Taliban da capo

Kampen om Afghanistan handler om hvordan man sikrer folkelig legitimitet og forankring til regimet som skal styre landet.

Det er ti år siden jeg møtte min første taliban-leder. Det var en apparte opplevelse; han var vel på min alder (21), satt der med sin kalashnikov og stirret uinteressert ut i luften mens min kvinnelige ledsager snakket. Å vise oppmerksomhet til en hvit kvinne uten burka var temmelig vanskelig for vår unge samtalepartner.

Men møtet endte faktisk med at vi fikk lovnader om at jenteskolene i byen skulle gjenåpnes! Dette føltes som en stor seier den gang, og det ville nok vært en enda større seier i dag, ti år og en blodig krig senere.

Jeg sier meg enig med Kristian B. Harpviken når han sier at taliban er sterkere og mer radikalisert i dag enn i 1996. Den gangen var de på randen av total kontroll over et Afghanistan i ruiner etter 30 år med kamp mot Sovjet og regulær borgerkrig.

Kampen om Afghanistan handler ikke om for eller imot norske tropper i sør, dersom noen noensinne har trodd noe så latterlig. Det dreier seg om hvordan man sikrer folkelig legitimitet og forankring til et regime som skal styre landet. Det er da direkte kontraproduktivt for den sittende regjering Karzai at amerikanske og britiske styrker kroppsvisiterer kvinner i landsbyene i sør under sine raid mot private eiendommer på jakt etter Bin Laden eller Taliban sympatisører!

Det er tilsvarende kontraproduktivt at man i det hele tatt fører en offensiv taktikk i et ormebol som faktisk det sørlige afghanistan/pakistan er.

Dette bidrar bare til en ting: flere ekstreme talibansympatisører på bekostning av de moderate.

Deltakende barn

Det er en fascinerende ting å være forelder. Barns verden er så herlig uoppdaget for de fleste av oss…

Det er så lenge siden vi var små, så lenge siden vi så verden fra ca. 60 centimeter over bakken. Skulle gjerne visst grunnen til at de fleste glemmer hvordan det var å være så liten.

Den mest gripende erkjennelsen jeg har hatt de siste dagene er at barn stort sett maser om deltakelse fra voksne som de strengt tatt ikke trenger. ”Kan ikke du leke med meg” er essensen i mye av den barnestyrte dialogen. De kunne nok heller sagt ”se meg”, for i barnets verden er lek ofte synonymt med å bli sett. ”Jeg vil ikke leke med deg” betyr da ”jeg vil ikke se deg” eller ”du får ikke være med her, du har ingen rolle”.

Men voksnes deltakelse i barns liv er annerledes enn andre barns. Vi skal ikke leke med barna på barnas premisser. Vi må lære dem å bli sett på andre måter. Det er to grunner til det:

1. Barn er nysgjerrige – de tørster etter ny kunnskap, ny læring.
2. Voksne er forbilder – vi må være noe mer enn en lekekamerat for ungene våre.

Derfor blir den ””voksne” setningen ”jeg trenger hjelp i huset for å frigjøre mer tid til ungene” helt malplassert! Ungene dine trenger ikke at du har mer tid til å leke med dem! De trenger å få delta i de gjøremålene som vi gjør. Barn vil herme, lære nye ting. Ikke dirrigere og styre oss rundt som småunger. Det har de mer enn nok av i barnehagen.

Så har dette også en egoistisk side for oss foreldre. Ved å gjøre ting sammen med barna på våre premisser trer vi fram for våre barn og blir tydelige. Sånn er pappa, sånn gjør mammaen min. Den kjærligheten man da får igjen er ubetalelig, og i tillegg får du gode tilbakemeldinger på den du er. Så vil selvsagt våre barn alltid elske oss uforbeholdent, slik er det bare, men de blir mer harmoniske av å ha noe å strekke seg etter, noen å se opp til.

Så til dere der ute som enten er foreldre eller skal bli: gjør de små og store tingene som konstituerer deg som deg, og involvere ungene i aktiviteten! Det eneste du må tillate er at ting tar litt lenger tid. Bare husk å snakke om det du gjør, og snakk med, ikke til, så får du i tillegg nye innspill til din egen oppfatning av det du gjør og den du er.

FINANSMINISTEREN MØTER FOLKET

Norges mektigste kvinne, finansminister Kristin Halvorsen, kommer til Grünerløkka/Keyserløkka for å presentere sine vyer for budsjettåret 2007!


Tid: Tirsdag 14. november kl. 1800
Sted: Villa Solhaug, Einars vei (12/14), Keyserløkka, se kart

Enkel servering, begrenset med plass!

Arrangør: Grünerløkka SV

Folkens, dette er partiarbeid i praksis! Dette er det demokratiet dypest sett handler om - de mulighetene og arenaene som åpenbarer seg gjennom lokalt engasjement!

Grünerløkka SV bringer finansministeren ut til velgerne, bokstavelig talt hjem til gaten deres. Benytt sjansen, nyt øyeblikket, vi sees der!

Stolt av SV

SV har klart å få AP til å kjenne blodet bruse i lemmet ved tanken på store, imponerende og kraftkrevende fangstanlegg.

Det har vært mye krangling på venstresiden den siste uken om hvorvidt SV har sviktet miljøbevegelsen eller ikke.

