SVs nederlag – historien om en varslet krise

Ok, alle, la oss diskutere. Det er ingenting som er så bra for selvransakelsen som nederlag. Da tvinges vi til å gjøre endringer. Jeg har noen innspill, sånn rett etter valget. Det gjør vondt, men jeg tror tiden er moden for å si det:

Tre teser om å bli spist av snillismen

1.Partiet har gjennomgått en temmelig hard kur i overgangen fra opposisjon til posisjon. Denne kuren har bare omtrent halvparten av partiets velgere (og partimedlemmene) ønsket å jobbe seg igjennom.

2.Parti- og organisasjonskulturen er ikke sterk nok og kreativ nok til å rekruttere nye støttespillere og velgere når halvparten melder seg ut av regjeringsprosjektet.

Hvorfor ikke? Fordi det ikke skjer en ditto utskiftning av partifolk i samme overgangen. De som melder seg ut av regjeringsprosjektet kunne med fordel tatt en pause fra toppverv og gitt stafettpinnen over til noen som kunne gjort oss i stand til å tiltrekke oss nye velgere som vil sitte i regjering. Det hadde bare vært rett og rimelig. Men gamle travere og slitere nekter å gi fra seg posisjonene sine, og da får de bli sittende, for SV er jo et parti for dem som har lyst, ikke for dem som kan. Dermed blir partiet fullstendig sjakkmatt, uten vilje til å tenke nytt og uten evne til å invitere nye medlemmer inn som støtter prosjektet.

3.SVs to hovedsaker er partiets akilleshæler. Både i skole- og miljøpolitikken har partiet store problemer med å være profesjonell og dyktig nok til å skape synlige endringer som faktisk gjør positiv forskjell.

Hvorfor det? Fordi skolepolitikk har vært symbolsk viktig for SV’ere over hele landet, men når det kommer til stykket, så har vi liten kompetanse på området. Miljøpolitikken gikk på grunn innaskjærs da partiet ikke fikk plassert en av sine egne miljøkrigere i statsrådsstolen. Her svekkes vi også klart av mangel på nytenkning internt og ikke minst problemer i troika med SP og AP.

Det er med andre ord ikke fraværet av klimadebatt som har ødelagt for SV. Flere steder var klimadebatten svært tilstedeværende og konkretisert og kontekstualisert, blant annet i Bergen med rushtidsavgift. Det er snillismen som spiser oss opp innenfra.

Dagbladet i knestående

Journalister observert på Shellstasjon

Undertegnete har over lengre tid observert Dagbladets ferd mot avgrunnen, og det har ikke vært noe vakkert skue. I dag aksellererer fallet betydelig når Lene Alexandra pryder (?) førstesaken på nett med "kastet ut av facebook".

Kjære sjefsredaktør: det er valgkamp, det er klimakrise, verdens største supermakt fører krig på (minst) to fronter, og det norske demokratiet skjelver av overopphetet og overvektig velstand. I en sådan stund bør man kjenne sin besøkelsestid.

I stedet sitter Dagbladet på en Shellstasjon og spiser pølse i brød med løk og potetsalat og drikker cola mens de lager avis med venstrehånden (etter at de har tørket seg rundt munnen med håndbaken!).

Snakker om å skyte seg selv i armhulen!

Fra ett kompromiss til et annet

Pil&Bue skifter beite. Etter nesten 8 år i frivillig sektor, med minst ett bein innenfor Kirkenorge, er nå tiden kommet for å kaste av seg åket og slippe ateisten fri i full utfoldelse. Aberet er selvsagt at halvkommunisten i stedet må bite i det sure eplet og rase rett inn i utrygt kapitalistfarvann i privat sektor.

Så altså: ateisten vil trives, sosialisten vil få nok av utfordringer. Men pokker heller, hva ville livet vært uten litt motstand?

Erkjennelse

Uten handling har vi INGEN troverdighet.

Pil&Bue har kommet til at tiden er overmoden for å ta i bruk den såkalte Responsibility to Protect (R2P) - bestemmelsen til FN som omhandler verdenssamfunnets fordømte plikt å intervenere når et lands befolkning står i umiddelbar fare for å bli utryddet eller alvorlig skadelidende som følge av en annen stat eller en regjerings håndtering av "indre" anliggender.

Jeg foreslår at FN (eller Kina, Den afrikanske union eller Frankrike/Tyskland for den saks skyld) går inn i Israel/Palestina med dekning i R2P.

