Pil & Bue

Bistand i krise

2008-05-05T10:24:00.000Z

Den senere tiden har røstene som hever seg mot bistandsbransjens elendighetsbeskrivelser, vokst i styrke.

Bergens Tidene, lørdag 3. mai 2008

Sist ut blant kritikerne er Jeppe Kolding, forsker ved Universitetet i Bergen, Eyolf Jul-Larsen fra CMI og Jonas Holmquist fra SAIH. I Bergens tidende 29. april slår de journalister, bistandsorganisasjoner og ambassader i hartkorn og hevder at her er det så mange felles økonomiske interesser at det de formidler ikke er troverdig. Kolding sier det selv: ” Det er mye sult og elendighet i Afrika, samtidig dreier det seg ikke bare om sult og elendighet. Men reiser du dit for første gang, og ser folk med utspilte mager, fluer i øynene og dårlig hygiene, blir du lett sjokkert. Det er fort gjort å bli rammet av velgjørertrang”.

Kritikken rammer ”bistandsindustrien” fra flere kanter. Afrika sør for Sahara er fremdeles i den globale bakevjen. Etter 60 år med bistand er Afrika fremdeles bakerst i køen. De fleste eksperter er enige i at de strukturelle skjevhetene i økonomisk makt, korrupsjon, tilgang til markeder, råvarepriser og utbytting bærer en større del av skylden enn tørke og flom.

Problemet til bistandsorganisasjonene blir dermed både kommunikativt og operasjonelt. Det blir for stort gap mellom det de forteller, det de ønsker å gjøre, og det de får til. Hvordan kan bistandsorganisasjonene mobilisere folk til å gjøre sitt for å bidra til å bekjempe global urettferdighet? Og hvordan skal organisasjonene selv bekjempe den samme urettferdigheten?

Markedsførere forteller at de må fokusere på nøden og elendigheten, og appellere til beskytterinstinktet til giverne. Men hvordan skal organisasjonene da bruke midlene de samler inn på denne måten, når de selv mener at nødhjelp og matutdeling ikke er veien til utvikling?

Nye aktivistbaserte strømninger forteller dem at det ikke er smuler fra de rikes bord de fattige trenger. De trenger noe nær en revolusjon, der de privilegerte samfunn gir fra seg makt og velstand for å skape ballanse. Man ansetter dermed politikere, næringslivsledere og aktivister i bistandsorganisasjonene for å påvirke maktelitene og mobilisere massene. Men disse mobiliserer ikke finansielle ressurser for organisasjonene. Å selge revolusjon til de privilegerte klasser er vanskelig.

Bistandsbransjen er avhengig av pengegaver for å kunne drive sin virksomhet. Men både måten de samler inn pengene på, og ikke minst måten de bekjemper fattigdom på, står i fare for å tære på troverdigheten til hele bransjen. Men det tærer også på de ansatte i organisasjonene. Spriket mellom idealisme og pragmatisme, å gjøre det ”rette” (og hva er nå det?) og samtidig manipulere og spille på følelser for å sikre inntektene, skaper et psykologisk press som truer arbeidsmiljø, organisasjonslojalitet, og til sist, idealismen og selvfølelsen til den enkelte ansatte.

For i møte med strukturelt baserte årsaker til fattigdom kommer de fleste av bistandens sosialantropologer, biologer, geografer, statsvitere og lærere til kort. Det er ikke mange forunt å være fagbaserte endringsagenter i globale økonomiske markeder.

Kanskje bistandsorganisasjonene ble for store tilslutt. Kanskje de enkle utviklingsmodellene åpnet opp for den enorme veksten i bistandsindustrien som vi har sett de siste 30 årene, fordi de faktisk trodde at de satt med nøkkelen til utvikling for verdens fattige masser, bare man brukte nok ressurser på det. De mer komplekse årsakssammenhengene gir ikke de samme mulighetene for vekst, fordi løsningene ikke kan kjøpes for penger.

Jeg tror vi vil se fremveksten av mindre men mer slagkraftige aktører, og som baserer seg på sterkere forankring i de sosiale bevegelsene i fattige land. Disse vil vokse frem sammen med en økende interesse for fattige lands næringspolitiske fordeler, fulgt av flere investeringer og etableringer av vestlig næringsliv. Om de får gjort så mye mer gjenstår å se, men de fattige vil kanskje få mindre schizofrene talspersoner her nord.

Russisk rulett

2008-02-05T07:58:00.000Z

Norske bedrifter risikerer å sage av grenen de sitter på fordi de ikke kjenner sine egne leverandører, skriver partner Tarje I. Wanvik i magasinet Ny Tid.

I disse dager utarbeider Utenriksdepartementet (UD) en stortingsmelding om bedrifters samfunnsansvar. Samtidig ble vår egen kronprins oppfordret til ikke å besøke norske selskaper i Chile, da han var med på en promoteringstur forrige uke. I Chile gjør norsk akvaindustri det stort, men både private aktører som Marine Harvest og delvis statseide Mainstream møter motbør fra lokal miljøbevegelse. Kronpris Haakon måtte til og med avlyse deler av det offisielle programmet grunnet arbeidskonflikter i Puerto Montt, hvor mange fiskeoppdrettere holder til.

Det er mye som tyder på at dagens frivillighetslinje i forhold til bedrifters samfunnsansvar vil bli videreført av Jonas Gahr Støre og UD i stortingsmeldingen. Dermed kan vi se langt etter strengere reguleringer av norske selskapers gjøren og laden i utlandet. Dette er likevel det minste problemet. For vi kan være temmelig sikre på at stortingsmeldingen ikke vil omhandle alle de norske aktørene som er avhengige av en skog av underleverandører i en stadig mer uoversiktlig varekjede. For da gjelder det plutselig alle.
I det globale markedet har norske bedrifter mistet oversikten over sine egne leverandører. Dermed utsetter norske bedrifter seg for unødig omdømmemessig risiko. Det er på høy tid å pusse støv av virksomhetenes strategiske innkjøps- og produksjonskompetanse.

Kunnskap om egen varekjede
Det har lenge vært et viktig fortrinn for selskaper å kjenne sine kunder. Man har svidd av en ukjent mengde ressurser på kundeundersøkelser, målgruppeprofiler, forbrukerkartlegginger og trendforskning for å best mulig skodd til å selge skreddersydde produkter til kjøpesterke grupper. Hvem er kunden, hvordan tenker kunden, hva er hun opptatt av, hva drømmer hun om. Næringslivet jakter på den hellige gral, Sereptas krukke, gullskatten ved enden av regnbuen.

Vi har fått en situasjon der næringslivets eksterne kommunikasjon og søken etter gjennomsnittskunden totalt overskygger behovet for intern kommunikasjon nedover i varekjeden. Du kan få utfyllende svar om du spør en bedriftsleder hvem hans viktigste målgrupper er, men spør du ham om hvem hans viktigste leverandører er, blir han svar skyldig. Rett og slett fordi han ikke vet.

Norske innkjøpere forholder seg stort sett til varemesser og agenter for mer eller mindre kjente merkevarer som tilbyr sine produkter ved hjelp av produktprøver, såkalte ”samples” eller prøvekolleksjoner. Kjøpsavtaler inngås i forkant av produksjonsfasen. Det betyr at en norsk innkjøper ikke har den fjerneste ide om hvem som skal produsere varene de har kjøpt. Dermed føler de heller ingen behov for å ha verken kontakt med eller oversikt over hvem som produserer varene deres. Til syvende og sist innebærer dette at det er et fullstendig brudd på kommunikasjonen mellom innkjøps- og produksjonsnivåene i varekjeden til veldig mange bedrifter som selger internasjonalt produserte varer på det norske markedet.

Likevel er i dag norske selskaper helt og holdent avhengige av lavkostnadsleverandører og deres enda billigere underleverandører. I en tid hvor næringslivet er blitt globalt, og produksjon og tjenesteyting settes ut til de billigste markedene for å spare kostnader, er norske selskaper fullstendig prisgitt et leverandørregime som ikke tåler dagens lys.

Kappløp mot bunnen
Hvorfor ikke? Fordi situasjonen for produksjonsnivået er under et konstant press som avføder et kappløp mot bunnen, hvor både lavkostland og produsenter falbyr hverandre i en evig kamp om å gjøre seg lekker for internasjonal kapital. I dagens marked er det stort sett bare kostnader knyttet til arbeidskraft som er mulig å spare penger på. Dermed blir det også en sterk etterspørsel etter billigst mulig arbeidskraft. Tilbudet er selvsagt enormt. Fattige land er det mange av, og fattige mennesker er en tilnærmet ubegrenset ressurs i vår verden. Dermed presses prisene nedover og nedover.

Reguleringer av globale markeder er i tillegg svake, og de færreste av disse reguleringene har adekvate sanksjoner knyttet til brudd på retningslinjene. Verdens handelsorganisasjon er det nærmeste vi kommer slike regelverk, men selv her har man stått maktesløse i møte med kappløpet mot bunnen.

Nasjonalstatene har tradisjonelt vært det beste våpenet i kampen for å regulere slike forhold. Det vi ser i dag er en frivillig avvæpning av de samme nasjonalstatene. Avreguleringen av nasjonale markeder er i dag svært utbredt, i tillegg til at skattefrie industrisoner innenfor nasjonalstatenes grenser preger mer og mer av rammebetingelsene for den globale produksjonen. Det finnes tilsynelatende ingen grenser for hvor langt både nasjonalstater og selskaper er villige til å strekke seg for å trekke til seg internasjonale investeringer.

Profesjonelle vaktbikkjer
De eneste som faktisk overvåker disse produksjonsforholdene mer eller mindre systematisk er frivillige organisasjoner, globaliseringens såkalte vaktbikkjer. Både i Norge og internasjonalt har disse organisasjonene vokst seg store og sterke de siste 20 årene, og krever å bli tatt hensyn til, med god grunn. Disse organisasjonenes kommunikasjons- og overvåkningskompetanse får de fleste norske bedrifters til å blekne. De har kommunikasjonsavdelinger med betydelige kommersielle interesser og motiver, de har researchere og politikkutviklere, mediekontakter, sterke nasjonale og internasjonale allierte, og sist, men ikke minst, svært gode historier å fortelle fra de globale markeders skyggesider.

Med så sterke overvåkere bør det ligge til rette for en betydelig nivåheving på norske bedrifters kunnskap om og kjennskap til sin egen varekjede og sine leverandører. Uten en opprusting av innkjøpsrutiner og produksjonsstrategier vil mange virksomheter stå i fare for å sage over grenen de sitter på. De kan ikke være fullstendig avhengige av et leverandørregime de overhodet ikke kjenner til eller tar ansvar for.

Døve ører i NHO?
Næringslivets hovedorganisasjon, som skulle sitte nærmest løsningen på denne utfordringen her til lands, mener tilsynelatende at dette ikke er noe stort problem. Leif Olsen, mote og fritidsdirektør i HSH, velger å se positivt på situasjonen, og påstår hardnakket i et leserinnlegg i Dagbladet (12.11.07) at billige klær på det norske markedet er en vinn-vinn situasjon for både fattige arbeidere og rike forbrukere.

Han mener det selvsagt er beklagelig at lønn og arbeidsforhold er dårlige i mange fabrikker i de landene vi importerer fra, men hevder likevel at det er udiskutabelt at kleshandelen bidrar til velstandsutviklingen i disse landene.

Utfordringen blir dermed enkel til NHO: Vil organisasjonen ta motedirektøren sin på alvor, og be medlemsbedriftene sine dokumentere at deres import av klær og andre forbruksvarer fra fattige land bidrar til faktisk velstandsøkning? En slik dokumentasjon ville være utmerket første steg for norske virksomheter i deres arbeid med å få oversikt over sin egen varekjede.
01.02.2008

Julebrev 2007

2007-12-18T07:40:00.000Z

Kjære venner og familie

Dette har virkelig vært året da absolutt alt skjedde i vår lille familie.

Det hele begynte med at vi kjøpte et hus i Alvøen, rett utenfor Bergen. Usett!! Torill var gravid, og lå i fosterstilling og tutet i tre døgn etterpå, vel vitende om at vi var halvgale som faktisk svei av millioner av kroner uten å vite om vi faktisk ville ha det huset. I ettertid innser Tarje også at det kanskje var litt i overkant, men du og du så bra det ble! Innimellom må man bare satse…

Våren ble naturlig nok preget av oppbruddstemning. Våre fantastiske venner og naboer på Keyserløkka holdt avskjedsfest på plenen utenfor til ut i de små timer. Både på Kirkens Nødhjelp og i Utenriksdepartementet ble det også vinket farvel, og det hele føltes som om vi skulle flytte til andre siden av jorden. Samtidig var det godt å få sagt ordentlig farvel til gode arbeidskolleger og ikke minst til alle vennene våre.

Salget av leiligheten på Keyserløkka gikk lett. Vi solgte i siste liten. Allerede etter påske begynte det såkalte ”markedet” å skjelve, og prisene sank. Vi dro rett på påskefjellet, lettet over at salget var unnagjort og at det nye lånet dermed ikke var egnet til å knekke oss. Påsken tilbrakte vi på hytten til farmor, hvor det var metervis med snø og fint påskevær (antakeligvis det eneste stedet i landet med sol denne påsken).

Tenk, så vi fikk barnehageplass!! Rett bak huset ligger Lauras nye barnehage. Vi var på befaring i mai, og hadde tidenes mest effektive oppussingsuke i Bergen. Vi bygget nytt kjøkken og malte alle flater i tv-stuen og på soverommet.

Lauras oldefar var veldig syk på dette tidspunket, og vi var svært bekymret for hvordan det ville gå med ham. Men han kom seg mirakuløst, og er i dag en meget sprek 93-åring.

Sommeren kom, med flyttesjau og verdens mest ambisiøse timeplan. Vi skulle flytte ut, vaske pakke flyttebil, kjøre over fjellet, tømme bilen og bære inn i det nye huset på 24 timer. Takket være våre uvurderlige naboer fikk vi båret ut et pinlig stort flyttelass og spredt det utover hele nabolaget til spott og spe, før vi dyttet det inn i leid bil. Bestefar var sjåfør, onkel Arild var flyttegutt. Uten dem, samt god hjelp fra resten av familien da vi kom frem, hadde timeplanen gått til hundene.

Det tok Laura tre uker å konvertere til et kav bergensk tonefall, selv om r’ene fremdeles henger igjen i Oslo. Som takk tok Bergen imot oss med en måned sammenhengende godvær og høye badetemperaturer. Vi koste oss og ventet på Anna. For å korte ned ventetiden kjøpte vi oss kano. Laura og Pappa tok seg en overnattingstur på Småvannet og bodde en natt på en øy som Laura kalte ”Gamleøyen”.

Oppussingen fortsatte utover sommeren, med utvendig maling og deltakelse fra hele familien. Plutselig hadde vi hage og stakittgjerde, og kanskje 560 snegler som plagsomme leietakere i hagen. Dagene gikk med til bading, fisking, bærplukking og hagearbeid.

4. juli kom Anna Lovise, 11 dager på overtid til tross for akupunktur som visstnok skulle hjelpe. Mammaen var godt lei, så nedkomsten var svært velkommen. Vi kom jo tross alt hjem for å gyte, så nå føltes det hele fullbyrdet. Vi hadde nydelig utsikt over byfjellene fra Kvinneklinikken…

Laura fylte 4 år 27. september, og fikk flott rosa tohjulssykkel. Den brukte hun hele høsten på kveldsturer med pappa på slep ned til kaien og opp til barnehagen.

Hverdagene denne høsten har vært preget av mange koselige besøk av venner og familie her i Alvøen. Det virker som om folk trives her like godt som vi gjør. Laura har venninner på besøk etter barnehagen, og hun er ofte hos dem også.

Et av høstens store høydepunkt var krabbefest med familien. Hver lørdag hele sommeren kommer det krabbefiskere på kaien og selger levende krabber. Laura og pappa var nede og kjøpte 11 store krabber og bar dem hjem i ”levende” plastposer!

Litt om hver og en i sær:

Anna Lovise er en svært blid og rolig jente som nå har rukket å bli 5 måneder gammel. Hun er svært lik sin storesøster på alle måter. Livet består mest av pupp og soving, men hun elsker å leke med storesøster og sitte i babybjørn-selen og se på alt de voksne driver med. Hun har akkurat like lite hår på det lille hodet sitt som storesøsteren hadde i den alderen.

Laura Margrethe storkoser seg i Alvøen. For første gang har hun fått sin egen hage hvor hun kan løpe ut så mye hun vil. Hun vanner blomster, plukker bær, måler nedbør bak huset, plukker visne roseblader, besøker hestene på ridesenteret, og tilbringer masse tid med besteforeldrene, til stor glede for alle parter.

Barnehagen er en liten privat sak rett bak huset, hvor det går 17 barn fra 3 til 5 år. Med andre ord temmelig forskjellig fra den forrige. Hun savnet likevel de gamle vennene sine en god stund, og sender dem brev innimellom.

I desember var hun på sin første ferie uten mamma og pappa. Bestefar tok henne med til Trondheim hvor hun fikk en god dose vinter, med juleforberedelser, snømann og aking i hagen.

Størstejenten vår er plutselig blitt ordentlig stor. Hun er helt fantastisk med lillesøsteren sin, og både koser med henne og underholder henne med dans, ablegøyer og sang. Anna svarer med å hyle av fryd.

Torill koser seg hjemme med Anna, og har travle dager med byturer og vennetreff og trening med god hjelp fra mormor, som triller Anna hvileløst gjennom sentrum mens mor trimmer. Torill har også fått sin egen barselgruppe med gamle kolleger fra Christian Michelsens Institutt, hvor hun arbeidet før hun dro til Oslo.

I tillegg prøver hun å få herredømme over rattet på bilen vår, og få dreisen på forskjellen på høyre og venstre.

Hagearbeid er den nye hobbyen, og hun har faktisk begynt å gjøre husarbeid! Torill har funnet seg til rette her på vestkanten, og har fått nye gode bekjentskaper blant naboene og foreldrene til ungene i barnehagen.

Jobbsøking blir det også tid til, og vi er alle spente på hva det blir tilslutt.

Tarje har begynt i ny jobb som kommunikasjonsrådgiver i Nor PR, et bergensbasert kommunikasjonsbyrå. Hans radikale venner sier han er blitt en del av den ”nye økonomien”, og forstår ikke hva han holder på med. Han er selv veldig fornøyd, og arbeidet svinger fra akvamedisin til bistand, og lederkurs på Solstrand (!). Kontorene har flott utsikt mot Bryggen og Fløien, og mange tviler nok på om han arbeider i det hele tatt med det blikkfanget… Hans kone er mektig imponert over at han fortsatt kommer hjem til middag hver dag, selv med ny jobb.

Klimakrisen har satt sine spor også hos oss, så Tarje tar bussen så ofte han kan til jobben. Han synes for øvrig det er litt rart å ta bussen omtrent den samme veien som han tok den for 20 år siden, men har for lengst innsett at han faktisk er en Loddik.

Adventstiden kom til Alvøen med fint, klart vær, fakkeltog fra skolen til festplassen foran de små husene, og lystenning og julesang, gratis pepperkaker, juletrehenting i Alvøskogen og gløgg.

Julemarked er det også her, så om noen ønsker skikkelig julestemning vet dere hvor dere skal legge turen til neste år!

Det som likevel er aller vanskeligst å fatte er at vår lille familie flyttet hem det året gullet kom hem. Tenk det!

God jul alle sammen!!! Håper vi sees i året som kommer.

SVs selvkritikk

2007-10-25T07:51:00.000Z

Jeg registrerer med tilfredshet at SVs Stortingsgruppe har evaluert seg selv og partiet, og kommet frem til mange av de samme konklusjonene som jeg har hatt.

Deres forslag går i korthet ut på følgende:

1. Stortingsgruppen skal rendyrkes som politisk verksted
2. Partiorganisasjonen skal konsentrere seg fullt og helt om organisasjonsutvikling og partibygging lokalt
3. Regjerings-SV skal konsentrere seg om å oppfylle Soria Moria.
4. I tillegg skal partiet søke alliansepartnere som kan være premissleverandører for SVs politikk, og bindes fast til politikken på en måte som skaper støttespillere også utenfor partiet når vedtak skal "selges" til befolkningen.

