fire kalde,
snowracer,
treåringen hyler av fryd,
bakken er bratt,
pappaen er trekkdyr,
kulden biter lett i kinnene,
øynene plirer mot sjokkartet hvit jord
og koboltblå himmel.
Bekymret far formaner treåringen: alt du trenger å gjøre er å unngå å treffe treet, og så sikte deg inn mellom de to blokkene, ok?
Verden er til å kjenne igjen, og den er på min side.
Kunnskapen i norske skoler er gjemt, og gjemt godt: bak dårlig pedagogikk, umotiverte "kontaktlærere", gamle lærebøker, elendig teknisk utrustning og råtne skolebygg.
I 1994 leste jeg Gudmund Hernes' eminente "Om ulikhetenes reproduksjon", fra 1976. I en undersøkelse fra 2006 viser forskere at ditto reproduksjon foregår fremdeles.
For hvem blir trygdemottakere i Norge i 2003?
- 25 prosent av nordmenn med bare grunnleggende skolegang
- 16 prosent av de med noe videregående utdanning
- 9 prosent av de med fullført videregående skole
- 6 prosent av befolkningen med høyere utdanning
Undersøkelser viser samtidig at kvinner har større sannsynlighet for å bli uføre enn menn, og at utdanningsgrupper som hjelpepleiere, servitører, fabrikkarbeidere, hotell- og reiseliv, og ufaglærte i forskjellige yrker er overrepresentert på statistikken.
Med andre ord: Det er, kort fortalt, de med hardt fysisk arbeid, lav lønn og lite mulighet for selvrealisering som havner på trygd.
Kanskje ikke så rart, etter to tiår med høyrevridning, råtten likestillingsutvikling, brutalisering og elitefremvekst i skole såvel som yrkesliv?
Eller er det koseskolen som har skylda? Kanskje til og med Hernes selv har skylda? Innføringen av reform 94 og oppgraderingene av denne utover nittitallet og fram til kunnskapsløftet har øyensynlig ikke ført til noe som helst?
Jeg er redd vi har et strukturproblem: Lærerskolene sitter fast i gamle mønstre, og de sliter med å få gode lærerkrefter til å undervise våre aspirerende lærere. Skolepolitikerne kan alt for lite om skole, men mye om enten drift og økonomi (Klemet) eller, ja politikk (Djupedal). Skolebyråkratene er ofte parkerte skoleadministrasjonsfolk og inspektører som sliter med å se sammenhengene mellom teori og praksis, eller glatte superbyråkrater med alt for bred kompetanse, men uten opplæringsteoretisk bakgrunn.
Felles for dem alle er at ingen av dem ser årsakene til reproduksjonen av ulikhet: nemlig at familier som IKKE har oppfordret sine barn til undring, nysgjerrighet, kritisk sans og selvstendighet, vil slite i et system der du ender opp med å være flink dersom du bare finner veien til kunnskapen selv.
Kunnskapen i norske skoler er gjemt, og gjemt godt: bak dårlig pedagogikk, umotiverte "kontaktlærere", gamle lærebøker, elendig teknisk utrustning og råtne skolebygg. Så lenge dette er tilfellet, må vi så spørre hvilken utdanning og skolering man må igjennom for å bli foreldre her i landet? Dette har jeg skrevet om her, og det er alvor!
SV og venstresiden trenger en skolepolitikk som virker - en skolepolitikk som skaper et mer rettferdig utgangspunkt for både dem som presses og dem som løper gjennom skoleportene.
Utgangsposisjonen for analysen blir altså: har du møtt motgang i livet er du litt vanskelig, men har du derimot hatt suksess, så er du egentlig en skikkelig kul fyr.
Ukeavisen Ledelse og Per - Egill Frostmann forsøker seg med litt livsfilosofi i siste papirutgave. Her er et lite utdrag av hvordan betydelige livshendelser kan forandre de synaptiske forbindelsene i hjernen (!):
1. Hvis du ble skilt fra dine foreldre som liten kan du være litt usikker på hva livet vil bringe
2. Hvis du ble mobbet som liten eller voksen, kan du være vanskelig å overbevise om noe eller du kan hele tiden være på vei vekk - fra.