Nå er situasjonen så sinnsyk i de palestinske områdene at dagens generasjoner vil bli kraftig irettesatt og latterliggjort for å ikke ha gjort noe når vår historie skal skrives av fremtidige generasjoner.

Våre barnebarn kommer til å forakte oss for vår ignoranse. Og vi kan ikke engang gjemme oss bak et "vi visste ikke hva som skjedde". For vi vet. Vi ser det hver eneste dag. Uten handling har vi INGEN troverdighet.

Kadra-saken

Nok en gang viser menn seg fra sin verste side.

I møte med en talefør ung kvinne som kan uttrykke sine synspunkter stikk i strid med forstokkede, kulturelle koder, møter Mannen henne i mobbens form, i flokk, med knytteneve og spark. De lærde Menn danner baktruppen, med patetiske forsøk på å nyansere den modige kvinnens gjøren og laden ved å underminere hennes handlinger: hva gjorde hun ute på det tidspunktet, hva vet hun om teologi? For et himmelropende lavmål.

Det er åpenbart at verken menn i sin verste utgave eller religiøse ledere direkteimportert fra Koranskolene i Pakistan skal utgjøre kvinnefrigjøringens og den muslimske reformismens fortropp. Det blir dermed latterlig når Lene Larsen målbærer at Kadra skulle tatt dette opp i moskeen eller i Islamsk Råd for å bli hørt og forstått.

Kadra står i fare for å slite seg ut. Menn med så mye makt som konservative religiøse ledere, uansett tro, lar seg ikke argumentere til fornuft i likestillingssaken. De må presses av en stadig voksende og sterk opinion innenfor sine egne miljøer, til deres stemmer tilslutt forstummer i mangel på tilhørere.

Kadras eksempel er viktig for likestillingskampen i Norge anno 2007. Man kan dog undres over hvorfor hun velger å bringe likestillingskampen inn på den religiøse arenaen.

Like lite som likestillingskampen kjempes først innen de forstokkete kristne konservative trossamfunnene, like lite er moskeen egnet for en storsatsing for kvinnefrigjøring innen innvandrermiljøene. Kadra gjør likevel det eneste riktige - hun bringer debatten ut i det offentlige rom, ut av de indre sirklene til religionens og tradisjonens voktere. Men hun må gå lengre. Hun må fristille kvinnens rolle fra religionens grep. Til dette vil hun trenge hjelp - både fra sine egne og "rosa" norske feminister og sympatisører.

Da er det mulig at religiøs reform er en omvei, og en jobb som kan gjøres senere, når den sosiale likestillingen er kommet lengre.

Men her er det ingen enkle veier til målet...

Middelmådig sheikedømme

Her er beviset på at Oslo er i ferd med å bli hovedstad i et helt middels sheikedømme. Sjelløst, trist, menneskefiendtlig og antisosialt.

.

Dette er byplanlegging fra 70-tallet - med dønn kjedelig, livløst CBD (central business district) som tar kvelden hver dag kl. 17 og i helgene. Noen som tviler på at det er på tide å velte byregjeringen, som har lagt sin elsk på Barcodes forslag med høye, slanke glasspalasser?

.

På den annen side er jo de brede avenyene ypperlige til store massemobiliseringer...

Hallgrim-konspirasjonen

Høyre med fordekt offensiv for å kapre brune velgere

Høyre har sett seg lei på at FRP skal svømme fritt og alene i de grumsete delene av velgermassen, og lanserer ny og velprøvd spinning-taktikk.

Hallgrim Berg er ute med ny bok om den muslimske fare. Høyres gode rådgivere fra kommunikasjons- og tenketank-anstaltene har de siste ukene lagt siste hånd på verket for å slippe løs en stripete ex-politiker i bokmarkedet, og på den måten vise at selvsagt tar Høyre avstand fra grums, men at det likevel er lov å ha litt skitne tanker, selv om man stemmer blått.

Redaksjonene går fem på, og høyrefolk holder klokelig lav profil. Her er det bare å sitte stille i båten og vente på at de brune hordene skal strømme til telefonene for å ringe fram Høyre på meningsmålingene...

Konsensus mellom flankene

Nå er det virkelig på tide å slutte rekkene og drive god venstrevridd politikk.

Valla-saken ser ut til å lamme deler av AP på en måte som jeg har fryktet en stund. Det er for mange hos dinosauren som har hatt litt for vanskelig for å svelge venstredreiingen av partiet og regjeringen.

