Etikk er god butikk

En moderne forståelse av bedrifters samfunnsansvar dreier seg om hvordan næringslivet tjener pengene sine – ikke hvordan de bruker dem.

(en redigert utgave sto på trykk i DN 27. mars)

Karl-Fredrik Tangen gjør i sin kronikk i DN 21. mars narr av næringslivets samfunnsansvar generelt og Statens pensjonsfond Utland sine etiske retningslinjer spesielt. Uten blygsel gyver han løs på på de gode forsetters retorikk så vel som praksis, og etterlyser flere regneark heller enn etikk som pensum på landets økonomiske utdanningsinstitusjoner.

Tangen har rett i mange ting: for det første peker han på politisk kamp heller enn næringslivets gode intensjoner som drivkraft i kampen for faglige og sosiale rettigheter. Dette er et historisk faktum. I tillegg framhever han det åpenbare i at bedrifter kan gjøre gode ting for samfunnet samtidig som de undergraver faglige og sosiale rettigheter i sine verkstedshaller verden over. Bedrifters samfunnsansvar har alt for ofte blitt til prydgjenstander på mahognybordene til konsernsjefene.

Kritikken mot CSR som retningsgivende for forretningsdrift er likevel like lettvint som den er omfattende. Tangen ler av Norges Banks antatte oppfatning av etikken som forutsetning for kapitalismens framtid. Hele etikkdiskusjonen snur Adam Smith på hodet, og setter Milton Friedmann i forlegenhet, hevder Tangen polemisk.

Det begynner imidlertid å bli lenge siden man valgte å ta Tangens poeng med politisk kamp til følge, og introdusere bedrifters etterrettelighet (Corporate Accountability, CA) heller enn ansvarlighet.

Samfunnsansvar ble beleilig omprogrammert til å gjelde rene samfunnsnyttige prosjekter på siden av næringslivets kjernevirksomhet. Bedrifters etterrettelighet ble introdusert som et tilsvar til dette, og dreier seg om hvordan næringslivet tjener pengene sine, ikke hvordan de bruker dem. I denne sammenhengen gjør det ikke virksomheten mer etisk bare man bruker noe av overskuddet på veldedige formål.

Norges Bank er ikke nødvendigvis så langt unna sannheten når de sier at etiske vurderinger gir velfungerende markeder. Alt for mye av dagens globaliserte næringsliv baserer seg på grumsete forhold og virksomhet godt innenfor den etiske gråsonen: slavearbeid med ulovlig lave lønninger og uverdige arbeidsforhold, helsefarlige arbeidsplasser, korrupsjon, skattesnusk og miljøkriminalitet. Mye av merkevare - byggingen består i tilsløringer av produksjonskjedene og påstått ignoranse. Overraskende ofte møter man et næringsliv som har abdisert i forhold til kontroll over varekjeden sin. Dette er ikke velfungerende markeder!

Dersom markedet skal fungere som et troverdig og solid verktøy for økonomisk utvikling både for selskapene selv og samfunnet rundt, må vi kunne være sikre på at virksomhetene drives etter allment aksepterte etiske prinsipper. Eller at de drives lovlig, om man vil. Vi har et rikt tilfang av nasjonale og internasjonale retningslinjer som for eksempel ILO konvensjonene, som kan lede oss i riktig retning. Problemet i dag er at flere av disse retningslinjene ikke er mulige å sanksjonere internasjonalt, eller ikke er implementert i nasjonal lovgivning. Å utnytte dette skal ikke lønne seg!

Tangen er snublende nær min egen konklusjon: kampen for faglige rettigheter er politisk, og denne kampen foregår hver eneste dag, både internasjonalt og i Norge. Her hjemme ser vi dette i form av en rødgrønn regjering som ønsker å ta politisk kontroll over sentrale samfunnsutfordringer. Det er i denne konteksten man blant annet må se de etiske retningslinjene for statens pengeplasseringer i utlandet.

Norske bedrifter kan dermed velge: enten kan de være i forkant av utviklingen og sikre seg og virksomhetene sine godt innenfor et sett etiske retningslinjer som gjerne går lengre enn eksisterende lovgivning, eller de kan sitte og vente på at politiske myndigheter trer nye reguleringer nedover ørene på dem. Vil det lønne seg å være premissleverandør eller mottaker?