3. Et stort tap (mistet jobb eller noen nære) kan flytte ditt tidsperspektiv fra fremtidig håp til fortidens tristhet
4. En kjempesuksess kan gi deg bedret selvfølelse, du blir tryggere på deg selv og kan bli bedre til å håndtere uventende forandringer
Mye kan sies om denne listen, men mest av alt forteller det meg at Ukeavisen Ledelse ikke er velsignet med særlig rådgivningskompetanse.
Utgangsposisjonen for analysen blir altså: har du møtt motgang i livet vil du bli litt vanskelig, men har du derimot hatt suksess, så vil du egentlig være en skikkelig kul fyr med masse god selvfølelse.
Ikke rart halve BI går på prozak...
Jeg gjør feil hver dag i samkvem med mine, og jeg har lovet meg selv å pugge mer og sanke kunnskap der den er å finne.
Da jeg var yngre var det en etablert sannhet at dersom jeg ville lære noe nytt, så var det bare å sette seg ned og lese. Sanke informasjon overalt hvor den var å finne.
Dette har jeg naturligvis fortsatt med, og når jeg nå skal lese meg opp på alt fra forhandlinger i WTO til kondisjonalitet knyttet til finansiering av fattigdomsbekjempelse, så anvender jeg samme gamle metode. Hvorfor? Vel, fordi det funker.
Men på to områder anvender jeg ikke denne metoden - underlig nok. Problemet mitt er at det er på to av de viktigste og vanskeligste områdene i livet. Dersom dere tror WTO-forhandlingerer og kondisjonalitet er vanskelig, så blir dette for bagateller og barnerim å regne mot de utfordringene jeg og mange med meg har hatt en tendens til å håndtere som om vi var medfødte verdensmestre:
Jeg snakker om parforhold og oppdragelse.
Når man får barn, leser man mange bøker, utvilsomt, men i realiteten er dette bare bruksanvisninger til en duppedings som man skal ha til å sove, gå, stå og innta energi i riktige mengder og til riktige tider. Når manualen er pugget, er det ikke tid til mer pugging, og tiden fra 1 årsstadiet til fullvoksen student skal liksom gå av seg selv.
For jeg er jo tross alt et fullbårent menneske som vet hva som er best for mine små.
Glemt er at jeg selv kommer fra en litt skakk familie, glemt er at jeg ikke har stort mer i sekken enn det mine foreldre lærte meg - som for all del er mye bra, men er jeg så sikker på at jeg klarer a) å kopiere det gode de gjorde, og b) klarer å rette opp de feilene de gjorde?
jeg gjør feil hver dag i samkvem med mine, og jeg har lovet meg selv å pugge mer.
Men så er det parforholdet da, eller samlivet som det kalles. Her leses det ikke engang manual. Relationship for dummies er ikke engang på ønskelisten. I grunnen er jo det helt sinnsykt. Det finnes vel knapt noe som er mer innfløkt, utfordrende, uoverstigelig og vanskelig enn å "leve lykkelig alle sine dager".
Forhold og oppdragelse er det vakreste man kan ha og gjøre, men det er også en jobb. En jobb er morsom dersom du kan det du driver med, eller i det minste er nysgjerrig på hvordan du kan gjøre det bedre.
Tenk om jeg skulle gått intuitivt til verks da jeg begynte å arbeide med internasjonale handelsregler? Tatt det litt som det falt seg, liksom. For himmel, jeg kan jo forhandlingsteknikk, ikke sant? Og jeg har jo bygget med grønne og gule og blå bokser og klosser i forskjellige farger før?
Jeg gjør feil hver dag i samkvem med mine, og jeg har lovet meg selv å pugge mer og sanke kunnskap der den er å finne. Sier jeg dette ofte nok, så skal du bare se at det skjer noe...
Hvordan i alle dager kan man gruppediagnostisere en hel bygd, et helt samfunn??
Jeg så Brennpunkt i går, og er rimelig sjokkert.
