60 km/t

... eller allmenningens tragedie

Ring 3 rundt Oslo har såkalt miljøfartsgrense fra november til april hvert år. Fartsgrensen senkes fra 80 til 60 km/t. I seg selv et beskjedent virkemiddel, men i følge displayet i bilen jeg kjørte her om dagen utgjorde det en forskjell på ikke ubetydelige 0.4 l pr. mil i forbruk av drivstoff.

Under dagens blandingsregime av frykt og facinasjon overfor klimaendringer og mørke dystropier skulle man tro at Oslo-borgeren ville omfavne miljøfartsgrensen med alle armene og sinke rundt ring 3 i lutter glede.

Men neida. På vei hjem fra søndagstur var det ikke én bil som ble liggende bak oss der vi sneglet oss av gårde i 60 km/t. Absolutt ALLE passerte i uanstendige hastigheter. På begge sider, faktisk, der jeg lå som mannen med hatten i midtfeltet.

Dette er altså representanter for befolkningen som skal bidra til at Norge når sine egne Kyotomål, og som regjeringen ønsker skal drive frivillige klimakutt.

Jeg ble deprimert. Jeg tror jeg har bestemt meg for å bare tro på reguleringsregimer som løsning på klimautfordringen. Drit i frivillighet. Folk er for opptatt på motorvei til helvete...

Forslag til endring av Internasjonalt Utvalg

SV trenger en bredere, mer slagkraftig, faglig fundert og godt forankret utenrikspolitikk! Vi er på god vei, og mange gjør en hederlig innsats. Men Internasjonalt Utvalg trenger fornyelse.

I min noe spredte serie om forbedringer av organisasjonsorganer for SV, er vi nå kommet til Internasjonalt utvalg (IU). Her har bølgene skylt høyt den siste perioden, og flere med meg føler at vi kan miste verdifull tid for SV på den internasjonale politiske arena dersom vi ikke skaper et større og sterkere rådgivningsorgan for representanter og politisk ledelse.

Det trengs et bredere mangfold i IU, men uten at IU mister sin innflytelse som "kraftfullt organ".

Dette kan borge for små arbeidsgrupper internt i IU som får sine forslag vedtatt av et samlet IU (som forsåvidt WTO-arbeidet i 05/06 er et eksempel på).

Noen forslag:
- Bistand- og gjeldspolitisk gruppe
- Handelspolitisk gruppe
- Klimapolitisk gruppe
- Gruppe for FN-reform
- Gruppe for internasjonale, militære operasjoner
- Gruppe for globale (sosialistiske) allianser

Kanskje dette blir for omfattende, men jeg tror det hadde vært morsomt å forsøke i en eller annen skala.

Milton Friedman (R.I.D)

Det er ikke en ny Milton Friedman verden trenger. Verden trenger visjonære beslutningsvillige ledere, folkelig forankrete representanter som vil bringe tilbake beslutningshegemoniet til politikkens sfære.

Milton Friedman (1912-2006) kastet inn håndkleet her om dagen, og jeg er usikker på om han vil bli savnet. Mannen som legitimerte modernitetens slagside mot markedsliberalisme og "la-det-skure-kapitalisme" har jeg vansker med å beklage at går bort.

Arven er til å ta og føle på, hver eneste dag, daglig representert ved NRK Alltid Nyheters rapporter om hva Markedet føler i dag, hvilke psykoser Markedet lider under på en mandag, hvilke angstanfall som får børsen til å stige, hvilke euforier og luftspeilinger som får den til å stige, og hvordan Markedet reagerer på folkevalgt innblanding. Jeg får følelsen av å høre på latinamerikanske såpeserier på radio.

Dersom Markedet var en person, ville jeg anbefale tung terapi - leeenge!

Morgenbladet er på jakt etter Friedmans etterfølger, og leter med lykt og lupe etter samtidige økonomer som er i nærheten av å ha tilsvarende innflytelse som Friedman en gang hadde. Jeg mener journalisten leter etter feil kategori.

For det er ikke innflytelsesrike økonomer verden trenger. Verden trenger visjonære beslutningsvillige ledere, folkelig forankrete representanter som vil ta tilbake beslutningshegemoniet til politikkens sfære. "Bringing politics home" burde vært slagordet til den nye verdensorden. Taking the power back, eller noe i den dur.

Økonomer trenger, akkurat som næringslivet, forutsigbare rammevilkår for sin virksomhet. De bør vite hvilke begrensninger som ligger på økonomisk praksis. Pr. dag er det alt for få slike føringer, og det gir spillerom for en illusorisk størrelse som Markedet og dets lunefulle fremferd i menneskenes og klodens liv.

Verden skriker etter politisk lederskap, folkelig engasjement og forankring, samt en rettferdig og bærekraftig fordelingspolitikk. Ikke la jakten på økonomiske oligarker prege vaken etter Friedman!

Milton Friedman - Rest In Distress!

Globalvenstre

Det er latterlig å begrense globale utfordringer til et internt gjengoppgjør mellom a og b-gjengen på norsk venstreside.