Det skal ikke mye forretningssans til for å se at det faktisk er god butikk å være i forkant. Bare slik kan norske selskaper tilrive seg komparative fortrinn og gode forhandlingskort i en politisert virkelighet. Det er ikke uten grunn at store virksomheter i Norge som Statoil og Hydro nå ønsker et strammere internasjonalt regelverk for god forretningsvirksomhet velkommen. De som allerede er tvunget av forbrukerkampanjer til å endre og forbedre praksis ser nå at de vil ha betydelige fordeler av at uetterrettelig forretningsdrift blir sanksjonert kraftigere.

Det er mulig Milton Friedman ikke ville vært helt fornøyd med denne analysen, men så var han jo også en sterk forkjemper for å minimere politikkens innflytelse. I dagens virkelighet må næringslivet forberede seg på mer politisk deltakelse og folkelig kontroll, ikke mindre. Da kommer Friedmans modeller til kort.

Les forøvrig min nekrolog over Friedman her.

Arbeidslovreform i Kina

Kinesiske myndigheter planlegger en vesentlig styrking av kinesisk arbeidslovgivning.

Amerikanske og europeiske bedrifter har protestert mot og driver lobbyvirksomhet mot den planlagte kinesiske lovendringen.

Lobbyvirksomheten har fått internasjonal fagbevegelse og kampanjeorganisasjoner til å reagere kraftig. The International Textile, Garment and Leather Workers’ Federation (ITGLWF) har gått aktivt ut for å innhente kommentarer på den planlagte kinesiske lovendringen fra vestlige bedrifter som handler med Kina.

Oppfordringen går til norske bedrifter om å støtte reformarbeidet i Kina. Vi andre får holde øynene åpne for potensielt undergravende virksomhet fra de samme norske bedriftene!

Råvarefella

Motevindene snur i investor-Norge: nye råvarelagre vil se dagens lys og fullstendig ta knekken på det lille de fattige har av muligheter til å leve av det de produserer.

Nok en gang viser kapitalismen seg fra sin verste side for verdens fattige. Norske investorer er i ferd med å snuse på råvareinvesteringer som substitutt for aksjeinvesteringer. "Dette er mye mer lønnsomt i en tid hvor råvareprisene er rekordlave" uttaler eksperter. Til og med oljefondet ber Stortinget om tillatelse til å begynne med denne lukrative businessen.

Så nå skal altså norske investeringsfond kjøpe råvarer på et havarert råvaremarked, for så å holde varene litt tilbake og dermed selge dem igjen med stor gevinst når prisen stiger. Dermed vil fattige bønder tape dobbelt: ikke bare tvinges de til å selge skitbillig til rike investorer - de får heller ikke ta del i en eventuell prisstigning, for da skal norske investorer ha igjen pengene sine, og presser dermed de fattige ut av markedet.

Jeg synes jeg hører dem, investorene: "det er jo den perfekte investering! Prisen er kunstig lav, forhandlingsmotparten er desperat og helt uten forhandlingskraft, tvunget som de er til å selge sine råvarer når de er høstet..." Nye råvarelagre vil se dagens lys og fullstendig ta knekken på det lille de fattige har av muligheter til å leve av det de produserer.

Hva gjør vi med Kina?

Det slår meg med stadig større styrke: hva i alle dager skal vi gjøre med Kina?

Hvordan skal vi kunne kreve organisasjonsfrihet for arbeidere når selskaper flytter produksjonen til Kina?

Hva gjør vi med kondisjonalitetsdebatten i forhold til Verdensbanken og IMF når Kina rundhåndet deler ut lån uten andre betingelser enn gjenkjøp av kinesiske varer?

Hva gjør vi med Kyoto-avtalen når Kina regnes som U-land og nekter å påta seg forpliktelser? De er verdens største forurenser om kun få år!

Alle, jeg trenger hjelp - snart!

Milton Friedman (R.I.D)

Det er ikke en ny Milton Friedman verden trenger. Verden trenger visjonære beslutningsvillige ledere, folkelig forankrete representanter som vil bringe tilbake beslutningshegemoniet til politikkens sfære.

Milton Friedman (1912-2006) kastet inn håndkleet her om dagen, og jeg er usikker på om han vil bli savnet. Mannen som legitimerte modernitetens slagside mot markedsliberalisme og "la-det-skure-kapitalisme" har jeg vansker med å beklage at går bort.

Arven er til å ta og føle på, hver eneste dag, daglig representert ved NRK Alltid Nyheters rapporter om hva Markedet føler i dag, hvilke psykoser Markedet lider under på en mandag, hvilke angstanfall som får børsen til å stige, hvilke euforier og luftspeilinger som får den til å stige, og hvordan Markedet reagerer på folkevalgt innblanding. Jeg får følelsen av å høre på latinamerikanske såpeserier på radio.