Til forveksling likt denne anbefalingen fra min penn

Rekruttering: selvproletarisering og arbeiderflørt, eller selvinnsikt og egenart?

2007-09-25T11:59:00.000Z

Jeg hørte på min vei til jobb i dag at SV vurderer å trekke til seg flere “arbeidere”, gutta på gølvet. Vær så snill: det er noe som heter komparative fortrinn. SV har alltid vært et parti for myke menn og sterke kvinner, og det appellerer sjelden til målgruppen som går med vernesko og hjelm.

Jeg mener SV må dyrke sin egenart, det vil si trekke til seg akademikere, ansatte i offentlig sektor og både offentlige og private helsearbeidere, lærere, barnehageansatte, byråkrater m.m.

Det er jo her folk er i Norge anno 2007, så det skulle være nok å ta av!

Selvproletarisering og arbeiderromantikk er en av de flauere delene av sosialismens historie. Nå må vi være stolte av hvem vi faktisk er, og rendyrke disse sidene.

SVs nederlag – historien om en varslet krise

2007-09-11T07:02:00.000Z

Ok, alle, la oss diskutere. Det er ingenting som er så bra for selvransakelsen som nederlag. Da tvinges vi til å gjøre endringer. Jeg har noen innspill, sånn rett etter valget. Det gjør vondt, men jeg tror tiden er moden for å si det:

Tre teser om å bli spist av snillismen

1.Partiet har gjennomgått en temmelig hard kur i overgangen fra opposisjon til posisjon. Denne kuren har bare omtrent halvparten av partiets velgere (og partimedlemmene) ønsket å jobbe seg igjennom.

2.Parti- og organisasjonskulturen er ikke sterk nok og kreativ nok til å rekruttere nye støttespillere og velgere når halvparten melder seg ut av regjeringsprosjektet.

Hvorfor ikke? Fordi det ikke skjer en ditto utskiftning av partifolk i samme overgangen. De som melder seg ut av regjeringsprosjektet kunne med fordel tatt en pause fra toppverv og gitt stafettpinnen over til noen som kunne gjort oss i stand til å tiltrekke oss nye velgere som vil sitte i regjering. Det hadde bare vært rett og rimelig. Men gamle travere og slitere nekter å gi fra seg posisjonene sine, og da får de bli sittende, for SV er jo et parti for dem som har lyst, ikke for dem som kan. Dermed blir partiet fullstendig sjakkmatt, uten vilje til å tenke nytt og uten evne til å invitere nye medlemmer inn som støtter prosjektet.

3.SVs to hovedsaker er partiets akilleshæler. Både i skole- og miljøpolitikken har partiet store problemer med å være profesjonell og dyktig nok til å skape synlige endringer som faktisk gjør positiv forskjell.

Hvorfor det? Fordi skolepolitikk har vært symbolsk viktig for SV’ere over hele landet, men når det kommer til stykket, så har vi liten kompetanse på området. Miljøpolitikken gikk på grunn innaskjærs da partiet ikke fikk plassert en av sine egne miljøkrigere i statsrådsstolen. Her svekkes vi også klart av mangel på nytenkning internt og ikke minst problemer i troika med SP og AP.

Det er med andre ord ikke fraværet av klimadebatt som har ødelagt for SV. Flere steder var klimadebatten svært tilstedeværende og konkretisert og kontekstualisert, blant annet i Bergen med rushtidsavgift. Det er snillismen som spiser oss opp innenfra.

Fare for demokratiet

2007-09-08T06:14:00.000Z

SKOLEVALG: Landets skolevalg blir hvert år sagt å være en god indikasjon på hvor og hvordan valgvinden blåser. Mye tyder på at årets valgvind mer minner om et politisk tøvær med storm i kastene - ikke til å stole på, og ødeleggende for tilliten til de politiske partiene.

Publisert i Dagbladet 7. september 07

I motsetning til den «voksne» politikken, hvor kvinnene har inntatt talerstolen og brakt nytt alvor og ny troverdighet inn i det politiske rom, har ungdomspartiene latt seg blende av eplekjekke unge menn med karriere i blikket og triggerhappy tunge.

Skoledebattene anno 2007 har utartet til å bli rene stand-up forestillinger, hvor listen for usakligheter er skremmende lav og det politiske budskapet så pakket inn i slagord at man ikke ser politikken for bare retorikk. Unge menn blendet av egen logikk får fritt utløp for sitt eksponeringsbehov, mens skoleelevene sitter og lurer på hva i alle dager politikk egentlig handler om.

Politikeres kommunikasjon og relasjon til velgerne og hverandre er avgjørende for hvordan demokratiet vårt oppfattes. Vi kan med andre ord si at politikerne forvalter demokratiets omdømme. Skoledebattene slik de i årets valgkamp har fremstått, er i ferd med å dra dette omdømmet ned i sølen, og står i fare for å alvorlig svekke tiltroen til styringsstrukturene våre. Dette er ekstra uheldig når målgruppen enten er førstegangsvelgere i år eller ved neste valg, og disse skoledebattene er deres første møte med politikk i praksis.

I tillegg virker slike verbale gjørmeslagsmål selvforsterkende, i og med at de (få) som synes dette er festlig, er av samme ulla: Unge eksponeringskåte menn med oppblåst ego. Disse verver seg til ungdomspartiene, og bidrar ytterligere til forsøplingen av den politiske kommunikasjonen.

Dette skaper store utfordringer for politisk rekruttering: De samme unge menn blir sjelden med hele veien til lokal- og rikspolitikken og til Stortinget. De fleste hopper av når de er ferdig med utdanningen og går til godt betalte jobber andre steder, særlig innen kommunikasjonsbransjen. Dette kan man si er bra, for da slipper for så vidt politikken å bli brydd med denne gruppen.

Problemet blir at ildsjeler som ønsker å gå hele veien til Stortinget og kommunestyrene ikke får den grunnleggende kommunikasjonskompetansen som ungdomspolitikken kunne gitt dem. De havner i skyggen av dem som bruker ungdomspartiene til CV-byggende klekkerier.

Moderpartiene er snart nødt til å ta grep om sine ungdomsalibier og bidra til å utvikle en levedyktig og ikke minst troverdig politisk ungdomskultur. De kan ikke være bekjent av at det er en lekegrind for brunstige guttevalper.

Dagbladet i knestående

2007-08-31T06:28:00.000Z

Journalister observert på Shellstasjon

Undertegnete har over lengre tid observert Dagbladets ferd mot avgrunnen, og det har ikke vært noe vakkert skue. I dag aksellererer fallet betydelig når Lene Alexandra pryder (?) førstesaken på nett med "kastet ut av facebook".

Kjære sjefsredaktør: det er valgkamp, det er klimakrise, verdens største supermakt fører krig på (minst) to fronter, og det norske demokratiet skjelver av overopphetet og overvektig velstand. I en sådan stund bør man kjenne sin besøkelsestid.

I stedet sitter Dagbladet på en Shellstasjon og spiser pølse i brød med løk og potetsalat og drikker cola mens de lager avis med venstrehånden (etter at de har tørket seg rundt munnen med håndbaken!).

Snakker om å skyte seg selv i armhulen!

Når dårlige råd er dyre

2007-08-17T06:27:00.000Z

VALG 2007: Partiledere og statsråder har gått på kommunikasjonskurs. De har lært seg å snakke til målgruppene. Det er bra, men rådgiverne har sovet i timen. De trodde dette var plankekjøring. De syndet mot kommunikasjonsstrategiers første og viktigste punkt: lær kunden å være seg selv, å være unik i sin formidling!

Publisert i Dagbladet 21.08.07

Et budskap skal være tydelig dersom det skal trenge igjennom den evig kvernende offentlige støyen. Dersom politikerne ikke bare mener de samme tingene (bedre skoler, kvalitet i eldreomsorgen og mer politi i gatene), men de ser og høres også like ut, da betyr det slutten på den opplyste, offentlige politiske debatten.

Alle kvinnelige politikere med over middels makt høres nå ut som Gro Harlem Brundtland i sin mest landsmoderlige periode. På NRK P2s partilederutspørringer har det vært tilnærmet umulig å skille Siv fra Åslaug og Kristin. Akkurat like hese alle tre, på samme oktav og samme frekvens. I tillegg har de perfeksjonert det overbærende, bedrevitende og beherskete, akkurat som sine mannlige kolleger og motstandere. Hele politikereliten sitter nå rolig og nesten sløve tilbakelent i sofaen og godsnakker og flørter med hverandre.

Plutselig har vi en politisk arketype som alle vil være. Det blir fort latterlige politiske debatter av slikt. Dype stemmer og hjertelige smil som ikke når øynene. Det lengste de tillater seg å gå i kroppsspråkets tjeneste er å himle forsiktig med øynene. Dette blir valgkampens sikre død.

I tillegg har de rødgrønne bestemt seg for å «ta» FrP med absolutt alle våpengrener. Hvem ga dem det rådet? Igjen forteller elementære råd innen kommunikasjon at vi tar oss best ut dersom vi snakker om ting vi tror på, ting vi kan og er gode på. Å rakke ned på andre er en dårlig strategi som bare motstanderen vinner på. Så nå kan Siv himle med øynene hele veien til kommunene. Taperen blir uansett politikken, som vil miste sin tiltrekningskraft i mangel på sterke meninger.

Astarte Subduction

2007-07-26T06:48:00.000Z

Nå har det snappet for Märtha. Dette makkverket er ikke mulig å skille fra konvensjonell (??) vekkelsesvirksomhet og lyspæreskruing med tilhørende skumle tendenser. Astarte fortjener å fordampe fra offentlighetens oppmerksomhet fortere enn svint og tilbringe resten av sitt liv i en krok på en alternativmesse, der det hører hjemme.

Eneste fordelen er at Astartetullballet ikke har den patriarkalske slagsiden som størsteparten av den norske opiumsfloraen sliter med. Det er dermed aktakelig mindre sannsynlig at dette initiativet resulterer i maktmisbruk og overgrep. Selv om 12 000 pr semester for en serie homeparties nærmer seg overgrep - men dog et temmelig uskyldig ett. Tross alt.

Lanserer ny blogg om samfunnsansvar

2007-07-15T07:42:00.000Z

->samfunnsansvar er et nytt tilskudd til den litt glisne flora av blogger om samfunnsansvar.

Her vil undertegnete publisere egne arbeider som har vært omtalt i andre medier. Først ut er et forsvar for etisk forsvarlig virksomhet, samt et innlegg om eksplosjonen hos avfallshåndteringsselskapet Vest Tank i Gulen.

Sivs kveldsbønn

2007-07-03T06:21:00.000Z

- Hvis jeg ønsker meg noe hardt nok, så får jeg det sikkert, tenker Siv og setter seg på huk foran sengen sin hver kveld. - Det fungerte jo godt den gangen jeg bodde hos mamma og pappa. Jeg må bare finne ut hvem jeg kan begynne å grine overfor! Et par skikkelige vræl og hyperventilerende hikst vil nok gjøre utslaget, tenker jeg. Men da må jeg finne ut hvem det er som bestemmer!

- La gå, enn så lenge får jeg begynne med Gud og Nissen: kjære dere to partiformenn: kan ikke dere sørge for at regjeringen fører en mer liberal innvandringspolitikk? Vær så snill å la dem slutte med å sende ut afghanere! La dem høre deres klagerop gjennom veggene på Stortinget og bli rørt til tårer!

- Mens dere to jobber med dette, uttaler jeg meg i norske medier så ofte jeg kan om at regjeringen fører en mer og mer liberal innvandringspolitikk, så skal dere nok se at det blir virkelighet tilslutt. Med eller uten regjeringens hjelp!

Frakoblet

2007-06-30T18:21:00.000Z

Det går faktisk an: å være fullstendig frakoblet i ukesvis. Ikke lese aviser, ikke ta inn over seg verdens små og store problemer, gi beng i det meste annet enn hus, hjem, familie, barn i magen, småen i vannkanten, tærne i gresset.

jeg blir ikke engang bekymret over at det ikke regner i Bergen på nesten 5 uker, at det nesten ikke er fisk i sjøen, og at det er veldig få sjøfugl som kretser over bølgeskvulpene. Ikke en gang da jeg fikk min første torsk og sløyet den på svaberget kom det en måke eller to. Og det tok bare en uke å fullstendig ignorere rushtidens metallfugler som skjærer over paradiset vårt i Alvøen uten å vise tegn til å ville ta hensyn til at det faktisk bor en liten familie her som ikke vil bli forstyrret.

Midtøsten preller av, afghanere på oppned pilgrimsferd skvetter unna bevisstheten, og HEFs seier i menneskerettighetsdomstolen er bare en mild krusing i mitt gråstenkte hår i disse dager. Det er rart, egentlig, at det går an.

Men en liten jævel lurer i buskene, så det kommer nok tilbake - uroen og det besserwisseraktige draget over tekstene mine, tenker jeg.

Pil&Bue is back

2007-06-22T18:22:00.000Z

Tilbake etter ukers fred og ro. En smak av hvordan livet var før...

Gi meg noen dager på å komme meg, så skal dere bare se at det skjer noe her også.

Fred!

Fra ett kompromiss til et annet

2007-05-30T10:56:00.000Z

Pil&Bue skifter beite. Etter nesten 8 år i frivillig sektor, med minst ett bein innenfor Kirkenorge, er nå tiden kommet for å kaste av seg åket og slippe ateisten fri i full utfoldelse. Aberet er selvsagt at halvkommunisten i stedet må bite i det sure eplet og rase rett inn i utrygt kapitalistfarvann i privat sektor.

Så altså: ateisten vil trives, sosialisten vil få nok av utfordringer. Men pokker heller, hva ville livet vært uten litt motstand?

Erkjennelse

2007-05-18T13:10:00.000Z

Uten handling har vi INGEN troverdighet.

Pil&Bue har kommet til at tiden er overmoden for å ta i bruk den såkalte Responsibility to Protect (R2P) - bestemmelsen til FN som omhandler verdenssamfunnets fordømte plikt å intervenere når et lands befolkning står i umiddelbar fare for å bli utryddet eller alvorlig skadelidende som følge av en annen stat eller en regjerings håndtering av "indre" anliggender.

Jeg foreslår at FN (eller Kina, Den afrikanske union eller Frankrike/Tyskland for den saks skyld) går inn i Israel/Palestina med dekning i R2P.

Nå er situasjonen så sinnsyk i de palestinske områdene at dagens generasjoner vil bli kraftig irettesatt og latterliggjort for å ikke ha gjort noe når vår historie skal skrives av fremtidige generasjoner.

Våre barnebarn kommer til å forakte oss for vår ignoranse. Og vi kan ikke engang gjemme oss bak et "vi visste ikke hva som skjedde". For vi vet. Vi ser det hver eneste dag. Uten handling har vi INGEN troverdighet.

Høire: Verdens heldigste finansminister!

2007-05-15T13:01:00.000Z

Ja, dere, det kan Pil&Bue stille seg helhjertet bak! Kristin er jo tross alt finansminister i en rødgrønn regjering som har politiske ambisjoner!

Nok en gang godt å være rød! Revidert statsbudsjett lover godt, selv om vi ennå har en del å gå på. Vi trenger flere avgiftskutt for å stimulere klimavennlig adferd, strammere praksis på sanksjoner for miljøsvineri, mer penger til bistand for å oppnå 1% målet, og mer penger til forskning på fornybar energi (og annen forskning, for den saks skyld).

Vi er på vei, vi er på vei, vi er på vei til Soria Moria!

Ny klimakampanje

2007-05-02T11:16:00.000Z

Pil&Bue lanserer ny klimakampanje:

Klimaavgift på flybensin nå!

I dag er spotprisen i underkant av 60 dollar fatet, eller i overkant av 2 kroner literen. Dette er fullstendig uforsvarlig!

Verdens flytrafikk utgjør ikke all verdens i klimautslipp, men den er den raskest voksende utslippskilden, og den har en meget sterk symbolverdi for menneskenes hodeløse overmot hva angår å vurdere komfort og "frihet" vs. klimaeffekt.

"Med mye høyere billettpriser blir det færre reisende. Garantert!"(Hegnar online)

APs klimaløfter er bløff

2007-04-19T13:57:00.000Z

Jens' tale til landsmøtet beviser at Norge har fått for store finansielle muskler til å handle rasjonelt. Vi er som en gal mann på anabole stereoider.

Norge skal kutte utslippene av klimagasser tilsvarende 30% av Norges utslipp - dvs. vi skal kjøpe kvoter tilsvarende 30% av utslippene i 2020. Vi trenger altså ikke kutte et eneste gram CO2!

OG det blir verre: Norge skal skjerpe sine Kyotoforpliktelser med 10%. Men sjekk begrunnelsen: fordi systemet med miljøtiltak på tvers av landegrensene fungerer. Altså skal Norge kjøpe seg ut av enda mer.

Vi har allerede sagt at vi skal kjøpe kvoter tilsvarende mer enn 50% av Kyotoforpliktelsene. Men vi har enda mer penger igjen, så vi kjøper gjerne litt mer kvoter, bare for å slippe å gjøre noe hjemme!

Til slutt kommer spikern i kista: Norge skal være karbonnøytral innen 2050. Det betyr at vi skal kjøpe kvoter tilsvarende 100 % av våre utslipp i 2050, og vi oppfordrer alle rike land om å gjøre det samme!

AP har ikke lagt en eneste stein ned for å bygge en bærekraftig norsk industri eller et miljøvennlig samfunn. Norge kommer til å forbli en av verdens største miljøsinker med denne politikken.

Med mindre jeg misforstår Jens, selvsagt...

Kadra-saken

2007-04-18T17:59:00.000Z

Nok en gang viser menn seg fra sin verste side.

I møte med en talefør ung kvinne som kan uttrykke sine synspunkter stikk i strid med forstokkede, kulturelle koder, møter Mannen henne i mobbens form, i flokk, med knytteneve og spark. De lærde Menn danner baktruppen, med patetiske forsøk på å nyansere den modige kvinnens gjøren og laden ved å underminere hennes handlinger: hva gjorde hun ute på det tidspunktet, hva vet hun om teologi? For et himmelropende lavmål.

Det er åpenbart at verken menn i sin verste utgave eller religiøse ledere direkteimportert fra Koranskolene i Pakistan skal utgjøre kvinnefrigjøringens og den muslimske reformismens fortropp. Det blir dermed latterlig når Lene Larsen målbærer at Kadra skulle tatt dette opp i moskeen eller i Islamsk Råd for å bli hørt og forstått.

Kadra står i fare for å slite seg ut. Menn med så mye makt som konservative religiøse ledere, uansett tro, lar seg ikke argumentere til fornuft i likestillingssaken. De må presses av en stadig voksende og sterk opinion innenfor sine egne miljøer, til deres stemmer tilslutt forstummer i mangel på tilhørere.

Kadras eksempel er viktig for likestillingskampen i Norge anno 2007. Man kan dog undres over hvorfor hun velger å bringe likestillingskampen inn på den religiøse arenaen.

Like lite som likestillingskampen kjempes først innen de forstokkete kristne konservative trossamfunnene, like lite er moskeen egnet for en storsatsing for kvinnefrigjøring innen innvandrermiljøene. Kadra gjør likevel det eneste riktige - hun bringer debatten ut i det offentlige rom, ut av de indre sirklene til religionens og tradisjonens voktere. Men hun må gå lengre. Hun må fristille kvinnens rolle fra religionens grep. Til dette vil hun trenge hjelp - både fra sine egne og "rosa" norske feminister og sympatisører.

Da er det mulig at religiøs reform er en omvei, og en jobb som kan gjøres senere, når den sosiale likestillingen er kommet lengre.

Men her er det ingen enkle veier til målet...

Politisk harakiri

2007-04-12T13:22:00.000Z

Jeg registrerer at John McCain støtter varmt opp om sin president og hans innsats i Irak. Jeg registrerer samtidig at det går så meget bedre i den gamle diktaturstaten. La oss håpe McCains krigsstøtte blir hans bane som presidentkandidat.

