillit mot styret kom som perler på en snor, og hvor det folkelige demokratiet levde og åndet som en dampmaskin. Det var vakkert, og det var ekte.

Slik er også vår visjon for verden. Deltakelse, engasjement, påvirkningsmuligheter for den enkelte, og fair & square kamp, hvor man etterpå kan ta hverandre i hånden og gratulere med seieren. Det er fart, det er spenning og gnistninger, men ingen ligger skamslått tilbake.

Det eneste som manglet var et internasjonalt tilsnitt, men det skal vi fikse gjennom andre kanaler.

Dette er grunnen til at jeg oppfordrer alle som føler seg hjemme i en slik visjon, om å engasjere seg i lokalpolitikken. Bli medlem av ditt nærmeste politiske lokallag, og bidra til å gi blod og puls til demokratiet som vi så vakkert snakker om, men som så alt for mange driter i. Det er lokalt folk bor, det er lokalt folk elsker, krangler, griner, går til grunne, reiser seg og vakler videre.

Og som om det ikke er nok, så er det lokalt endringene må komme fra, dersom demokratiet skal kunne brukes som et effektivt verktøy for forandring av de store systemene.