Jeg mener at det er liten tvil om at det ikke finnes grunnlag for å hevde dette. SV gir dagens regjering en real miljøprofil ved hjelp av god gammel list: if you can't beat them, join them!

Til AP:
Vi har klart å få AP til å kjenne blodet bruse i lemmet ved tanken på store, imponerende og kraftkrevende fangstanlegg. Kraftsosialistene ser ikke lenger forskjell på deilig, massiv, kraftkrevende industri og store, flotte renseanlegg.

Til SP:
Samtidig er klimatiltak blitt god distriktspolitikk: sysselsetting i distriktsnorge er sikret for all overskuelig framtid ved at vi skal elektrifisere sokkelen ved hjelp av rensete gasskraftverk langs hele norskekysten.

Til oss selv:
I tillegg gir vi hele gjengen en utviklingsvennlig profil ved at vi bruker ekstra tid og krefter på å utvikle billigere rense og fangstteknologi, slik at også andre, fattigere land, kan benytte seg av denne teknologien.

Jeg er pinadø temmelig imponert!

Majoritetsaksjonær?

Ved nærmere ettertanke er jeg mer tilhenger av stiftelser enn av statlig eierskap i aksjeselskaper.

Braanen spør hvorfor ikke Statoil tar mer hensyn til sin hovedaksjonær når de skal planlegge CO2 rensing av Mongstad.

Jeg mener faktisk spørsmålet må stilles til hovedaksjonæren: hvorfor i huleste instrueres ikke bare Statoil i denne saken? Staten må slutte å leke butikk - dette er blodig alvor! Den rødgrønne regjeringen sitter med 70% av aksjene! Dersom en admdir ikke følger aksjemajoritetens ønsker, så må admdir gå!

Jeg er sterk tilhenger av statlig eierskap i store hjørnesteinsbedrifter i et land, men dersom man velger å operere innenfor det kapitalistiske eierskapsystemet, så må man pinadø gjøre det ordentlig.

Med mindre man oppretter en stiftelse i stedet. Bare se på Det norske veritas (DNV). Mye tyder på at nyskapningen er betydelig større i en slik stiftelse, hvor ingen penger trekkes ut av selskapet, men må reinvesteres i ny virksomhet. Behovet for kortsiktig økonomisk gevinst lammer jo øyensynlig Statoil i denne sammenhengen.

DNV går jo til og med inn i klimadebatten med åpne, strategiske øyne, og begir seg i kast med CDM-sertifisering! Det er progressivt det!

Jeg tror jeg er mer tilhenger av stiftelser enn av statlig eierskap i aksjeselskaper.

Sentrale intervjuobjekter

Miljøstiftelsen Zero mener at Statoil har ført staten bak lyset ved å si at denne teknologien vil ta lang tid å utvikle.

Teknologien finnes, i følge Einar Håndlykken, og sist jeg hørte Statoil snakke om dette, så var det jo heller ikke Statoil som skulle lage disse fangstanleggene. Det var selskaper som Aker Kværner som laget sånt.

Ok, gjerne for meg, MEN HVORFOR I HULESTE SKAL DA STATOIL BESTEMME NÅR DETTE SKAL STÅ FERDIG?

Kan noen journalister her i landet snart snakke med to sentrale aktører: British Petroleum og Aker Kværner?

1995 – koblinger

Ny tid, gammel mann – hvor stort er det ukjente når du kaster loss i 2006 og reiser til en by du ikke kjenner?

Heh, nå skal jeg gjøre det alle gamlinger gjør når de får sjansen - jeg skal fortelle hvor mye jævligere alt var før: Lillebror har forlatt redet og kommet til Oslo. Ganske nøyaktig 12 ½ år etter min førstereis. Du milde hvor fort tiden går, og hvor lenge siden 1995!

Mitt vindu mot verden den gang var Televerkets ankerfeste (vanskelig å venne seg til Telenor den gangen) i en overmalt gulvlist fra 1890 i en iskald leilighet i Osterhausgate 6. For å si det sånn: telefonen befant seg der støpselet var i veggen. I mitt tilfelle ute i en overopplyst, jævlig kald og smal gang med lysstoffrør i taket og en kommode og en stol. Sjefstispa som hadde lengst ansiennitet i kollektivet nektet alle å bruke strøm i fellesområdene, og man måtte ha jakke, sko og lue på dersom man skulle lage mat på kjøkkenet, eller om man dristet seg til en dusj.

Men altså: mitt vindu mot verden, telefonen:

Var det ingen som svarte i andre enden av linjen, så var det bare å legge igjen en beskjed (de fleste hadde svarer) for så å tvinne tomler, eller begi seg rundt på måfå og håpe at folk befant seg i ett av vannhullene i strekket mellom Last Train via Blue Monk til Sarahs og Videokafeen (for dem som ikke kjenner ruta – den er laaang for en rookie på byen).

Det aller mest minne(u)verdige tilfellet oppsto den gangen da jeg hadde lett med dugget lupe på samtlige steder, for så å komme hjem og oppdage at noen hadde hørt meldingen og ringt meg opp igjen tre minutter etter jeg forlot leiligheten.

Tolv år går fort. Men du verden for en tidsmaskin! Broder, du aner ikke hvor privilegert du er! Du bor fett og har bredbånd og mobil - jeg bodde i en pappkasse midt i et veikryss!