Middelmådig sheikedømme

2007-04-11T13:16:00.000Z

Her er beviset på at Oslo er i ferd med å bli hovedstad i et helt middels sheikedømme. Sjelløst, trist, menneskefiendtlig og antisosialt.

Dette er byplanlegging fra 70-tallet - med dønn kjedelig, livløst CBD (central business district) som tar kvelden hver dag kl. 17 og i helgene. Noen som tviler på at det er på tide å velte byregjeringen, som har lagt sin elsk på Barcodes forslag med høye, slanke glasspalasser?

På den annen side er jo de brede avenyene ypperlige til store massemobiliseringer...

Vårens vakreste eventyr

2007-04-11T12:20:00.000Z

Det var kaldt, det var nerver, det var angst og det var sedvanlig beven, men det var verdt det! Det er alltid verdt det!

Allmenningens tragedie

2007-04-03T07:18:00.000Z

Hvor ble det av handlingen etter alle ordene?

Reiseselskapene melder om rekordpåske og en kommende rekordsommer hva angår flyreiser. Nordmenn reiser som aldri før, og vi planlegger flyplassutvidelser og tilvekster over hele landet.

Det er til å undres over at etter en såpass heit høst, vinter og vår, med klimadebatter i absolutt alle kanaler, så er det ingen som verken vurderer å bytte reisemiddel, eller rense sine flyreiser.

Dersom du som leser dette ikke har tenkt tanken før: her kan du rense flyreisen din. Dersom du tar enda hardere i: bestill reisen din her.

For å illustrere: Vårt Land melder at folk flyr med god samvittighet: en kilde svarer på spørsmålet: – Har dere dårlig samvittighet? – Nei, det er liksom så lite vi kan gjøre med det. Vi vet veldig mye om konsekvensene av våre handlinger, men gjør lite for å endre på dem. Det er underlig. Det må skapes mer oppmerksomhet rundt at «alle bekker små» faktisk kan gjøre en forskjell.

Underlig, ja det kan man trygt si. Nei, la oss regulere litt fornuft inn i pappen til Ola Dunk! Nok en gang slår jeg et slag for økt politisering av hverdagen vår. Vi evner jo ikke å ta grep på egenhånd. Lenge leve rødgrønn styringsvilje. La oss se resultater!

Virkemidler i klimapolitikken

2007-04-03T07:11:00.000Z

Aftenposten melder at det er dyrt å være miljøvennlig. Regjeringen melder at de først og fremst skal konsentrere seg om virkemidlene, ikke målene, i klimapolitikken. Vel, hva i alle dager venter dere på??

Jeg henstiller NOK EN GANG til min gamle liste over ting man må få på plass, og vil gjerne tilføye massiv sposing av el-bilprosjektet Think, eventuelt subsidiering av import av el-biler fra Europa. De finnes jo, og vi må sørge for at tilretteleggingen øker raskere enn bruken.

Etikk er god butikk

2007-03-21T20:24:00.000Z

En moderne forståelse av bedrifters samfunnsansvar dreier seg om hvordan næringslivet tjener pengene sine – ikke hvordan de bruker dem.

(en redigert utgave sto på trykk i DN 27. mars)

Karl-Fredrik Tangen gjør i sin kronikk i DN 21. mars narr av næringslivets samfunnsansvar generelt og Statens pensjonsfond Utland sine etiske retningslinjer spesielt. Uten blygsel gyver han løs på på de gode forsetters retorikk så vel som praksis, og etterlyser flere regneark heller enn etikk som pensum på landets økonomiske utdanningsinstitusjoner.

Tangen har rett i mange ting: for det første peker han på politisk kamp heller enn næringslivets gode intensjoner som drivkraft i kampen for faglige og sosiale rettigheter. Dette er et historisk faktum. I tillegg framhever han det åpenbare i at bedrifter kan gjøre gode ting for samfunnet samtidig som de undergraver faglige og sosiale rettigheter i sine verkstedshaller verden over. Bedrifters samfunnsansvar har alt for ofte blitt til prydgjenstander på mahognybordene til konsernsjefene.

Kritikken mot CSR som retningsgivende for forretningsdrift er likevel like lettvint som den er omfattende. Tangen ler av Norges Banks antatte oppfatning av etikken som forutsetning for kapitalismens framtid. Hele etikkdiskusjonen snur Adam Smith på hodet, og setter Milton Friedmann i forlegenhet, hevder Tangen polemisk.

Det begynner imidlertid å bli lenge siden man valgte å ta Tangens poeng med politisk kamp til følge, og introdusere bedrifters etterrettelighet (Corporate Accountability, CA) heller enn ansvarlighet.

Samfunnsansvar ble beleilig omprogrammert til å gjelde rene samfunnsnyttige prosjekter på siden av næringslivets kjernevirksomhet. Bedrifters etterrettelighet ble introdusert som et tilsvar til dette, og dreier seg om hvordan næringslivet tjener pengene sine, ikke hvordan de bruker dem. I denne sammenhengen gjør det ikke virksomheten mer etisk bare man bruker noe av overskuddet på veldedige formål.

Norges Bank er ikke nødvendigvis så langt unna sannheten når de sier at etiske vurderinger gir velfungerende markeder. Alt for mye av dagens globaliserte næringsliv baserer seg på grumsete forhold og virksomhet godt innenfor den etiske gråsonen: slavearbeid med ulovlig lave lønninger og uverdige arbeidsforhold, helsefarlige arbeidsplasser, korrupsjon, skattesnusk og miljøkriminalitet. Mye av merkevare - byggingen består i tilsløringer av produksjonskjedene og påstått ignoranse. Overraskende ofte møter man et næringsliv som har abdisert i forhold til kontroll over varekjeden sin. Dette er ikke velfungerende markeder!

Dersom markedet skal fungere som et troverdig og solid verktøy for økonomisk utvikling både for selskapene selv og samfunnet rundt, må vi kunne være sikre på at virksomhetene drives etter allment aksepterte etiske prinsipper. Eller at de drives lovlig, om man vil. Vi har et rikt tilfang av nasjonale og internasjonale retningslinjer som for eksempel ILO konvensjonene, som kan lede oss i riktig retning. Problemet i dag er at flere av disse retningslinjene ikke er mulige å sanksjonere internasjonalt, eller ikke er implementert i nasjonal lovgivning. Å utnytte dette skal ikke lønne seg!

Tangen er snublende nær min egen konklusjon: kampen for faglige rettigheter er politisk, og denne kampen foregår hver eneste dag, både internasjonalt og i Norge. Her hjemme ser vi dette i form av en rødgrønn regjering som ønsker å ta politisk kontroll over sentrale samfunnsutfordringer. Det er i denne konteksten man blant annet må se de etiske retningslinjene for statens pengeplasseringer i utlandet.

Norske bedrifter kan dermed velge: enten kan de være i forkant av utviklingen og sikre seg og virksomhetene sine godt innenfor et sett etiske retningslinjer som gjerne går lengre enn eksisterende lovgivning, eller de kan sitte og vente på at politiske myndigheter trer nye reguleringer nedover ørene på dem. Vil det lønne seg å være premissleverandør eller mottaker?

Det skal ikke mye forretningssans til for å se at det faktisk er god butikk å være i forkant. Bare slik kan norske selskaper tilrive seg komparative fortrinn og gode forhandlingskort i en politisert virkelighet. Det er ikke uten grunn at store virksomheter i Norge som Statoil og Hydro nå ønsker et strammere internasjonalt regelverk for god forretningsvirksomhet velkommen. De som allerede er tvunget av forbrukerkampanjer til å endre og forbedre praksis ser nå at de vil ha betydelige fordeler av at uetterrettelig forretningsdrift blir sanksjonert kraftigere.

Det er mulig Milton Friedman ikke ville vært helt fornøyd med denne analysen, men så var han jo også en sterk forkjemper for å minimere politikkens innflytelse. I dagens virkelighet må næringslivet forberede seg på mer politisk deltakelse og folkelig kontroll, ikke mindre. Da kommer Friedmans modeller til kort.

Les forøvrig min nekrolog over Friedman her.

Nedlesset

2007-03-21T10:12:00.000Z

Beklager at det går litt seint på bloggen for tiden, men undertegnete har fått et par ekstra arbeidsoppgaver i fanget som preger dagene og kveldene noe mer enn godt er. Men jeg kommer sterkere tilbake. Se opp for nye sleivspark!

Pil&Bue advarer mot kvotestrategi

2007-03-09T14:21:00.000Z

Regjeringen la i går fram sin strategi for tildeling av CO2-kvoter til norsk industri.
– Skremmende, sier Pil&Bue.

NB (c)

- Det er skremmende at regjeringen faktisk ikke vet om dette vil føre til utslippskutt, sier Pil&Bue. Dersom regjeringen skal gjøre dette til en tradisjon, vil de sektorvise klimahandlingsplanene bli trist lesning.

- Norge trenger klimatiltak som virker, ikke tiltak som kanskje virker, dersom markedet vil det slik, sier Pil&Bue. Regjering har selv designet det CO2-markedet de samtidig innrømmer de ikke har noen kontroll over. Pil&Bue mener regjeringen må etablere styringsmekanismer i dette markedet som sikrer utslippskutt.

- Enten må de ha en revideringsstrategi som medfører at dersom det viser seg å bli for mange kvoter underveis i Kyotoperioden, så må regjeringen trekke kvoter fra markedet, sier Pil&Bue.

Pil&Bue framhever behovet for at regjeringen nå må komme opp med løsninger for de resterende 60% av utslippene i Norge som ikke rammes av kvoteregimet.

- Det er nå sånn at vi ikke kan sette vår lit til kvoteregimet i Norges anstrengelser for å etterleve Kyoto-avtalens løfter. Vi kan ikke tolke dette på noen annen måte enn at det er her løsningen og de store utslippskuttene ligger for regjeringen.

Hovedkomponentene her er transport, landbruk, avfall og oppvarming. Pil&Bue ser fram til de utslippsreduserende tiltakene som her vil legges fram av regjeringen i de sektorvise handlingsplanene!

Ellers har Klampekassa noen spreke utregninger som kan være verdt å ta en titt på.

Kvotetildelinger

2007-03-08T14:37:00.000Z

Regjeringen har klart det kunststykket å etablere et kvotesystem som innebærer at det ikke skal koste noen noe å redusere norske utslipp. Hvordan får de det til?? For et mesterstykke. Det er nummeret før Jesus gikk på vannet.

Demokratdust

2007-02-28T19:49:00.000Z

Hvor idiot går det an å bli, da? Jeg har egentlig lovet meg selv å ikke bli ufin i omtale av andre her på bloggen, men dette er et unntak: demokratene i Bergen skaller hodet i bunn så tennene skvetter med sitt siste utspill om griseknoker på torgallmenningen for å hindre muslimer i å holde bønnemøte der.

- Muslimsk bønnemøte i bergenseres felles offentlige byrom, er et like stort overgrep som da tyskerne okkuperte byen i 1941. Sier bystyrerepresentant Rasmussen. Dette er altså våre folkevalgte. Som har testet griseteorien sin i Mogadishus gater som FN-soldat.

Kom ikke her og fortell meg at disse syke FN-oppdragene for å rydde opp etter amerikansk lekestue ikke skader mennesker på sinnet. Bare så synd at det finnes folk som stemmer på sånne...

Om denne fyren er bergenser, skal jeg love å rulle på r'ene en hel uke i ren forakt!

Pinlig

2007-02-27T12:35:00.000Z

Dersom SV har blitt presset på usaklig grunnlag i Mongstadsaken, er det på tide med tilbakebetalinger i form av konkrete politiske resultater i SVs favør

Himmel så pinlig...

Dersom det viser seg at Statoil faktisk ikke hadde tenkt å rense på Mongstad uansett, så mener jeg dette få alvorlige konsekvenser for AP og Jens Stoltenberg. Man kan ikke basere nyttårstaler på løse forhåpninger om norsk renseteknologi uten å bedrive et minimum av kildesjekk! Man kan i alle fall ikke presse politiske partnere på hjertesakene deres uten å ha hold i virkeligheten!

Dersom SV har blitt presset på usaklig grunnlag i denne saken, er det på tide med tilbakebetalinger i form av konkrete politiske resultater i SVs favør - herfra til evigheten... Her må SV kjenne sin besøkelsestid!

Hallgrim-konspirasjonen

2007-02-23T11:35:00.000Z

Høyre med fordekt offensiv for å kapre brune velgere

Høyre har sett seg lei på at FRP skal svømme fritt og alene i de grumsete delene av velgermassen, og lanserer ny og velprøvd spinning-taktikk.

Hallgrim Berg er ute med ny bok om den muslimske fare. Høyres gode rådgivere fra kommunikasjons- og tenketank-anstaltene har de siste ukene lagt siste hånd på verket for å slippe løs en stripete ex-politiker i bokmarkedet, og på den måten vise at selvsagt tar Høyre avstand fra grums, men at det likevel er lov å ha litt skitne tanker, selv om man stemmer blått.

Redaksjonene går fem på, og høyrefolk holder klokelig lav profil. Her er det bare å sitte stille i båten og vente på at de brune hordene skal strømme til telefonene for å ringe fram Høyre på meningsmålingene...

Nu går alt så meget bedre

2007-02-22T07:33:00.000Z

Radioen melder at 50 prosent av de som har meninger om sånt mener at SV er partiet med best miljøpolitikk i Norge.

I tillegg går SV kraftig fram på siste meningsmåling for TV2. Dersom noen tviler, vil jeg igjen henvise til min forrige sak, og gjenta: klimasaken er en ypperlig sak for partiet og for fløyene både til venstre og høyre i regjeringen. SV viser vei, og nå viser folket også at de er enige med SV i denne saken.

Da er det jo bare å gi oss plass ved roret i miljøsaken da, Jens!

SV stuper

2007-02-08T11:35:00.000Z

Bergens Tidende melder at SV får en oppslutning på bare 5,7 prosent i dagens måling fra Sentio. Dette er meget urovekkende, og vitner om at den livsviktige "samtalen" internt i regjeringen ikke er helt der den bør være.

I en periode der en av SVs store kjernesaker gjennom to tiår er på alles lepper, klarer altså vi det kunststykket å falle som en stein på meningsmålinger.

Jeg vet at alle dere som er imot regjeringssamarbeidet vil heve stemmen og si "hva sa vi", men jeg mener det ikke er så interessant i denne sammenhengen. Det er klart det er vanskelig å stå last og brast med kraftsosialister og storbønder i akkurat denne saken. MEN: som jeg har skrevet om tidligere er det nesten utelukkende muligheter som følger av et sterkt klimafokus i norsk offentlighet. Tillat meg å ramse dem opp igjen:

Klimasaken har et godt potensiale som samlende for flankene. Den inneholder muligheten for

- et reguleringsregime som faller i god jord på venstresiden, og som befolkningen synes moden til å omfavne, med en blanding av positive incentiver til de snille og hardere sanksjoner overfor forurenserne.

- en teknooptimistisk våt drøm av et industrieventyr som vil stagge kraftsosialistene

- et idealistisk prosjekt som grenser til utopi, som lokker vindrikkerne og filosofene ut på banen

- en realpolitisk tvingende nødvendighet som gror godt bak dassen til Jens & co.

Hvorfor får vi det da ikke til??

Kommunikasjonsråd

2007-02-07T14:00:00.000Z

Det er ingenting som er så klissent og vanskelig å håndtere i en moderne medie- og politikerverden som konsensus og forlik. La oss for all del unngå det, dere.

Jeg synes jeg ser dem, FrP-rådgiverne, der de sitter og tenker: søren, alle er jo enige i at det er sabla viktig å gjøre noe med klimaendringene. Det er jo ikke noe vits i at vi går ut og er enig i det, for da forsvinner vi jo i den store hopen av folk og institusjoner som klapper i takt.

Nei, la oss skille oss ut, la oss tenke på penger og velvære her og nå, heller enn å drive drømmerier og skremselspropaganda om framtiden.

Når folk blir skremt, er den første innskytelsen å rømme. La oss gjøre FrP til en trygg og rolig havn å rømme inn i, la alle dem som ikke orker å se realitetene i øynene komme til oss. Herregud, de har jo rett til å ha et parti som snakker deres sak de også?!?

DA kommer vi i alle fall på tv! For et snev av tvil er tvil god som noen!

Strutsepolitikk

2007-02-07T12:39:00.000Z

Vi har hørt det før: tobakksindustrien om røyking, sukkerindustrien om søtsaker, og nå altså FRP om klima.

Øyvind Korsberg var i mange år Frps klimapolitiske talsmann. Korsberg nekter å akseptere FNs konklusjoner om at klimaendringene er menneskeskapte. Han avfeier klimarapporten som skremselspropaganda.

- Fullstendig hysteri
Korsberg, som i dag er næringspolitisk talsmann i landets nest største parti, mener folk er blitt hysterisk redde for klimaspøkelset. Han tror klimaendringene er naturlige, og ber folk om å tøyle sin frykt.

- Det er blitt fullstendig hysteri. En av årsakene er at den politiske venstresiden har gått i bresjen. De ønsker i realiteten industrien dit pepperen gror, sier Korsberg til VG.

- Tjener på krisebeskrivelser
Korsberg mener FNs klimapanel farer med ubegrunnede skremsler, og utelukker ikke konspirasjonsteorier når det voldsomme engasjementet for klimatrusselen skal forklares.
Ifølge Korsberg har FNs forskere og store deler av miljøbevegelsen økonomiske interesser av å «krisebeskrive klimaendringene».

Korsberg mener mange forskere er uenige med FNs klimapanel, men at de ikke tør stå fram.

Det beste er påstanden om at venstresiden ønsker industrien dit peppern gror. Den er ny! Industrien er jo arnestedet for hele fagbevegelsen.

Det triste er at det finnes deler av befolkningen, kanskje så mange som 30%, som faktisk ønsker å høre akkurat dette.

Arbeidslovreform i Kina

2007-02-01T15:16:00.000Z

Kinesiske myndigheter planlegger en vesentlig styrking av kinesisk arbeidslovgivning.

Amerikanske og europeiske bedrifter har protestert mot og driver lobbyvirksomhet mot den planlagte kinesiske lovendringen.

Lobbyvirksomheten har fått internasjonal fagbevegelse og kampanjeorganisasjoner til å reagere kraftig. The International Textile, Garment and Leather Workers’ Federation (ITGLWF) har gått aktivt ut for å innhente kommentarer på den planlagte kinesiske lovendringen fra vestlige bedrifter som handler med Kina.

Oppfordringen går til norske bedrifter om å støtte reformarbeidet i Kina. Vi andre får holde øynene åpne for potensielt undergravende virksomhet fra de samme norske bedriftene!

Kirkeklokker varsler klimaendringer

2007-02-01T14:58:00.000Z

Publisert: 01.02.2007 15:35

Oslo (NTB): Kirkens Nødhjelp og Oslo domprosti vil bruke kirkeklokkene i Trefoldighetskirken fredag for å varsle om alvorlige klimaendringer.

Klokkene vil ringe klokken 9.30, samtidig som FNs klimapanel (IPCC) legger fram sin rapport. Hensikten er å varsle politikerne om den trusselen som klimaendringer representerer for vår verden og verdens fattige.

Den norske kirke har satt klimaendringer på dagsordenen i årets aksjon i fastetiden, blant annet med en underskriftskampanje. Kirken krever at Norge må redusere utslippene av klimagasser straks, at norsk bistandspolitikk må prioritere virkningene av klimaendringer i fattige land og at Norge må arbeide aktivt for en koalisjon av ansvarlige land som sammen forplikter seg til utslippskutt. (©NTB)

Mot et klimaforlik?

2007-01-31T13:18:00.000Z

Skal vi være et foregangsland, eller skal vi det ikke??

Det har slått meg med tyngde de siste dagene: etter at Børge Brende la fram Høyres ambisjoner om kutt i norske utslipp (se detaljer i kommentarfeltet) har det vært relativt stille fra regjeringen generelt og miljøtalsmenn og -kvinner spesielt fra stortingsgruppene i regjering.

Etter mitt (snevre) syn ville jeg mene at det er på høy tid at regjeringen, eller i alle fall miljøfraksjonen internt i regjeringen går ut med et mer radikalt standpunkt i denne saken, liksom for å møte opposisjonen på dette spørsmålet.