Både oposisjon og høyreflanken i AP vet å benytte tiden godt i kjølvannet av Vallas dårlige håndtering av Yssensaken. Det første man må gjøre er i alle fall å gi Valla og LO-ledelsen bedre rådgivere (som de med nødvendighet må lytte til, selvsagt!).

I tillegg må vi bedrive god venstrevridd politikk og vise velgerne at prosjektet vårt er på skinner!

For å få dette til nå må vi fronte de sakene hvor vi kan a) skape konsensus mellom flankene, og b) skaper reelle endringer for fellesskapet.

Klimasaken har et godt potensiale som samlende for flankene. Den inneholder muligheten for

• et reguleringsregime som faller i god jord på venstresiden, og som befolkningen synes moden til å omfavne, med en blanding av positive incentiver til de snille og hardere sanksjoner overfor forurenserne.
• en teknooptimistisk våt drøm av et industrieventyr som vil stagge kraftsosialistene
• et idealistisk prosjekt som grenser til utopi, som lokker vindrikkerne og filosofene ut på banen
• en realpolitisk tvingende nødvendighet som gror godt bak dassen til Jens & co.

Klima og kapitalisme

Filosofen Vetlesen er krystallklar i Klassekampen på at klimautfordringene ikke lar seg løse uten at vi går i strupen på kapitalismen som system. Rett og slett fordi økoharmoni ikke står i stil til økonomisk vekst.

Greit å vite. Så er det bare å begynne å lure på hva som får verden til å innse kapitalismens tilkortkommenhet først: økodød eller revolusjon..

Med Chavez ved roret på den revolusjonære skuta er jeg redd jeg holder en knapp på økodøden. Ledere som undergraver det demokratiske systemet som brakte dem til makten har en dårlig track record på denne kloden...

Er seminarer løsningen?

Akk. Pil&Bue sitter fastlåst i strategiske planer og prosesser i noen dager. Lurer på om det egentlig beveger verden så mye som en tøddel...

I påvente av nye krumspring her, anbefaler jeg sterkt Heikkis innspill i handelsdebatten. Det er faktisk veldig bra, selv om noen presiseringer var nødvendig...

Bergen i mitt hjerte

Pil&Bue har vært i Bergen og slitt ut parketten på Cafe Opera - som seg hør og bør - og kommet til følgende oppsiktsvekkende konklusjon:

Det kan være så mye solskinn det bare vil i Oslo; byen vil likefullt være en eviglang visuell gråværsdag i forhold til mitt kjære Bergen.

Takk til Kattens 1990 - 1993-årgang for en uforglemmelig melankolsk reise tilbake i tid.

Blå ledelse part 2

Den fiolette fare!

Hvilken farge har din ledertype, spør Ukeavisen Ledelse? Tove Steinbo, såkalt ekspert på fargenes psykologiske betydning, forklarer i sin bok fargene forteller:

Rød: Risikovillig og selvrettferdig: Ariel Sharon, Gro H. Brundtland
Oransje: følelsesstyrt livsnyter: Petter Stordalen
Gul: maktsøkende: Pave Benedict
Grønn: Oppofrende og sårbare: Kofi Annan
Blå: de rikeste i verden (ja, avisa kaller dem dette): Bill Gates og de fleste andre næringslivsledere
Indigo: visjonære, intuitive, filosofiske: Rudolf Steiner og resten av lederne i humanitær sektor
Fiolett: geni og gal: Bill Clinton, Mikhail Gorbatsjov, Martin L. King og Osama Bin Laden

Ikke rart at dette slår an i blå kretser: Her er de blå de rikeste i verden, mens både Bill Clinton, Martin L. King og Osama Bin Laden blir plassert i samme bås - som gale (genier). Fysjom, alt som stinker revolusjon og annen solidarisk ideologi må vi for all stue bort på samme mentalinstitusjon - NU!

2 000 000 000 000 kroner

Cheyney og Bush fnøs av alle dem som mente Irak ville bli et kostbart eventyr. 50 mrd dollar, sa de. Max. Vel, tre år og 350 mrd dollar senere bør jo pipen få en annen lyd.

Røde vinder over Norden

Klassekampen melder at svenskene opplever en ny bølge av antiamerikanisme, og at danskene er rødere enn noen gang etter de borgerliges overtakelse i 2001. Med andre ord veldig bra start på dagen til mandag å være!

Hvor er den afrikanske revolusjonen?

