Allmenningens tragedie

Hvor ble det av handlingen etter alle ordene?

Reiseselskapene melder om rekordpåske og en kommende rekordsommer hva angår flyreiser. Nordmenn reiser som aldri før, og vi planlegger flyplassutvidelser og tilvekster over hele landet.

Det er til å undres over at etter en såpass heit høst, vinter og vår, med klimadebatter i absolutt alle kanaler, så er det ingen som verken vurderer å bytte reisemiddel, eller rense sine flyreiser.

Dersom du som leser dette ikke har tenkt tanken før: her kan du rense flyreisen din. Dersom du tar enda hardere i: bestill reisen din her.

For å illustrere: Vårt Land melder at folk flyr med god samvittighet: en kilde svarer på spørsmålet: – Har dere dårlig samvittighet? – Nei, det er liksom så lite vi kan gjøre med det. Vi vet veldig mye om konsekvensene av våre handlinger, men gjør lite for å endre på dem. Det er underlig. Det må skapes mer oppmerksomhet rundt at «alle bekker små» faktisk kan gjøre en forskjell.

Underlig, ja det kan man trygt si. Nei, la oss regulere litt fornuft inn i pappen til Ola Dunk! Nok en gang slår jeg et slag for økt politisering av hverdagen vår. Vi evner jo ikke å ta grep på egenhånd. Lenge leve rødgrønn styringsvilje. La oss se resultater!

Blå ledelse part 2

Den fiolette fare!

Hvilken farge har din ledertype, spør Ukeavisen Ledelse? Tove Steinbo, såkalt ekspert på fargenes psykologiske betydning, forklarer i sin bok fargene forteller:

Rød: Risikovillig og selvrettferdig: Ariel Sharon, Gro H. Brundtland
Oransje: følelsesstyrt livsnyter: Petter Stordalen
Gul: maktsøkende: Pave Benedict
Grønn: Oppofrende og sårbare: Kofi Annan
Blå: de rikeste i verden (ja, avisa kaller dem dette): Bill Gates og de fleste andre næringslivsledere
Indigo: visjonære, intuitive, filosofiske: Rudolf Steiner og resten av lederne i humanitær sektor
Fiolett: geni og gal: Bill Clinton, Mikhail Gorbatsjov, Martin L. King og Osama Bin Laden

Ikke rart at dette slår an i blå kretser: Her er de blå de rikeste i verden, mens både Bill Clinton, Martin L. King og Osama Bin Laden blir plassert i samme bås - som gale (genier). Fysjom, alt som stinker revolusjon og annen solidarisk ideologi må vi for all stue bort på samme mentalinstitusjon - NU!

Kulturelite, jeg?

Etter dagbladets famøse test ble dette dommen over pilogbue:

Bedømmelse:
En fot i begge leire er aldri dumt. Du kan like gjerne digge «Rompa mi» som «Nøtteknekkeren», og går på Smuget og Kunstnernes Hus med samme eleganse. Hvis du ikke blir for full da.

Det er det jeg alltid har sagt: jeg er ja takk begge deler, hehe

En annen side forteller at man må minst ha 10.55 års utdannelse eller mer for å forstå denne bloggen. Jaja, jeg holder meg i alle fall nesten innenfor obligatorisk skolegang...

Hva gjør vi med Kina?

Det slår meg med stadig større styrke: hva i alle dager skal vi gjøre med Kina?

Hvordan skal vi kunne kreve organisasjonsfrihet for arbeidere når selskaper flytter produksjonen til Kina?

Hva gjør vi med kondisjonalitetsdebatten i forhold til Verdensbanken og IMF når Kina rundhåndet deler ut lån uten andre betingelser enn gjenkjøp av kinesiske varer?

Hva gjør vi med Kyoto-avtalen når Kina regnes som U-land og nekter å påta seg forpliktelser? De er verdens største forurenser om kun få år!

Alle, jeg trenger hjelp - snart!

Systemkrise i sivil sektor

Sivil sektor gjør seg selv en enorm bjørnetjeneste ved å fortsette sin lettvinte vei til målet. Kondisjonalitetsdebatten aktualiserer grenseoppgangen mellom profesjonalisme, aktivisme og mobilisering på en kritisk måte.

Jeg leser så øyet blir stort og vått disse dagene: betingelser for lån til fattige land skal sømfares og vurderes. Verdensbanken (WB) og Det internasjonale valuttafondet (IMF) er under lupen, sammen med samtlige NGO'er som har vært toneangivende for gjeldsdebatten og kritikken mot tvungen liberalisering av offentlige tjenester og naturressurser. Benedicte Bull, som har ledet arbeidet med en bakgrunnsrapport for "Oslo Conditionality Conference" i regi av UD, skriver i en kronikk i dagens Klassekampen at de to finansinstitusjonene har endret seg mye, selv om det også finnes bevis for at mye er ved det gamle.