Dersom vi er på jakt etter et klimakompromiss må jo noen ha en mer radikal posisjon enn opposisjonen, eller hva sier dere?

Jens holder igjen, tydeligvis, mens Bjørnøy kaster seg utpå en tur hun ikke har ryggdekning for fra andre enn SP.

Kristin forsøker seg med å tone ned prosent-diskusjonen og heller fokusere på hvilke virkemidler vi skal anvende for å få ned kuttene. Vel, it aint good enough!

Skal vi være et foregangsland, eller skal vi det ikke??

Diaspora no more

2007-01-30T20:35:00.000Z

Pil&Bue vender nesen hjem etter 7 år i utlendighet. Den lille familien har kjøpt hus i Alvøen, Bergen, og flytter til sommeren.

Råvarefella

2007-01-29T11:43:00.000Z

Motevindene snur i investor-Norge: nye råvarelagre vil se dagens lys og fullstendig ta knekken på det lille de fattige har av muligheter til å leve av det de produserer.

Nok en gang viser kapitalismen seg fra sin verste side for verdens fattige. Norske investorer er i ferd med å snuse på råvareinvesteringer som substitutt for aksjeinvesteringer. "Dette er mye mer lønnsomt i en tid hvor råvareprisene er rekordlave" uttaler eksperter. Til og med oljefondet ber Stortinget om tillatelse til å begynne med denne lukrative businessen.

Så nå skal altså norske investeringsfond kjøpe råvarer på et havarert råvaremarked, for så å holde varene litt tilbake og dermed selge dem igjen med stor gevinst når prisen stiger. Dermed vil fattige bønder tape dobbelt: ikke bare tvinges de til å selge skitbillig til rike investorer - de får heller ikke ta del i en eventuell prisstigning, for da skal norske investorer ha igjen pengene sine, og presser dermed de fattige ut av markedet.

Jeg synes jeg hører dem, investorene: "det er jo den perfekte investering! Prisen er kunstig lav, forhandlingsmotparten er desperat og helt uten forhandlingskraft, tvunget som de er til å selge sine råvarer når de er høstet..." Nye råvarelagre vil se dagens lys og fullstendig ta knekken på det lille de fattige har av muligheter til å leve av det de produserer.

Skyfri!

2007-01-28T22:11:00.000Z

Skyfritt, lav sol,

fire kalde,

snowracer,

treåringen hyler av fryd,
bakken er bratt,
pappaen er trekkdyr,

kulden biter lett i kinnene,
øynene plirer mot sjokkartet hvit jord
og koboltblå himmel.

Bekymret far formaner treåringen: alt du trenger å gjøre er å unngå å treffe treet, og så sikte deg inn mellom de to blokkene, ok?

Verden er til å kjenne igjen, og den er på min side.

Klimatiltak i Sør

2007-01-24T18:49:00.000Z

De rike landene som signerte Kyotoprotokollen forblir like oljeavhengig som tidligere etter Kyotos utløp, mens de fattige landene, som skulle slippe å ta kutt i denne omgang, redder de rikes etterlevelse av sine forpliktelser.

Point Carbon hevder at Norge sløser bort milliarder på dyre klimatiltak i Norge, selv om tilsvarende klimatiltak i fattige land er langt mindre kostbare. Dessuten er CO2-utslipp uavhengig av landegrenser, så da må jo kutt der det er billigst være best?

Det er lenge siden jeg har hørt en mer sofistikert versjon av markedsliberalisme og komparative fortrinn enn dette.

Et par ting:
1. Fattige land er ikke med i Kyoto-protokollen. Fordi deres utslipp er små i global sammenheng. Hvorfor skal de da ta kutt, uavhengig av om de er finansiert fra Nord?
2. Kyotoprotokollen krever at land som vil handle med CO2 må ta mesteparten av forpliktelsene sine ved hjelp av nasjonale tiltak. Dette skal forhindre nettopp en frikjøping av dritrike stater som Norge.
3. G77 (de fattige landene) bruker de rike landenes egen handlingslammelse som en effektiv stopper for videre forhandlinger om den livsviktige Kyoto 2 - prosessen. "Hvorfor skal vi gjøre noen innrømmelser så lenge dere som har signert avtalen ikke gjør en døyt?"

Det ironiske er at de såkalte "komparative fortrinnene" som Point Carbon foreskriver vil resultere i det syke at dem som signerte Kyotoprotokollen forblir like oljeavhengig som tidligere etter Kyotos utløp, mens de fattige landene, som skulle slippe å ta kutt i denne omgang, redder de rikes etterlevelse av sine forpliktelser.

Norge er uten troverdighet i forhandlingene med Point Carbons løsning! Bjørnøy driver aktivt og forsøker å splitte G77 og deres posisjon som bremse for Kyoto 2. Vel, den mest effektive måten å splitte G77 er å oppfylle våre egne forpliktelser.

Konsensus mellom flankene

2007-01-24T07:45:00.000Z

Nå er det virkelig på tide å slutte rekkene og drive god venstrevridd politikk.

Valla-saken ser ut til å lamme deler av AP på en måte som jeg har fryktet en stund. Det er for mange hos dinosauren som har hatt litt for vanskelig for å svelge venstredreiingen av partiet og regjeringen.

Både oposisjon og høyreflanken i AP vet å benytte tiden godt i kjølvannet av Vallas dårlige håndtering av Yssensaken. Det første man må gjøre er i alle fall å gi Valla og LO-ledelsen bedre rådgivere (som de med nødvendighet må lytte til, selvsagt!).

I tillegg må vi bedrive god venstrevridd politikk og vise velgerne at prosjektet vårt er på skinner!

For å få dette til nå må vi fronte de sakene hvor vi kan a) skape konsensus mellom flankene, og b) skaper reelle endringer for fellesskapet.

Klimasaken har et godt potensiale som samlende for flankene. Den inneholder muligheten for

et reguleringsregime som faller i god jord på venstresiden, og som befolkningen synes moden til å omfavne, med en blanding av positive incentiver til de snille og hardere sanksjoner overfor forurenserne.
en teknooptimistisk våt drøm av et industrieventyr som vil stagge kraftsosialistene
et idealistisk prosjekt som grenser til utopi, som lokker vindrikkerne og filosofene ut på banen
en realpolitisk tvingende nødvendighet som gror godt bak dassen til Jens & co.

FRP og samfunnet

2007-01-23T14:22:00.000Z

NTB melder at Statistisk Sentralbyrå (SSB) står fast på sine beregninger, som sier at FRPs politikk ville gi små om noen endringer i norsk økonomi.

Til alle dere FRP - velgere:

HVA SKAL DERE DA MED FRP???

Til alle oss SV-ere:

SLUTT Å STRESS MED SSB SINE TALL, GÅ LØS PÅ KONSEKVENSENE FOR FOLK I NORGE VED FRPS OMDISPONERNIGER!!!

Alternativt: drit i Frp og snakk heller om hvor fortreffelige VÅRE disposisjoner på statsbudsjettet er. Vi bør ikke falle for AP strategien om å knekke FRP-koden. Det er vår politikk som er best!

Vallas helvetesuke

2007-01-19T19:28:00.000Z

Kraftsosialistene mangler soleklare arvtakere etter Norges mektigste (kvinnelige) sosialistiske leder.

Det har ikke vært lett å være Gerd Liv i uke 3. Klassekampens Bjørgulf prøver å konspirere dette til å være mer eller mindre planlagt, eller i alle fall koreografert av høyrefløyen i AP. Det kan godt være, men makan til klønete håndtering av et varslet angrep skal du lete lenge etter. Vallas hjelpeløse hevnbrev til norske redaksjoner er på absolutt bunnivå.

Dette brevet er, tross alle feil Valla ellers måtte være skyld i som personalleder, hennes verste tabbe. Hun har rett og slett ikke lov til dette som personalleder! Dermed blir det desto merkeligere at ikke et godt regissert angremøte / -brev til dagsavisen og over eteren i NRK sier noe om dette brevet. Har hun brukt informasjonsrådgivere fra privat sektor, som ikke kjenner til arbeidstakers og arbeidsgivers rettigheter og plikter?

Det er mulig Valla slipper unna de tøffeste sanksjonene fra egne rekker, inklusive APs landsstyre i februar, men det er mer fordi kraftsosialistene mangler soleklare arvtakere etter Norges mektigste (kvinnelige) sosialistiske leder. Det er et dårlig utgangspunkt for en arbeiderbevegelse som uansett må velge ny leder før neste stortingsvalg, og en rødgrønn regjering som trenger en venstredreid og pansersterk LO-leder for å vinne neste valg.

Valla vil uansett passerer den magiske 60 års grensen før den tid.

Klima og kapitalisme

2007-01-17T21:06:00.000Z

Filosofen Vetlesen er krystallklar i Klassekampen på at klimautfordringene ikke lar seg løse uten at vi går i strupen på kapitalismen som system. Rett og slett fordi økoharmoni ikke står i stil til økonomisk vekst.

Greit å vite. Så er det bare å begynne å lure på hva som får verden til å innse kapitalismens tilkortkommenhet først: økodød eller revolusjon..

Med Chavez ved roret på den revolusjonære skuta er jeg redd jeg holder en knapp på økodøden. Ledere som undergraver det demokratiske systemet som brakte dem til makten har en dårlig track record på denne kloden...

60 km/t

2007-01-14T20:54:00.000Z

... eller allmenningens tragedie

Ring 3 rundt Oslo har såkalt miljøfartsgrense fra november til april hvert år. Fartsgrensen senkes fra 80 til 60 km/t. I seg selv et beskjedent virkemiddel, men i følge displayet i bilen jeg kjørte her om dagen utgjorde det en forskjell på ikke ubetydelige 0.4 l pr. mil i forbruk av drivstoff.

Under dagens blandingsregime av frykt og facinasjon overfor klimaendringer og mørke dystropier skulle man tro at Oslo-borgeren ville omfavne miljøfartsgrensen med alle armene og sinke rundt ring 3 i lutter glede.

Men neida. På vei hjem fra søndagstur var det ikke én bil som ble liggende bak oss der vi sneglet oss av gårde i 60 km/t. Absolutt ALLE passerte i uanstendige hastigheter. På begge sider, faktisk, der jeg lå som mannen med hatten i midtfeltet.

Dette er altså representanter for befolkningen som skal bidra til at Norge når sine egne Kyotomål, og som regjeringen ønsker skal drive frivillige klimakutt.

Jeg ble deprimert. Jeg tror jeg har bestemt meg for å bare tro på reguleringsregimer som løsning på klimautfordringen. Drit i frivillighet. Folk er for opptatt på motorvei til helvete...

Skryt til Audun H

2007-01-12T07:23:00.000Z

Det er ikke ofte jeg gir plass til andre blogger, men i dag er en slik dag:

Les Audun Hernings "forskjellen på kjønn og tyngdekraft". Ypperlig og tankevekkende!

"På samme måte som klasse er usynlig for de som sitter på toppen blir vårt kjønn usynlig for oss menn fordi det er vi som nyter de aller fleste fordelene av maktforholdene mellom kjønnene. Patriarkatet gir oss makt, sosiale goder og privilegiet å ikke bli begrenset av kjønn – og vi ser det ikke".

Kudos!

Bright New Day

2007-01-12T07:03:00.000Z

Bright-bølgen i USA viser behovet for å understreke at det ikke er fraværet av Gud som er fokus, men tilstedeværelsen av kunnskap.

Det går en vekkelsesbølge over USA i disse dager: ateistene brer om seg, og stadig flere refererer til seg selv som såkalt "Bright". Betegnelsen er et forsøk på å avmystifisere og tømme ateisme-begrepet, som ofte skremmer vannet av kristne konservative. På mange måter var det på tide at noen understreket at det ikke er fraværet av Gud som er fokus, men tilstedeværelsen av kunnskap.

I Oslo kunne man i dag våkne opp til nyheten om at kristne ungdommer nå er i mindretall i hovedstaden (dersom man aksepterer at om kristne er under 50% av befolkningen, så er de i mindretall. Statistisk blir jo ikke dette riktig, for den resterende halvparten fordeler jo seg på mangfoldige tros- og livssynsretninger, men men)

Poenget er at bare 43% av Oslos ungdommer bekjenner seg til kristendommen, noe som av Aftenposten betegnes som en kulturrevolusjon. Det gledelige med dette er at det samtidig ikke ser ut til å være en markant økning innen de andre religiøse gruppene heller.

I sannhet en Bright Day!

Stanken av Capitalismus Americanicus

2007-01-09T19:01:00.000Z

I går vakte en underlig lukt over deler av Manhattan stor oppsikt. BBC, CNN, norske og internasjonale nettaviser slo saken kraftig opp.

Årsaken til lukta er ikke kjent, men Pil&Bue har fra nasale kilder at opphavet til det illeluktende angrepet var en times lang utlufting av White House, Washington DC, kombinert med litt uheldige høyrevinder.

Er seminarer løsningen?

2007-01-09T17:15:00.000Z

Akk. Pil&Bue sitter fastlåst i strategiske planer og prosesser i noen dager. Lurer på om det egentlig beveger verden så mye som en tøddel...

I påvente av nye krumspring her, anbefaler jeg sterkt Heikkis innspill i handelsdebatten. Det er faktisk veldig bra, selv om noen presiseringer var nødvendig...

Klimaløsninger

2007-01-06T21:02:00.000Z

Dersom verdens rikeste land viker unna sine globale forpliktelser har INGEN andre land grunn til å gjøre noe annet.

Ok, nok klaging. Tid for å se på løsningene:

I følge Kyotoavtalen har Norge har forpliktet seg til 1% høyere utslipp en de vi hadde i 1990, innen 2012. I dag ligger vi 10% over 1990 - nivå. Det vil si at vi har formidable oppgaver foran oss dersom vi skal etterleve den internasjonale avtalen som etter all sannsynlighet danner grunnlaget for en enda mer forpliktende avtale etter 2012.

Med andre ord: bryter Norge denne avtalen, undergraver vi hele fundamentet for den globale innsatsen for utslippskutt som VIRKELIG monner, og som skal redde våre barnebarn fra et fullstendig uforutsigbart og ugjestmildt klima, samt millioner av klimaflyktninger fra alle verdenshjørner.

Dermed har vi etter mitt syn intet valg: vi er nødt til å etterleve våre Kyotoforpliktelser, uansett hvor tilkortkomne disse måtte være, eller hvor forsvinnende lite disse kuttene vil være i menneskehetens kamp mot klimaendringene. Dersom verdens rikeste land viker unna sine globale forpliktelser har INGEN andre land grunn til å gjøre noe annet. Såfremt kloden ikke begynner for alvor å heve stemmen og synliggjøre den stadig mer kritiske situasjonen vi alle er i.

I Norge er utslippssituasjonen (2004) av klimagasser følgende:

33% kommer fra energisektoren
37% fra transport
10% fra industrien og byggenæringen
20% fra øvrige kilder

For å kutte nærmere 10% av utslippene våre må vi antakelig gjøre usannsynlig store kutt i de største sektorene. Soria Moria forplikter seg på å ta "betydelige" nasjonale kutt for å nå Kyotomålene, men åpner dermed for å kjøpe se ut av knipen dersom det røyner på.

Personlig mener jeg Norge godt kan kjøpe seg ut av knipen, men da i form av andre virkemidler enn kvotekjøp i et tvilsomt marked fullt av gratiskvoter og dårlige mengdeberegninger. Vi må investere oss ut av knipen.

Norge må:

Elektrifisere sokkelen snarest. Olje og gassproduksjonen brenner av forferdelige mengder gass i elendige anlegg på sokkelen. Dette må elektrifiseres fra land ved hjelp av renere energikilder. Dette vil sikre sterke distriktspolitiske virkemidler for SP.

Rense alle gasskraftverk i følge planen, samt tilbakeføre CO2 til brønnene, men prøverensning må starte innen Kyotoperioden for å bidra til kuttene. Dette bør kobles til konsesjonsvilkårene.

Satse stort på høyhastighetstog mellom østlandet og vest og midtnorge for å demme opp for økt flytrafikk. Oslo-Bergen er en av Europas mest trafikkerte strekninger. Flyavgiftene MÅ økes drastisk.

Legge om til biodrivstoff for privatbiler og resten av transportsektoren. Dette må skje ved tøffe avgiftsvirkemidler overfor både forbrukere og oljeselskapene.

Vi har kort tid. 2008 starter rapporteringsperioden til Kyoto, og dersom særlig fattige land som Kina, India og Brasil skal gidde å høre på behovet for at også de deltar i dette arbeidet, så må vi være godt i gang med disse tiltakene!

I dag sitter de i forhandlingene og ler av oss. Vi som signerte Kyotoavtalen slipper bare ut mer og mer klimagasser. Hvilket incentiv finnes da for å bidra til ytterligere kutt i neste runde??

Frederics krig

2007-01-03T18:51:00.000Z

Det bør snart gå opp for miljøadelen at å gå løs på SV ikke er noe strategisk klokt valg.

Frederic erklærer krig mot SV, sier han. Frederic synes SV driver gammelmodig miljøpolitikk, sier han. Frederic synes Bellona er best, selv om de ikke klimanøytraliserer sine egne flyreiser. Fordi Bellona på sine viktige møter i EU bidrar mer til klimaet enn noen skarve hundringser til klimatiltak i fattige land eller til kvotebørsen.

For hva i all verden skal vi med internasjonale avtaler og incentivordninger som CDM eller kvotebørs, spør Frederic? Så lenge vi har Bellona?

Det bør snart gå opp for miljøadelen at å gå løs på SV ikke er noe strategisk klokt valg. Dersom det bare er SV-statsråder som blir pinlig berørt når klimamålsetninger brytes, så vil ingenting skje i norsk klimapolitikk. Norge er i ferd med å gå seg skikkelig fast i en klimahengemyr av gasskraftverk og økt utvinningstakt. Arbeiderpartiet må presses skikkelig, SP likeså. De sitter og toer sine hender nå, men det vil koste dyrt til valget!

For hvor skal regjeringen ta utslippskuttene dersom de ikke renser gasskraftverkene sine FØR Kyotos utløp i 2012? Skal de virkelig kjøpe seg fri fra alt sammen? Og bryte egne soria moria-forpliktelser?

I så fall skal vi lage et skikkelig #¤%.

Lysbakken og LO

2007-01-02T10:11:00.000Z

Det er nok SV selv som må gjøre mesteparten av jobben for å bli venn med fagbevegelsen.

Audun Lysbakken har vært ute og kritisert deler av LO for å være miljøsinker og bakstreverske i arbeidet med å rense norsk industri for klimautslipp. I tillegg mener han at LO bør løsne båndene til AP og åpne opp for flere parti-patnere. Dette utspillet har naturligvis irritert LO-toppene, særlig jern og metall-adelen.

Og kanskje med rette. Tradisjonelt sett er det jo mer SV som ikke har hatt evne til å tilnærme seg fagbevegelsen enn omvendt. Det er jo vårt parti som har syntes jern og metall-LO har vært noen store, tunge menn med skjeggstubber og bicepser på størrelse med våre lår som har trampet rundt og streiket og drevet interessekamp på egne vegne.

SV har jo i større og mindre grad sittet med teen sin og rødvinen sin og skuet fælen bort på dette beistet og tenkt at "takk og lov at AP tar seg av de derre". Så kan vi være røde vi også, og støtte deres kamp, men takke oss til å ta dem i hånden.

Som jeg beskrev her, så har SV fremdeles et noe anstrengt forhold til fagbevegelsen og arbeidsrettigheter her på berget, men det kommer seg sakte. Jeg tror SV kan kapitalisere stort på å fokusere nettopp på arbeidsforhold og fagorganiseringens grunnleggende styrker og fordeler i valget til høsten.

Men Audun, det er nok vi som må gjøre mesteparten av den jobben det vil være å bli venn med fagbevegelsen. Det er vi som må gjøre våre hoser grønne hos dem, ikke omvendt. LO er nok ikke så skummel og stokk konservativ som vi en gang trodde, og i en brytningstid som vår, hvor fellesskapet er under harde skyts fra profittjegere og arbeidskraft-halliker fra øst, så kan LO vise seg å være en nødvendig vakthund.