Et helt lokalsamfunn har prestert å sitte & se på at unge jenter ned i 11-14 års alderen har blitt rituelt voldtatt av unge som eldre menn i bygda. Til og med bygdas kvinnelige ordfører i 1989, da den første store saken dukket opp, satt den gang som nå og bagatelliserte hendelsene og babler i dag usammenhengende og innforstått om det som skjedde da og det som har skjedd siden.
Melderne så vel som ofre er blitt ustøtt og kjeppjagd fra Kautokeino, og sitter tilbake med bilder av en bygd som bare representerer frykt, avmakt, fortielse og fornektelse, i tillegg til alle de patetiske egenskapene som ledsager et fullstendig forkvaklet æresbegrep.
Hvordan er det mulig? Hvordan kan jenter, gutter, menn og kvinner, mødre, søstre, brødre, bestemødre, fedre, bestefedre, sitte stille mens jentene deres blir skamfert og ødelagt for livet.
- Det må jo være en "første gang" for alle jenter, som lensmannen hadde uttalt første gangen han ble konfrontert med at fem menn hadde sammen voldtatt en 14 - åring.
Det er skammelig, det er sykt, men hvordan er det mulig, uansett diagnose?? Hvordan i alle dager kan man gruppediagnostisere en hel bygd, et helt samfunn??
Det finnes ikke den powernanny i verden som kan erstatte aktivitetstilbud på fritiden.
Det står usedvanlig dårlig til i Storbritannias barnefamilier. Tony Blair har besluttet å sende ut super-nannies til fattige forsteder og familier som sliter med voldelige barn som driver gatelangs og røyker sokkene sine dynket i rødsprit.
Vel, gamle Tony kan jo håpe at dette hjelper, men det er mye som tyder på at britene har glemt å kompensere for manglende satsing på offentlige tilbud til ungdom gjennom tiår med torystyre erstattet av new capitalabour og new public management.
Som 80-tallsbarn flasket opp på "halvsju" har jeg selvsagt ukritisk sans for ungdomsklubbene og tilbudene som holder ungdommen borte fra gata. Det finnes ikke den powernanny i verden som kan erstatte aktiviteter på fritiden.
Hva foreslår du da, Tony, permanent time-out?
Heh, nå skal jeg gjøre det alle gamlinger gjør når de får sjansen - jeg skal fortelle hvor mye jævligere alt var før: Lillebror har forlatt redet og kommet til Oslo. Ganske nøyaktig 12 ½ år etter min førstereis. Du milde hvor fort tiden går, og hvor lenge siden 1995!
Mitt vindu mot verden den gang var Televerkets ankerfeste (vanskelig å venne seg til Telenor den gangen) i en overmalt gulvlist fra 1890 i en iskald leilighet i Osterhausgate 6. For å si det sånn: telefonen befant seg der støpselet var i veggen. I mitt tilfelle ute i en overopplyst, jævlig kald og smal gang med lysstoffrør i taket og en kommode og en stol. Sjefstispa som hadde lengst ansiennitet i kollektivet nektet alle å bruke strøm i fellesområdene, og man måtte ha jakke, sko og lue på dersom man skulle lage mat på kjøkkenet, eller om man dristet seg til en dusj.
Men altså: mitt vindu mot verden, telefonen:
Var det ingen som svarte i andre enden av linjen, så var det bare å legge igjen en beskjed (de fleste hadde svarer) for så å tvinne tomler, eller begi seg rundt på måfå og håpe at folk befant seg i ett av vannhullene i strekket mellom Last Train via Blue Monk til Sarahs og Videokafeen (for dem som ikke kjenner ruta – den er laaang for en rookie på byen).
Det aller mest minne(u)verdige tilfellet oppsto den gangen da jeg hadde lett med dugget lupe på samtlige steder, for så å komme hjem og oppdage at noen hadde hørt meldingen og ringt meg opp igjen tre minutter etter jeg forlot leiligheten.
Tolv år går fort. Men du verden for en tidsmaskin! Broder, du aner ikke hvor privilegert du er! Du bor fett og har bredbånd og mobil - jeg bodde i en pappkasse midt i et veikryss!