Hva hun imidlertid ikke sier i kronikken, men som kommer fram i rapporten, er at sivilsamfunnsaktørene som hardnakket kritiserer privatiserings og liberaliseringsbetingelser fra WB og IMF har en tendens til å ha svak eller sviktende argumentasjon for meget bastante standpunkt og påstander.

Dette er sedvanlig dårlig politisk påvirkning. Sivil sektor gjør seg selv en enorm bjørnetjeneste ved å fortsette sin lettvinte vei til målet. Dette aktualiserer grenseoppgangen mellom profesjonalisme og aktivisme på en kritisk måte.

Faglig profesjonalisme
Det sivile samfunn har i en årrekke bygget opp solid kompetanse på lobby og beslutningspåvirkning som arbeidsform og arbeidsredskap i kampen for en bedre verden. Dette er vel og bra, men man har ikke i like stor grad fulgt opp med ditto profesjonalisering av politikkutviklingen og ikke minst analyseverktøyene.

Det er ofte de samme folka som sitter med beslutningsmakten i NGO'ene som det var da de startet på 90-tallsbølgen av internasjonal solidaritet. De har fått mer profesjonelle undersåtter som serverer politiske muligheter på sølvfat, men NGO-adelen har ikke selv gjort hjemmeleksene sine og oppdatert seg eller gitt plassen over til mer profesjonelle krefter.

Det finnes selvsagt unntak fra denne regelen, takk og pris, men dersom det sivile samfunn skal vinne politiske seire i viktige saker som kondisjonalitetsdiskusjonen, så må vi øve et profesjonelt så vel som folkelig press på beslutningstakerne og politikkutformerne.

Kombinasjonen av folkelig forankring og politisk profesjonalisering er en meget utfordrende posisjonering, men den må gjennomføres dersom folkelig baserte lobbyinitiativer skal lykkes.

Mobiliseringsprofesjonalisme
På den andre siden vil man kunne angripe Bulls giftige kritikk av sivilsamfunnsaktører ved å stable på beina folkelig mobilisering av dem disse liberaliseringsbetingelsene rammer. Mennesker i fattige land som lider under forringet offentlig tjenestetilbud, privat kapitals overtakelse av naturressurser og så videre.

Problemet til det sivile samfunn blir at dersom de ikke klarer å mobilisere disse, vil beslutningstakerne og politikkutformerne mer eller mindre rettmessig kunne spørre om disse lidende menneskene faktisk finnes... Da nytter det ikke å "snakke på vegne av de fattige". Da må de selv snakke!

I begge disse inngangene har det sivile samfunn en tendens til å velge lettvinte løsninger. Ikke tar de seg råd eller tid til å skaffe seg tilstrekkelig faglig tyngde til å vinne en debatt, og ikke tar de seg tid og råd til å mobilisere de menneskene som faktisk berøres av de problemene de setter på dagsorden.

Dette blir tilsammen en systemisk krise for sivil sektor! Det er for mange små og søte NGO'er som liker å leke politikere og lobbyister, men som helt glemmer å mobilisere dem det gjelder. I fattige land finner man ditto utvikling hvor disse norske og vestlige NGO'ene finner seg venner som starter tilsvarende små og marginale NGO'er som liksom skal representere "folket" og være "stemmen fra Sør".

Folkelig deltakelse og mobilisering må være stikkordene for en reform av sivil sektor, parret med grundig politisk håndverk og støttefunksjoner fra faglige aktører.

Pølles dannelsesreise

Paul Chaffey mener at den viktigste skillelinjen i global politikk går på hvordan man reagerer på effektene av økonomisk, teknologisk og kulturell globalisering. Nei, Pølle, det er ikke riktig! Skillet går mellom dem som mener globaliseringen skjer av seg selv, helt uten menneskelig inngripen, og dem som faktisk har en ambisjon om å styre globaliseringen i retning av en mer rettferdig verden.

Det er alltid trist å oppleve ungdommelig mot og idealisme svinne hen og forkvakles. Særlig når det brettes ut over to dagblad-sider i tillegg til en enda lengre versjon som foreligger i Samtiden. Pølle har virkelig behov for litt god gammeldags selvlegitimering.

For dette er historien om radikaleren som forsvant, om 80-tallsgutten på jakt etter det kule og det spennende, og som valgte sosialismen, antakeligvis ganske tilfeldig, men dog, han trodde i alle fall på det en stund.