Forslag til endring av Internasjonalt Utvalg

2007-01-01T16:26:00.000Z

SV trenger en bredere, mer slagkraftig, faglig fundert og godt forankret utenrikspolitikk! Vi er på god vei, og mange gjør en hederlig innsats. Men Internasjonalt Utvalg trenger fornyelse.

I min noe spredte serie om forbedringer av organisasjonsorganer for SV, er vi nå kommet til Internasjonalt utvalg (IU). Her har bølgene skylt høyt den siste perioden, og flere med meg føler at vi kan miste verdifull tid for SV på den internasjonale politiske arena dersom vi ikke skaper et større og sterkere rådgivningsorgan for representanter og politisk ledelse.

Det trengs et bredere mangfold i IU, men uten at IU mister sin innflytelse som "kraftfullt organ".

Dette kan borge for små arbeidsgrupper internt i IU som får sine forslag vedtatt av et samlet IU (som forsåvidt WTO-arbeidet i 05/06 er et eksempel på).

Noen forslag:
- Bistand- og gjeldspolitisk gruppe
- Handelspolitisk gruppe
- Klimapolitisk gruppe
- Gruppe for FN-reform
- Gruppe for internasjonale, militære operasjoner
- Gruppe for globale (sosialistiske) allianser

Kanskje dette blir for omfattende, men jeg tror det hadde vært morsomt å forsøke i en eller annen skala.

Fjordbyen Oslo

2006-12-20T13:22:00.000Z

Man kan si mye om Oslo by, men noe fjordby er det ikke (!). Men om man legger slike vrangforestillinger til side, så kan man jo faktisk være enig i at Barcodes forslag om sjøside er betydelig bedre enn dagens utgave av Bjørvika, for å si det forsiktig...

Når det er sagt, så innbyr nok heller ikke Barcode til noe særlig liv og røre i denne bydelen etter kl. 1730 heller, når alle Yuppies'ene haster hjem til condo'ene sine for å drikke longdrinks og snorte litt førjulssnø i stilla...

Det er trist å bevitne en by kvele seg selv på denne måten! Pil&Bue anbefaler å dekke til hele Oslo S-maskineriet. Legg betong over hele skiten! Slik kan utbyggingsarealet øke flerfoldige ganger. Dette kan bane vei for store, åpne plasser a la La Defence i Paris, eller Torgalmenningen og Festplassen i nordens Paris, hehe.

Da blir de høye husene bare spektakulære tilskuere til menneskenes utfoldelse. På dagens tegninger står de i fare for å virke mer som grensevakter mellom befolkningen og sjøen.

Reproduksjon av uliket

2006-12-20T09:52:00.000Z

Kunnskapen i norske skoler er gjemt, og gjemt godt: bak dårlig pedagogikk, umotiverte "kontaktlærere", gamle lærebøker, elendig teknisk utrustning og råtne skolebygg.

I 1994 leste jeg Gudmund Hernes' eminente "Om ulikhetenes reproduksjon", fra 1976. I en undersøkelse fra 2006 viser forskere at ditto reproduksjon foregår fremdeles.

For hvem blir trygdemottakere i Norge i 2003?
- 25 prosent av nordmenn med bare grunnleggende skolegang
- 16 prosent av de med noe videregående utdanning
- 9 prosent av de med fullført videregående skole
- 6 prosent av befolkningen med høyere utdanning

Undersøkelser viser samtidig at kvinner har større sannsynlighet for å bli uføre enn menn, og at utdanningsgrupper som hjelpepleiere, servitører, fabrikkarbeidere, hotell- og reiseliv, og ufaglærte i forskjellige yrker er overrepresentert på statistikken.

Med andre ord: Det er, kort fortalt, de med hardt fysisk arbeid, lav lønn og lite mulighet for selvrealisering som havner på trygd.

Kanskje ikke så rart, etter to tiår med høyrevridning, råtten likestillingsutvikling, brutalisering og elitefremvekst i skole såvel som yrkesliv?

Eller er det koseskolen som har skylda? Kanskje til og med Hernes selv har skylda? Innføringen av reform 94 og oppgraderingene av denne utover nittitallet og fram til kunnskapsløftet har øyensynlig ikke ført til noe som helst?

Jeg er redd vi har et strukturproblem: Lærerskolene sitter fast i gamle mønstre, og de sliter med å få gode lærerkrefter til å undervise våre aspirerende lærere. Skolepolitikerne kan alt for lite om skole, men mye om enten drift og økonomi (Klemet) eller, ja politikk (Djupedal). Skolebyråkratene er ofte parkerte skoleadministrasjonsfolk og inspektører som sliter med å se sammenhengene mellom teori og praksis, eller glatte superbyråkrater med alt for bred kompetanse, men uten opplæringsteoretisk bakgrunn.

Felles for dem alle er at ingen av dem ser årsakene til reproduksjonen av ulikhet: nemlig at familier som IKKE har oppfordret sine barn til undring, nysgjerrighet, kritisk sans og selvstendighet, vil slite i et system der du ender opp med å være flink dersom du bare finner veien til kunnskapen selv.

Kunnskapen i norske skoler er gjemt, og gjemt godt: bak dårlig pedagogikk, umotiverte "kontaktlærere", gamle lærebøker, elendig teknisk utrustning og råtne skolebygg. Så lenge dette er tilfellet, må vi så spørre hvilken utdanning og skolering man må igjennom for å bli foreldre her i landet? Dette har jeg skrevet om her, og det er alvor!

SV og venstresiden trenger en skolepolitikk som virker - en skolepolitikk som skaper et mer rettferdig utgangspunkt for både dem som presses og dem som løper gjennom skoleportene.

Bergen i mitt hjerte

2006-12-19T12:01:00.000Z

Pil&Bue har vært i Bergen og slitt ut parketten på Cafe Opera - som seg hør og bør - og kommet til følgende oppsiktsvekkende konklusjon:

Det kan være så mye solskinn det bare vil i Oslo; byen vil likefullt være en eviglang visuell gråværsdag i forhold til mitt kjære Bergen.

Takk til Kattens 1990 - 1993-årgang for en uforglemmelig melankolsk reise tilbake i tid.

Blå ledelse part 2

2006-12-15T11:50:00.000Z

Den fiolette fare!

Hvilken farge har din ledertype, spør Ukeavisen Ledelse? Tove Steinbo, såkalt ekspert på fargenes psykologiske betydning, forklarer i sin bok fargene forteller:

Rød: Risikovillig og selvrettferdig: Ariel Sharon, Gro H. Brundtland
Oransje: følelsesstyrt livsnyter: Petter Stordalen
Gul: maktsøkende: Pave Benedict
Grønn: Oppofrende og sårbare: Kofi Annan
Blå: de rikeste i verden (ja, avisa kaller dem dette): Bill Gates og de fleste andre næringslivsledere
Indigo: visjonære, intuitive, filosofiske: Rudolf Steiner og resten av lederne i humanitær sektor
Fiolett: geni og gal: Bill Clinton, Mikhail Gorbatsjov, Martin L. King og Osama Bin Laden

Ikke rart at dette slår an i blå kretser: Her er de blå de rikeste i verden, mens både Bill Clinton, Martin L. King og Osama Bin Laden blir plassert i samme bås - som gale (genier). Fysjom, alt som stinker revolusjon og annen solidarisk ideologi må vi for all stue bort på samme mentalinstitusjon - NU!

Blå ledelse part 1

2006-12-15T11:35:00.000Z

Utgangsposisjonen for analysen blir altså: har du møtt motgang i livet er du litt vanskelig, men har du derimot hatt suksess, så er du egentlig en skikkelig kul fyr.

Ukeavisen Ledelse og Per - Egill Frostmann forsøker seg med litt livsfilosofi i siste papirutgave. Her er et lite utdrag av hvordan betydelige livshendelser kan forandre de synaptiske forbindelsene i hjernen (!):

1. Hvis du ble skilt fra dine foreldre som liten kan du være litt usikker på hva livet vil bringe
2. Hvis du ble mobbet som liten eller voksen, kan du være vanskelig å overbevise om noe eller du kan hele tiden være på vei vekk - fra.
3. Et stort tap (mistet jobb eller noen nære) kan flytte ditt tidsperspektiv fra fremtidig håp til fortidens tristhet
4. En kjempesuksess kan gi deg bedret selvfølelse, du blir tryggere på deg selv og kan bli bedre til å håndtere uventende forandringer

Mye kan sies om denne listen, men mest av alt forteller det meg at Ukeavisen Ledelse ikke er velsignet med særlig rådgivningskompetanse.

Utgangsposisjonen for analysen blir altså: har du møtt motgang i livet vil du bli litt vanskelig, men har du derimot hatt suksess, så vil du egentlig være en skikkelig kul fyr med masse god selvfølelse.

Ikke rart halve BI går på prozak...

Kulturelite, jeg?

2006-12-14T13:12:00.000Z

Etter dagbladets famøse test ble dette dommen over pilogbue:

Bedømmelse:
En fot i begge leire er aldri dumt. Du kan like gjerne digge «Rompa mi» som «Nøtteknekkeren», og går på Smuget og Kunstnernes Hus med samme eleganse. Hvis du ikke blir for full da.

Det er det jeg alltid har sagt: jeg er ja takk begge deler, hehe

En annen side forteller at man må minst ha 10.55 års utdannelse eller mer for å forstå denne bloggen. Jaja, jeg holder meg i alle fall nesten innenfor obligatorisk skolegang...

Relationship for dummies

2006-12-14T07:19:00.000Z

Jeg gjør feil hver dag i samkvem med mine, og jeg har lovet meg selv å pugge mer og sanke kunnskap der den er å finne.

Da jeg var yngre var det en etablert sannhet at dersom jeg ville lære noe nytt, så var det bare å sette seg ned og lese. Sanke informasjon overalt hvor den var å finne.

Dette har jeg naturligvis fortsatt med, og når jeg nå skal lese meg opp på alt fra forhandlinger i WTO til kondisjonalitet knyttet til finansiering av fattigdomsbekjempelse, så anvender jeg samme gamle metode. Hvorfor? Vel, fordi det funker.

Men på to områder anvender jeg ikke denne metoden - underlig nok. Problemet mitt er at det er på to av de viktigste og vanskeligste områdene i livet. Dersom dere tror WTO-forhandlingerer og kondisjonalitet er vanskelig, så blir dette for bagateller og barnerim å regne mot de utfordringene jeg og mange med meg har hatt en tendens til å håndtere som om vi var medfødte verdensmestre:

Jeg snakker om parforhold og oppdragelse.

Når man får barn, leser man mange bøker, utvilsomt, men i realiteten er dette bare bruksanvisninger til en duppedings som man skal ha til å sove, gå, stå og innta energi i riktige mengder og til riktige tider. Når manualen er pugget, er det ikke tid til mer pugging, og tiden fra 1 årsstadiet til fullvoksen student skal liksom gå av seg selv.

For jeg er jo tross alt et fullbårent menneske som vet hva som er best for mine små.

Glemt er at jeg selv kommer fra en litt skakk familie, glemt er at jeg ikke har stort mer i sekken enn det mine foreldre lærte meg - som for all del er mye bra, men er jeg så sikker på at jeg klarer a) å kopiere det gode de gjorde, og b) klarer å rette opp de feilene de gjorde?

jeg gjør feil hver dag i samkvem med mine, og jeg har lovet meg selv å pugge mer.

Men så er det parforholdet da, eller samlivet som det kalles. Her leses det ikke engang manual. Relationship for dummies er ikke engang på ønskelisten. I grunnen er jo det helt sinnsykt. Det finnes vel knapt noe som er mer innfløkt, utfordrende, uoverstigelig og vanskelig enn å "leve lykkelig alle sine dager".

Forhold og oppdragelse er det vakreste man kan ha og gjøre, men det er også en jobb. En jobb er morsom dersom du kan det du driver med, eller i det minste er nysgjerrig på hvordan du kan gjøre det bedre.

Tenk om jeg skulle gått intuitivt til verks da jeg begynte å arbeide med internasjonale handelsregler? Tatt det litt som det falt seg, liksom. For himmel, jeg kan jo forhandlingsteknikk, ikke sant? Og jeg har jo bygget med grønne og gule og blå bokser og klosser i forskjellige farger før?

Jeg gjør feil hver dag i samkvem med mine, og jeg har lovet meg selv å pugge mer og sanke kunnskap der den er å finne. Sier jeg dette ofte nok, så skal du bare se at det skjer noe...

Norge VS Sverige

2006-12-14T07:13:00.000Z

Distriktspolitikken i Norge koster flesk, og så lenge den ikke er oppe til debatt, så får vi nok leve med at vi er dyrere i drift enn våre søstre i øst.

Mandag Morgen rapporterer at Norge bruker mer penger på velferd pr nordmann enn det Sverige gjør på sin befolkning. Blant annet sies det at helsevesenet koster mer pr innbygger her enn der.

Det finnes sikkert mange gode grunner for å gjennomgå bruken av offentlige velferdskroner her på berget, men jeg plikter å opplyse om at svenskene la ned distriktene sine for lenge siden. Det bor knapt mennesker i Nord-Sverige.

Distriktspolitikken i Norge koster flesk, og så lenge den ikke er oppe til debatt, så får vi nok leve med at vi er dyrere i drift enn våre søstre i øst.

2 000 000 000 000 kroner

2006-12-12T07:40:00.000Z

Cheyney og Bush fnøs av alle dem som mente Irak ville bli et kostbart eventyr. 50 mrd dollar, sa de. Max. Vel, tre år og 350 mrd dollar senere bør jo pipen få en annen lyd.

Henteekteskap

2006-12-12T07:20:00.000Z

Henteekteskap medfører nepotisme i innvandringspolitikken, en snevring av mulighetsrommet for hvem som får adgang til kongeriket Norge.

Ottar Brox utfordrer til tankespinn i dagens Klassekampen rundt virkemidler for å bedre integreringsevnen blant innvandrere i Norge.

Et av hans tiltak er å begrense henteekteskap. Under hans artikkel kan man ane at debatten om tvangsekteskap EGENTLIG handler om (manglende) integrering, og at det ikke nødvendigvis er individenes frihet til å velge parthere som sitter i forsetet, men heller et ønske om å øke graden av integrering.

I klartekst: det er ikke jentene og guttenes rettigheter som er i vektskåla, det er samfunnets behov for harmonisering.

I likhet med Brox har jeg ingen klare svar her, men jeg tror henteekteskap bringer med seg en del "forsinkelse" i viktige utviklingstrekk vi ser i innvandrerbefolkningen i dag som vi setter høyest: økt likestilling og likeverd mellom kjønnene, språklige ferdigheter, felles referanserammer m.m.

Så må ikke dette bli en diskusjon om for eller imot innvandring. Jeg er bare prinsippielt imot at enkeltindivider i Norge skal få bestemme hvem som skal få komme inn, uavhengig av behov, bare basert på hvorvidt de er gode "gifteemner". Norge har mer enn nok å gjøre for å leve opp til sine internasjonale forpliktelser i henhold til flyktningekonvensjonen.

Kautosjokk

2006-12-06T19:12:00.000Z

Hvordan i alle dager kan man gruppediagnostisere en hel bygd, et helt samfunn??

Jeg så Brennpunkt i går, og er rimelig sjokkert.

Et helt lokalsamfunn har prestert å sitte & se på at unge jenter ned i 11-14 års alderen har blitt rituelt voldtatt av unge som eldre menn i bygda. Til og med bygdas kvinnelige ordfører i 1989, da den første store saken dukket opp, satt den gang som nå og bagatelliserte hendelsene og babler i dag usammenhengende og innforstått om det som skjedde da og det som har skjedd siden.

Melderne så vel som ofre er blitt ustøtt og kjeppjagd fra Kautokeino, og sitter tilbake med bilder av en bygd som bare representerer frykt, avmakt, fortielse og fornektelse, i tillegg til alle de patetiske egenskapene som ledsager et fullstendig forkvaklet æresbegrep.

Hvordan er det mulig? Hvordan kan jenter, gutter, menn og kvinner, mødre, søstre, brødre, bestemødre, fedre, bestefedre, sitte stille mens jentene deres blir skamfert og ødelagt for livet.

- Det må jo være en "første gang" for alle jenter, som lensmannen hadde uttalt første gangen han ble konfrontert med at fem menn hadde sammen voldtatt en 14 - åring.

Det er skammelig, det er sykt, men hvordan er det mulig, uansett diagnose?? Hvordan i alle dager kan man gruppediagnostisere en hel bygd, et helt samfunn??

Kakekasting til besvær

2006-12-05T12:16:00.000Z

Dersom man bare er uenig er det latterlig å kaste kaker på folk.

Finansministeren fikk en kake i ansiktet, og vedkommende kaster er buret inne i kakebua i 30 dager. Debatten raser om hvorvidt det er reaksjonært å støtte dommen. Jeg savner det historiske perspektivet i dagens debatt rundt kakekastingsaken.

Kakekasting så jo først og fremst dagens lys som en “politisk” reaksjon på snørrhoven oppførsel fra mektige mennesker, altså et forsøk på å angripe arrogansen som samfunnets mektigste utøvde. Dette ble en ganske desperat handling når andre virkemidler sviktet i møte med makta.

Dermed mener jeg at dommen i tingretten isolert sett er korrekt, og jeg begrunner det utfra det faktum at denne kakekastingen ikke hadde annen motivasjon enn politisk uenighet. Da bør vedkommende kakekaster benytte andre kanaler for sin politiske uenighet.

Dersom man bare er uenig er det latterlig å kaste kaker på folk.

Hva gjør vi med Kina?

2006-12-05T07:57:00.000Z

Det slår meg med stadig større styrke: hva i alle dager skal vi gjøre med Kina?

Hvordan skal vi kunne kreve organisasjonsfrihet for arbeidere når selskaper flytter produksjonen til Kina?

Hva gjør vi med kondisjonalitetsdebatten i forhold til Verdensbanken og IMF når Kina rundhåndet deler ut lån uten andre betingelser enn gjenkjøp av kinesiske varer?

Hva gjør vi med Kyoto-avtalen når Kina regnes som U-land og nekter å påta seg forpliktelser? De er verdens største forurenser om kun få år!

Alle, jeg trenger hjelp - snart!

Røde vinder over Norden

2006-12-04T07:39:00.000Z

Klassekampen melder at svenskene opplever en ny bølge av antiamerikanisme, og at danskene er rødere enn noen gang etter de borgerliges overtakelse i 2001. Med andre ord veldig bra start på dagen til mandag å være!

Systemkrise i sivil sektor

2006-11-28T07:32:00.000Z

Sivil sektor gjør seg selv en enorm bjørnetjeneste ved å fortsette sin lettvinte vei til målet. Kondisjonalitetsdebatten aktualiserer grenseoppgangen mellom profesjonalisme, aktivisme og mobilisering på en kritisk måte.

Jeg leser så øyet blir stort og vått disse dagene: betingelser for lån til fattige land skal sømfares og vurderes. Verdensbanken (WB) og Det internasjonale valuttafondet (IMF) er under lupen, sammen med samtlige NGO'er som har vært toneangivende for gjeldsdebatten og kritikken mot tvungen liberalisering av offentlige tjenester og naturressurser. Benedicte Bull, som har ledet arbeidet med en bakgrunnsrapport for "Oslo Conditionality Conference" i regi av UD, skriver i en kronikk i dagens Klassekampen at de to finansinstitusjonene har endret seg mye, selv om det også finnes bevis for at mye er ved det gamle.

Hva hun imidlertid ikke sier i kronikken, men som kommer fram i rapporten, er at sivilsamfunnsaktørene som hardnakket kritiserer privatiserings og liberaliseringsbetingelser fra WB og IMF har en tendens til å ha svak eller sviktende argumentasjon for meget bastante standpunkt og påstander.

Dette er sedvanlig dårlig politisk påvirkning. Sivil sektor gjør seg selv en enorm bjørnetjeneste ved å fortsette sin lettvinte vei til målet. Dette aktualiserer grenseoppgangen mellom profesjonalisme og aktivisme på en kritisk måte.