Dersom Markedet var en person, ville jeg anbefale tung terapi - leeenge!

Morgenbladet er på jakt etter Friedmans etterfølger, og leter med lykt og lupe etter samtidige økonomer som er i nærheten av å ha tilsvarende innflytelse som Friedman en gang hadde. Jeg mener journalisten leter etter feil kategori.

For det er ikke innflytelsesrike økonomer verden trenger. Verden trenger visjonære beslutningsvillige ledere, folkelig forankrete representanter som vil ta tilbake beslutningshegemoniet til politikkens sfære. "Bringing politics home" burde vært slagordet til den nye verdensorden. Taking the power back, eller noe i den dur.

Økonomer trenger, akkurat som næringslivet, forutsigbare rammevilkår for sin virksomhet. De bør vite hvilke begrensninger som ligger på økonomisk praksis. Pr. dag er det alt for få slike føringer, og det gir spillerom for en illusorisk størrelse som Markedet og dets lunefulle fremferd i menneskenes og klodens liv.

Verden skriker etter politisk lederskap, folkelig engasjement og forankring, samt en rettferdig og bærekraftig fordelingspolitikk. Ikke la jakten på økonomiske oligarker prege vaken etter Friedman!

Milton Friedman - Rest In Distress!

Oppklarende om rettferdig handel

Jeg bringer til torgs en liten passiar med en anonym leser under posten: Hvorfor er det Unge Venstre?

Anonymous said...
Problemet er vel at dere er mot nevneverdig handel over landegrenser...? Og fairtrade bruker markedet for å få en høyere pris, og det er dere også mot.Der har du forklaringen din. Prøv heller å finn opp en etisk planøkonomi.

Pil&Bue said...
Anonym: (...) både undertegnete og mange flere på såkalt "sosialistisk" side (himmel, dere blå er triste i båssettingen) er for en betydelig og omfattende handel over landegrenser.

Jeg kan anbefale Hva er solidaritet? dersom du vil lese hva jeg tidligere har skrevet om temaet.

Hva angår planøkonomi: jeg vil faktisk innvende at det ville være av det gode dersom verdenshandelen var litt MINDRE planlagt enn det vi ser i dag! Verdenshandelen er jo ytterst planlagt i dag: med rike lands subsidier til seg selv og tvangsliberalisering av fattige land.

Handelen bør heller bli mer rettferdig, i betydningen like spilleregler for like forutsetninger, ulike regler for ulike forutsetninger. Dette krever selvsagt en god plan, men andre motiver må legges til grunn for planleggingen.

Ta feks subsidier vs. tvangsliberalisering: Dersom dette skal bli rettferdig, må man kompensere dem som blir utsatt for handelsvridende konkurranse fra rike land. En måte å gjøre dette på er at Norge eller USA eller EU må rapportere til WTO på PRODUKTNIVÅ hvor mye subsidier man har anvendt for å produsere denne varen.

Så kan fattige land kompensere dette med tilsvarende økt toll på samme produkt når det ankommer deres landegrense.

Andre veien blir det omvendt: dersom produksjonsdrivende subsidier blir anvendt i norsk landbruk, skal fattige land få kompensert tilsvarende subsidien dersom de ønsker tilgang til det norske markedet. Eller subsidiere sin egen produksjon like mye, dersom de har anledning til dette.

Og tilslutt: fair trade bruker nok markedet til å selge produktene sine, men det er temmelig motstrøms i forhold til mange markedsliberalisters markedssyn i alle fall: mindre arbeidsdeling, færre mellomledd, fast minstepris. Dersom fast minstepris som man kan leve av og fø sine unger på er "markedet", så kan vi lage felles parti, kamerat!

Hvorfor er det Unge Venstre??

Innerst inne irriterer det meg at det er unge venstre som fronter fair trade - kampanje i Norge for tiden, og at de faktisk kan lykkes med det. Jeg er rett og slett misunnelig og ikke så lite gretten for at ikke det er SV eller SU som har dette høyt på agendaen.

Så kan vi heller komme tilbake til SV og SUs uavlatelige fokus på de krigerske sidene ved internasjonal politikk (utrolig, tatt i betraktning at vi alle sammen er pasifister, med unntak av Heikki), som midtøsten, som Irak, som Afghanistan, som USA. Mens andre spørsmål, som internasjonal arbeidsdeling og sosiale standarder, klimapolitikk og global handels- og fordelingspolitikk har trøstesløse kår i debatten i partiet.