For som Pølle sier: venstresiden hadde kopirettighetene til "det gode", og dermed måtte hans ungdommelige naivitet kanaliseres dit. Han var jo tross alt skoleflink og opptatt av å være snill mot andre.

Men så forsto Pølle langsomt men stødig at det også fantes interesser på venstresiden som kjempet for sine egne saker. Fagorganisasjonene, for eksempel. De ansatte i offentlig sektor også. Og hva er vel egentlig forskjellen på å karre til seg privilegier, enten du er proletar eller kakse? Nei, det er like solidarisk å kjempe for "konkurransedyktige rammevilkår" som det er å kjempe for bedre velferdsordninger og faglige rettigheter for arbeidstakerne.

Hvorfor, fordi de rike trenger mer penger å betale skatt til fellesskapet med, selvsagt!

Joda, Pølle, det er også en måte å se det på, men da får du aldri mer komme til oss og si at vi er naive! Makan til kravling i sine egne argumenters hengemyr skal man lete lenge etter.

Pølle mener at det å være stortingsrepresentant for SV var å være mot alt nytt og kreve mer penger til alt som er godt - helt uten styring og uten hensyn til budsjettballansen. Det er mulig han oppførte seg sånn på stortinget, men da gjorde han ikke jobben sin! Det skal riktignok sies at det meste av den mest ryggesløse privatiseringen og kommersialiseringen av norsk næringsliv skjedde i denne perioden, og det var gode grunner til å betvile effekten av Høyre og APs tiltak den gangen. Bare se på Baksaas i dag!

Pølle turer på videre, og kjefter i øst og vest. Ikke bare stilte venstresiden seg litt lunken til kapitalismens seier i det gamle Øst-Europa, men de har i tillegg globale alliansepartnere som, mammon forby! sier at USAs politikk er verre enn fremveksten av muslimsk fundamentalisme.

Vel, Pølle, det er ikke rent få oppegående mennesker som kunne finne på å si at skal man håndtere islamistenes utbredelse, så må man ta tak i en av hovedårsakene; nemlig USAs utenriks- og sikkerhetspolitikk. Enhver lege vet jo at symptombehandling ikke kurerer sykdommen.

Pølle mener at den viktigste skillelinjen i global politikk går på hvordan man reagerer på effektene av økonomisk, teknologisk og kulturell globalisering. Nei, Pølle, det er ikke riktig! Skillet går mellom dem som mener globaliseringen skjer av seg selv, helt uten menneskelig inngripen, og dem som faktisk har en ambisjon om å styre globaliseringen i retning av en mer rettferdig verden. Defaitisme er høyresidens prerogativ. Vi andre vil gjerne være med å bestemme. Av den enkle grunn at vi er flasket opp i et demokrati som tror på folkelig deltakelse. Et fenomen som økonomene har tapt helt av syne.

Pølle avslutter med hakkebakkeskogen: reven kan aldri bli veggis (les, sosialister vil alltid være kommunister). Vel, dersom Pølle er så skråsikker på den "biologiske" formelen for politisk deltakelse, så er vel hele hans flørt og sengekos med NHO og kapitalismen bare et skalkeskjul for hans EGENTLIGE plan om væpna revvolusjon. Han var jo tross alt SV'er først!

Audun gjør alle andre ord overflødige!

Da statsråden kom til oss

Lokaldemokratiet viste seg fra sin vakreste side, på toppen av byen og bydelen vår!

Noen dager er vakrere enn andre. Onsdag kveld var det duket, klappet og klart, til storfint møte i mitt kjære borettslag. Landets finansminister skulle komme og presentere sine vyer og visjoner for budsjettåret 2007, ja, og for hele regjeringsprosjektet, viste det seg.

For Grünerløkka SV var det viktig å dra nytte av at vi og vårt parti sitter i regjering. Det norske demokratiet er tuftet på nærhet mellom folkevalgt og velger, mellom regjering og folk, og hva annet er et symbol på dette enn et folkemøte mellom landets finansminister og et middels borettslag, i periferien av nedslagsfeltet til landets største SV-lokallag, i et lite trehus på toppen av bydelen vår?

For Keyserløkka Sør Borettslag var det viktig å utnytte det flotte engasjementet som kom til syne under forrige generalforsamling, der det viste seg å være både rom og betydelig potensial for politisk aktivisme og deltakelse.

Som den første SV-finansminister har hun laget sitt første budsjett, og det påhviler henne et voldsomt forventningspress, selvsagt, men også stor entusiasme fra alle oss som har gledet oss til å være med å forme et Norge for fremtiden.