Faglig profesjonalisme
Det sivile samfunn har i en årrekke bygget opp solid kompetanse på lobby og beslutningspåvirkning som arbeidsform og arbeidsredskap i kampen for en bedre verden. Dette er vel og bra, men man har ikke i like stor grad fulgt opp med ditto profesjonalisering av politikkutviklingen og ikke minst analyseverktøyene.

Det er ofte de samme folka som sitter med beslutningsmakten i NGO'ene som det var da de startet på 90-tallsbølgen av internasjonal solidaritet. De har fått mer profesjonelle undersåtter som serverer politiske muligheter på sølvfat, men NGO-adelen har ikke selv gjort hjemmeleksene sine og oppdatert seg eller gitt plassen over til mer profesjonelle krefter.

Det finnes selvsagt unntak fra denne regelen, takk og pris, men dersom det sivile samfunn skal vinne politiske seire i viktige saker som kondisjonalitetsdiskusjonen, så må vi øve et profesjonelt så vel som folkelig press på beslutningstakerne og politikkutformerne.

Kombinasjonen av folkelig forankring og politisk profesjonalisering er en meget utfordrende posisjonering, men den må gjennomføres dersom folkelig baserte lobbyinitiativer skal lykkes.

Mobiliseringsprofesjonalisme
På den andre siden vil man kunne angripe Bulls giftige kritikk av sivilsamfunnsaktører ved å stable på beina folkelig mobilisering av dem disse liberaliseringsbetingelsene rammer. Mennesker i fattige land som lider under forringet offentlig tjenestetilbud, privat kapitals overtakelse av naturressurser og så videre.

Problemet til det sivile samfunn blir at dersom de ikke klarer å mobilisere disse, vil beslutningstakerne og politikkutformerne mer eller mindre rettmessig kunne spørre om disse lidende menneskene faktisk finnes... Da nytter det ikke å "snakke på vegne av de fattige". Da må de selv snakke!

I begge disse inngangene har det sivile samfunn en tendens til å velge lettvinte løsninger. Ikke tar de seg råd eller tid til å skaffe seg tilstrekkelig faglig tyngde til å vinne en debatt, og ikke tar de seg tid og råd til å mobilisere de menneskene som faktisk berøres av de problemene de setter på dagsorden.

Dette blir tilsammen en systemisk krise for sivil sektor! Det er for mange små og søte NGO'er som liker å leke politikere og lobbyister, men som helt glemmer å mobilisere dem det gjelder. I fattige land finner man ditto utvikling hvor disse norske og vestlige NGO'ene finner seg venner som starter tilsvarende små og marginale NGO'er som liksom skal representere "folket" og være "stemmen fra Sør".

Folkelig deltakelse og mobilisering må være stikkordene for en reform av sivil sektor, parret med grundig politisk håndverk og støttefunksjoner fra faglige aktører.

Milton Friedman (R.I.D)

2006-11-24T14:22:00.000Z

Det er ikke en ny Milton Friedman verden trenger. Verden trenger visjonære beslutningsvillige ledere, folkelig forankrete representanter som vil bringe tilbake beslutningshegemoniet til politikkens sfære.

Milton Friedman (1912-2006) kastet inn håndkleet her om dagen, og jeg er usikker på om han vil bli savnet. Mannen som legitimerte modernitetens slagside mot markedsliberalisme og "la-det-skure-kapitalisme" har jeg vansker med å beklage at går bort.

Arven er til å ta og føle på, hver eneste dag, daglig representert ved NRK Alltid Nyheters rapporter om hva Markedet føler i dag, hvilke psykoser Markedet lider under på en mandag, hvilke angstanfall som får børsen til å stige, hvilke euforier og luftspeilinger som får den til å stige, og hvordan Markedet reagerer på folkevalgt innblanding. Jeg får følelsen av å høre på latinamerikanske såpeserier på radio.

Dersom Markedet var en person, ville jeg anbefale tung terapi - leeenge!

Morgenbladet er på jakt etter Friedmans etterfølger, og leter med lykt og lupe etter samtidige økonomer som er i nærheten av å ha tilsvarende innflytelse som Friedman en gang hadde. Jeg mener journalisten leter etter feil kategori.

For det er ikke innflytelsesrike økonomer verden trenger. Verden trenger visjonære beslutningsvillige ledere, folkelig forankrete representanter som vil ta tilbake beslutningshegemoniet til politikkens sfære. "Bringing politics home" burde vært slagordet til den nye verdensorden. Taking the power back, eller noe i den dur.

Økonomer trenger, akkurat som næringslivet, forutsigbare rammevilkår for sin virksomhet. De bør vite hvilke begrensninger som ligger på økonomisk praksis. Pr. dag er det alt for få slike føringer, og det gir spillerom for en illusorisk størrelse som Markedet og dets lunefulle fremferd i menneskenes og klodens liv.

Verden skriker etter politisk lederskap, folkelig engasjement og forankring, samt en rettferdig og bærekraftig fordelingspolitikk. Ikke la jakten på økonomiske oligarker prege vaken etter Friedman!

Milton Friedman - Rest In Distress!

Permanent time-out?

2006-11-21T13:37:00.000Z

Det finnes ikke den powernanny i verden som kan erstatte aktivitetstilbud på fritiden.

Det står usedvanlig dårlig til i Storbritannias barnefamilier. Tony Blair har besluttet å sende ut super-nannies til fattige forsteder og familier som sliter med voldelige barn som driver gatelangs og røyker sokkene sine dynket i rødsprit.

Vel, gamle Tony kan jo håpe at dette hjelper, men det er mye som tyder på at britene har glemt å kompensere for manglende satsing på offentlige tilbud til ungdom gjennom tiår med torystyre erstattet av new capitalabour og new public management.

Som 80-tallsbarn flasket opp på "halvsju" har jeg selvsagt ukritisk sans for ungdomsklubbene og tilbudene som holder ungdommen borte fra gata. Det finnes ikke den powernanny i verden som kan erstatte aktiviteter på fritiden.

Hva foreslår du da, Tony, permanent time-out?

Pølles dannelsesreise

2006-11-16T07:30:00.000Z

Paul Chaffey mener at den viktigste skillelinjen i global politikk går på hvordan man reagerer på effektene av økonomisk, teknologisk og kulturell globalisering. Nei, Pølle, det er ikke riktig! Skillet går mellom dem som mener globaliseringen skjer av seg selv, helt uten menneskelig inngripen, og dem som faktisk har en ambisjon om å styre globaliseringen i retning av en mer rettferdig verden.

Det er alltid trist å oppleve ungdommelig mot og idealisme svinne hen og forkvakles. Særlig når det brettes ut over to dagblad-sider i tillegg til en enda lengre versjon som foreligger i Samtiden. Pølle har virkelig behov for litt god gammeldags selvlegitimering.

For dette er historien om radikaleren som forsvant, om 80-tallsgutten på jakt etter det kule og det spennende, og som valgte sosialismen, antakeligvis ganske tilfeldig, men dog, han trodde i alle fall på det en stund.

For som Pølle sier: venstresiden hadde kopirettighetene til "det gode", og dermed måtte hans ungdommelige naivitet kanaliseres dit. Han var jo tross alt skoleflink og opptatt av å være snill mot andre.

Men så forsto Pølle langsomt men stødig at det også fantes interesser på venstresiden som kjempet for sine egne saker. Fagorganisasjonene, for eksempel. De ansatte i offentlig sektor også. Og hva er vel egentlig forskjellen på å karre til seg privilegier, enten du er proletar eller kakse? Nei, det er like solidarisk å kjempe for "konkurransedyktige rammevilkår" som det er å kjempe for bedre velferdsordninger og faglige rettigheter for arbeidstakerne.

Hvorfor, fordi de rike trenger mer penger å betale skatt til fellesskapet med, selvsagt!

Joda, Pølle, det er også en måte å se det på, men da får du aldri mer komme til oss og si at vi er naive! Makan til kravling i sine egne argumenters hengemyr skal man lete lenge etter.

Pølle mener at det å være stortingsrepresentant for SV var å være mot alt nytt og kreve mer penger til alt som er godt - helt uten styring og uten hensyn til budsjettballansen. Det er mulig han oppførte seg sånn på stortinget, men da gjorde han ikke jobben sin! Det skal riktignok sies at det meste av den mest ryggesløse privatiseringen og kommersialiseringen av norsk næringsliv skjedde i denne perioden, og det var gode grunner til å betvile effekten av Høyre og APs tiltak den gangen. Bare se på Baksaas i dag!

Pølle turer på videre, og kjefter i øst og vest. Ikke bare stilte venstresiden seg litt lunken til kapitalismens seier i det gamle Øst-Europa, men de har i tillegg globale alliansepartnere som, mammon forby! sier at USAs politikk er verre enn fremveksten av muslimsk fundamentalisme.

Vel, Pølle, det er ikke rent få oppegående mennesker som kunne finne på å si at skal man håndtere islamistenes utbredelse, så må man ta tak i en av hovedårsakene; nemlig USAs utenriks- og sikkerhetspolitikk. Enhver lege vet jo at symptombehandling ikke kurerer sykdommen.

Pølle mener at den viktigste skillelinjen i global politikk går på hvordan man reagerer på effektene av økonomisk, teknologisk og kulturell globalisering. Nei, Pølle, det er ikke riktig! Skillet går mellom dem som mener globaliseringen skjer av seg selv, helt uten menneskelig inngripen, og dem som faktisk har en ambisjon om å styre globaliseringen i retning av en mer rettferdig verden. Defaitisme er høyresidens prerogativ. Vi andre vil gjerne være med å bestemme. Av den enkle grunn at vi er flasket opp i et demokrati som tror på folkelig deltakelse. Et fenomen som økonomene har tapt helt av syne.

Pølle avslutter med hakkebakkeskogen: reven kan aldri bli veggis (les, sosialister vil alltid være kommunister). Vel, dersom Pølle er så skråsikker på den "biologiske" formelen for politisk deltakelse, så er vel hele hans flørt og sengekos med NHO og kapitalismen bare et skalkeskjul for hans EGENTLIGE plan om væpna revvolusjon. Han var jo tross alt SV'er først!

Audun gjør alle andre ord overflødige!

Da statsråden kom til oss

2006-11-15T16:03:00.000Z

Lokaldemokratiet viste seg fra sin vakreste side, på toppen av byen og bydelen vår!

Noen dager er vakrere enn andre. Onsdag kveld var det duket, klappet og klart, til storfint møte i mitt kjære borettslag. Landets finansminister skulle komme og presentere sine vyer og visjoner for budsjettåret 2007, ja, og for hele regjeringsprosjektet, viste det seg.

For Grünerløkka SV var det viktig å dra nytte av at vi og vårt parti sitter i regjering. Det norske demokratiet er tuftet på nærhet mellom folkevalgt og velger, mellom regjering og folk, og hva annet er et symbol på dette enn et folkemøte mellom landets finansminister og et middels borettslag, i periferien av nedslagsfeltet til landets største SV-lokallag, i et lite trehus på toppen av bydelen vår?

For Keyserløkka Sør Borettslag var det viktig å utnytte det flotte engasjementet som kom til syne under forrige generalforsamling, der det viste seg å være både rom og betydelig potensial for politisk aktivisme og deltakelse.

Som den første SV-finansminister har hun laget sitt første budsjett, og det påhviler henne et voldsomt forventningspress, selvsagt, men også stor entusiasme fra alle oss som har gledet oss til å være med å forme et Norge for fremtiden.

Og forventningene mine ble innfridd. Ikke bare viste lokaldemokratiet seg fra sin vakreste side, men ikke engang en sylskarp Maria Reinertsen fra morgenbladet klarte å finne sprekker i lakken. Hennes noe famlende søk etter misfornøyde SV'ere ble tilsvarende tafatt som Pølle Chaffeys postulerte oppgjør med partiet. På en dag som denne er SV hel ved!

Human-Etisk Forbunds historie

2006-11-14T09:10:00.000Z

– en uforløst roman

Bokanmeldelse i Arr - idehistorisk tidsskrift
Skrevet av undertegnete

Paul Knutsen : Livet før døden
Human-Etisk forbund 1956–2006
Humanist forlag, Oslo 2006 (566 sider)

I forbindelse med Human-Etisk Forbunds 50-årsmarkering ble oppgaven med å skrive forbundets historie lyst ut gjennom Den norske historiske forening. Valget falt på Paul Knutsen, som gjør en hederlig innsats innen historiefagets deskriptive tradisjon. En langdryg gjennomlesning bærer imidlertid bud om at forbundet burde søkt i andre fagmiljøer for å finne en som kunne gjøre historien mer spennende og leseverdig.

Verket tar mål av seg å dekke forbundets historiske utvikling, dets humanistiske grunnlag og plass i den offentlige debatten. Dette kunne med andre ord blitt en spennende historie om en håndfull mennesker som så på seg selv som selve motoren i sekulariseringen av Norge. At boken likevel er en gedigen skuffelse, skyldes for det første en formmessig tørrhet som bare overgås av det livssynpensum jeg selv leste om igjen og om igjen i skoleårene. For det andre skyldes det nok en frykt for at det bildet som Knutsen tegner av forbundet, faktisk er korrekt; nemlig at HEF i bunn og grunn ikke er et sted hvor en varmblodig ateist som meg selv kan møte likesinnede til filosofisk vedhogst og etisk pallesnekring.

Knutsens fortellerteknikk er representativ for en linje som kan trekkes tilbake til Kristian Horn, forbundets første leder, og følges som en livline gjennom hele forbundets historie. Her står troen på det objektivt sanne, basert på sansbare størrelser, sentralt. I Knutsens tilfelle vil det si betydelige mengder møtereferater og artikler. Knutsens disiplinære rammer blir imidlertid kvelende. Det finnes grenser for hvor mange ganger man synes Kristian Horns betraktninger, skriblerier og notater, leserbrev, debattinnlegg og taler er tilstrekkelige for å beskrive en hel organisasjons utvikling og indre refleksjon. Jeg vil mene at Knutsen kunne valgt en betydelig spenstigere form.

Et annet skuffende trekk ved Knutsens bok er at tilsynelatende overflatiske og banale problemstillinger som reises i bokens første kapitler, henholdsvis krangelen om navnet på forbundet (Human-Etisk vs. Humanistisk) og hvilke arbeidsområder som skulle prioriteres, vedvarer å hefte ved fremstillingen helt til siste side. En uinnvidd leser kan få inntrykk av et forbund som har særs lite å foreta seg, annet enn evigvarende landsmøter med søvndyssende innledninger, replikker og «til dagsorden». Man må her spørre seg om dette er et problem knyttet til forbundets virksomhet, eller om det er et trekk ved presentasjonsformen til Knutsen. Det må nemlig være hevet over enhver tvil at HEF gjennom sin femtiårige historie har vært en flittig og hardtarbeidende organisasjon, særlig innenfor områdene skole og servicetilbud til befolkningen i form av seremonier og overgangsritualer. Så hvorfor denne dvelingen ved smålige spørsmål?

Det skulle ikke være nødvendig å skape et inntrykk av at HEFs diskusjonsunivers var av en så begrenset art at prioriteringer innen tjenesteyting og navneendringer var det lengste man klarte å strekke seg når det gjaldt intellektuelle øvelser. Med mindre dette bildet faktisk er korrekt. Den teoretiske og filosofiske inspirasjonen som både nåtidige og tidligere representanter for forbundet har bygget organisasjonen på, er nemlig, med få unntak, trist lesning. Den totale avvisningen av postmodernismens fremvekst ved verdens eneste humanistiske universitet i Nederland får tjene som eksempel her. Knutsen presterer å framstille det som om den norske humanistbevegelsen med nød og neppe klarte å unngå det «postmodernistiske tankegodset», som om det var en sykdom. Frykten for «mangfoldige sannheter» befester HEF som en nærmest fundamentalistisk positivistisk sekt, hvor undringen, dilemmaene og tvilen er forkastet til fordel for rasjonelle vitenskapelige avhandlinger og «sannhetsbevis». Her glir forfatteren over fra å være en betrakter til å bli en medaktør, og for meg faller dermed historiens interesse ytterligere.

HEFs hovedmotstander gjennom hele forbundets eksistens, Den norske kirke, bruker store deler av sin interne skolering på å studere, kritisere og dissekere sitt eget fundament, Bibelen og tilliggende herligheter. Da blir det ironisk at HEF forblir svinebundet og lojal til menneskerettighetene, et sett etiske retningslinjer utarbeidet av FN. Som verdensorganisasjon har FN høyst ustadig representativitet, og er preget av en ryggesløs maktkonsentrasjon på få, men ufattelig rike og arrogante nasjoners hender – også når det gjelder utarbeidelsen av de nevnte menneskerettigheter. Hvem er det da som baserer seg på vitenskapelige metoder? Hvor blir det av den kritiske fornuft? Hvor er plassen til det stadig søkende mennesket på jakt etter perfeksjoneringen av sitt forhold til sine omgivelser og sine medmennesker? Når ble HEF mett av dage ved filosofiens bord? Kanskje det er dette som gjør at organisasjonen sliter med å få unge mennesker engasjert?

Det kanskje mest fortvilende, både ved Knutsens presentasjon og HEFs historie, er forsøkene på å fordumme motstandernes tankegods. Dette blir særlig tydelig i diskusjonen omkring eierskapet til begrepet humanisme og hvorvidt det kan finnes en berettiget kristen humanisme. For verken Knutsen eller HEF finner det hensiktsmessig å vise til kristendommens åpenlyse verdsetting av mennesket som «gudbilledlig», og dermed som innehaver av samme verdi som Gud overfor hverandre. De kristne dogmene er, om enn blytungt forankret i det metafysiske, i praksis bærere av et menneskesyn som i de fleste tilfeller er lik en ikke-religiøs humanisme.

Denne type diskusjoner blir behandlet med harelabb av Knutsen. Forenklinger av motstanderens argumenter fører stort sett bare til én ting, nemlig at ens egne argumenter blir ditto forflatet og overflatiske, og dette reflekteres i forbundets forsøk på religionskritikk. For på samme måte som Knutsens valg av form blir for nitidig og kvelende til å beskrive et lite forbund i lille Norge, blir også den rasjonelle vitenskapelige metode for stor, klumsete og ubrukelig i møte med reguleringen av forholdet mellom det menneskesentrerte univers’ minste bestanddeler – individene og deres moral. Med utgangspunkt i Knutsens bok er det fristende å komme med en omgjort påstand: at etikk og filosofi er for viktig til å overlates til human–etikere. Det ville imidlertid være å yte Human-Etisk Forbund lite rettferdighet i deres jubileumsår.

Knutsens bok avsluttes med bravur i kraft av et analysekapittel som med fordel kunne utgjort en egen folkelig versjon av dette verket. Her gir han leseren gode vurderinger av hva som har vært HEFs bidrag til historien om den norske sekularismen, samtidig som han viser hvilke eksterne faktorer som åpenbart bidro til de himmelropende forskjellene i utviklingen til de ulike humanistiske organisasjonene i Nord-Europa. Særlig analysen av forskjellene mellom den norske og den svenske nasjonsbyggingen, og hvilke konsekvenser dette fikk for de to landenes utvikling og syn på religion, er like god som den er enkel. Det interessante er at HEF tilsynelatende ble båret fram på en tidevannsbølge av avlat fra gudfryktige politikere (støtte til livssynminoriteter) og en kirke med konservativ vind i seilene. I våre mer sekulariserte naboland trengte man jo ikke en sterk alternativ livssynorganisasjon.

Personlig tror jeg at HEFs historie burde vært utgitt som en historisk roman, med figurene Horn og Hofstad og Fragell som tre av hovedpersonene i en spennende og turbulent tid i norsk sosial- og kulturpolitiske historie. Det er synd at de litterære virkemidlene som kjennetegner romanformen, er fraværende i Knutsens versjon, slik at den nødvendige indre dialogen og beveggrunnene hos de sentrale personene uteblir. Med et slikt radikalt fortellerteknisk grep tror jeg både tvilen, undringen og selvransakelsen ville kommet tydeligere til syne enn i Knutsens bok, som dessverre stort sett har forholdt seg til landsmøtereferater og avisartikler.