Jeg vet jo selvsagt at det er morsommere med kuler & krutt, men argh, vi taper jo terreng på denne krigshissingen!

Jordbrukstesten

Politisk kvarter melder at Peter Mandelsson, EUs handelssjef, går ut og krever straffetoll på skoprodukter fra Kina og Vietnam, med begrunnelsen - hør alle sammen - at de to statene subsidierer skoproduksjonen sin og selger skoene til under produksjonspris.

Audun har snakket om jødetesten når det gjelder rasistisk argumentasjon. Putt inn ordet "jøde" der andre folkegrupper er beskrevet nedsettende, og du vil vite om du driver rasistisk hets.

Jeg vil gjerne innføre jordbrukstesten innen handelspolitikken: dersom du kan esrtatte produktbetegnelsen i straffetollretorikken til enten EU eller USA (eller Norge for den saks skyld), med ordet "jordbruk" eller "jordbruksvarer", så vil kanskje pipa få en annen lyd...

For dersom EU og USA skulle straffes like hardt for subsidiering og dumping som de nå har tenkt å sanksjonere Kina og Vietnam, ville verden vært et mer rettferdig sted. Men neida, innen jordbruket er rike land flinke til å fremforhandle fredsklausuler som hindrer straffesanksjoner mot subsidiert jordbruksproduksjon.

Inntil nylig var også tekstilproduksjon unntatt fra såkalt handelsliberalisering, det vil si at EU og USA kunne hindre tekstilvarer, som feks. sko, å strømme innover sine markeder. Fordi de selv hadde store nasjonale produksjonsinteresser innen tekstil. Så outsourcet så og si alle amerikanske og europeiske tekstilprodusenter sin produksjon til Asia, Latin-Amerika og Afrika, og plutselig var det greit å løfte på handelshindringene. Slik at amerikanske selskaper igjen kunne selge sine kinesisk-produserte varer på sitt eget marked.

Så har sikkert EU noen sterke gjenlevende bedriftseiere i nord-Italia og Spania som rasler med sablene og vil beskytte sine designersko fra konkurranse fra øst. Og både Italia og Spania er jo nye hjertebarn i det "gamle" EU, så dem må man lytte til.

Og som vanlig blir det hardtarbeidende tekstilarbeidere i fattige land som blir skadelidende av rike lands trilling med terningen for å se om de kan ulve til seg mer av dette syke spillets ressurser.

Tollef skriver bra om jordbruk i disse dager.

Black Gold til Haugesund

Undertegnete blir borte noen dager for å promotere årets viktigste dokumentar, Black Gold. Verdens kaffeindustri er under lupen, og ingen oppblåst Grünerløkka-hipster skal føle seg trygg når hun sitter bakoverlent med en god bok og en god kopp kaffe og tror hun er i ferd med å redde verden, bare hun får lest ferdig denne boka og drukket opp denne deilige latten.

Besøk Black Golds hjemmesider, så sees vi om et par dager.

Global frigjøring

Simen Sætre skriver om venstresidens vansker med å omfavne det overnasjonale prosjekt. Kort fortalt mener han at venstresidens organer og organisasjoner, hos ham representert ved U-fondet og NU, ikke evner å tenke lengre enn til 70-tallets isolasjonisme og frigjøring og utjevning innen nasjonalstatens grenser.

To ting er å si om dette:
1. Sætre, U-fondet og NU er altså ikke fullgode representanter for norsk venstreside! U-fondet har lenge sittet bom fast i utgammel retorikk, særlig om matsuverenitet og den unisone "stemmen fra Sør" som forteller oss at alle fattige mennesker helst vil sitte under sitt akasietre og drive et lite småbruk med to geiter og en ku, i dyp, men deilig autentisk, fattigdom. Mye av grunnlagsvurderingene er gode, både hos NU og U-fondet, men løsningen lar seg ikke forsvare lenger.

2. Det skal sies at det er en del formidable utfordringer knyttet til det overnasjonale prosjektet som nasjonalstatene sammen bare MÅ få løst:
- Korrupsjon, intern maktkamp og handlingslammelse i FN-systemet

- Det faktum at FN er lønnsdrivende i internasjonalt arbeid, slik at motiveringen for innsats blir like mye penger tilslutt som engasjement og idealisme (det er et faktum at Verdensbankens ansatte ser mer "folkelige" ut enn FNs byråkrater, og det er nedslående!)