Eivind skriver innsiktsfullt om debatten som raser i KK om dagen. Stikkordet er "den nødvendige overnasjonaliteten", og nok en gang begir norsk venstreside seg i kast med global rettferdighet. Forskjellen er at denne gangen går de løs på hverandre i stedet for å irettesette høyresiden.

For man har fått det for seg at et "nasjonalvenstre" bestående av solidaritetsvenstre, fagbevegelsevenstre og distriktsvenstre og velferdsvenstre har alliert seg med norske bønder og andre nasjonalister og laget en plan om å legge alle overnasjonale institusjoner i grus og stenge igjen døra til verden.

Dette er en betimelig, dagsaktuell problemstilling, men det blir nesten like latterlig som AKP-debatten å ta dette internt på venstre fløy av norsk politikk.

Nasjonalisering av den politiske debatten er et kjennetegn for store deler av den rike verdens demokratiske systemer, og kan virke som å være et tilsvar til globaliseringens utfordringer. Dette er latterlig å begrense til et internt gjengoppgjør mellom a og b-gjengen på norsk venstreside.

En venstreside for Verden må være en bevegelse av globale idealister! Vi trenger global klasseanalyse og globale løsninger på himmelropende gap mellom rike og fattige. Vi trenger globalt demokrati med globale konstellasjoner av arbeidere og undertrykte som hevder sine rettigheter på globalt nivå!

Og hva må til for at dette skal skje? Jo, en opplyst nasjonal debatt, med nasjonale versjoner av den globale visjonen! Vi trenger fagbevegelser, interesseorganisasjoner, pressgrupper og representanter for de underpriviligerte. Aktører som evner å se ut over den nasjonale kontekst, og som kan danne globale allianser.

Vi er nødt til å evne å se at hva som er best for norske arbeidere ikke er godt nok dersom det ødelegger mulighetene for å forbedre situasjonen for fattige arbeidere i andre land. Dette er ballanse på slak line, og ingen løsninger er optimale.

Men vi må ikke gå i fella og stenge oss inne i en radikal bunkers og krangle om dette alene. Dette er et globalt anliggende på tvers av partiskiller, og venstresiden har nok felles gods til å lage gode løsningsforslag, som en samlet blokk!

Global frigjøring

Simen Sætre skriver om venstresidens vansker med å omfavne det overnasjonale prosjekt. Kort fortalt mener han at venstresidens organer og organisasjoner, hos ham representert ved U-fondet og NU, ikke evner å tenke lengre enn til 70-tallets isolasjonisme og frigjøring og utjevning innen nasjonalstatens grenser.

To ting er å si om dette:
1. Sætre, U-fondet og NU er altså ikke fullgode representanter for norsk venstreside! U-fondet har lenge sittet bom fast i utgammel retorikk, særlig om matsuverenitet og den unisone "stemmen fra Sør" som forteller oss at alle fattige mennesker helst vil sitte under sitt akasietre og drive et lite småbruk med to geiter og en ku, i dyp, men deilig autentisk, fattigdom. Mye av grunnlagsvurderingene er gode, både hos NU og U-fondet, men løsningen lar seg ikke forsvare lenger.

2. Det skal sies at det er en del formidable utfordringer knyttet til det overnasjonale prosjektet som nasjonalstatene sammen bare MÅ få løst:
- Korrupsjon, intern maktkamp og handlingslammelse i FN-systemet

- Det faktum at FN er lønnsdrivende i internasjonalt arbeid, slik at motiveringen for innsats blir like mye penger tilslutt som engasjement og idealisme (det er et faktum at Verdensbankens ansatte ser mer "folkelige" ut enn FNs byråkrater, og det er nedslående!)

- WTO-systemet ble i sin tid etablert (av Tatcher og Reagan) som en bremsekloss for de mellomfattige landenes eksplosive innhenting av de rike landene etter frigjøringene. Fritaket av Jordbruksvarer (fremdeles effektiv) og tekstilvarer (nettopp opphørt) er et godt bevis på dette:

USA og England hadde den gang fremdeles tekstilproduksjon som de ønsket å verne, samt at de hadde (og har) massive subsidieoverføringer som ALDRI ville blitt godtatt innenfor det økonomisk - liberalistisk systemet som de nå bygget opp. Dette er ikke fakta som ikke skaper tillitt og troverdighet til WTO-systemet, og forhandlingsteknikkene og praksisen innen organisasjonen er heller ikke med på å underbygge overnasjonalitet som en god demokratisk løsning på verdens problemer.

-IMF og Verdensbanken har den styggeste historien av alle, uten at jeg orker gå igjennom den her.

Så altså: det er lett å kritisere norsk venstreside dersom man bruker U-fondet og NU som sannhetsvitner, men Sætre glemmer da alle oss som faktisk tror og håper at overnasjonale demokratiske strukturer vil tvinge seg fram. Men dette er ingen enkel tro, og det ondes problem er åpenbart. Så la oss heller diskutere hvordan multilaterale og overnasjonale institusjoner kan te seg slik at de faktisk oppfyller håpet om en mer rettferdig verden!