FRP-skryt

2006-11-13T12:34:00.000Z

VG skriver at SV-leder og finansminister Kristin Halvorsen får skryt fra uventet hold. Carl I. Hagen mener hennes arbeid i regjering er et eksempel til etterfølgelse.

Hagen uttaler at - Det at SV er en fersk juniorpartner i Regjeringen, innebærer en uvant utfordring i forhold til å gi og ta. I samme situasjon ville vi ha måttet inngå kompromisser og deretter se våre velgere i øynene og si: Vi kjempet som løver i denne saken, men vi nådde ikke frem. Dette innebærer at de andre regjeringspartnerne må gi tilsvarende i andre saker, som vi så i forbindelse med Afghanistan-saken, sier Hagen.

Som jeg tidligere har sagt, mener jeg faktisk at SV klarte å få alle til å tro at vi tapte gasskraftsaken, selv om vi hadde en av de bedre politiske ukeresultatene på lenge den gangen.

Men politikk til side: jeg mener og tror at juniorpartner SV i betydelig større grad enn "storebror" AP har forstått hva det innebærer å forankre politiske beslutninger i parti og stortingsgruppe. Jeg er også fullt klar over at vi ikke alltid har fått det til, men SV har hatt en bratt læringskurve, og jeg må igjen si at jeg er temmelig fornøyd.

Og til alle dere som tror Hagen gjør dette bare for å gjøre FRP en tjeneste ved å spille gammel troverdig brobyggende partihøvding for en potensiell regjeringen Jensen, kan bare slappe av: FrP kommer ikke i regjering. Det skal vi sørge for!

I MORGEN KAN DU MØTE KRISTIN HALVORSEN OG SPØRRE OG GRAVE OM EN AV DE STØRSTE BRAGDENE TIL VÅRT LILLE PARTI I DETTE ÅRET: STATSBUDSJETTET 2007.

STED: VILLA SOLHAUG, KEYSERLØKKA
TID: 1830 - 2000

Borat for folk flest

2006-11-12T14:27:00.000Z

Spørsmålet vi må stille oss er om verden trenger Borat?
-
Trenger vi en film som gjør narr av både amerikansk forstokket livsstil og kasakstansk forstokket livsstil på en slik måte at amerikanerne går mann av huse for å se den, mens kasakstanske myndigheter blir sure og nekter filmen adgang til nasjonale visninger?
-
Trenger vi ytterligere bekreftelse på at amerikanerne har selvironi, mens mens nok et stanerland driter på draget og blir sure. Har noen spurt seg om det har med måten de to nasjonene blir portrettert? Og med hvilke kulturelle preferanser filmmakeren opererer?
-
Fra Dagbladet: Blant annet har utenriksdepartementet i Kasakhstan nylig kjørt annonser på CNN, i New York Times og International Herald Tribune der man tok avstand fra Borats stunts og listet opp fakta om landets økonomi, menneskerettigheter og kultur.

Resignasjon?

2006-11-10T12:24:00.000Z

Det er billigere å tilpasse seg klimaendringer enn å stoppe utslippene. Billigere for hvem da?

Aftenposten skriver idag at en av de hardeste debattene i FNs klimapanel (IPCC) har - helt siden første rapport kom i 1990 - vært om det mest lønnsomme er å forsøke å hindre og begrense klimaendringene, eller om det er best å betale regningene for konsekvensene etter hvert som de dukker opp.
-
De første årene ble det faktisk votert over dette - med politikere til stede som hadde stemmerett! Og konklusjonen har til nå vært: Det er billigere å tilpasse seg klimaendringer enn å stoppe utslippene. Lurer på hvilken side av bordet som konkluderte med dette: rike land med begge hendene dypt inni honningkrukken, eller fattige land med allerede dramatiske klimaendringer på gang?
-
Det er ting som tyder på at neste års rapport fra IPCC kommer til å omhandle hvem som kan nyttigjøre seg de endringene som allerede er dømt til å komme, og hvem som vil bukke under. Hvem som blir vinnerne og hvem som blir taperne i fremtidens monopol er med andre ord allerede avklart, og det ser delvis ut til at også FN har resignert.
-
Noen av oss håpet at Stern skulle gjøre konsekvensene synlige for oss: det kommer til å svi på pengepungen dersom verdens ledere nå ikke får ut fingeren og reverserer utslippspolitikken sin. Det er jo det eneste som får oss opp av stolen. Det eneste språket vi forstår.
-
Men det finnes sikkert en økonom som kan motbevise det. Takk og pris. Så kan vi kjøre hjem og kose oss med Skavlan og drite i været alle mann. For man skal velge sine eksperter med omhu.
-
Bare smak på utsagnet "det er billigere å tilpasse seg klimaendringene enn å redusere utslippene". Jojo, det vil alltid være billigere å la folk dø enn å la dem leve. Klart det.

NY JOBB

2006-11-09T09:13:00.000Z

Pil&Bue: Hei Goggen! Hørte det gikk skeis under valget i går?

Goggen: Hi there, Pil&Bue, Yeah, I really got smashed!

Pil&Bue: Å, ble du så neffor at du måtte ta deg en aldri så liten rotblaute?

Goggen: Well, yeah, you know me...

Pil&Bue:Du, jeg lurte på om du har sett den nye forsvarsministeren din?

Goggen: Hell, no, the last one just ran out on me. I had to let him go. Bad boy!

Pil&Bue: Vel, om du vil, kan jeg sende deg et bilde av den nye karen, så kjenner du ham igjen når du treffer ham? Han er allerede på plass i pentagon.

Goggen: By all means, Pil&Bue, send it over! I really look forward to get some law and order in the middle east again. Long time no see.

-Jeg fikk bank

2006-11-09T09:09:00.000Z

Ja. MMMMWOAAAAAAHAHAHAHA

Nå er det bare å sette seg godt til rette i stolen og vente på at resten av heiagjengen også skal få seg en liten lusing. Erik Solheim krever at krigshisserne i Norge må be om unnskyldning for deres applaudering av krigsplanene til amerikanerne og deres krav om norsk deltakelse i Irak-krigen.

I selvrettferdighetens navn skal jeg sette med godt tilrette og mimre over 1,5 millioner mennesker pluss lille meg i Hyde Park i 2003. Vi fylte London til bristepunktet, og vi kan alle si "hva var det vi sa" og "vi gjorde det vi kunne for å stoppe galskapen". Det hjelper selvsagt ikke verden, men det smaker godt. Så får alle gode krefter nå samles for å forsøke å rette opp noen av de skadene som er påført oss alle.

Og ikke glem at det samme er ferd med å skje i Afghanistan, vær så snill! Ikke begå samme tabben der...

SV og arbeiderklassen

2006-11-07T20:49:00.000Z

Så lenge SV-velgeren får servert cafe latten eller mohijtoen sin, så driter hun i hvordan arbeidsforholdene er bak disken eller baren.

Et ikke navngitt lokallag i SV avholdt et usedvanlig tankevekkende medlemsmøte på forrige lørdag. Tema var arbeidsforhold i utelivsbransjen og bygg og anlegg – to næringer som de fleste SV-velgere kommer i nærkontakt med flere ganger i uka.

Noen korte oppsummerende poenger fra møtet:

- Byggeplassene våre er en orgie i sosial dumping: arbeidere fra østeuropa har akkurat like dårlige vilkår som tekstilarbeidere på grensen mellom Burma og Thailand – de underskriver på tre arbeidskontrakter. To falske og en ekte. Den kontrakten som sendes polske skattemyndigheter viser 20 kroner timen i lønn, den som går til norske myndigheter viser 127 kroner timen, mens den reelle lønnen er mellom 40 og 60 kroner timen.
- Polske arbeidere formidles gjennom regulære halliker.
- Oslos over 1000 skjenkesteder skal kontrolleres av én (1) inspektør fra arbeidstilsynet!!!
- Oslo hotell og restaurantarbeiderforbund har fire 80% stillinger til å betjene alle deres medlemmer og ikke-medlemmer (organiseringsprosenten er elendig i utelivsbransjen!).
- Vold mot bartendere og serveringspersonale på utesteder er omfattende
- Organisert kriminalitet florerer i bransjen

Dette er altså bransjer som SV-velgerne forholder seg til daglig, og som pusser opp badene våre, kjøkkenet vårt, fasadene våre og bygger de små, trange sentrumsboligene våre i våre akk så urbane og travle liv.

Men hvor er solidariteten og empatien med disse gruppene? Med denne nye, uorganiserte arbeiderklassen som sliter vettet av seg for at vi skal kunne ligge på laurbærene? Den er som dugg for solen.

Tre medlemmer møtte til diskusjon, to av dem med sentrale verv. Tre medlemmer i Norges største SV-lokallag! Er det rart noen mener SV har et problem i forhold til fagbevegelsen?

Valgkampen står for tur, og jeg er redd vi har en like stor utfordring innenfor egne rekker som eksternt i forhold til nyrekruttering. Jeg håper møtet var en vekker, og at vi kan komme sterkt på banen for byarbeiderklassens saker i 2007. Noe annet ville være uanstendig!

En lov for kultur?

2006-11-07T20:00:00.000Z

Giske, hvor er visjonene, hvor er politikken, hvor er et uttalt forsvar for en liten kulturnasjon med enda mindre minoriteter?

Jeg synes det er pussig at man i disse dager diskuterer hvorvidt Giskes nye kulturlov skal bli en del av grunnloven.

Hensikten med en generell kulturlov er å gi kultursektoren ytterligere tyngde og status som offentlig ansvarsområde. "Lovens formål er å fastlegge offentlige myndigheters ansvar for å fremme og legge til rette for et bredt spekter av kulturvirksomhet, slik at alle kan få mulighet til å delta i kulturaktiviteter og oppleve et mangfold av kulturuttrykk", som det heter i lovteksten.

Dette er vel og bra, men når resten av lovteksten er på under en A4-side, og ord som tilrettelegge, informere, fremme kvalitet og profesjonalitet, utforme virkemidler og gjennomføre tiltak, går igjen så mange ganger at det ikke står stort mer, så mener jeg hele øvelsen blir komisk.

Slik jeg leser dette, er det ingen bindende forpliktelser her som ikke vil salderes bort dersom presset på andre tjenestesektorer truer budsjettballansen i kommuner eller fylkeskommuner. Langt mindre klarer jeg å se at en lov slik den her er formulert, klarer å hamle opp med WTO-avtaler om frihandel også innenfor kulturfeltet.

Dette blir ikke en levering på Soria Moria, slik departementet selv hevder, men en famling i mørket. Når kulturelle uttrykk skal presses inn i lovtekster blir det fort litt vanskelig å navigere.

Kulturministeren befester ikke akkurat sin posisjon som fagstatsråd med dette lovforslaget. Giske, hvor er visjonene, hvor er politikken, hvor er et uttalt forsvar for en liten kulturnasjon med enda mindre minoriteter?

Taliban da capo

2006-10-27T09:15:00.000Z

Kampen om Afghanistan handler om hvordan man sikrer folkelig legitimitet og forankring til regimet som skal styre landet.

Det er ti år siden jeg møtte min første taliban-leder. Det var en apparte opplevelse; han var vel på min alder (21), satt der med sin kalashnikov og stirret uinteressert ut i luften mens min kvinnelige ledsager snakket. Å vise oppmerksomhet til en hvit kvinne uten burka var temmelig vanskelig for vår unge samtalepartner.

Men møtet endte faktisk med at vi fikk lovnader om at jenteskolene i byen skulle gjenåpnes! Dette føltes som en stor seier den gang, og det ville nok vært en enda større seier i dag, ti år og en blodig krig senere.

Jeg sier meg enig med Kristian B. Harpviken når han sier at taliban er sterkere og mer radikalisert i dag enn i 1996. Den gangen var de på randen av total kontroll over et Afghanistan i ruiner etter 30 år med kamp mot Sovjet og regulær borgerkrig.

Kampen om Afghanistan handler ikke om for eller imot norske tropper i sør, dersom noen noensinne har trodd noe så latterlig. Det dreier seg om hvordan man sikrer folkelig legitimitet og forankring til et regime som skal styre landet. Det er da direkte kontraproduktivt for den sittende regjering Karzai at amerikanske og britiske styrker kroppsvisiterer kvinner i landsbyene i sør under sine raid mot private eiendommer på jakt etter Bin Laden eller Taliban sympatisører!

Det er tilsvarende kontraproduktivt at man i det hele tatt fører en offensiv taktikk i et ormebol som faktisk det sørlige afghanistan/pakistan er.

Dette bidrar bare til en ting: flere ekstreme talibansympatisører på bekostning av de moderate.

Deltakende barn

2006-10-25T20:40:00.000Z

Det er en fascinerende ting å være forelder. Barns verden er så herlig uoppdaget for de fleste av oss…

Det er så lenge siden vi var små, så lenge siden vi så verden fra ca. 60 centimeter over bakken. Skulle gjerne visst grunnen til at de fleste glemmer hvordan det var å være så liten.

Den mest gripende erkjennelsen jeg har hatt de siste dagene er at barn stort sett maser om deltakelse fra voksne som de strengt tatt ikke trenger. ”Kan ikke du leke med meg” er essensen i mye av den barnestyrte dialogen. De kunne nok heller sagt ”se meg”, for i barnets verden er lek ofte synonymt med å bli sett. ”Jeg vil ikke leke med deg” betyr da ”jeg vil ikke se deg” eller ”du får ikke være med her, du har ingen rolle”.

Men voksnes deltakelse i barns liv er annerledes enn andre barns. Vi skal ikke leke med barna på barnas premisser. Vi må lære dem å bli sett på andre måter. Det er to grunner til det:

1. Barn er nysgjerrige – de tørster etter ny kunnskap, ny læring.
2. Voksne er forbilder – vi må være noe mer enn en lekekamerat for ungene våre.

Derfor blir den ””voksne” setningen ”jeg trenger hjelp i huset for å frigjøre mer tid til ungene” helt malplassert! Ungene dine trenger ikke at du har mer tid til å leke med dem! De trenger å få delta i de gjøremålene som vi gjør. Barn vil herme, lære nye ting. Ikke dirrigere og styre oss rundt som småunger. Det har de mer enn nok av i barnehagen.

Så har dette også en egoistisk side for oss foreldre. Ved å gjøre ting sammen med barna på våre premisser trer vi fram for våre barn og blir tydelige. Sånn er pappa, sånn gjør mammaen min. Den kjærligheten man da får igjen er ubetalelig, og i tillegg får du gode tilbakemeldinger på den du er. Så vil selvsagt våre barn alltid elske oss uforbeholdent, slik er det bare, men de blir mer harmoniske av å ha noe å strekke seg etter, noen å se opp til.

Så til dere der ute som enten er foreldre eller skal bli: gjør de små og store tingene som konstituerer deg som deg, og involvere ungene i aktiviteten! Det eneste du må tillate er at ting tar litt lenger tid. Bare husk å snakke om det du gjør, og snakk med, ikke til, så får du i tillegg nye innspill til din egen oppfatning av det du gjør og den du er.

FINANSMINISTEREN MØTER FOLKET

2006-10-23T18:38:00.000Z

Norges mektigste kvinne, finansminister Kristin Halvorsen, kommer til Grünerløkka/Keyserløkka for å presentere sine vyer for budsjettåret 2007!

Tid: Tirsdag 14. november kl. 1800
Sted: Villa Solhaug, Einars vei (12/14), Keyserløkka, se kart

Enkel servering, begrenset med plass!

Arrangør: Grünerløkka SV

Folkens, dette er partiarbeid i praksis! Dette er det demokratiet dypest sett handler om - de mulighetene og arenaene som åpenbarer seg gjennom lokalt engasjement!

Grünerløkka SV bringer finansministeren ut til velgerne, bokstavelig talt hjem til gaten deres. Benytt sjansen, nyt øyeblikket, vi sees der!

Stolt av SV

2006-10-18T08:26:00.000Z

SV har klart å få AP til å kjenne blodet bruse i lemmet ved tanken på store, imponerende og kraftkrevende fangstanlegg.

Det har vært mye krangling på venstresiden den siste uken om hvorvidt SV har sviktet miljøbevegelsen eller ikke.

Jeg mener at det er liten tvil om at det ikke finnes grunnlag for å hevde dette. SV gir dagens regjering en real miljøprofil ved hjelp av god gammel list: if you can't beat them, join them!

Til AP:
Vi har klart å få AP til å kjenne blodet bruse i lemmet ved tanken på store, imponerende og kraftkrevende fangstanlegg. Kraftsosialistene ser ikke lenger forskjell på deilig, massiv, kraftkrevende industri og store, flotte renseanlegg.

Til SP:
Samtidig er klimatiltak blitt god distriktspolitikk: sysselsetting i distriktsnorge er sikret for all overskuelig framtid ved at vi skal elektrifisere sokkelen ved hjelp av rensete gasskraftverk langs hele norskekysten.

Til oss selv:
I tillegg gir vi hele gjengen en utviklingsvennlig profil ved at vi bruker ekstra tid og krefter på å utvikle billigere rense og fangstteknologi, slik at også andre, fattigere land, kan benytte seg av denne teknologien.

Jeg er pinadø temmelig imponert!

Majoritetsaksjonær?

2006-10-16T15:42:00.000Z

Ved nærmere ettertanke er jeg mer tilhenger av stiftelser enn av statlig eierskap i aksjeselskaper.

Braanen spør hvorfor ikke Statoil tar mer hensyn til sin hovedaksjonær når de skal planlegge CO2 rensing av Mongstad.

Jeg mener faktisk spørsmålet må stilles til hovedaksjonæren: hvorfor i huleste instrueres ikke bare Statoil i denne saken? Staten må slutte å leke butikk - dette er blodig alvor! Den rødgrønne regjeringen sitter med 70% av aksjene! Dersom en admdir ikke følger aksjemajoritetens ønsker, så må admdir gå!

Jeg er sterk tilhenger av statlig eierskap i store hjørnesteinsbedrifter i et land, men dersom man velger å operere innenfor det kapitalistiske eierskapsystemet, så må man pinadø gjøre det ordentlig.

Med mindre man oppretter en stiftelse i stedet. Bare se på Det norske veritas (DNV). Mye tyder på at nyskapningen er betydelig større i en slik stiftelse, hvor ingen penger trekkes ut av selskapet, men må reinvesteres i ny virksomhet. Behovet for kortsiktig økonomisk gevinst lammer jo øyensynlig Statoil i denne sammenhengen.

DNV går jo til og med inn i klimadebatten med åpne, strategiske øyne, og begir seg i kast med CDM-sertifisering! Det er progressivt det!

Jeg tror jeg er mer tilhenger av stiftelser enn av statlig eierskap i aksjeselskaper.

Sentrale intervjuobjekter

2006-10-16T15:38:00.000Z

Miljøstiftelsen Zero mener at Statoil har ført staten bak lyset ved å si at denne teknologien vil ta lang tid å utvikle.

Teknologien finnes, i følge Einar Håndlykken, og sist jeg hørte Statoil snakke om dette, så var det jo heller ikke Statoil som skulle lage disse fangstanleggene. Det var selskaper som Aker Kværner som laget sånt.

Ok, gjerne for meg, MEN HVORFOR I HULESTE SKAL DA STATOIL BESTEMME NÅR DETTE SKAL STÅ FERDIG?

Kan noen journalister her i landet snart snakke med to sentrale aktører: British Petroleum og Aker Kværner?

1995 – koblinger

2006-10-15T06:57:00.000Z

Ny tid, gammel mann – hvor stort er det ukjente når du kaster loss i 2006 og reiser til en by du ikke kjenner?

Heh, nå skal jeg gjøre det alle gamlinger gjør når de får sjansen - jeg skal fortelle hvor mye jævligere alt var før: Lillebror har forlatt redet og kommet til Oslo. Ganske nøyaktig 12 ½ år etter min førstereis. Du milde hvor fort tiden går, og hvor lenge siden 1995!

Mitt vindu mot verden den gang var Televerkets ankerfeste (vanskelig å venne seg til Telenor den gangen) i en overmalt gulvlist fra 1890 i en iskald leilighet i Osterhausgate 6. For å si det sånn: telefonen befant seg der støpselet var i veggen. I mitt tilfelle ute i en overopplyst, jævlig kald og smal gang med lysstoffrør i taket og en kommode og en stol. Sjefstispa som hadde lengst ansiennitet i kollektivet nektet alle å bruke strøm i fellesområdene, og man måtte ha jakke, sko og lue på dersom man skulle lage mat på kjøkkenet, eller om man dristet seg til en dusj.