En liten teori på starten av en ny arbeidsdag:
Det lille jeg har av historiekunnskaper tilsier at de fleste revolusjoner i moderne tid har funnet sted fordi en underpriviligert middelklasse har blitt så misfornøyd med tingenes tilstand at de har grepet til drastiske virkemidler for å styrte en enten korrupt, undertrykkende, fraværende eller direkte ubrukelig statsadministrasjon og ledelse.

Tre ting er å trekke ut av dette:

1. Første antakelse: Er det slik at årsaken til at den afrikanske, moderne revolusjon og opprør mot fattigdommen og den globale undertrykkelsen ikke ser dagens lys fordi den afrikanske middelklasse koopteres av den allestedsnærværende internasjonale bistandsadelen?

For er det ikke nettopp dette som skjer? Rike, hvite veldedighetsorganisasjoner med prisverdige intensjoner leter etter gode ressurspersoner i lokalbefolkningen som kan være deres lokale ansikt utad, ha de riktige kontaktene, ha den kontekstuelle kompetansen m.m. Disse personene finnes oftest innen den "opplyste" middelklasse, blant dem som har hatt tid og ressurser til å få seg en utdanning, lese aviser og bøker, og tilegne seg teoretisk kunnskap om verden rundt seg. Er du fattig og utsultet har du ikke tid til å unne deg den slags luksus.

Så blir middelklasserepresentanten ansatt av en internasjonal organisasjon, får et vulgært lønnshopp, og blir vel tilfreds og sier seg enig i at det Afrika trenger er mer bistand fra rike velgjørere?

2. Andre antakelse: er det slik at de som ikke koopteres av disse organisasjonene, blir kooptert av en annen internasjonalt fundert allianse - den globale, muslimsk funderte kampen mot vesten og USA, som bruker all sin tid på å planlegge mer eller mindre vellykkede terroranslag mot vestlige transportselskaper, eller sloss heroisk mot amerikanske soldater på fremmed jord (to fremmede parter lager hakkebøf av et tredjeland?).

Tilbake står da blant andre Afrika, uten en underpriviligert middelklasse, uten en revolusjon, uten mulighet til å tilrive seg den egentyngde for sine skjøre stater som kunne sette igang drivakslingene slik at det afrikanske kontinentet kunne komme seg ut av grøfta.

Nå er det mye i disse morgentankene som ikke er sagt, blant annet revolusjonenes bakside, om å spise sine barn osv., men jeg blir nok minnet på dem av noen av dere, tenker jeg.

3. Min tredje antakelse er at det kanskje er Frp-velgerne som skal stå for den neste revolusjonen i Norge? Det trenger ikke bli så hyggelig...

Islamisme som radikal bevegelse

http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=2006106160014&NL=1

Nok en gang gjør Morgenbladet vei i vellinga på en fredag. En lang, slitsom uke krones med et ypperlig stykke journalistikk av Stein Inge Jørgensen. I sin siste artikkel sammenlikner han (den radikale) islamismen med fremveksten av arbeiderbevegelsen og de venstreradikale strømningene i vårt eget land.

Det er mye å si om sammenhengen, og det er lett å kritisere Jørgensens for å være klassisk kulturrelativistisk prosjekt som skal synliggjøre at "de fremmede er som oss", men en slik kritikk vil ikke vokse seg sterk når han velger den vinklingen han gjør. Det er en sober analyse, og for oss som mener at muslimske samfunn sliter kapitalt med sine autoritære tendenser med fullstendig undergravende og ødeleggende kjønns- og maktdimmensjoner er det bare å melde at vår egen historie er ikke akkurat lysende på området, og gamle arbeidergutter og intellektuelle neppe var særlig mindre kvinnefientlige enn dagens islamister. At muslimers metoder for undertrykkelse er mer gjennomført kan sikkert også diskuteres. Det var nok av kjerringer som fikk deng på 20-tallet, for å si det slik.

Selv er jeg en av dem som lenge har skult med mismot på islamistenes fremvekst, og som definitivt ikke aksepterer metodene til de mest ekstreme utgavene. Men jeg har samtidig ikke for mitt bare liv forstått hvordan noen kan holde ut den brutale undertrykkelsen fra den rike verden uten å tilte helt og ta til ekstremiteter. Derfor håper jeg av hele mitt hjerte at Jørgensen har rett, og at vi vil se en stadig mer oppegående og byggende kraft i muslimske samfunn. Så får vi heller håpe at de ikke nødvendigvis blir like konforme som de norske sosialdemokratene...