Og forventningene mine ble innfridd. Ikke bare viste lokaldemokratiet seg fra sin vakreste side, men ikke engang en sylskarp Maria Reinertsen fra morgenbladet klarte å finne sprekker i lakken. Hennes noe famlende søk etter misfornøyde SV'ere ble tilsvarende tafatt som Pølle Chaffeys postulerte oppgjør med partiet. På en dag som denne er SV hel ved!

Cost benefit av en idealist

Tollef tar opp et spennende problem på sin blogg: hvor mye får man igjen for å være idealist i andres øyne?

Vel, etter betydelig med år i idealismens utakknemlige tjeneste kan jeg uten å føle meg presset av noen si at man får igjen fint lite. Dersom man i tillegg er antireligiøs, og bare kan benytte fraser som "vi får nok vår lønn i himmelen" på en ironisk måte, er det desto mindre å tjene på å holde idealismens fane høy og stolt.

Hvor kan man så omsette idealist-valutta?

1. Selskapslivet
Her skaper man stort sett bare usikkerhet. Folk flakker med blikket, er redd for å si noe galt, eller beint fram kritiserer en for å være livsfjern og plagsom

Løsning: snakk mest om andre, ikke om deg selv - da blir man til og med idealist innenfor selskapsbransjen, for folk vil jo stort sett snakke om seg selv.

2. Jobblivet
Her bidrar det stort sett bare til en ting: lav lønn. Dersom du er heldig kan det føre til mange spennende arbeidsoppgaver, men de kan fort gå utover familielivet (du er jo tross alt idealist), og selv en idealist kan bli innhentet av pragmatiske spørsmål som "hvor mye får jeg egentlig gjort for verdensfreden".

Løsning: tja, si det. Gode forslag?

3. Familielivet
På denne arenaen blir man bare en pest & en plage. Særlig dersom man er en del av en barnefamilie. Kjipe kommentarer som "kan vi ikke la være å kjøpe våtservietter" og "hva med gjenbruksbleier?" og "vi trenger jo ikke bil når vi bor i by og har sykkel" blir mottatt med et skuldertrekk og åpenlys ignoranse.

Løsning: Lær deg å bli idealist i hodet, ikke i handling.

4. Venner for livet
Her er det imidlertid håp i hengende snøre. Venner og idealisme er selve kvintessensen på gode samtaler, herlige krangler & opphetete fester med hoderystende uenighet og skålende enighet.

Løsningen med stor L:
Få deg venner både i selskapslivet, på jobben, i familien, så skal du se det umulige blir mulig. Man er vel ikke den første som finner ut at like barn leker best?

Til Grunerløkkas SVere

Det er snart tid for valgkampforberedelser, og Grunerløkka SV ønsker en bred prosess rundt utarbeidelsen av valgprogrammet.

Alle dere sv'ere som vil være med å påvirke Svs politikk på Grunerløkka foran lokalvalget som kommer i 2007, er hjertelig velkomne til Valgprogramverksted (medlemsmøte) lørdag 26. august fra kl. 11 til 17 i bydelshuset i markveien.

Dersom du trenger inspirasjon eller overtalelse om hvorfor lokalpolitikk er viktig: les http://pilogbue.blogspot.com/2006/06/mitt-liv-for-et-borettslag.html

Mer informasjon vil komme når vi nærmer oss. Dette vil du også finne her:
http://www.sv.no/oslo/grunerlokka

Mitt liv for et borettslag

Jeg var i går på en av de mer underholdende generalforsamlinger i borettslaget Keyserløkka Sør. Noen sinne! Hvor kampvoteringer, benkeforslag og mistillit mot styret kom som perler på en snor, og hvor det folkelige demokratiet levde og åndet som en dampmaskin. Det var vakkert, og det var ekte.

Slik er også vår visjon for verden. Deltakelse, engasjement, påvirkningsmuligheter for den enkelte, og fair & square kamp, hvor man etterpå kan ta hverandre i hånden og gratulere med seieren. Det er fart, det er spenning og gnistninger, men ingen ligger skamslått tilbake.

Det eneste som manglet var et internasjonalt tilsnitt, men det skal vi fikse gjennom andre kanaler.

Dette er grunnen til at jeg oppfordrer alle som føler seg hjemme i en slik visjon, om å engasjere seg i lokalpolitikken. Bli medlem av ditt nærmeste politiske lokallag, og bidra til å gi blod og puls til demokratiet som vi så vakkert snakker om, men som så alt for mange driter i. Det er lokalt folk bor, det er lokalt folk elsker, krangler, griner, går til grunne, reiser seg og vakler videre.

Og som om det ikke er nok, så er det lokalt endringene må komme fra, dersom demokratiet skal kunne brukes som et effektivt verktøy for forandring av de store systemene.