Men altså: mitt vindu mot verden, telefonen:

Var det ingen som svarte i andre enden av linjen, så var det bare å legge igjen en beskjed (de fleste hadde svarer) for så å tvinne tomler, eller begi seg rundt på måfå og håpe at folk befant seg i ett av vannhullene i strekket mellom Last Train via Blue Monk til Sarahs og Videokafeen (for dem som ikke kjenner ruta – den er laaang for en rookie på byen).

Det aller mest minne(u)verdige tilfellet oppsto den gangen da jeg hadde lett med dugget lupe på samtlige steder, for så å komme hjem og oppdage at noen hadde hørt meldingen og ringt meg opp igjen tre minutter etter jeg forlot leiligheten.

Tolv år går fort. Men du verden for en tidsmaskin! Broder, du aner ikke hvor privilegert du er! Du bor fett og har bredbånd og mobil - jeg bodde i en pappkasse midt i et veikryss!

Aurdals dyd

2006-10-14T06:34:00.000Z

Ikke bare kneler Martine Aurdal i ærefrykt i møte med denne brune binna i norsk politisk fauna, hun tryner ned i den største av alle kjønnspolitiske vollgraver.

Nok en gang beviser norske journalister at det at 70% av dem stemmer rødgrønt slett ikke er en garanti mot rammeskeiv politisk journalistikk.

Det er de samme røde journalistene som har sørget for at FrP stanger hodet i 30%-grensen på meningsmålingene ved å forvandle seg til klønete og fomlete barn i møte med de brune holdningene i dagens norske politiske debatt.

Martine Aurdals nye portretthyllest av Siv Jensen føyer seg i rekken. Her har Aurdal sittet sammen med den farligste kvinnen i norsk politisk historie, betydelig mektigere enn "Inger til Austrott". Så presterer Aurdal å gjøre det til en initimterroristisk suppe om dating, jomfrusprett og lesberykter.

Ikke bare kneler hun i ærefrykt møte med denne brune binna i norsk politisk fauna, hun tryner ned i den største av alle kjønnspolitiske vollgraver ved å fremstille kvinnelige politikere som nakne, sårbare og intime, med ønsker om familie, nærhet, hygge. Det er godt gjort med Siv Brun-jensen, og det gavner dessverre bare FrP-velgerne og deres potensielle sympatisører, som ikke kunne vært mer enige i denne måten å fremstille kvinner på.

Aurdal skulle være den nye feministbølgens røde fane. Hennes bok beviser at det faktisk er mulig i 2006 å bli riksfeminist uten et fnugg av idehistorisk kunnskap i sekken om hva det vil si å kjempe for kvinners likeverd i en patriarkalsk kultur. Det holder å stille i cat-fight-liknende debatter med litt mer moderate og konservative babes og kritisere klesstillen deres, og vips, så er man feminist.

Skandale!

Kritisk til byråer

2006-10-13T09:15:00.000Z

Kommunikasjonsbyråene har tilgang til de innerste sirker i maktas sentrum. De former valgkamper, de lager posisjoner, de former politikk.

(denne saken er noe eldre (27/9), men nye kommentarer gjør saken morsommere...)

Er det noen der ute som vet hva det koster å benytte seg av såkalte "kommunikasjons- og PR-byråer"?

På det første møte du har med dem stiller de med minst to av kanonene sine (minst 1200-2000 kroner pr. time), samt en ad'ere (350-600,-) , to tekstforfattere (350-600,-), en web-designer og prosjektleder (overpriset sekretær 600-1000,-). Det første møtet varer gjerne i to timer.

Disse menneskene er ofte utdannet på Westerdahls, NMH eller andre lugubre institusjoner for lettvinte noksagter som ikke gidder ta seg en ordentlig utdannelse, men som mener de har greie på reklame og brand building.

Når de så skjønner at du representerer et lite parti eller en organisasjon med lite midler, kutter de staben til to av de ferskeste nyinnkjøpene sine, møter opp med fine papp-plater og leker idiotisk hemmelighetskremmeri.

Disse folka er det som lager kommunikasjonsplaner for departementene våre, gutter og jenter. De har pinadø klart det kunststykket å få sentral makt i det norske samfunnet på bakgrunn av to års leking på NMH. Ikke bare på reklameplass, men også i maktens innerste sirkler, på Youngstorvet og i regjeringskvartalet.

Og de nye kundene er jo tross alt Norges mektigste menn og kvinner, må vite, så man kan ikke klare seg uten de aller største byråene. Hvilke byråer går igjen? Jo, Gielmuyden.Kiese, Dinamo, Kitchen, Mccann, Virtual Garden. Noen av disse folka er selvsagt flinke, det er ikke det, men kan de skape god politikk?? Skal de skape politikk??

Dette er teppefall for demokratiet! Ta kontroll over egen politikk før byråene lager flere brølere av noen one-linere for keitete norske politikere! Gi selvtilliten tilbake til våre folkevalgte!

Mens vi venter på Magnus M

2006-10-13T03:37:00.000Z

FrP koden er lett å knekke. Nordmenn har alltid tenkt på seg selv først - med unntak av den lille engere krets som sliter med dårlig samvittighet overfor de som lider under konsekvensene av vår velstand. Denne lille gruppen er dem som er eierne av venstresidens politiske prosjekt, og vi får nok aldri reelt flertall.

Magnus Marsdal skriver i disse dager på den allerede mye omtalte FRP-koden. Det store mysteriet er fortsatt ikke løst:

- Over en tredel av alle ufaglærte arbeidere stemte på det mest arbeiderfiendtlige partiet ved forrige valg. Det er jo en stor gåte, sier Marsdal.

Mellom ketchup, grandiosa og sydenturer har Marsdal forsøkt å forstå hvorfor venstresidens hjørnesteinsvelgere har forlatt skuta og kavet over til FrP, hvor de indignert og besviken rotter seg sammen mot et politisk prosjekt som ikke lenger er i takt med sine egne.

For hvem eier venstresidens politiske prosjekt?

Ikke arbeiderne i Norge i alle fall. For dem var venstresidens prosjekt viktig så lenge det sto om deres egne rettigheter og solidaritet på tvers av en lidende, underprivilegert og undertrykt klasse.

Dagens arbeider er verken lidende, underprivilegert eller undertrykt, selv om kampen han fører (det er ofte en mann) preges av den samme motivasjonen: lidelsen er i dag knyttet til å betale skatt og avgifter, arbeideren føler seg underprivilegert fordi politikere og rikssynsere i media jobber mindre enn ham og tjener (nesten) like bra, undertrykt fordi andre enn ham nyter godt av velferdsordninger han har bidratt til.

Så motivasjonen drives av de samme følelsene, men lidelsen og undertrykkelsen består av andre ting: fellesskapsbyrder!

FrP står best rustet til å føre denne kampen på vegne av arbeideren: Det er kampen for individets rett til å være rik og privilegert OG folkelig samtidig. Retten til å være harry!

Venstresidens politiske prosjekt eies derimot av en relativt liten gruppe mennesker: lavlønnsgrupper med felles front mot overflodssamfunnet (i alle fall så lenge de selv ikke tar del i overfloden) som offentlig ansatte funksjonærer, lærere, studenter, sykepleiere (dog oftere KrF), enkelte profesjonsyrker som psykologer og sosionomer, førskolelærere m.fl.

Dette er småborgerskapet, det mer enn gjennomsnittlig utdannete sjikt som er brydd over at klærne de kjøper er laget av barnehender, at maten de spiser er giftig og mishandlet, at bilen de kjører forurenser og at oppussingen av kjøkkenet deres gjøres av fremmedarbeidere med lav lønn og lav organiseringsgrad.

Det var disse som laget revolusjonene i Europa i de foregående århundrer. De har aldri hatt særlig oppslutning om ideene sine, og har bare fått støtte fra arbeiderklassen de gangene arbeidernes egen lidelse var motivasjonen for opprøret. I dag er det andre som lider under de privilegertes maktmisbruk, og de er langt unna.

For her på berget har vi mer enn nok med å holde hodet over vann med campingvogn, hytte, flatskjerm og oppussingsprosjekter. Er det noen som VET hvor DYRT slikt er??

FrP koden er lett å knekke. Vi har alltid tenkt på oss selv først - med unntak av den lille engere krets som sliter med dårlig samvittighet overfor de som sliter med konsekvensene av vår velstand.

Opp som en bjørn

2006-10-13T02:41:00.000Z

Regjeringen la fram et strålende budsjett på forrige fredag, og som om ikke det var nok la også det regjeringsoppnevnte "lavutslippsutvalget" fram sin rapport om hvordan Norge skulle redusere sine utslipp av klimagasser med 50-80% innen 2050. Masse spennende og gode nyheter for miljøet vårt og klima på jorda.

Så går det 6 dager, så legger regjeringen alle drømmer om parallellbygging av CO2-renseanlegg for gasskraftkonsesjonen på Mongstad i grus. Det er selvsagt fint og flott at vi har fått en bindende avtale om rensing, for all del, men takke f.. for det så lenge staten betaler hele gildet.

Hva sier SV:
Gasskraftverket på Mongstad er planlagt satt i drift i 2010. Resultatet etter lange forhandlinger i regjeringen og med Statoil er at 10 prosent av CO2-utslippene fjernes i de fire første årene verket er i drift, og at det fra 2014 skal være nullutslipp. Dette muliggjøres blant annet fordi regjeringen bevilger 6 milliarder til utvikling av ny renseteknologi.

Hva sier Statoil:
- Vi bruker ikke ordet garanti. Vi sier at vi har en avtale, en tidsplan og et felles mål om få til et fullskalaanlegg i 2014. Dette er en gjensidig forpliktelse. Men dette er et langt og krevende løp.

Én ting er i alle fall sikkert: Norges Kyotoforpliktelser henger i en tynn, tynn tråd. Så også gjør Norges renommé som internasjonal spiller. Hvem skal vi forvente å leve opp til internasjonale konvensjoner om ikke Norge gjør det???

Amnesty gone soft?

2006-10-10T07:56:00.000Z

Midt i denne dramatiske situasjonen er vi altså vitne til at Statssekretær Johansen er mer kritisk til Wilh. Wilhelmsen enn Amnesty Norge!

Wilh. Wilhelmsen etablerer selskap i Burma. Burma er verdens mest undertrykkende militærdiktatur. Burmesiske studenter arresteres over en lav sko for opposisjonsvirksomhet. 120 000 burmesere har underskrevet krav om løslatelse.

Dette er den største mobiliseringen mot regimet på 10 år. Nå skal alle oppfordres til å kle seg i hvitt for å markere sin motstand.

Midt i denne dramatiske situasjonen er vi altså der at Statssekretær Johansen er mer kritisk til Wilh. Wilhelmsen enn Amnesty Norge!

I følge Petter Eide fra Amnesty kommer (selskapet) til å oppleve militærdiktaturets overgrep på alle felt. Det må de forholde seg til. Dette sier Eide til VG. Han tilfører at det ofte er en fordel med internasjonal tilstedeværelse, men det forutsetter at selskapene ikke ser gjennom fingrene med overgrep.

Raymond Johansen, derimot, fra norsk UD, sier rett ut at: Hvis man går inn (i Burma) uten å ha annet for øye enn profitt, så er jeg veldig skeptisk til dette. Wilhelmsen er et globalt rederi med så stor kunnskap om internsjonale forhold at de burde vite bedre, sier Johansen.

Statssekretær Raymond Johansen i Utenriksdepartementet mener Wilh. Wilhelmsen burde holde seg unna Burma. Amnesty mener Wilhelm må forholde seg til overgrep på alle felt.

Hva har skjedd med godgamle Amnesty? Har de myknet helt hen?

Globalvenstre

2006-10-09T12:26:00.000Z

Det er latterlig å begrense globale utfordringer til et internt gjengoppgjør mellom a og b-gjengen på norsk venstreside.

Eivind skriver innsiktsfullt om debatten som raser i KK om dagen. Stikkordet er "den nødvendige overnasjonaliteten", og nok en gang begir norsk venstreside seg i kast med global rettferdighet. Forskjellen er at denne gangen går de løs på hverandre i stedet for å irettesette høyresiden.

For man har fått det for seg at et "nasjonalvenstre" bestående av solidaritetsvenstre, fagbevegelsevenstre og distriktsvenstre og velferdsvenstre har alliert seg med norske bønder og andre nasjonalister og laget en plan om å legge alle overnasjonale institusjoner i grus og stenge igjen døra til verden.

Dette er en betimelig, dagsaktuell problemstilling, men det blir nesten like latterlig som AKP-debatten å ta dette internt på venstre fløy av norsk politikk.

Nasjonalisering av den politiske debatten er et kjennetegn for store deler av den rike verdens demokratiske systemer, og kan virke som å være et tilsvar til globaliseringens utfordringer. Dette er latterlig å begrense til et internt gjengoppgjør mellom a og b-gjengen på norsk venstreside.

En venstreside for Verden må være en bevegelse av globale idealister! Vi trenger global klasseanalyse og globale løsninger på himmelropende gap mellom rike og fattige. Vi trenger globalt demokrati med globale konstellasjoner av arbeidere og undertrykte som hevder sine rettigheter på globalt nivå!

Og hva må til for at dette skal skje? Jo, en opplyst nasjonal debatt, med nasjonale versjoner av den globale visjonen! Vi trenger fagbevegelser, interesseorganisasjoner, pressgrupper og representanter for de underpriviligerte. Aktører som evner å se ut over den nasjonale kontekst, og som kan danne globale allianser.

Vi er nødt til å evne å se at hva som er best for norske arbeidere ikke er godt nok dersom det ødelegger mulighetene for å forbedre situasjonen for fattige arbeidere i andre land. Dette er ballanse på slak line, og ingen løsninger er optimale.

Men vi må ikke gå i fella og stenge oss inne i en radikal bunkers og krangle om dette alene. Dette er et globalt anliggende på tvers av partiskiller, og venstresiden har nok felles gods til å lage gode løsningsforslag, som en samlet blokk!

En plass i solen

2006-10-06T12:26:00.000Z

I dag er dagen vi skal være stolte og glade over at Norge har fått sitt første rød-grønne budsjett! Det aller viktigste signalet det sender er at det faktisk er mulig å bruke skattepenger på en god måte, og at det ER i alles interesse å betale sin skatt med glede.

Gå ut og gled dere, alle røde og grønne (og alle andre for den saks skyld). Det regner ikke, det bare ser sånn ut. Det er pay back time! Bokstavelig talt...

Applaus

2006-10-06T06:37:00.000Z

Frykten for applausens fravær er hemmende for unge kvinner og sjenerte menns deltakelse i politiske debatter.

I Sosialistisk Ungdom går det rundt unge mennesker med kofferten full av applaus. Kofferten må pent settes igjen utenfor møterommene, og kan ikke kvitteres ut før man forlater salen.

Applaus er nemlig undertrykkende. Eller sagt på en annen måte; frykten for applausens fravær er hemmende for unge kvinner og sjenerte menns deltakelse i politiske debatter.

Derfor skal ingen applaus høres på SUs møter. Tunge, tunge kofferter plasseres i store stabler i garderoben utenfor, og vårt partis unge og lovende kandidater er enige med alle, de er gode venner og de mobber ingen med fraværende applaus.

Dette kalles feministisk praksis.

Jeg blir uendelig trist. La meg bare for korthets skyld presentere de responser jeg higer etter å motta når jeg holder mine akk så alt for skjeldne innlegg eller foredrag rundt om i Norges grisgrente strøk:

Knappenålsstillhet: hehe, jeg har virkelig gitt dem noe å tenke på!
Urolige vridninger på stolene: jøss, var det virkemiddelet så effektivt?
Spredt klapp: jaja, nå fikk jeg i alle fall med meg flere av dem som applauderte ham som var før meg..
Buing: tja, der traff jeg et sårt punkt, gitt, eller disse folka er jo ikke riktige...
Latter: akk ja, jeg er fremdeles ung nok til å more disse ungdommene... eller teit nok som voksen...
Applaus: jepp, da var det gjort.

Å få respons på innlegg er så uendelig mye mer enn å få applaus, og SU gjør sine tillitsvalgte jenter og gutter en gedigen bjørnetjeneste ved å signalisere at det eneste som er verdt å få av respons er applaus, og får man ikke det, da blir man usikker og lammet, og man vil aldri entre talerstolen igjen. Ved å forby applaus opphever man applausen til noe det ikke er, noe den ikke fortjenter å være!

Dette er ikke feministisk praksis. Det er kontraproduktivt, og bidrar i verste fall til å tabloidisere og forflate norsk politisk debatt. Hva i alle dager vil skje med den politiske retorikken dersom man alltid skal søke begeistringens applaus??

SU, dere må lære de unge lovende at det viktigste de kan søke i et foredrag eller under et innlegg er respons, hvilken som helst respons, for dermed å undersøke hvordan politikken de fremfører blir mottatt. Lær dem å spille på hele registeret, ikke bare på begeistringen! Først da blir de spennende politikere som med rette kan kreve respekt.

Oppklarende om rettferdig handel

2006-09-26T03:20:00.000Z

Jeg bringer til torgs en liten passiar med en anonym leser under posten: Hvorfor er det Unge Venstre?

Anonymous said...
Problemet er vel at dere er mot nevneverdig handel over landegrenser...? Og fairtrade bruker markedet for å få en høyere pris, og det er dere også mot.Der har du forklaringen din. Prøv heller å finn opp en etisk planøkonomi.

Pil&Bue said...
Anonym: (...) både undertegnete og mange flere på såkalt "sosialistisk" side (himmel, dere blå er triste i båssettingen) er for en betydelig og omfattende handel over landegrenser.

Jeg kan anbefale Hva er solidaritet? dersom du vil lese hva jeg tidligere har skrevet om temaet.

Hva angår planøkonomi: jeg vil faktisk innvende at det ville være av det gode dersom verdenshandelen var litt MINDRE planlagt enn det vi ser i dag! Verdenshandelen er jo ytterst planlagt i dag: med rike lands subsidier til seg selv og tvangsliberalisering av fattige land.

Handelen bør heller bli mer rettferdig, i betydningen like spilleregler for like forutsetninger, ulike regler for ulike forutsetninger. Dette krever selvsagt en god plan, men andre motiver må legges til grunn for planleggingen.

Ta feks subsidier vs. tvangsliberalisering: Dersom dette skal bli rettferdig, må man kompensere dem som blir utsatt for handelsvridende konkurranse fra rike land. En måte å gjøre dette på er at Norge eller USA eller EU må rapportere til WTO på PRODUKTNIVÅ hvor mye subsidier man har anvendt for å produsere denne varen.

Så kan fattige land kompensere dette med tilsvarende økt toll på samme produkt når det ankommer deres landegrense.

Andre veien blir det omvendt: dersom produksjonsdrivende subsidier blir anvendt i norsk landbruk, skal fattige land få kompensert tilsvarende subsidien dersom de ønsker tilgang til det norske markedet. Eller subsidiere sin egen produksjon like mye, dersom de har anledning til dette.

Og tilslutt: fair trade bruker nok markedet til å selge produktene sine, men det er temmelig motstrøms i forhold til mange markedsliberalisters markedssyn i alle fall: mindre arbeidsdeling, færre mellomledd, fast minstepris. Dersom fast minstepris som man kan leve av og fø sine unger på er "markedet", så kan vi lage felles parti, kamerat!

Dagens dobbel

2006-09-21T15:38:00.000Z

1. Hvem har sagt dette?

«Kraften i tanken om enkeltmenneskets rett til å velge, knyttet sammen med vårt felles ansvar for fellesskapet, er min viktigste politiske inspirasjon.»

2. Hvilken politisk retning blir uttrykt ved denne setningen?

"Det enkelte menneske skal velge sin egen vei, innenfor rammen av et fellesskap som nettopp sikrer, bejaer og utvikler ansvar for eget liv"

Clue: Blir man pudding av å være statsleder???