- WTO-systemet ble i sin tid etablert (av Tatcher og Reagan) som en bremsekloss for de mellomfattige landenes eksplosive innhenting av de rike landene etter frigjøringene. Fritaket av Jordbruksvarer (fremdeles effektiv) og tekstilvarer (nettopp opphørt) er et godt bevis på dette:

USA og England hadde den gang fremdeles tekstilproduksjon som de ønsket å verne, samt at de hadde (og har) massive subsidieoverføringer som ALDRI ville blitt godtatt innenfor det økonomisk - liberalistisk systemet som de nå bygget opp. Dette er ikke fakta som ikke skaper tillitt og troverdighet til WTO-systemet, og forhandlingsteknikkene og praksisen innen organisasjonen er heller ikke med på å underbygge overnasjonalitet som en god demokratisk løsning på verdens problemer.

-IMF og Verdensbanken har den styggeste historien av alle, uten at jeg orker gå igjennom den her.

Så altså: det er lett å kritisere norsk venstreside dersom man bruker U-fondet og NU som sannhetsvitner, men Sætre glemmer da alle oss som faktisk tror og håper at overnasjonale demokratiske strukturer vil tvinge seg fram. Men dette er ingen enkel tro, og det ondes problem er åpenbart. Så la oss heller diskutere hvordan multilaterale og overnasjonale institusjoner kan te seg slik at de faktisk oppfyller håpet om en mer rettferdig verden!

Hva er solidaritet?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre melder om en mindre naiv nasjons inntog både på WTOs og EUs arena for påvirkning. Dette er i og for seg gode nyheter, all den tid Norge har gode posisjoner å påvirke ut fra. For oss i sivilsamfunnet betyr dette i korthet at vi må bli desto bedre på å utvide vårt rom for påvirkning inn mot regjering og storting.

Dette vil måtte medføre at norske interesseorganisasjoner må bli mer profesjonelle. De vanlige skyttergravsdebattene må erstattes av strategiske og konstruktive posisjoner som er egnet til å skape ny politikk. Dette gjelder særlig på utenriksfeltet, og venstresiden har betydelig forbedringspotensiale her. De prinsippielle, steile må erstattes av de kreative på en slik måte at ideologien består, men ved at den samtidig får økt tilslutning.

Eksempelet her er norske interessemotsetninger mellom fisk og landbruk i WTO. Her kan ikke venstresiden alliere seg med bøndene og si at alle interne subsidier er gode subsidier, og samtidig sitte helt stille når Norge stumpekjører fattige land på industrivarer bare fordi vi har interesser innen fisk.

Ekte solidaritet ville målbinde begge Norges posisjoner: Subsidiepolitikken er helt ødeleggende for fattige land når den slippes inn i verdenshandelen (dumping av subsidierte varer på fattige markeder, effektivt handelshinder for fattige produsenter som vil selge til oss) og norske liberaliseringskrav på fisk vil krympe fattige lands handlingsrom så mye at vi likegodt kunne delt ut tvangstrøyer med en gang.

Venstresiden og folk med internasjonal solidaritet som støttehjul må snart innse at de rike landene må betale en pris for å redusere verdens fattigdom. Den prisen er konkretisert i reduserte subsidier til landbruket og økte tariffer på industriprodukter.

Så får vi heller arbeide for å få beskytte jordbruket vårt bak tollmurer i stedet for (her har vi felles sak med mange fattige land), og heller slippe inn dem vi vil ha inn, så slipper vi å bidra til å knuse lokale markeder i Sør med subsidierte varer fra rike Nord.

WTOs utviklingsrunde uten kraft?

http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=2006106090029&NL=1

Det ser stygt ut for den såkalte utviklingsrunden i WTO. Oxfam er allerede ute og anbefaler fattige land å si nei til avtalen, som karakteriseres som meget dårlig for de fattige landene.

Det blir ikke bedre når Morgenbladet rapporterer om Mongolias tilkortkommenhet når det gjelder gevinster etter inntreden i WTO - klubben. Sammen med andre fattige land melder de om manglende ressurser til å forhandle, til å sette seg inn i utfordringene, og til å komme med motkrav til andre land.

Det hersker liten tvil om at kapasitetsbygging av sivilsamfunn og myndighetsstrukturer innen nasjonal og internasjonal handel og juss i de fattige landene bør bli en høyt prioritert oppgave for sivilsamfunnet fremover, både i rike land, men også mellom land i den fattige delen av verden. Denne kapasitetsbyggingen og erfaringsoverføringen bør i størst mulig grad være frikoblet fra statlig finansiering, da dette fort kan bli uheldig sammenblanding av politikk og kapasitet.

Dette haster...